Lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven)
Dato LOV-2005-06-17-90 Departement Justis- og beredskapsdepartementet Sist endret LOV-2018-06-22-80 fra 01.01.2019 Publisert I 2005 hefte 8 Ikrafttredelse 01.01.2008 Endrer LOV-1915-08-13-6 Kunngjort 17.06.2005 Korttittel Tvisteloven – tvl
Kapitteloversikt:
Første del – Lovens formål. Grunnleggende forutsetninger for behandling av sivile saker (§§ 1-1 - 4-8)
Kapittel 1. Lovens formål og anvendelse (§§ 1-1 - 1-5)
Kapittel 2. Parter, prosessdyktighet og stedfortredere (§§ 2-1 - 2-5)
Kapittel 3. Prosessfullmektiger og rettslige medhjelpere (§§ 3-1 - 3-8)
Kapittel 4. Saklig og stedlig domsmyndighet (§§ 4-1 - 4-8)
Annen del – Mekling og avklaring (§§ 5-1 - 8-7)
Kapittel 5. Plikter før sak reises (§§ 5-1 - 5-4)
Kapittel 6. Behandlingen i forliksrådet (§§ 6-1 - 6-14)
Kapittel 7. Utenrettslig mekling (§§ 7-1 - 7-4)
Kapittel 8. Mekling og rettsmekling i de alminnelige domstoler (§§ 8-1 - 8-7)
Tredje del – Behandlingen i første instans (§§ 9-1 - 10-6)
Kapittel 9. Allmennprosess (§§ 9-1 - 9-17)
Kapittel 10. Småkravprosess (§§ 10-1 - 10-6)
Fjerde del – Generelle bestemmelser (§§ 11-1 - 20-12)
Kapittel 11. Grunnlaget for rettens avgjørelser, veiledning og saksstyring (§§ 11-1 - 11-7)
Kapittel 12. Prosesskriv (§§ 12-1 - 12-4)
Kapittel 13. Rettsmøter og rettsbøker (§§ 13-1 - 13-9)
Kapittel 14. Offentlighet og innsynsrett (§§ 14-1 - 14-7)
Kapittel 15. Forening av krav og søksmål. Partshjelp (§§ 15-1 - 15-9)
Kapittel 16. Styring av sakens framdrift. Spesielle virkemidler (§§ 16-1 - 16-19)
Kapittel 17. Verdifastsetting (§§ 17-1 - 17-5)
Kapittel 18. Virkninger av søksmål mv. (§§ 18-1 - 18-4)
Kapittel 19. Rettslige avgjørelser og rettsforlik (§§ 19-1 - 19-16)
Kapittel 20. Sakskostnader (§§ 20-1 - 20-12)
Femte del – Bevis (§§ 21-1 - 28 A-5)
Kapittel 21. Alminnelige regler om bevis (§§ 21-1 - 21-13)
Kapittel 22. Bevisforbud og bevisfritak (§§ 22-1 - 22-12)
Kapittel 23. Parters møte- og forklaringsplikt (§§ 23-1 - 23-2)
Kapittel 24. Vitnebevis (§§ 24-1 - 24-11)
Kapittel 25. Sakkyndigbevis (§§ 25-1 - 25-6)
Kapittel 26. Realbevis (§§ 26-1 - 26-8)
Kapittel 27. Bevisopptak i rettssak (§§ 27-1 - 27-7)
Kapittel 28. Bevissikring utenfor rettssak (§§ 28-1 - 28-5)
Kapittel 28 A. Rett til informasjon ved inngrep i immaterialrettigheter m.m. (§§ 28 A-1 - 28 A-5)
Sjette del – Rettsmidler (§§ 29-1 - 31-9)
Kapittel 29. Anke til lagmannsrett (§§ 29-1 - 29-24)
Kapittel 30. Anke til Høyesterett (§§ 30-1 - 30-15)
Kapittel 31. Gjenåpning (§§ 31-1 - 31-9)
Sjuende del – Midlertidig sikring (§§ 32-1 - 34-7)
Kapittel 32. Alminnelige bestemmelser (§§ 32-1 - 32-13)
Kapittel 33. Arrest (§§ 33-1 - 33-14)
Kapittel 34. Midlertidig forføyning (§§ 34-1 - 34-7)
Åttende del – Særlige prosessformer (§§ 35-1 - 36-10)
Kapittel 35. Gruppesøksmål (§§ 35-1 - 35-15)
Kapittel 36. Saker om administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren (§§ 36-1 - 36-10)
Niende del – Ikraftsetting og endringer i andre lover (§§ 37-1 - 37-3)
Kapittel 37. Ikraftsetting og endringer i andre lover (§§ 37-1 - 37-3)
Konvensjon om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker, vedtatt i Lugano 30 okt 2007.
Kapittel I. Virkeområde
Kapittel II. Domsmyndighet
Avsnitt 1. Alminnelige bestemmelser
Avsnitt 2. Særlige vernetingsregler
Avsnitt 3. Verneting i forsikringssaker
Avsnitt 4. Verneting i saker om forbrukerkontrakter
Avsnitt 5. Verneting i saker om individuelle arbeidsavtaler
Avsnitt 6. Eksklusivt verneting
Avsnitt 7. Vernetingsavtaler
Avsnitt 8. Prøving av domsmyndighet og mottakelighet
Avsnitt 9. Litispendens – konnekse krav
Avsnitt 10. Midlertidig sikring m.m.
Kapittel III. Anerkjennelse og fullbyrdelse
Avsnitt 1. Anerkjennelse
Avsnitt 2. Fullbyrdelse
Avsnitt 3. Alminnelige bestemmelser
Kapittel IV. Autentiske offentlig bekreftede dokumenter og rettsforlik
Kapittel V. Alminnelige bestemmelser
Kapittel VI. Overgangsbestemmelser
Kapittel VII. Forholdet til rådsforordning (EF) nr. 44/2001 og andre instrumenter
Kapittel VIII. Sluttbestemmelser
Protokoll 1 om visse spørsmål om domsmyndighet, saksbehandling og fullbyrdelse
Protokoll 2 om ensartet tolking av konvensjonen og om den permanente komité
Protokoll 3 om anvendelsen av artikkel 67 i konvensjonen
Vedlegg I
Vedlegg II
Vedlegg III
Vedlegg IV
Vedlegg V
Vedlegg VI
Vedlegg VII
Vedlegg VIII
Vedlegg IX
Loven ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88. – Jf. tidligere lov 13 aug 1915 nr. 6.
Første del – Lovens formål. Grunnleggende forutsetninger for behandling av sivile saker Kapittel 1. Lovens formål og anvendelse
§ 1-1. Lovens formål
(1) Loven skal legge til rette for en rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitskapende behandling av rettstvister gjennom offentlig rettergang for uavhengige og upartiske domstoler. Loven skal ivareta den enkeltes behov for å få håndhevet sine rettigheter og løst sine tvister og samfunnets behov for å få respektert og avklart rettsreglene.
(2) For å oppnå formålene etter første ledd, skal - partene få argumentere for sin sak og føre bevis, - partene få innsyn i og mulighet for å imøtegå motpartens argumentasjon og bevis, - partene på ett trinn av saken kunne redegjøre muntlig for den og føre sine bevis umiddelbart
for retten, - saksbehandlingen og kostnadene stå i et rimelig forhold til sakens betydning, - ulikheter i ressurser hos partene ikke være avgjørende for sakens utfall, - viktige avgjørelser begrunnes, og - avgjørelser av vesentlig betydning kunne overprøves.
§ 1-2. Folkerettens betydning for anvendelsen av loven
Loven gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat.
§ 1-3. Søksmålsgjenstand, partstilknytning og søksmålssituasjon
(1) Det kan reises sak for domstolene om rettskrav.
(2) Den som reiser saken, må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det.
§ 1-4. Søksmålsadgang for organisasjoner mv.
(1) Foreninger og stiftelser kan reise søksmål i eget navn om forhold som det ligger innenfor organisasjonens formål og naturlige virkeområde å ivareta, når vilkårene ellers i § 1-3 er oppfylt.
(2) Offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser kan på tilsvarende måte reise søksmål for å ivareta disse.
§ 1-4 a. Tvister mellom stat og kommune eller fylkeskommune om gyldigheten av statlig organs avgjørelse
(1) En kommune eller en fylkeskommune kan reise søksmål mot staten om gyldigheten av et statlig organs avgjørelse som
a) opphever eller endrer kommunens eller fylkeskommunens enkeltvedtak etter klage, b) omgjør kommunens eller fylkeskommunens enkeltvedtak uten klage, c) opphever kommunens eller fylkeskommunens avgjørelse etter lovlighetskontroll, jf.
kommuneloven § 59, d) pålegger kommunen eller fylkeskommunen å betale sakskostnader til en part etter
forvaltningsloven § 36, e) pålegger kommunen eller fylkeskommunen plikter etter tilsyn, f) fordeler rettigheter eller plikter mellom kommuner eller fylkeskommuner.
(2) Første ledd gjelder ikke enkeltvedtak som er truffet i medhold av barnevernloven. (3) Første ledd gjelder tilsvarende for samarbeidskommuner i et vertskommunesamarbeid, jf.
kommuneloven kapittel 5 A, og for Longyearbyen lokalstyre. (4) Søksmålet må reises innen seks måneder etter at avgjørelsen ble truffet. (5) En rettskraftig avgjørelse er også bindende for tredjeperson som fylte vilkårene i § 15-3, og
som var varslet av saksøker om søksmålet etter fremgangsmåten fastsatt i § 15-4. Varselet skal opplyse om hvilke konsekvenser det kan ha enten å tre inn eller ikke tre inn i saken. Varslet skal sette en frist for å tre inn i saken som skal være minst 3 uker. Fristen skal være senest 1 måned før avsluttet saksforberedelse.
(6) En kommune eller fylkeskommune kan i forbindelse med søksmål etter første ledd fremme krav om erstatning fra staten. Erstatning kan kun idømmes der avgjørelsen det er reist søksmål om gyldigheten av, blir kjent ugyldig.
0 Tilføyd ved lov 16 juni 2017 nr. 63 (ikr. 1 jan 2018 iflg. res. 16 juni 2017 nr. 757).
§ 1-5. Hvem søksmål om gyldigheten av offentlige vedtak skal rettes mot
Søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak reises mot den myndighet som har truffet avgjørelsen i siste instans. Er dette et statlig organ, skal retten gi varsel om søksmålet til en kommune, fylkeskommune eller samkommune som har truffet avgjørelse i saken i tidligere instans.
0 Endret ved lov 25 mai 2012 nr. 28 (ikr. 1 juli 2012 iflg. res. 25 mai 2012 nr. 449). Endres ved lov 22 apr 2016 nr. 4 (ikr. fra den tid Kongen bestemmer).
Kapittel 2. Parter, prosessdyktighet og stedfortredere
§ 2-1. Partsevne
(1) Partsevne har a) enhver fysisk person, b) stat, kommuner, fylkeskommuner og samkommuner, c) selskaper, herunder aksjeselskaper, ansvarlige selskaper og kommandittselskaper, d) samvirkeforetak, sparebanker og stiftelser, e) konkursboer og dødsboer under offentlig skifte, f) andre sammenslutninger og selvstendige offentlige virksomheter, når det er særlig bestemt i
lov.
(2) Andre sammenslutninger enn etter første ledd har partsevne så langt dette følger av en samlet vurdering hvor det særlig legges vekt på
- om sammenslutningen har en fast organisasjonsform, - om det er et styre eller annet organ som representerer sammenslutningen utad, - om sammenslutningen har en formalisert medlemskapsordning,
- om sammenslutningen har egne midler, og - sammenslutningens formål og hva søksmålet gjelder.
0 Endret ved lover 29 juni 2007 nr. 81 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 23 nov 2007 nr. 1287), 25 mai 2012 nr. 28 (ikr. 1 juli 2012 iflg. res. 25 mai 2012 nr. 449). Endres ved lov 22 apr 2016 nr. 4 (ikr. fra den tid Kongen bestemmer).
§ 2-2. Prosessdyktighet
(1) Prosessdyktighet er evnen til selv å opptre i rettssak, herunder reise og ta imot søksmål.
(2) Myndige personer er prosessdyktige om ikke annet følger av paragrafen her. Det samme gjelder en utlending som etter sitt hjemlands lov ikke er myndig, dersom utlendingen ville ha vært myndig etter norsk lov.
(3) Mindreårige er bare prosessdyktige når det følger av særlig lovbestemmelse. Personer som er fratatt rettslig handleevne etter vergemålsloven § 22, er bare prosessdyktige hvis saken gjelder eiendeler, disposisjoner eller forhold utenfor området for fratakelsen av handleevnen, med mindre noe annet følger av særlig lovbestemmelse.
(4) En person som på grunn av sin psykiske helsetilstand ikke er i stand til å vareta sine egne interesser under saken, er ikke prosessdyktig. Har ikke personen verge, skal retten sørge for at det oppnevnes verge.
(5) Saken kan avvises dersom den utvilsomt ikke kan ha et fornuftig formål og er anlagt av en person som misbruker rettsapparatet ved gjentatte ganger å ha anlagt slike saker.
0 Endret ved lov 26 mars 2010 nr. 9 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 5 apr 2013 nr. 338) som endret ved lov 5 apr 2013 nr. 12.
§ 2-3. Stedfortreder
(1) For personer som ikke er prosessdyktige, og for upersonlige rettssubjekter, ivaretar stedfortrederen alle partens rettigheter og plikter i rettssaken. En part kan bare ha én stedfortreder om gangen.
(2) For personer som mangler prosessdyktighet etter § 2-2 fjerde ledd, er vergen stedfortreder.
0 Endret ved lov 26 mars 2010 nr. 9 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 5 apr 2013 nr. 338) som endret ved lov 5 apr 2013 nr. 12.
§ 2-4. Stedfortreder for mindreårige og personer som er fratatt rettslig handleevne mv.
(1) For personer som mangler prosessdyktighet etter § 2-2 tredje ledd, er vergen stedfortreder. Er en mindreårigs foreldre verge i fellesskap, får vergemålsloven § 18 anvendelse.
(2) En mindreårig over 15 år skal varsles til rettsmøtene. Retten skal opplyse om at den mindreårige har rett, men ikke plikt, til å være til stede i rettsmøtet. Den mindreårige skal meddeles prosesskriv samtidig med vergen, hvis ikke den mindreårige selv har erklært at det er unødvendig. For mindreåriges rett til innsyn i dokumenter gjelder § 14-1 første ledd.
(3) Gjelder søksmålet midler som forvaltes av fylkesmannen etter vergemålsloven kapittel 7, skal stevningen forkynnes også for fylkesmannen. Fylkesmannen har rett til å tre inn i saken dersom personen mangler prosessdyktighet etter § 2-2 tredje ledd. Fylkesmannens prosesshandlinger kommer i så fall personen til gode selv om de strider mot personens egne prosesshandlinger.
0 Endret ved lover 26 jan 2007 nr. 3, 26 mars 2010 nr. 9 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 5 apr 2013 nr. 338) som endret ved lov 5 apr 2013 nr. 12.
§ 2-5. Stedfortreder for upersonlige rettssubjekter
(1) For upersonlige rettssubjekter er stedfortrederen den person som kan motta forkynnelser på vegne av rettssubjektet, jf. domstolloven § 191. Er dette flere enn én person, velger styret hvem som skal være stedfortreder.
(2) Stedfortrederen kan delegere adgangen til å opptre som stedfortreder til en annen person som er tilsatt i rettssubjektet eller tilknyttet den delen av virksomheten som søksmålet gjelder. Slik delegering kan gjøres for én enkelt sak eller for bestemte sakstyper og må skje skriftlig. Delegeringen kan ikke begrense de rettigheter stedfortrederen skal ha etter § 2-3 første ledd.
Kapittel 3. Prosessfullmektiger og rettslige medhjelpere
§ 3-1. Rett til å bruke prosessfullmektig
(1) En part kan la seg representere av en prosessfullmektig.
(2) En part kan bare ha én prosessfullmektig om gangen. Retten kan tillate at en part har mer enn én prosessfullmektig når det foreligger særlige grunner. Er det mer enn én prosessfullmektig til stede i rettsmøtet, skal det på forhånd gjøres klart for retten og motparten hvem som til enhver tid har rett til å utføre prosesshandlinger på vegne av parten.
(3) Hvor denne lov bruker uttrykket part, vil regelen gjelde tilsvarende for prosessfullmektigen når det ikke er særskilt bestemt eller følger av sammenhengen at den aktuelle prosessuelle rettigheten eller plikten påligger parten personlig.
§ 3-2. Plikt til å bruke prosessfullmektig
Hvis en part ikke kan framstille saken på en forståelig måte, kan retten pålegge parten å møte med prosessfullmektig.
§ 3-3. Hvem som kan være prosessfullmektig
(1) Advokater kan være prosessfullmektig i saker som behandles etter denne lov. Ved muntlig forhandling for Høyesterett kan likevel bare brukes en advokat med rett til å føre saker for Høyesterett.
(2) En autorisert advokatfullmektig kan opptre som advokat etter denne lov når ikke annet følger av domstolloven § 223 første ledd.
(3) En av partens nærmeste kan være prosessfullmektig, unntatt for Høyesterett eller når retten tilbakeviser vedkommende som uskikket. Har tvisten tilknytning til næringsvirksomhet, gjelder det samme for ansatte og andre personer knyttet til denne delen av virksomheten.
(4) Retten kan tillate at en annen skikket myndig person opptrer som prosessfullmektig. Personer som driver ervervsmessig eller stadig rettshjelpvirksomhet, kan bare være prosessfullmektig hvis de oppfyller vilkårene i domstolloven § 218.
(5) Utenlandsk advokat kan være prosessfullmektig når retten etter sakens art og forholdene ellers finner det ubetenkelig.
(6) Kongen fastsetter ved forskrift i hvilken utstrekning og på hvilke vilkår advokater hjemmehørende i andre EØS-stater har rett til å opptre som prosessfullmektig.
§ 3-4. Prosessfullmakt
(1) Prosessfullmektigen kan foreta alle prosesshandlinger på vegne av sin part. Begrensninger i prosessfullmakten er uten virkning i forhold til retten og motparten.
(2) Advokater behøver bare å legge fram fullmakt når retten finner grunn til å forlange det. Andre prosessfullmektiger skal legge fram skriftlig fullmakt hvis ikke parten er tilstede og bekrefter fullmaktsforholdet. Er ikke fullmaktsforholdet tilstrekkelig godtgjort, kan saksbehandlingen likevel fremmes hvis utsettelse ville medføre skade.
§ 3-5. Forholdet mellom partens og prosessfullmektigens handlinger
(1) Parten kan opptre ved siden av prosessfullmektigen.
(2) Prosessfullmektigens handlinger og unnlatelser virker for og mot parten.
(3) En part som er til stede, blir bundet av prosessfullmektigens handlinger hvis ikke parten straks gjør innsigelse.
§ 3-6. Opphør av prosessfullmakt
(1) En prosessfullmakt kan tilbakekalles til enhver tid. Tilbakekallingen har virkning overfor retten og motparten når den er meddelt dem.
(2) En prosessfullmektig har rett til å tre tilbake fra fullmaktsforholdet. En prosessfullmektig som trer tilbake, har plikt til å utføre de prosesshandlinger som ikke kan utstå uten at parten utsettes for tap. Tilbaketreden har virkning overfor retten og motparten når den er meddelt dem.
§ 3-7. Rettslig medhjelper
(1) En part kan la seg bistå av en rettslig medhjelper. Den rettslige medhjelperen må fylle vilkårene for å være prosessfullmektig etter § 3-3.
(2) Retten bestemmer i hvilken utstrekning den rettslige medhjelperen skal få ordet til innlegg og eksaminasjon av parter og vitner ved siden av eller i stedet for prosessfullmektigen.
(3) Det som framføres av den rettslige medhjelperen, virker for og mot parten hvis ikke parten straks gjør innsigelse.
§ 3-8. Rettens fastsetting av prosessfullmektigens godtgjøring
(1) Parten eller prosessfullmektigen kan be om at retten fastsetter prosessfullmektigens godtgjøring. Ved fastsettingen tas det hensyn til de kostnader det er rimelig å pådra parten ut fra prosessoppdraget, sakens betydning og forholdet mellom parten og prosessfullmektigen.
(2) Begjæring etter første ledd må fremmes innen én måned etter forkynnelse av sakens avgjørelse i vedkommende instans.
Kapittel 4. Saklig og stedlig domsmyndighet I Saklig domsmyndighet
§ 4-1. Saklig domsmyndighet
(1) Forliksrådene behandler saker som angitt i § 6-2.
(2) Tingrettene er den ordinære førsteinstans for saker som reises for domstolene, når ikke annet følger av første og tredje ledd.
(3) Lagmannsrettene behandler saker som førsteinstans hvor det er særskilt bestemt, anker som angitt i § 29-1 og begjæringer om gjenåpning som angitt i § 31-1 tredje ledd.
(4) Høyesterett behandler saker som angitt i §§ 30-1 og 31-1.
§ 4-2. Overføring av sak fra tingrett til forliksråd
Er søksmål reist direkte for en tingrett i strid med § 6-2 annet ledd, skal saken henvises til et stedlig kompetent forliksråd. Er flere forliksråd kompetente, kan saksøkeren velge hvilket forliksråd saken skal henvises til. Overføringen gjør at stevningen anses som en forliksklage.
II Stedlig domsmyndighet (verneting)
§ 4-3. Internasjonalt verneting
(1) Tvister i internasjonale forhold kan bare anlegges for norske domstoler når saksforholdet har tilstrekkelig tilknytning til Norge.
(2) Dersom verneting ikke kan påvises etter §§ 4-4 og 4-5, men saken likevel er undergitt norsk domsmyndighet, kan søksmål anlegges ved Oslo tingrett. Hvis saksøkte har en formuesgjenstand i riket som kan tjene til dekning av saksøkerens krav, kan søksmål i stedet anlegges der formuesgjenstanden befinner seg.
§ 4-4. Alminnelig verneting
(1) Søksmål kan reises ved saksøktes alminnelige verneting.
(2) Fysiske personer har alminnelig verneting der de har bopel. Den som har bopel i flere rettskretser, har alminnelig verneting i alle rettskretsene.
(3) Virksomheter registrert i Foretaksregisteret har alminnelig verneting på det sted virksomhetens hovedkontor ifølge registreringen ligger. Utenlandske næringsvirksomheter med filial, agentur eller lignende forretningssted i Norge har alminnelig verneting på dette forretningsstedet dersom søksmålet gjelder virksomheten der.
(4) Staten har alminnelig verneting i Oslo. Fylkeskommuner, kommuner og samkommuner har alminnelig verneting der hovedadministrasjonen ligger. Selvstendige offentlige foretak har alminnelig verneting der styret har sitt sete.
(5) Virksomheter eller sammenslutninger uten alminnelig verneting etter tredje og fjerde ledd har alminnelig verneting samme sted som den person stevningen skal forkynnes for.
0 Endret ved lov 25 mai 2012 nr. 28 (ikr. 1 juli 2012 iflg. res. 25 mai 2012 nr. 449). Endres ved lov 22 apr 2016 nr. 4 (ikr. fra den tid Kongen bestemmer).
§ 4-5. Verneting som kan velges av saksøkeren
(1) Fast eiendom: Søksmål som gjelder fast eiendom, kan anlegges i den rettskrets hvor eiendommen ligger. Ligger eiendommen i flere rettskretser, kan søksmål anlegges i en av disse. Det samme gjelder hvis søksmålet gjelder flere tilstøtende faste eiendommer som ligger i ulike rettskretser.
(2) Kontraktsforhold: Søksmål om kontraktsforhold kan anlegges på det sted hvor den forpliktelsen som ligger til grunn for søksmålet, er oppfylt eller skal oppfylles. Dette gjelder ikke for pengekrav hvis saksøkte har alminnelig verneting i Norge etter § 4-4.
(3) Erstatning utenfor kontraktsforhold: Søksmål om erstatning og oppreisning utenfor kontraktsforhold, og søksmål mot forsikringsgiver om dekning for slik skade, kan anlegges på det sted skaden oppstod, eller der virkningen inntraff eller vil kunne inntre. Har virkningen inntruffet på flere steder, kan søksmålet anlegges der hovedtyngden av virkningen har inntruffet.
(4) Arbeidsforhold: Søksmål fra arbeidstaker mot arbeidsgiver om krav som reiser seg av individuelle arbeidsforhold, kan anlegges på arbeidsstedet eller det sted arbeidstakeren vanligvis utfører sitt arbeid. Er det ikke noe slikt sted, kan søksmål anlegges på det forretningssted arbeidstakeren ble ansatt fra.
(5) Sjøfartsforhold: Søksmål som springer ut av sjøfartsforhold, kan anlegges i den rettskrets hvor skipet har hjemsted. Er det tatt arrest i skipet, kan søksmål om det pengekrav arresten sikrer, anlegges der arrest er tatt. Tilsvarende gjelder der skipet er frigitt eller arrest avverget ved sikkerhetsstillelse. Søksmål mot skipsføreren etter sjøloven § 73 og søksmål mot skipsfører eller mannskap om forpliktelser som er pådradd i tjenesten, kan reises i den rettskrets hvor skipet ligger i havn når stevningen forkynnes.
(6) Arveforhold: Søksmål mot arvinger kan anlegges der avdøde sist hadde alminnelig verneting. Dette gjelder ikke hvis boet er under offentlig skifte, hvis skiftet er avsluttet, eller det har gått mer enn 6 måneder fra dødsfallet.
(7) Forbrukerforhold: En forbruker som har inngått avtale med en næringsdrivende om varer eller tjenester til personlig bruk, kan anlegge sak mot den næringsdrivende ved sitt alminnelige verneting. Dette gjelder ikke hvis forbrukeren personlig har møtt opp og inngått avtalen på den næringsdrivendes faste forretningssted.
(8) Saker mot staten og fylkeskommuner: Søksmål mot staten kan anlegges ved saksøkerens alminnelige verneting. Søksmål mot fylkeskommuner kan anlegges ved den domstol i fylket der saksøkeren har sitt alminnelige verneting.
(9) Saker mot forsikringsselskaper: Søksmål mot forsikringsselskaper om forsikringsutbetaling kan anlegges ved saksøkerens alminnelige verneting.
§ 4-6. Avtalt verneting
(1) Søksmål kan anlegges ved den domstol som partene har avtalt. En slik avtale kan enten avskjære eller komme i tillegg til de verneting som følger av §§ 4-3 til 4-5.
(2) En avtale som utvider eller begrenser norske domstolers internasjonale kompetanse, må være skriftlig.
(3) En avtale mellom en forbruker og en næringsdrivende som begrenser søksmålsadgangen utover det som følger av §§ 4-4 og 4-5, må inngås skriftlig. En avtale inngått før tvisten oppstod, er ikke bindende for forbrukeren.
§ 4-7. Behandling av vernetingsspørsmålet. Overføring
(1) Er søksmål reist ved en domstol som ikke har stedlig domsmyndighet, skal domstolen henvise saken til en stedlig kompetent domstol. Er det flere stedlig kompetente domstoler, kan saksøkeren velge hvilken domstol saken skal henvises til.
(2) For overføring av sak til annen domstol gjelder domstolloven § 38.
(3) Hvis ingen norske domstoler har stedlig domsmyndighet, skal saken avvises.
§ 4-8. Luganokonvensjonen 2007
Konvensjonen om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker med protokoller og vedlegg, vedtatt i Lugano 30. oktober 2007 (Luganokonvensjonen 2007), gjelder som lov. Vedleggene gjelder slik de til enhver tid er bindende for Norge.
0 Tilføyd ved lov 19 juni 2009 nr. 79 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 16 okt 2009 nr. 1279).
Annen del – Mekling og avklaring Kapittel 5. Plikter før sak reises
§ 5-1. Virkeområde
(1) Kapitlet gjelder for behandlingen av rettslige tvister før sak reises for tingretten etter kapittel 9 eller 10, unntatt saker om administrative tvangsvedtak etter kapittel 36.
(2) § 5-2 første ledd første og annet punktum gjelder også før sak bringes inn for forliksrådet.
§ 5-2. Varsel om krav og grunnlag for kravet
(1) Før sak reises, skal parten skriftlig varsle den det er aktuelt å reise sak mot. Varslet skal opplyse om det krav som kan bli fremmet, og grunnlaget for det. Varslet skal oppfordre den annen part til å ta stilling til kravet og grunnlaget.
(2) Den som mottar varslet, skal innen rimelig tid ta stilling til kravet og grunnlaget. Bestrides kravet helt eller delvis, skal grunnlaget for dette angis. Mener parten på sin side å ha krav mot den som har gitt varslet, skal parten samtidig skriftlig varsle om sitt krav og grunnlaget for det og oppfordre den annen part til å ta stilling til dette.
(3) Skriftlig varsel etter første og annet ledd skal være på papir til private parter hvis ikke annet er avtalt eller partene har en løpende forretningsforbindelse hvor skriftlig kommunikasjon vanligvis skjer elektronisk.
§ 5-3. Plikt til å opplyse om viktige bevis
(1) Den som varsler om et krav eller bestrider et varslet krav, plikter samtidig å opplyse om viktige dokumenter eller andre bevis som parten selv kjenner til, og som parten ikke kan regne med at den annen part er kjent med. Dette gjelder uansett om beviset er til støtte for parten selv eller for den annen part.
(2) Plikten etter første ledd gjelder med de begrensninger som følger av reglene om bevisforbud og bevisfritak i kapittel 22 og andre bevisregler i loven.
§ 5-4. Forsøk på minnelig løsning
Partene skal undersøke om det er mulig å løse tvisten i minnelighet før sak reises, og gjøre nærmere forsøk på dette, eventuelt gjennom mekling for forliksrådet, ved utenrettslig mekling eller ved at tvisten bringes inn for en utenrettslig tvisteløsningsnemnd.
Kapittel 6. Behandlingen i forliksrådet
§ 6-1. Prinsipper for forliksrådets virksomhet
(1) Behandlingen i forliksrådet skal legge til rette for at partene ved mekling eller dom får løst saken enkelt, hurtig og billig.
(2) Reglene i lovens første, fjerde og femte del gjelder for forliksrådet så langt de passer og ikke annet er bestemt i dette kapittel.
§ 6-2. Saker som behandles av forliksrådet
(1) Forliksrådet kan behandle saker som kan anlegges ved stevning til tingretten etter reglene for allmennprosess eller småkravprosess i denne loven. Forliksrådet behandler likevel ikke
a) familiesaker, unntatt saker som bare gjelder det økonomiske oppgjøret ved samlivsbrudd eller deling av reisekostnader ved samvær,
b) saker mot offentlig myndighet, institusjon eller tjenestemann om forhold som ikke er av utelukkende privatrettslig art,
c) saker om patenter, kretsmønstre til integrerte kretser, planteforedlerretter, varemerker og design,
d) saker om gyldigheten av en voldgiftsdom eller et rettsforlik, e) saker avgjort av en nemnd når det er bestemt ved lov at nemndas vedtak er bindende for
partene hvis saken ikke bringes inn for domstolene, eller f) andre saker hvor det er bestemt i lov at mekling i forliksrådet ikke finner sted.
(2) Før en sak om formuesverdier kan tas til behandling i tingretten, skal forliksrådet behandle saken når vilkårene i første ledd er oppfylt. Denne regelen gjelder likevel ikke når
a) tvistesummen er minst kr 125 000, og begge parter har vært bistått av advokat, b) utenrettslig mekling etter kapittel 7 er gjennomført, c) tvisten er blitt realitetsbehandlet i klage- eller reklamasjonsnemnd etter samtykke fra den
annen part eller i en slik nemnd som er offentlig godkjent etter særskilt lovbestemmelse, eller
d) det etter reglene i §§ 15-1 til 15-3 bringes inn et nytt krav eller en ny part etter at stevning i saken er forkynt.
0 Endret ved lover 26 jan 2007 nr. 3, 12 des 2008 nr. 85 (ikr. 1 jan 2009 iflg. res. 12 des 2008 nr. 1354).
§ 6-3. Forliksklage
(1) Sak for forliksrådet reises ved forliksklage. Forliksklagen inngis skriftlig eller muntlig til forliksrådet etter reglene i kapittel 12.
(2) Forliksklagen skal angi a) forliksrådet, b) navn og adresse på parter, eventuelle stedfortredere etter §§ 2-3 til 2-5 og
prosessfullmektiger, c) det krav som gjøres gjeldende, og en påstand som bestemt angir det resultat klageren i
tilfelle krever ved dom, og d) en begrunnelse som alltid må angi en konsentrert beskrivelse av de faktiske forhold kravet
direkte bygger på.
(3) Kopi av dokumenter kravet direkte bygger på, bør vedlegges. Hvis klageren krever erstatning for kostnader ved utenrettslig inndriving, skal betalingsoppfordringen etter inkassoloven § 10, jf. § 12, vedlegges.
(4) Når en sak skal behandles i forliksrådet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-7, regnes utleggsbegjæringen som forliksklage.
(5) Hvis forliksrådet ikke har adgang til å behandle saken, avvises klagen. Feil som kan avhjelpes, skal klageren først gis adgang til å rette etter § 16-5. En klage som er inngitt til feil forliksråd etter reglene i kapittel 4, henvises til rett forliksråd etter § 4-7.
§ 6-4. Tilsvar
(1) Hvis forliksrådet fremmer saken, forkynnes klagen for klagemotparten med pålegg om å inngi tilsvar innen en frist som normalt settes til to uker. Tilsvaret inngis skriftlig eller muntlig etter reglene i kapittel 12. Forliksrådet skal gi nødvendig veiledning om hva tilsvaret må inneholde og konsekvensene av at tilsvar ikke inngis innen fristen, eller er mangelfullt.
(2) I tilsvaret skal klagemotparten opplyse om kravet i klagen godtas eller bestrides, eller om eventuelle innsigelser mot at forliksrådet behandler saken. Tilsvaret bør dessuten gi en kort begrunnelse for klagemotpartens standpunkt hvis kravet bestrides. Kopi av viktige dokumenter bør vedlegges.
(3) Hvis tilsvar ikke inngis i rett tid, og det ikke er grunn til å tro at klagemotparten har gyldig fravær etter § 16-12 annet ledd, avsies fraværsdom hvis vilkårene er til stede. Er det grunn til å tro at klagemotparten har gyldig fravær, skal forliksrådet enten gi ny frist eller innkalle til møte.
(4) Hvis klagemotparten i tilsvaret har godkjent påstanden i klagen, avsies dom i samsvar med dette.
(5) Når en sak er tatt til behandling etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-7, regnes nedtegningen av saksøktes innvendinger som tilsvar.
0 Endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.
§ 6-5. Innkalling til møte
(1) Forliksrådet innkaller partene til møte til behandling av saken i henhold til § 13-2. Møtet bør holdes innen tre måneder etter at klagen ble inngitt.
(2) I innkallingen skal partene oppfordres til å sende kopi av eventuelle nye dokumenter til forliksrådet og motparten innen en uke før møtet. Partene skal gjøres særskilt kjent med fristene for å varsle om bevisføring etter § 6-8 fjerde ledd, for å varsle om bruk av advokat etter § 6-7 femte ledd og for å kreve behandlingen innstilt etter § 6-11 annet ledd.
§ 6-6. Partenes møteplikt
(1) En part med alminnelig verneting i kommunen eller en nabokommune har plikt til å møte personlig eller ved stedfortreder etter § 2-3 hvis ikke parten har gyldig fravær. En part i sak som gjelder personlig drevet næringsvirksomhet, kan i stedet møte med en av sine ansatte.
(2) En part som ikke har plikt til å møte personlig etter første ledd, kan møte ved en prosessfullmektig.
(3) Uteblir klageren uten at det er grunn til å tro at det foreligger gyldig fravær, avvises saken. Er det klagemotparten som uteblir, avsies fraværsdom hvis vilkårene er oppfylt. Er vilkårene for avvisning eller fraværsdom ikke oppfylt, utsettes saken til nytt møte hvis ikke den møtende part krever behandlingen innstilt.
§ 6-7. Prosessfullmektiger og medhjelpere
(1) Som prosessfullmektig for forliksrådet kan partene bruke a) advokat og autorisert advokatfullmektig, b) rettshjelper etter domstolloven § 218 annet ledd nr. 1 til 3, c) inkassobevillingshaver med inkassooppdrag for saken, d) ektefelle eller samboer, slektning i rett opp- eller nedstigende linje eller søsken, e) ansatt eller annen person med tilknytning til næringsvirksomhet saken gjelder, eller f) en skikket myndig person etter tillatelse fra forliksrådet i den enkelte sak.
(2) Som prosessfullmektig under møte kan partene dessuten bruke a) myndig person som er ansatt hos og står under faglig ledelse av en prosessfullmektig etter
første ledd bokstav a til c, eller b) medlem av utvalget av faste møtefullmektiger etter sjette ledd.
(3) Som prosessfullmektig for forliksrådet kan ikke brukes en person som a) utfører arbeid eller verv for forliksrådet, eller b) driver ervervsmessig eller stadig rettshjelpsvirksomhet uten å være omfattet av første eller
annet ledd.
(4) Som rettslig medhjelper under møte kan partene la seg bistå av en som kan være prosessfullmektig for forliksrådet.
(5) Vil en part møte med advokat som prosessfullmektig, medhjelper eller stedfortreder, skal motparten og forliksrådet ha melding om dette senest en uke før møtet. I så fall kan motparten møte med advokat uten særskilt varsel.
(6) Ved hvert forliksråd skal det være et utvalg av faste møtefullmektiger. Medlemmene av utvalget oppnevnes av kommunen for inntil fire år av gangen. Kongen gir forskrift om antall møtefullmektiger, deres kvalifikasjoner og godtgjøring mv.
§ 6-8. Sakens behandling i møte
(1) Forliksrådet skal ved mekling forsøke å få tvisten løst i minnelighet i samsvar med formålet med forliksrådsbehandling etter § 6-1 første ledd. § 8-2 gjelder tilsvarende. Hvis partene har erklært at de ikke ønsker dom i forliksrådet, kan rådet sette fram forslag til løsning og gi uttrykk for synspunkter på tvisten uten begrensningene i § 8-2 første ledd tredje punktum.
(2) Partene skal gis anledning til å framstille sitt syn på saken og imøtegå motpartens syn. Forliksrådet avgjør om en fullmektig eller medhjelper for en møtende part skal gis ordet i tillegg til parten.
(3) Dokumenter gjennomgås under partenes saksframstilling. Framlegger en part nye dokumentbevis i møtet, skal motparten gis anledning til å vurdere og imøtegå materialet. Om nødvendig må saken utsettes etter sjuende ledd.
(4) Forliksrådet kan tillate at andre bevis blir ført dersom det er av vesentlig betydning og ikke vil forsinke saken for sterkt. Forliksrådet kan ikke oppnevne sakkyndig eller pålegge noen å møte som vitne eller gi tilgang til bevis. Ønsker en part å føre vitner som møter frivillig, eller bevis som retten selv skal undersøke, skal motparten og forliksrådet ha varsel om dette senest en uke før møtet.
(5) Parter og vitner avgir ikke forsikring, men skal oppfordres til å forklare seg sannferdig og gjøres kjent med ansvaret ved uriktig forklaring.
(6) Kommer partene til enighet, kan rettsforlik inngås etter reglene i § 19-11. Har partene tidligere erklært at de ikke ønsker dom, avsluttes rettsmøtet når meklingen avsluttes. Antar forliksrådet at det kan være grunnlag for å avsi dom etter § 6-10, spørres partene om de ønsker dette, og om de i tilfelle har noe ytterligere å anføre.
(7) Saken søkes ferdigbehandlet i første rettsmøte. Utsettelse besluttes bare dersom det er grunn til å tro at fortsatt behandling vil lede til at saken blir avgjort i forliksrådet.
0 Endret ved lov 19 juni 2015 nr. 65 (ikr. 1 okt 2015).
§ 6-9. Offentlighet, innsynsrett og rettsbok
(1) Forliksrådets møter er offentlige i den utstrekning det er bestemt i domstolloven kapittel 7. Hvis partene har erklært at de ikke ønsker dom i forliksrådet, kan meklingen gjennomføres for lukkede dører hvis begge parter ber om det.
(2) Partene og allmennheten har rett til innsyn i forliksrådets saksdokumenter i den utstrekning det følger av kapittel 14.
(3) Rettsboken fra forliksrådets møte skal inneholde det som er bestemt i § 13-6.
§ 6-10. Forliksrådets adgang til å avsi dom
(1) Forliksrådet kan avsi dom hvis begge parter samtykker.
(2) Gjelder saken formuesverdier med tvistesum under kr 125 000, kan forliksrådet avsi dom når en av partene ber om det.
(3) Etter begjæring fra klageren kan forliksrådet dessuten avsi dom hvis a) vilkårene for fraværsdom er oppfylt, eller b) klagemotparten i sak om pengekrav ikke gjør gjeldende annet enn manglende betalingsevne
eller andre åpenbart uholdbare innsigelser.
(4) Forliksrådet kan bare avsi dom hvis medlemmene er enige om at grunnlaget er tilstrekkelig.
§ 6-11. Innstilling av saken
(1) Etter at tilsvar er mottatt, kan forliksrådet innstille behandlingen dersom det er lite sannsynlig at saken vil egne seg for videre behandling i forliksrådet.
(2) Inntil én uke før rettsmøtet kan klagemotparten kreve behandlingen innstilt dersom saken er brakt inn for en nemnd som nevnt i § 6-2 annet ledd bokstav c. Dette gjelder likevel ikke dersom saken tidligere har vært innstilt etter denne bestemmelsen.
(3) Etter forgjeves mekling innstilles saken dersom forliksrådet ikke vil avsi dom.
(4) En part kan kreve behandlingen innstilt når rettsmøtet ikke er avsluttet innen tre timer. Behandlingen innstilles ved krav fra en part hvis saken ikke er avsluttet innen tre måneder etter at forliksklagen ble forkynt. Retten til å sette fram slike krav kan frafalles.
(5) En sak som er innstilt, kan bare bringes inn for forliksrådet på ny a) når det er gått ett år, b) hvis motparten på forhånd har samtykket, eller c) hvis nemndbehandling som nevnt i annet ledd er avsluttet.
§ 6-12. Forliksrådets avgjørelser
(1) Krav som er tvistegjenstand, avgjøres ved dom. Andre avgjørelser treffes ved beslutning.
(2) Utenom møter treffer forliksrådets leder – eller forliksrådets sekretariat i henhold til forskrift etter domstolloven § 27 sjette ledd – de avgjørelser om saksbehandlingen som kan treffes av forberedende dommer etter § 19-2 annet ledd. Hvis det ikke er tvil om avgjørelsen, kan forliksrådets leder dessuten avsi dom etter § 6-4 tredje og fjerde ledd.
(3) I saker hvor det er tvist, skal dommen begrunnes. I begrunnelsen skal forliksrådet kort forklare hva saken gjelder, gjengi partenes påstander og redegjøre for de momenter forliksrådet har lagt avgjørende vekt på ved avgjørelsen. Det er ikke nødvendig å gjengi partenes påstander hvis disse er inntatt i rettsbok fra møtet som sendes ut sammen med dommen.
(4) Beslutninger som avslutter saken, skal henvise til den lovbestemmelse avgjørelsen bygger på.
(5) Dommen skal avsies innen én uke etter at saken er tatt opp til doms.
§ 6-13. Sakskostnader
(1) Erstatning for sakskostnader i forliksrådet gis bare for følgende poster: a) gebyr for behandlingen i forliksrådet, samt gebyret for utleggsbegjæringen når en sak
behandles i forliksrådet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-7, b) reiseutgifter for parter med personlig møteplikt, c) et beløp inntil halvt rettsgebyr for utgifter til møte for parter uten personlig møteplikt, d) et beløp inntil fire ganger rettsgebyret for rettshjelp ved forliksklage eller tilsvar og
saksforberedelse ellers, men inntil rettsgebyret dersom klageren i tillegg krever erstatning for kostnader ved utenrettslig inndriving etter annet ledd, og
e) et tillegg til beløpene i bokstav c og d for den generelle satsen for merverdiavgift når ikke sakens rettsforhold hovedsakelig skriver seg fra virksomhet hos parten som er merverdiavgiftspliktig.
(2) Krav om erstatning for kostnader ved utenrettslig inndriving (inkasso) regnes ikke som sakskostnader etter denne paragrafen.
(3) Krav om erstatning fra staten etter § 20-12 for feil ved behandlingen i forliksrådet settes fram for tingretten.
(4) Kongen kan gi forskrift om normalsatser for rettshjelp etter første ledd bokstav d.
0 Endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.
§ 6-14. Rettsmidler mot forliksrådets avgjørelser
(1) Dommer av forliksrådet kan overprøves ved søksmål for tingretten etter reglene i kapittel 9 og 10. Fristen for stevning er én måned. Det kan gis oppfriskning for oversittelse av fristen. Om forenklet stevning gjelder § 9-2 fjerde ledd.
(2) Anke er bare tillatt over avgjørelser om a) sakskostnader, rettsgebyr eller salærfastsettelse, eller b) endring av en dom i videre utstrekning enn § 19-8 eller § 19-9 tillater.
(3) Anken inngis til tingretten, som treffer ny realitetsavgjørelse om det som skal overprøves. Første ledd fjerde punktum om forenklet utforming gjelder tilsvarende for ankeerklæringen. Saken skal for øvrig behandles etter reglene for anke til lagmannsrett over beslutninger.
(4) Har forliksrådet avsagt fraværsdom, kan klagemotparten kreve oppfriskning. Reglene i §§ 16-12 til 16-14 gjelder ikke. Fristen for å kreve oppfriskning er én måned. Det kan gis oppfriskning mot oversittelse av fristen. Forliksrådets beslutning om oppfriskning kan bare ankes dersom den nekter oppfriskning. Oppfriskning etter første punktum kan kun kreves én gang i samme sak. I stedet for oppfriskning, kan klagemotparten ta ut stevning til tingretten etter første ledd. Det kan for øvrig ikke begjæres oppfriskning i forliksrådet.
(5) Dommer av forliksrådet kan gjenåpnes ved begjæring til tingretten etter reglene i kapittel 31.
0 Endret ved lov 22 juni 2018 nr. 80 (ikr. 1 jan 2019 iflg. res. 10 aug 2018 nr. 1229).
Kapittel 7. Utenrettslig mekling
§ 7-1. Avtale om utenrettslig mekling
(1) Partene kan for en rettslig tvist avtale utenrettslig mekling etter tvisteloven. Avtalen skal være skriftlig og angi at tvistelovens regler om utenrettslig mekling skal anvendes. En avtale inngått før tvisten er oppstått, er ikke bindende for en forbruker.
(2) Partene kan når som helst kreve meklingen avsluttet.
§ 7-2. Mekleren
(1) Partene kan avtale hvem som skal være mekler, eller hvordan mekleren skal oppnevnes. På anmodning fra partene skal tingretten oppnevne en mekler fra rettens utvalg av rettsmeklere. Anmodningen skal være skriftlig og undertegnet av begge parter. Den skal opplyse om hva tvisten gjelder. Avslår retten å oppnevne en mekler, kan partene i fellesskap anke beslutningen. § 29-3 tredje ledd gjelder ikke.
(2) Mekleren skal være upartisk og uavhengig av partene og kvalifisert for vervet. Mekleren skal uoppfordret opplyse om forhold som kan være egnet til å skape berettiget tvil om upartiskhet eller uavhengighet. For mekler som oppnevnes av retten, gjelder § 8-4 annet ledd tilsvarende.
(3) Med samtykke av partene kan mekleren benytte en hjelper. Partene kan kreve at tingretten oppnevner hjelperen, som ikke behøver å tas fra domstolens utvalg av rettsmeklere. Annet ledd gjelder tilsvarende for hjelperen.
(4) Mekler og hjelper kan som vilkår for å delta i den utenrettslige meklingen kreve forskudd eller sikkerhet for sitt krav på godtgjøring etter § 7-4. For mekler og hjelper som oppnevnes av retten, kan Kongen gi nærmere regler ved forskrift.
§ 7-3. Gjennomføringen av meklingen
(1) Parten skal delta i meklingen selv eller være representert ved en person med fullmakt til å inngå avtale om minnelig løsning.
(2) Mekleren skal følge partenes avtale om framgangsmåten for meklingen så langt det gir en forsvarlig behandling.
(3) I mangel av avtale om framgangsmåten bestemmer mekleren denne i samråd med partene. Det kan holdes møter med partene hver for seg eller samlet. Mekleren skal opptre upartisk og virke for en minnelig løsning. Mekleren kan sette fram forslag til løsning og gi uttrykk for styrke og svakhet i partenes rettslige og faktiske argumentasjon.
(4) Det skal føres en protokoll over meklingen som viser hvem som deltar. Avgis det forklaring fra utenforstående, skal det angis hvem det er. En part som setter fram et forlikstilbud, kan kreve dette protokollert.
(5) Meklingen avsluttes ved at det inngås minnelig avtale, ved at mekleren erklærer at videre mekling anses uhensiktsmessig, eller ved at en eller begge parter erklærer at de ikke ønsker fortsatt mekling. Det skal angis i protokollen at meklingen er avsluttet.
(6) § 8-6 om bevisforbud og taushetsplikt etter rettsmekling gjelder tilsvarende for utenrettslig mekling etter dette kapittel.
§ 7-4. Meklerens godtgjøring
(1) Mekleren og hjelperen har krav på godtgjøring for sitt arbeid. Hvis ikke annet er avtalt, er partene ansvarlige for like deler av kravene på godtgjøring.
(2) For mekler og hjelper som er oppnevnt av retten, kan det kreves at godtgjøring skal fastsettes av retten. Kongen kan gi nærmere regler om godtgjøring ved forskrift.
Kapittel 8. Mekling og rettsmekling i de alminnelige domstoler I Minnelig løsning og mekling
§ 8-1. Minnelig løsning av tvister for domstolene
(1) Retten skal på ethvert trinn av saken vurdere muligheten for å få rettstvisten helt eller delvis løst i minnelighet gjennom mekling eller rettsmekling, om ikke sakens karakter eller forholdene for øvrig taler imot en slik løsning.
(2) For forliksrådet skjer dette gjennom mekling etter reglene i § 6-8.
§ 8-2. Mekling
(1) Mekling foregår ved at retten i rettsmøte eller ved annen kontakt med partene søker å legge grunnlaget for en minnelig ordning. Retten skal under meklingen ikke holde møter med hver part for seg eller motta opplysninger som ikke kan gjøres kjent for alle berørte parter. Retten kan ikke sette fram forslag til løsning, gi råd eller gi uttrykk for synspunkter som er egnet til å svekke tilliten til rettens upartiskhet.
(2) Kommer partene til enighet, kan forliket inngås som rettsforlik etter § 19-11.
II Rettsmekling
§ 8-3. Rettsmekling
(1) Retten kan beslutte at det i stedet for eller i tillegg til mekling etter § 8-2 skal foretas rettsmekling etter §§ 8-4 til 8-6.
(2) Ved avgjørelsen legges det vekt på partenes holdning til rettsmekling og mulighetene for å oppnå et forlik eller en forenkling i saken. Det legges videre vekt på om ulikt styrkeforhold mellom partene, kostnadene ved rettsmekling, tidligere meklingsforsøk eller andre forhold gjør rettsmekling betenkelig. Rettsmekling mot partenes vilje kan bare skje når særlige grunner tilsier det.
§ 8-4. Rettsmekleren
(1) Rettsmekler kan være forberedende dommer i saken, en av domstolens øvrige dommere eller en person fra utvalg av rettsmeklere for domstolen. Retten kan med samtykke av partene oppnevne rettsmekler utenfor utvalget av rettsmeklere. Med samtykke av partene kan retten også oppnevne en hjelper for rettsmekleren.
(2) For rettsmeklere og hjelpere gjelder samme krav til habilitet som for dommere. Oppnevning av rettsmekler eller av hjelper kan ankes på grunnlag av inhabilitet.
(3) En hjelper og rettsmekler som ikke er dommer ved domstolen, skal ha en godtgjøring som fastsettes av retten. Godtgjøring fastsettes etter satsene for fri sakførsel med mindre retten, partene og rettsmekleren eller hjelperen er blitt enige om noe annet. Kongen kan gi nærmere forskrift om godtgjøring.
(4) Domstollederen skal sette opp et utvalg av rettsmeklere. Domstoler kan ha felles utvalg. Plikten til å sette opp utvalg av rettsmeklere gjelder ikke for Høyesterett. Medlemmene av utvalget bør samlet dekke den fagkyndighet som trengs ved rettsmekling for domstolen. Rettsmeklere i utvalget skal ha nødvendig kompetanse som mekler. Kongen kan gi forskrift om utvalg av rettsmeklere, herunder krav til kvalifikasjoner.
§ 8-5. Saksbehandlingen og innholdet i rettsmekling
(1) Rettsmeklingen foregår utenfor rettsmøter. Rettsmekleren bestemmer framgangsmåten i samråd med partene. Det kan holdes møter med partene hver for seg eller samlet.
(2) Partene skal møte selv under rettsmeklingen og kan ha med prosessfullmektig.
(3) Rettsmekleren skal opptre upartisk og søke å klarlegge partenes interesser i tvisten med sikte på en minnelig løsning. Rettsmekleren kan peke på forslag til løsning og drøfte styrke og svakhet i partenes rettslige og faktiske argumentasjon.
(4) Rettsmekleren bestemmer om, og i tilfelle i hvilket omfang, bevisføring skal skje under rettsmeklingen. Bevisføring finner ikke sted uten samtykke av partene og den som i tilfelle skal legge fram bevis eller gi forklaring.
(5) Rettsmekleren fører en protokoll for rettsmeklingen som skal angi domstolen, tid og sted for meklingsmøtet, sakens nummer, mekler, partenes og prosessfullmektigenes navn, om partene møter personlig, og eventuelt hvem som møter for dem. Det skal angis om det er avhørt vitner eller sakkyndige, og hvem det er. En part som setter fram et forlikstilbud, kan kreve dette protokollert. Protokollen inngår i sakens dokumenter.
(6) Kommer partene til enighet, kan forliket inngås som rettsforlik, som skal føres inn i protokollen for rettsmeklingen. For øvrig gjelder § 19-11 annet til fjerde ledd tilsvarende.
§ 8-6. Bevisforbud og taushetsplikt
(1) Partene kan verken i samme eller annen sak gi parts- eller vitneforklaring om det som kom fram under rettsmeklingen. De er likevel ikke avskåret fra å gi opplysninger om konkrete bevis som det ble opplyst om, og som ikke er kommet fram på annen måte, eller om forslag til minnelig løsning som er protokollert etter § 8-5 femte ledd. De skal i annen sammenheng bevare taushet om forhold som ble meddelt under forutsetning om taushet.
(2) Rettsmeklere og andre enn de som omfattes av første ledd, plikter å bevare taushet om det som foregikk under rettsmeklingen. De kan likevel forklare seg om en avtale er i samsvar med det partene var enige om under rettsmeklingen.
§ 8-7. Videre saksbehandling hvis enighet ikke oppnås
(1) Dersom saken ikke avsluttes under meklingen, fortsetter behandlingen ved domstolen. Retten skal så langt mulig søke å unngå at forgjeves rettsmekling forsinker framdriften i saken.
(2) En dommer som har vært rettsmekler i saken, kan bare delta i den videre behandling av saken hvis partene ber om det, og dommeren selv finner det ubetenkelig. Domstolloven § 109 får ikke anvendelse ved skifte av dommer.
Tredje del – Behandlingen i første instans Kapittel 9. Allmennprosess I Allment
§ 9-1. Virkeområde
Kapitlet gjelder for behandlingen i tingretten og for behandlingen i lagmannsretten når lagmannsretten er førsteinstans.
II Saksforberedelsen
§ 9-2. Sak reises. Stevningen
(1) Sak reises ved stevning til retten. Stevningen inngis skriftlig eller muntlig etter § 12-1 annet ledd.
(2) Stevningen skal angi a) domstolen, b) navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger, c) det krav som gjøres gjeldende, og en påstand som angir det domsresultat saksøkeren krever, d) den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet, e) de bevis som vil bli ført, f) grunnlaget for at retten kan behandle saken dersom det kan være tvil om dette, og g) saksøkerens syn på den videre behandling av saken, herunder avtaler som kan få betydning
for behandlingen.
(3) Stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Krav, påstand samt faktisk og rettslig begrunnelse skal være slik angitt at saksøkte kan ta stilling til kravene og forberede saken. Saksøkerens argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta disse hensyn. Stevningen skal gi retten grunnlag for å vurdere sin domsmyndighet og gi de nødvendige opplysninger for å få den forkynt og for å få kontaktet partene.
(4) Reises sak for å få overprøvd dom i forliksrådet eller tvistenemndsvedtak som får virkning som dom hvis det ikke bringes inn for domstolene, er det tilstrekkelig å oversende avgjørelsen til retten og angi at den ønskes overprøvd, den endring som kreves, og hva som menes å være feil ved avgjørelsen. Retten skal innhente dokumentene fra den instans som har truffet avgjørelsen. For tvangsvedtak som retten prøver etter kapittel 36, gjelder § 36-2 første ledd for hvordan sak reises.
§ 9-3. Skriftlig tilsvar
(1) Hvis ikke retten bestemmer at tilsvar skal avgis i rettsmøte etter § 9-5, skal saksøkte gi skriftlig tilsvar eller et muntlig tilsvar som retten setter opp skriftlig, jf. § 12-1 annet ledd. Retten skal fastsette en frist, som normalt bør være tre uker, for saksøkte til å inngi eller få satt opp tilsvaret. Retten skal gi nødvendig veiledning om hva tilsvaret må inneholde, og om konsekvensene av at tilsvar ikke avgis innen fristen eller er mangelfullt.
(2) I tilsvaret skal saksøkte opplyse om det framsatte krav godtas eller bestrides, eller om det gjøres gjeldende innsigelser mot at retten behandler saken.
(3) Tilsvaret bør angi a) saksøktes påstand, som angir det domsresultat saksøkte krever, b) den faktiske og rettslige begrunnelse for påstanden, c) de bevis som vil bli ført, og d) saksøktes syn på den videre behandling av saken.
(4) Saksøktes argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å gi et tilstrekkelig grunnlag for den videre saksforberedelse.
§ 9-4. Saksstyring. Plan for den videre behandling
(1) Retten skal aktivt og planmessig styre saksforberedelsen for å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling.
(2) Straks tilsvar er inngitt etter § 9-3, skal retten legge opp en plan for den videre behandlingen etter drøfting med partene og herunder fastsette frister og treffe nødvendige beslutninger. Dette omfatter
a) om det bør gjennomføres rettsmekling eller mekling i rettsmøte, b) om saken bør behandles etter særlige regler, c) om rettsmøter skal holdes under saksforberedelsen, og om det kan være hensiktsmessig å
avgjøre saken etter et slikt rettsmøte, d) om det skal inngis skriftlige innlegg som en del av avgjørelsesgrunnlaget, e) om behandlingen av saken bør deles opp, f) gjennomgåelse av bevisføringen – herunder om det kreves befaring eller tilgang til eller
framleggelse av bevis, om bevis skal sikres, og om det bør oppnevnes sakkyndig, g) om sluttinnlegg skal inngis, h) berammelse av hovedforhandling, som bare hvis særlige grunner gjør det nødvendig kan
settes til et tidspunkt senere enn seks måneder etter at stevning ble inngitt i saken, i) om det skal være fagkyndige eller alminnelige meddommere, og j) andre forhold av betydning for saksforberedelsen.
(3) Drøfting etter annet ledd skal skje i rettsmøte, som kan være et fjernmøte. Hvis sakens framdrift tilsier det, eller drøfting i rettsmøte åpenbart er unødvendig, kan retten be om partenes skriftlige uttalelse eller få den nødvendige avklaring på annen måte.
§ 9-5. Rettsmøter under saksforberedelsen
(1) Når det ikke skal avgis skriftlig tilsvar, skal tilsvar avgis i rettsmøte under saksforberedelsen som partene innkalles til etter § 13-2.
(2) I rettsmøtet skal saksøkte i samsvar med § 9-3 annet ledd ta stilling til det framsatte krav og rettens domsmyndighet. Plan for den videre behandling av saken drøftes og fastsettes etter reglene i § 9-4.
(3) Dersom det er nødvendig eller hensiktsmessig for den videre saksforberedelse, kan det holdes andre rettsmøter enn etter første ledd og § 9-4 tredje ledd. Slike rettsmøter kan være fjernmøter. Skal retten under hovedforhandlingen settes med meddommere eller med mer enn én fagdommer, kan det besluttes at dette også skal gjelde rettsmøter under saksforberedelsen.
(4) Retten kan avsi dom etter forhandlinger i rettsmøte under saksforberedelsen om den har et forsvarlig grunnlag for det og partene har samtykket i slik behandling.
§ 9-6. Uttalelser, innsigelser og avgjørelser om saksbehandlingen
(1) Partene skal gis adgang til å uttale seg om forhold av betydning for avgjørelser om saksbehandlingen.
(2) En part må sette fram innsigelser mot prosesshandlinger så snart parten har mulighet for det. Settes innsigelsen fram senere, kan den bare gjøres gjeldende hvis parten ikke var kjent med at det var grunnlag for å gjøre innsigelse, og det vil være urimelig om den ikke kan påberopes.
(3) Avgjørelser om saksbehandlingen, herunder om saken skal avvises eller heves, skal treffes så tidlig som mulig under saksforberedelsen. Dersom sammenhengen med de krav som skal avgjøres i saken, eller andre forhold tilsier det, kan saksbehandlingsspørsmålet behandles og avgjøres som ledd i hovedforhandlingen. Er det klart grunnlag for det, kan retten frifinne saksøkte uten å ta stilling til et tvilsomt spørsmål om avvisning.
(4) Avgjørelser om saksbehandlingen under saksforberedelsen treffes etter skriftlig behandling. Muntlig forhandling holdes når hensynet til lovens formål om rettferdig og forsvarlig behandling tilsier det. Den muntlige behandling kan begrenses til særlige spørsmål.
§ 9-7. Avgjørelse ved enighet mellom partene
(1) Er partene enige om et krav, og enigheten er bindende for retten etter § 11-2, avgjøres kravet straks på dette grunnlag. Avgjørelsen av kravet kan utstå til øvrige avgjørelser i saken om ikke hensynet til noen av partene taler mot det, og en slik utsettelse ellers er hensiktsmessig.
(2) Det er ikke til hinder for avgjørelse etter første ledd at partene er uenige om sakskostnader for behandlingen av kravet.
§ 9-8. Forenklet domsbehandling
(1) Hvis det er klart at et krav som er fremmet, ikke for noen del kan gis medhold, eller det er klart at innsigelsene mot kravet i sin helhet er uholdbare, kan retten etter begjæring avgjøre kravet ved dom etter forenklet domsbehandling. Retten behandler bare en begjæring om forenklet domsbehandling når den finner grunn til det. Rettens beslutninger om slik behandling kan ikke ankes.
(2) Forenklet domsbehandling kan finne sted når som helst under saksforberedelsen. § 9-6 fjerde ledd får tilsvarende anvendelse.
(3) Dommen kan ankes etter reglene for ordinære dommer. Anken kan avgjøres etter § 29-12 annet ledd.
§ 9-9. Behandlingsform og avgjørelsesgrunnlag
(1) Sakens tvistegjenstand avgjøres etter muntlig behandling ved hovedforhandling etter § 9-14 eller skriftlig behandling etter annet ledd om ikke avgjørelsen treffes etter § 9-5 fjerde ledd, § 9-7 eller § 9-8. I saker som skal avgjøres etter hovedforhandling, inngår skriftlige redegjørelser etter tredje og fjerde ledd i avgjørelsesgrunnlaget.
(2) Partene kan med rettens samtykke avtale at avgjørelsen skal treffes på grunnlag av skriftlig behandling eller av en kombinasjon av skriftlig behandling og rettsmøte. Samtykke kan bare gis hvor det vil gi en mer effektiv og prosessøkonomisk behandling.
(3) Dersom saken reiser særlig kompliserte rettslige eller faktiske spørsmål, kan retten fastsette at partene skal inngi skriftlige redegjørelser for disse avgrensede spørsmålene. Slike skriftlige redegjørelser kan bare kreves hvis det er nødvendig for å få et vesentlig sikrere avgjørelsesgrunnlag, og prosessøkonomiske hensyn ikke taler mot det. Det kan treffes nærmere bestemmelser om form og omfang av redegjørelsene. Hvis en part motsetter seg å gi skriftlig redegjørelse etter dette ledd, avgjøres spørsmålet ved kjennelse.
(4) Retten kan i saker med et uoversiktlig faktisk forhold pålegge saksøkeren å inngi en kortfattet kronologisk eller annen systematisert redegjørelse for det faktiske forhold eller deler av dette. Saksøkte plikter å gi et svar med angivelse av hvilke deler av den faktiske beskrivelse som aksepteres, og hvilke deler som ikke godtas. Om det siste skal det kort angis det faktiske forhold saksøkte mener er det riktige. Retten kan oppfordre partene til å samarbeide om redegjørelser etter denne bestemmelsen.
§ 9-10. Avsluttet saksforberedelse. Sluttinnlegg
(1) Saksforberedelsen avsluttes to uker før hovedforhandlingen hvis ikke retten fastsetter et annet tidspunkt.
(2) Retten skal som regel kreve at partene innen avsluttet saksforberedelse inngir et sluttinnlegg. Sluttinnlegget skal kort angi den påstand, de påstandsgrunnlag og de rettsregler som påberopes, og de bevis parten vil føre. Med sluttinnlegget skal følge forslag til framdriftsplan for hovedforhandlingen, jf. § 9-11 annet ledd.
§ 9-11. Forberedelse av hovedforhandlingen
(1) Retten innkaller partene til hovedforhandlingen, jf. § 13-2.
(2) Etter at saksforberedelsen er avsluttet, skal retten sørge for å klarlegge hvordan hovedforhandlingen skal gjennomføres. Dette omfatter blant annet presentasjonsmåten av tvisten, tidspunkt og gjennomføringsmåte for forklaringer, spørsmål om befaring og lengden av ulike innlegg under forhandlingene. I nødvendig utstrekning skal retten drøfte gjennomføringen med partene. Retten kan fastsette tidsrammer for partenes innlegg, partsforklaringer og annen bevisføring dersom tidsrammer er forsvarlig og hensiktsmessig.
III Hovedforhandlingen
§ 9-12. Rettens sammensetning under hovedforhandlingen
(1) I tillegg til fagdommeren eller fagdommerne settes retten under hovedforhandlingen med to meddommere dersom en av partene krever det eller retten finner det ønskelig.
(2) Meddommerne skal være fagkyndige om hensynet til forsvarlig behandling av saken tilsier det.
(3) De fagkyndige meddommerne oppnevnes slik at de har fagkyndighet tilpasset saken. Det kan oppnevnes meddommere med ulik fagkyndighet. Som meddommer med juridisk kyndighet kan bare oppnevnes en person som begge parter har foreslått.
(4) Domstollederen i tingretten kan beslutte at retten under hovedforhandlingen skal settes med mer enn én fagdommer dersom
a) saken reiser særlig kompliserte faktiske eller rettslige spørsmål, eller andre forhold tilsier det, eller
b) partene har avtalt en slik behandling og etter avtalen har frafalt retten til anke og sakens tvistegjenstand ligger over grensen for anke til lagmannsrett etter § 29-13.
(5) Dersom tingretten skal settes med mer enn én fagdommer, deltar tre fagdommere. Skal det også være med meddommere, settes retten med to fagdommere og tre meddommere. Dommerfullmektiger kan ikke delta i avgjørelsen av en sak som settes med mer enn én fagdommer. Er det færre faste fagdommere ved domstolen enn det antall som skal delta i behandlingen av saken, tilkaller domstolen en dommer etter reglene i domstolloven § 19 annet ledd. Domstollederen avgjør hvem som skal være rettens leder.
0 Endret ved lov 15 juni 2007 nr. 38 (ikr. 1 juli 2007 iflg. res. 15 juni 2007 nr. 654).
§ 9-13. Styringen av hovedforhandlingen
(1) Ved åpningen av hovedforhandlingen kontrollerer retten at det er lagt til rette for at forhandlingene kan foregå slik som fastsatt under saksforberedelsen, og slik hensiktsmessig saksavvikling tilsier.
(2) Retten skal sørge for at hovedforhandlingen skjer konsentrert og forsvarlig uten unødig tidsspille for retten, parter, vitner og sakkyndige. Forhandlinger om forhold som er uten betydning for saken, skal nektes. Det samme gjelder unødige gjentakelser, unødig omfattende behandling og ellers for spørsmål som er tilstrekkelig drøftet. Hvis det er avtalt eller fastsatt tidsrammer for innlegg eller bevisføring, påser retten at disse holdes og kan foreta nødvendige avskjæringer.
§ 9-14. Muntlig hovedforhandling
(1) Hovedforhandlingen er muntlig og bevisføringen umiddelbar etter § 21-9.
(2) Kravet om muntlighet er ikke til hinder for at part, vitne, sakkyndig eller prosessfullmektig framlegger og viser til hjelpedokumenter til støtte for sin redegjørelse. Slike hjelpedokumenter skal ikke utgjøre bevis i saken uavhengig av den redegjørelse de skal være til støtte for. De skal heller ikke ha karakter av skriftlig prosedyre. Hvis motparten på grunn av hjelpedokumentets kompleksitet eller omfang har behov for å sette seg inn i det før det gjennomgås, må dokumentet legges fram så tidlig at motparten har den nødvendige tid til dette. Legges det ikke fram i tide, kan det nektes brukt hvis bruken ellers ville føre til en forsinkelse av framdriften i saken. § 9-16 annet ledd gjelder tilsvarende.
§ 9-15. De enkelte ledd i hovedforhandlingen
(1) Påstander, påstandsgrunnlag og bebudet bevisføring klarlegges av retten.
(2) Saksøkeren gir en konsentrert saksframstilling med gjennomgåelse av dokumentbevis og andre bevis som ikke skal gis gjennom forklaringer eller befaring.
(3) Saksøkte gis anledning til å framstille sitt syn. Innlegget skal fortrinnsvis begrenses til korrigeringer og suppleringer.
(4) Partene avgir forklaring. Når ikke særlige grunner tilsier noe annet, forklarer saksøkeren seg først.
(5) Vitner avhøres.
(6) Det foretas annen bevisføring, herunder avhør av sakkyndige.
(7) Partene får ordet to ganger hver til avsluttende innlegg. Saksøkeren får ordet først hvis ikke retten av særlige grunner bestemmer noe annet.
(8) Retten kan fastsette en annen rekkefølge for de enkelte ledd under hovedforhandlingen. Det kan bare skje bevisføring etter partenes innlegg etter sjuende ledd hvis partene samtykker eller i hovedforhandlingen får anledning til å argumentere for sitt syn på denne bevisføringen etter at den er foretatt. I særlig omfattende saker kan retten fastsette at det skal forhandles om ett eller flere krav eller tvistepunkter av gangen, slik at alle eller flere av de enkelte ledd gjentas flere ganger.
(9) Dersom det under hovedforhandlingen ikke er mulig å føre bevis partene har krav på blir ført, kan retten, om det gir en forsvarlig behandling, gjennomføre hovedforhandlingen slik at bare denne bevisføringen og argumentasjon til den gjenstår. Den videre behandling skjer i rettsmøte om ikke partene samtykker i at de skal gi skriftlige innlegg.
(10) Dersom skriftlig materiale utgjør vesentlige deler av avgjørelsesgrunnlaget, kan retten bestemme at partene i stedet for innlegg etter annet og tredje ledd skal holde hovedinnlegg, med gjennomgåelse av saken og med faktisk og rettslig argumentasjon, umiddelbart etter klarlegging etter første ledd. Ved avslutningen av forhandlingene får partene da ordet til et kortere innlegg hver, som skal begrenses til det som kom fram i den annen parts innlegg og den etterfølgende bevisføring.
§ 9-16. Endring i krav, påstand, påstandsgrunnlag og bevis
(1) Etter avsluttet saksforberedelse kan en part ikke mot motpartens protest sette fram nye krav, utvide påstanden til et framsatt krav, sette fram et nytt påstandsgrunnlag eller tilby nye bevis med mindre det skjer før hovedforhandlingen og er foranlediget av motpartens sluttinnlegg, eller retten tillater det. Slik tillatelse skal gis når
a) parten ikke kan bebreides at endringen ikke er foretatt tidligere, og det vil være urimelig å nekte endringen,
b) motparten har tilstrekkelig grunnlag for, uten utsettelse, å ivareta sine interesser etter endringen, eller
c) nektelse vil kunne påføre parten et urimelig tap.
(2) Retten kan, selv om vilkårene etter første ledd ikke er oppfylt, tillate endring på det vilkår at parten pålegges å godtgjøre motpartens merutgifter ved at endringen skjer etter fristen for endringer, dersom ikke andre vesentlige hensyn for motparten taler mot dette.
(3) Retten kan, selv om det ikke nedlegges protest mot endring etter første ledd, nekte endring når hensynet til sakens framdrift eller andre tungtveiende forhold tilsier at endring ikke bør tillates. Nektelsen skal ikke være urimelig.
§ 9-17. Saken tas opp til doms. Fortsatte forhandlinger
(1) Når saken i eller etter hovedforhandling er klar til avgjørelse, erklærer retten at saken tas opp til doms.
(2) Viser det seg etter at saken er tatt opp til doms, at det er nødvendig med ytterligere forhandlinger for å få et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag i saken, skal retten sørge for dette.
Kapittel 10. Småkravprosess
§ 10-1. Hovedregel og virkeområde
(1) Småkravprosessen er den ordinære behandlingsmåten for små krav i saker for tingretten, med særlig vekt på at behandlingen er tilpasset betydningen av tvisten.
(2) Ved småkravprosess behandles a) alle saker hvor tvistesummen er under kr 125 000, b) saker med tvistesum på kr 125 000 eller mer dersom partene samtykker i behandling etter
småkravprosess, og retten beslutter dette, og c) saker som ikke gjelder formuesverdier dersom retten finner at småkravprosessen vil være
forsvarlig og hensiktsmessig, og ikke begge parter motsetter seg slik behandling.
(3) Ved småkravprosess behandles likevel ikke a) gruppesøksmål etter kapittel 35, b) saker etter spesialprosess med mindre det er bestemt i vedkommende lov, c) søksmål om rettsforhold hvor partenes rådighet er begrenset, jf. § 11-4, eller d) saker etter annet ledd bokstav a hvor saken for en part har vesentlig betydning ut over den
konkrete tvist, eller hensynet til forsvarlig behandling nødvendiggjør behandling ved allmennprosess.
(4) Tvist om en sak skal behandles ved småkravprosess, avgjøres ved kjennelse. Treffes det uten saksøkerens samtykke avgjørelse etter tredje ledd bokstav d om at saken ikke skal behandles ved småkravprosess, kan saksøkeren frafalle saken uten å oppgi kravet og uten ansvar for motpartens sakskostnader.
§ 10-2. Saksforberedelsen
(1) §§ 9-2, 9-3 og 9-6 til 9-8 gjelder tilsvarende.
(2) Retten skal gjennom kontakt med partene og ved nødvendig veiledning etter § 11-5 legge særlig vekt på raskt å bringe på det rene om det er ytterligere som bør foretas under saksforberedelsen, og om det kan være grunnlag for en minnelig ordning.
(3) Partene plikter innen en uke før rettsmøtet etter § 10-3 å varsle om bevis og sende inn dokumentbevis som ikke tidligere er varslet eller innsendt. Partene kan innen samme frist avgi skriftlige utredninger når særlige grunner taler for det.
§ 10-3. Muntlig sluttbehandling
(1) Retten innkaller til rettsmøte til sluttbehandling av saken. Når det er ønskelig av prosessøkonomiske hensyn, kan retten gi samtykke til at partene gjør avtale om at behandlingen i stedet skal være skriftlig.
(2) Rettsmøtet kan holdes som fjernmøte. I innkallingen gir retten den nødvendige orientering om gjennomføringen og kan sette tidsrammer for rettsmøtet. Bare hvis særlig sterke grunner foreligger, kan rettsmøtet vare mer enn én dag.
(3) Retten settes med to fagkyndige meddommere når det er satt fram krav om det innen én uke etter rettens mottak av tilsvar, og det er ønskelig av hensyn til en forsvarlig behandling. § 9-12 tredje ledd første og annet punktum gjelder tilsvarende.
(4) Rettsmøtet er muntlig. § 9-14 annet ledd første til femte punktum gjelder tilsvarende. Bevisføringen er umiddelbar med de presiseringer som følger av femte ledd.
(5) Ved åpningen av rettsmøtet kontrollerer retten at det er lagt til rette for at forhandlingene kan foregå på en hensiktsmessig måte. § 9-15 gjelder tilsvarende, men retten kan forenkle behandlingen slik at nødvendig konsentrasjon oppnås. Bevis gjennomgås og føres bare så langt det er grunn til det ut fra en avveining av hensynene til forsvarlig og prosessøkonomisk behandling. Eventuelle skriftlige utredninger inngår i avgjørelsesgrunnlaget.
(6) Fjernavhør kan foretas hvis ikke retten finner det påkrevd at forklaringen gis direkte i rettsmøtet. § 21-10 og § 21-11 første ledd bokstav a og c gjelder ikke.
(7) §§ 9-17 og 16-4 gjelder tilsvarende.
§ 10-4. Dommen
(1) Hvis ikke saken avsluttes på annen måte, skal den normalt være avsluttet med dom innen tre måneder etter at stevning ble inngitt.
(2) I saker som behandles muntlig, avsies dommen ved rettsmøtets avslutning hvis dommeren finner grunnlag for det. Ellers avsies dommen innen én uke etter at partene er meddelt at den er tatt opp til doms.
(3) Dommen kan avsies ved rettsmøtets avslutning selv om bare domsslutningen er utformet skriftlig. I så fall redegjør dommeren muntlig for hovedpunktene i begrunnelsen. Dommen skrives ut innen én uke og meddeles partene.
(4) Dommen skal kort forklare hva saken gjelder, gjengi partenes påstander og påstandsgrunnlag og redegjøre for de momenter som retten har lagt avgjørende vekt på. § 19-6 fjerde og femte ledd gjelder ikke.
0 Endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.
§ 10-5. Sakskostnader
(1) Erstatning for sakskostnader gis bare for disse poster: a) partens reise til rettsmøte, b) rettsgebyr, c) bevisføring som ikke anses unødvendig eller uforholdsmessig, og d) rettshjelp og fagkyndige meddommere.
(2) Når det ses bort fra merverdiavgift, kan kostnader etter første ledd bokstav d bare erstattes med inntil 20 prosent av sakens tvistesum, likevel alltid inntil kr 2 500 og aldri mer enn kr 25 000. Merverdiavgift av kostnad som er erstattet etter første punktum, kan erstattes når ikke sakens rettsforhold hovedsakelig skriver seg fra virksomhet hos parten som er merverdiavgiftspliktig.
(3) En part som åpenbart uten grunn har anlagt sak eller tatt til gjenmæle, kan bli pålagt ansvar for sakskostnader uten de begrensninger som følger av første og annet ledd. Det samme gjelder for kostnader parten ved forsømmelig forhold har påført motparten.
(4) For kostnader ved anke gjelder ikke første og annet ledd.
§ 10-6. Anke
Dommen kan ankes etter reglene for dommer i allmennprosess. Anken kan avgjøres etter § 29-12 annet ledd.
Fjerde del – Generelle bestemmelser
Kapittel 11. Grunnlaget for rettens avgjørelser, veiledning og saksstyring
§ 11-1. Grunnlaget for rettens avgjørelser
(1) Avgjørelser etter hovedforhandling, ankeforhandling, sluttbehandling i småkravprosess og § 9-5 fjerde ledd treffes på grunnlag av behandlingen i rettsmøtet. Skriftlige redegjørelser inngår i avgjørelsesgrunnlaget bare i den utstrekning dette er bestemt i loven.
(2) Andre avgjørelser treffes på grunnlag av sakens dokumenter og behandlingen i rettsmøter.
(3) Retten kan ikke bygge avgjørelsen på et faktisk grunnlag partene ikke har hatt foranledning til å uttale seg om. Retten må i tilfelle gi partene veiledning etter § 11-5 og om nødvendig fortsette behandlingen etter § 9-17 annet ledd.
§ 11-2. Rettens forhold til partenes prosesshandlinger
(1) Retten kan bare avgjøre de krav som er reist i saken. Avgjørelsen må ligge innenfor rammen av de påstander partene har nedlagt, og retten kan bare bygge på de påstandsgrunnlag som er påberopt. Påstandsgrunnlagene er de rettsstiftende faktiske forhold en part bygger sin påstand på.
(2) Partene har hovedansvaret for å sørge for bevisføring. Retten kan sørge for bevisføring hvis ikke partene motsetter seg dette. Retten er ikke bundet av partenes argumentasjon om bevisspørsmål.
§ 11-3. Rettens ansvar for rettsanvendelsen
Retten skal, innen de rammer som følger av § 11-2 første ledd, av eget tiltak anvende gjeldende rettsregler. Den skal i samsvar med § 1-1 sørge for et betryggende avgjørelsesgrunnlag for rettsanvendelsen. Dersom rettsanvendelsen ikke fullt forsvarlig kan belyses på annen måte,
kan retten bestemme at det skal føres bevis om rettsspørsmål, eller tillate partene å føre slike bevis. Retten bestemmer omfanget av bevisføringen og hvordan den skal gjennomføres. Juridiske utredninger foranlediget av saken kan bare legges fram som bevis med samtykke fra alle parter.
§ 11-4. Unntak hvor partenes rådighet er begrenset
I saker om personstatus, barns rettsforhold etter barneloven, administrative tvangsvedtak etter kapittel 36 og i andre saker hvor offentlige hensyn begrenser partenes rådighet i søksmålet, er retten ikke bundet av partenes prosesshandlinger lenger enn dette er forenlig med de offentlige hensyn. Retten kan likevel bare avgjøre de krav som er reist i saken.
§ 11-5. Rettens veiledningsplikt
(1) Retten skal gi partene slik veiledning om regler og rutiner for saksbehandlingen og andre formelle forhold som er nødvendig for at de kan ivareta sine interesser i saken. Retten skal søke å forebygge feil og skal gi den veiledning som er nødvendig for at feil kan rettes opp. For adgangen til å rette feil gjelder § 16-5.
(2) Retten skal i samsvar med tredje til sjuende ledd gi veiledning som bidrar til at tvisten får en riktig avgjørelse ut fra de faktiske forhold og de aktuelle regler.
(3) Retten skal virke for at tvistespørsmål blir klarlagt, og at partenes påstander og standpunkter til faktiske og rettslige spørsmål blir klargjort.
(4) Retten kan oppfordre en part til å ta standpunkt til faktiske og rettslige spørsmål som synes å være av betydning for saken.
(5) Retten kan oppfordre en part til å tilby bevis.
(6) Retten skal under sakens gang ta særlig hensyn til det behov parter uten prosessfullmektig har for veiledning.
(7) Retten må utøve sin veiledning på en måte som ikke svekker tilliten til at den er upartisk. Retten kan ikke gi partene råd om hvilket standpunkt de bør innta til tvistespørsmål i saken, eller hvilke prosesshandlinger de bør foreta.
§ 11-6. Rettens plikt til aktiv saksstyring
(1) Retten skal legge en plan for behandlingen av saken og følge den opp slik at saken effektivt og forsvarlig kan bringes til avslutning.
(2) Retten kan sette frister for prosesshandlinger etter reglene i domstolloven § 140 og kapittel 8 og ellers treffe de avgjørelser som er nødvendige for behandlingen.
(3) I enhver sak skal en forberedende dommer ha ansvaret for saksstyringen.
(4) I rettsmøter og rådslagninger hvor retten har flere medlemmer, foretar rettens leder saksstyringen som leder av forhandlingene etter domstolloven § 123.
§ 11-7. Reaksjon ved manglende saksstyring
(1) Domstollederen skal påse at plikten til aktiv saksstyring etter § 11-6 følges opp, og skal gi de nødvendige pålegg for at mangler ved unnlatt eller for sen saksstyring rettes. En part kan kreve at domstollederen griper inn.
(2) Ved vesentlig tilsidesetting av plikter etter § 11-6 skal domstollederen overføre saken til en annen dommer eller overta den selv, dersom det er nødvendig av hensyn til en forsvarlig videre behandling.
(3) Domstollederens beslutning kan ankes. Ankedomstolen har samme adgang til å treffe bestemmelser om saksstyringen som domstollederen har etter første og annet ledd, og kan dessuten overføre saken til en annen domstol.
(4) Er domstollederen forberedende dommer eller inhabil av andre grunner, avgjøres krav etter første ledd av overordnet domstol. Det samme gjelder på begjæring fra en part hvis domstollederen ikke har truffet noen avgjørelse innen én måned etter at krav etter første ledd ble framsatt. Reglene om anke over beslutning etter tredje ledd gjelder tilsvarende.
Kapittel 12. Prosesskriv
§ 12-1. Generelt om prosesskriv
(1) Partenes innlegg til retten om saken utenom rettsmøter skal skje i prosesskriv. Reglene i dette kapittel gjelder tilsvarende for partshjelpere og ved innlegg etter § 15-8 og § 30-13.
(2) Parter uten prosessfullmektig kan muntlig inngi stevning, tilsvar, anke, begjæring om oppfriskning og begjæring om gjenåpning ved personlig oppmøte i retten. For andre prosessfullmektiger enn advokater kan retten tillate slike muntlige prosesshandlinger. Retten setter prosesshandlingen opp som prosesskriv. Hvis frammøte for retten ikke lar seg gjøre eller er urimelig byrdefullt eller kostnadskrevende, kan retten tillate at den muntlige henvendelsen skjer som fjernavhør. § 21-10 annet ledd gjelder tilsvarende.
(3) Dersom en ansatt ved domstolen som ikke er dommer, yter bistand som nevnt i annet ledd, bør prosesskrivet forevises en dommer før det undertegnes.
(4) En dommer som har gitt bistand etter annet ledd, kan ikke delta i den videre behandling av saken.
§ 12-2. Utforming av prosesskriv
(1) Prosesskriv skal nevne - domstolen, - sakens nummer, - partene, - prosessfullmektigene og - bilag som følger med, og om de kreves unntatt fra innsynsrett etter § 14-4.
(2) Prosesskriv skal være undertegnet.
(3) Prosesskriv skal tjene til å klarlegge tvistespørsmålene og redegjøre for partenes syn på behandlingen av saken.
(4) Prosesskriv skal utformes og ekspederes slik at hensynet til orden i kontakten mellom retten og partene ivaretas.
§ 12-3. Innsending av prosesskriv
(1) Prosesskriv med bilag sendes til retten.
(2) Mellom parter som er representert ved advokat, skal prosesskriv med bilag sendes direkte til motparten samtidig som det sendes til retten.
(3) Blir prosesskriv med bilag sendt som papirdokument, skal det sendes så mange eksemplarer at retten kan beholde ett.
§ 12-4. Forkynnelse av prosesskriv
Retten sørger for at prosesskriv som innleder en sak, bringer nye krav inn i saken eller angriper en rettslig avgjørelse, forkynnes for motparten.
Kapittel 13. Rettsmøter og rettsbøker
I Rettsmøter
§ 13-1. Rettsmøter og fjernmøter
(1) Partenes innlegg og kommunikasjon med retten skal skje i rettsmøte når det ikke skjer i prosesskriv.
(2) Med fjernmøte menes et møte der ikke alle deltakerne er tilstede, men deltar ved hjelp av fjernmøteteknikk.
(3) Rettsmøter kan helt eller delvis holdes som fjernmøter når a) det er særskilt bestemt, eller b) partene samtykker i at rettsmøtet holdes som fjernmøte.
(4) Kongen kan gi nærmere forskrift om fjernmøter.
§ 13-2. Innkalling av parter til rettsmøte
(1) Retten forkynner innkalling til rettsmøte for parter med personlig møteplikt. Det samme gjelder hvis det vil bety fravær i saken at parten uteblir. Til andre rettsmøter varsles partene på den måten retten finner hensiktsmessig.
(2) Parter med advokat som prosessfullmektig innkalles ved advokaten. Retten innkaller parter uten advokat direkte. Det skal gis minst to ukers varsel med mindre særlige hensyn tilsier en kortere frist.
(3) Retten innkaller parter med personlig møteplikt direkte, selv om parten har advokat. En part som er innkalt i samsvar med annet ledd, kan pålegges å møte personlig med den varselfrist som gjelder for vitner etter § 13-3 annet ledd.
(4) Innkallingen skal angi saken og formålet med rettsmøtet og gi parten de opplysninger som trengs for å overholde møteplikten. Den skal kort opplyse om eventuelle regler om møtegodtgjøring, og om virkningene av å utebli.
§ 13-3. Innkalling av vitner og sakkyndige til rettsmøte
(1) Advokater sørger for å innkalle vitner deres part skal føre, om ikke retten bestemmer noe annet. Retten kan pålegge parten selv eller prosessfullmektig som ikke er advokat, å foreta innkallingen. I andre tilfeller innkaller retten vitnene. Da skal innkallingen forkynnes.
(2) Vitner skal om mulig gis én ukes varsel. Fristen kan innskrenkes til én dag dersom hensynet til rask behandling av saken gjør det påkrevd eller det legges til rette for at vitnet kan avhøres uten å forsømme viktige gjøremål. Vitner som befinner seg i nærheten av rettsstedet eller et sted hvor fjernavhør kan foretas, plikter å møte straks om dette kan skje uten vesentlig ulempe for vitnet.
(3) Innkallingen skal inneholde opplysninger som bestemt for parter i § 13-2 fjerde ledd. For innkalling av vitner som har rett til å nekte å gi forklaring, gjelder også § 24-3 annet ledd.
(4) Sakkyndige som skal gi forklaring i rettsmøte etter § 25-5 annet ledd, skal innkalles av retten ved forkynnelse med passende varselfrist.
§ 13-4. Gyldig fravær
(1) Gyldig fravær fra et rettsmøte foreligger hvis sykdom eller andre hindringer utenfor vedkommendes kontroll gjør det umulig eller uforholdsmessig byrdefullt å møte. Det regnes også som gyldig fravær at en som ikke personlig er lovlig innkalt, var ukjent med rettsmøtet uten å kunne bebreides for dette, med mindre innkalling skjedde ved offentlig kunngjøring etter domstolloven § 181.
(2) For en part regnes hindring som nevnt i første ledd første punktum ikke som gyldig fravær når parten har prosessfullmektig eller burde ha skaffet seg prosessfullmektig i tide, og det ikke er nødvendig av hensyn til sakens opplysning at parten møter personlig.
(3) En part har også gyldig fravær dersom prosessfullmektigen er hindret ved forhold som nevnt i første ledd første punktum, og prosessoppdraget ikke i tide burde vært overdradd til en annen.
(4) Den som har gyldig fravær fra et rettsmøte, skal straks gi retten melding om dette.
II Rettsbøker
§ 13-5. Føring av rettsbok
I rettsmøte skal det føres rettsbok i samsvar med § 13-6. Forklaringer nedtegnes i rettsboken i den utstrekning det er bestemt i §§ 13-7 til 13-9.
§ 13-6. Rettsbokens innhold
(1) Rettsboken skal angi a) domstolen, tiden og stedet for møtet, dommernes og partenes navn, sakens nummer og
møtets tema, b) om partene møter personlig, hvem som møter for dem, og navnene på vitner og sakkyndige, c) partenes påstander, d) de bevis som er gjennomgått, e) begjæringer og innsigelser om saksbehandlingen, og
f) rettslige avgjørelser og pålegg dersom disse ikke utferdiges som selvstendige dokumenter.
(2) Forhandlingens gang nedtegnes etter hvert. En part som setter fram et forlikstilbud, kan kreve det inntatt i rettsboken.
(3) Nedtegning kan skje ved henvisning til tidligere rettsbok eller til vedlagte dokumenter. Møter en part ved prosessfullmektig, kan retten kreve at de påstander og begjæringer som settes fram, skal settes opp slik at de kan vedlegges rettsboken.
(4) Rettsboken undertegnes av rettens leder og protokollføreren.
§ 13-7. Opptak av parts- og vitneforklaringer under hoved- og ankeforhandling
(1) Under hoved- og ankeforhandling skal det foretas opptak av parts- og vitneforklaringer. Retten kan beslutte at det skal foretas opptak også av andre deler av forhandlingene og under andre rettsmøter.
(2) Opptak kan unnlates når a) saken behandles etter reglene i kapittel 10, b) retten ikke har tilgjengelig nødvendig utstyr for opptak, eller c) forklaringene innføres i rettsboken, jf. § 13-8.
(3) Den som skal avhøres, skal varsles om at forklaringen blir tatt opp.
(4) Partene har samme rett til utlån av opptak som til innsyn i rettens øvrige prosessmateriale. Samme rett har den som har fått sin forklaring tatt opp.
(5) Skal opptaket skrives ut, kan retten selv forestå dette eller overlate det til partene.
(6) Opptaket inngår som en del av rettsboken og arkiveres sammen med saken. Kongen kan gi nærmere forskrift om opptaket.
0 Endret ved lov 22 juni 2018 nr. 79 (ikr. 1 okt 2018 iflg. res. 28 sep 2018 nr. 1470).
§ 13-8. Innføring i rettsboken av forklaringer under hovedforhandling
(1) Under hoved- eller ankeforhandling for tingrett og lagmannsrett kan retten beslutte at hovedpunkter i parts- og vitneforklaringer skal innføres i rettsboken. Retten skal særlig ta hensyn til framdriften i saken og om ressursbruken vil stå i et rimelig forhold til nytten ved en etterprøving av sakens avgjørelse.
(2) Retten avgjør om innføring i rettsboken skal skje under avhøret eller etter hovedforhandlingen. Nedtegningen gjøres så detaljert som retten finner grunn til.
(3) Nedtegnede forklaringer sendes partene i saken senest samtidig med avgjørelsen som blir avsagt etter hovedforhandlingen.
§ 13-9. Parts- og vitneforklaringer utenfor hovedforhandling
(1) Når parter, vitner eller sakkyndige avgir forklaring utenfor hovedforhandling for å sikre bevis, skal det enten foretas opptak av forklaringen i samsvar med § 13-7 eller foretas innføring i rettsboken av forklaringen, som så leses opp til vedtakelse.
(2) Andre forklaringer fra parter, vitner og sakkyndige innføres i rettsboken i den utstrekning retten finner grunn til det.
Kapittel 14. Offentlighet og innsynsrett
§ 14-1. Partenes innsynsrett
(1) Partene har rett til innsyn hos domstolen i prosesskriv, rettsbøker, rettsavgjørelser og andre dokumenter i saken og kan forlange kopi av dem eller få dem tilsendt elektronisk. Mindreårige parter over 15 år har samme rett til innsyn. Parter under 15 år kan gis innsyn når deres alder og modenhet tilsier det, men skal ikke gjøres kjent med opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt.
(2) Innsynsretten gjelder ikke for rettens interne dokumenter.
(3) Den som har et begrunnet behov i egen rettsstilling, har samme rett til innsyn som partene i saken.
0 Endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.
§ 14-2. Allmennhetens innsynsrett
(1) Allmennheten har rett til innsyn i rettsbøker, rettsmeklingsprotokoller, rettsavgjørelser og sakskostnadsoppgaver etter § 20-5.
(2) I saker som ikke fullt ut behandles skriftlig, har allmennheten også rett til innsyn i disse dokumentene:
a) sluttinnlegg etter § 9-10, b) innlegg etter § 9-9 annet til fjerde ledd, § 15-8 annet ledd, § 29-16 tredje til femte ledd, §
30-10 annet og fjerde ledd og § 30-13 annet ledd, c) bevis som er påberopt under muntlige forhandlinger eller i innlegg som nevnt i bokstav b, d) hjelpedokumenter etter § 9-14 annet ledd.
(3) Når det er truffet realitetsavgjørelse eller avgjørelse om sakskostnader i sak som behandles fullt ut skriftlig, gjelder annet ledd tilsvarende.
§ 14-3. Unntak fra allmennhetens innsynsrett i rettsbøker og rettsavgjørelser
(1) Retten til innsyn i rettsavgjørelser gjelder bare så langt det ikke gjelder forbud mot offentlig gjengivelse. Gjelder det et slikt forbud, er det rett til innsyn i avgjørelsens slutning om avgjørelsen ikke er eldre enn fem år. Innsyn i rettsboken kan kreves hvis den ikke er ført i rettsmøte for lukkede dører eller offentlig gjengivelse av den protokollerte forhandlingen eller rettsboken er forbudt.
(2) Når det er betenkelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat å gi innsyn, eller når det er grunn til å frykte at kunnskapen vil bli nyttet på urettmessig vis, kan innsyn bare gis i domsslutningen. Det samme gjelder når retten har gitt pålegg om hemmelighold.
§ 14-4. Unntak fra allmennhetens innsynsrett i andre saksdokumenter
(1) Retten til innsyn i saksdokumentene gjelder ikke for a) saker etter ekteskapsloven, b) saker etter barneloven, c) saker mellom personer som er eller har vært samboere, om fordeling eller tildeling av
formuen, og d) saker etter denne lov kapittel 36.
Retten kan ved særlige grunner beslutte at innsyn helt eller delvis skal gis.
(2) Innsyn i saksdokumentene kan avslås når a) hensynet til statens forhold til en fremmed stat krever det, b) hensynet til privatlivets fred eller strengt personlige forhold krever det, c) særlige forhold gir grunn til frykt for at offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning,
og det derfor er påkrevd å nekte innsyn, eller d) i krigstid hensynet til militære operasjoner eller militære avdelingers sikkerhet eller andre
særlige grunner krever det. Dersom det likevel gis innsyn, kan retten ved kjennelse helt eller delvis forby offentlig gjengivelse.
(3) Retten skal nekte innsyn i bevis som kan kreves ført for lukkede dører etter kapittel 22 om a) drifts- eller forretningshemmeligheter, b) opplysninger av betydning for rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat, c) forhold undergitt lovbestemt taushetsplikt, d) rettsforhandlinger hvor det er gitt pålegg om hemmelighold, eller e) betroelser til særlige yrkesutøvere.
(4) Innsyn i psykiatriske erklæringer kan bare gis i den utstrekning det er fastsatt av Kongen i forskrift.
§ 14-5. Tidspunktet for allmennhetens innsynsrett
(1) Retten til innsyn inntrer etter hvert som dokumentene mottas av retten. Det kan likevel ikke kreves innsyn i et bevis før det er påberopt på en måte som er nevnt i § 14-2 annet ledd bokstav c. Når saken behandles fullt ut skriftlig, inntrer ikke rett til innsyn i noen av dokumentene før saken er avgjort i instansen.
(2) Har en part krevd unntak fra innsynsrett, kan retten bestemme at avgjørelse av innsynspørsmålet skal utstå, men ikke lenger enn til avsigelsen av den dom eller kjennelse som avgjør saken. I tvilstilfelle bør retten normalt la spørsmålet utstå til de muntlige forhandlingene. Er et bevis ført i åpent rettsmøte, kan retten ikke lenger utsette avgjørelsen av innsynsrett etter denne bestemmelsen.
§ 14-6. Saksbehandling ved tvist om innsyn
(1) Når innsyn er begjært, skal retten ta stilling til om innsyn skal nektes a) når en part motsetter seg innsyn, b) når det av hensyn til andre enn sakens parter kan gjelde regler om taushetsplikt eller
taushetsrett.
(2) Retten til innsyn bedømmes i forhold til hvert enkelt dokument eller del av dokument.
(3) Avgjørelse om å nekte innsyn etter § 14-3 og § 14-4 annet til fjerde ledd treffes ved kjennelse. Avgjørelse om å nekte innsyn etter § 14-4 første ledd treffes ved beslutning. Blir avgjørelsen anket, gis det ikke innsyn før anken er avgjort.
§ 14-7. Forskrift om innsyn
Kongen kan gi forskrift om gjennomføring av innsynsrett etter dette kapitlet.
Kapittel 15. Forening av krav og søksmål. Partshjelp
§ 15-1. Flere krav
(1) Saksøkeren kan i én sak sette fram flere krav mot samme saksøkte dersom a) kravene hører under norsk domsmyndighet, b) domstolen er rett verneting for ett av kravene, og c) kravene kan behandles av retten med samme sammensetning og hovedsakelig etter de
samme saksbehandlingsregler. Det er ikke til hinder for at flere krav settes fram i saken, at retten på grunn av behandlingen av ett av kravene skal settes med meddommere eller flere fagdommere. Hvis saken da deles etter § 16-1, settes retten bare med meddommere eller flere fagdommere for de krav hvor dette er særskilt begrunnet.
(2) Saksøkte kan sette fram krav mot saksøkeren dersom vilkårene etter første ledd bokstav a og c er oppfylt.
(3) Foretas endring etter første og annet ledd etter avsluttet saksforberedelse, gjelder i tillegg § 9-16.
(4) Nektes et krav behandlet i saken, og kravet hører under norsk domsmyndighet, skal kravet behandles som egen sak hvis parten begjærer dette innen en frist som retten fastsetter. § 4-7 får tilsvarende anvendelse.
(5) For inndragning av nye krav i ankeinstansene gjelder §§ 29-4 og 30-7.
§ 15-2. Flere parter som saksøkere eller saksøkte
(1) Flere parter kan saksøke eller saksøkes i én sak dersom a) vilkårene i § 15-1 første ledd bokstav a til c er oppfylt, og b) ingen parter har innsigelser, eller det er så nær sammenheng mellom kravene at de bør
behandles i samme sak.
(2) Under saken kan en eller flere parter trekke inn krav mot tredjeperson dersom vilkårene i § 15-1 første ledd bokstav a og c og § 15-2 første ledd bokstav b er oppfylt.
(3) Retten kan nekte en part å trekke inn krav mot tredjeperson etter annet ledd når dette i vesentlig grad vil forsinke eller vanskeliggjøre behandlingen av krav som allerede er gjort til gjenstand for søksmål. Etter avsluttet saksforberedelse gjelder i tillegg § 9-16 tilsvarende.
(4) § 15-1 fjerde ledd gjelder tilsvarende.
(5) Bestemmelsen gjelder ikke for ankeinstansen. Erververen av det formuesgode saken gjelder, kan likevel trekkes inn i ankesaken.
§ 15-3. Tredjeperson trer inn som part
(1) Tredjeperson kan tre inn som part i en sak dersom a) vilkårene i § 15-1 første ledd bokstav a og c er oppfylt, og b) tredjeperson vil nedlegge selvstendig påstand om det som er tvistegjenstand i saken, eller
vil fremme et krav som har så nær sammenheng med det opprinnelige kravet at det bør behandles i saken.
(2) § 15-2 tredje til femte ledd gjelder tilsvarende.
§ 15-4. Framgangsmåte ved inndragning av nye krav og endringer i partsforhold
Endringer foretas ved prosesskriv eller i rettsmøte. Foretas endringen ved prosesskriv, skal det for endringen fylle kravene til stevning, jf. § 9-2. Retten bestemmer da om det skal kreves tilsvar til endringen. Kreves tilsvar, får reglene for tilsvar og mangelfullt eller uteblitt tilsvar anvendelse.
§ 15-5. Forholdet mellom flere parter på samme side
(1) Flere parter på samme side i et søksmål betraktes i forhold til motparten som selvstendige parter. Bevisføringen tillegges betydning for alle parter.
(2) Dersom det må gis samme dom for alle parter, kommer prosesshandlinger fra en part andre parter på samme side til gode, selv om de strider mot deres prosesshandlinger.
§ 15-6. Forening av saker til felles behandling
Saker som reiser likeartede spørsmål, og som skal behandles med samme sammensetning av retten og etter hovedsakelig de samme saksbehandlingsregler, kan forenes til felles behandling og til felles avgjørelse. § 4-7 annet ledd får anvendelse.
§ 15-7. Partshjelp
(1) Partshjelp skal tillates for a) den som har reelt behov begrunnet i egen rettsstilling for at den ene parten vinner, og b) foreninger og stiftelser, samt offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser,
i sak som ligger innenfor deres formål og naturlige virkeområde etter § 1-4.
(2) Partshjelp må erklæres i prosesskriv eller i rettsmøte før saken er rettskraftig avgjort. Erklæringen skal angi det som er grunnlaget for partshjelpen. Den meddeles partene med frist for å bestride partshjelpen. Bestrides den, avgjøres spørsmålet om retten til partshjelp ved kjennelse. En kjennelse som tillater partshjelp, kan ikke ankes. Avgjørelsen er bare bindende for behandlingen i instansen. Inntil det er avsagt kjennelse som nekter partshjelp, kan den som har erklært partshjelp utøve prosessuelle rettigheter etter tredje og fjerde ledd.
(3) Partshjelperen trer inn i saken slik den da står. Partshjelperen kan foreta prosesshandlinger til fordel for den parten støtten skjer til fordel for. Prosesshandlingene må ikke stride mot partens.
(4) Når grunnlaget for partshjelp er første ledd bokstav b, er partshjelperens prosessuelle rettigheter begrenset til ivaretakelse av de interesser organisasjonen eller organet har i de spørsmål saken reiser. Partshjelperen kan ikke anvende rettsmidler mot avgjørelsen av det krav som er reist i saken.
§ 15-8. Skriftlig innlegg til belysning av allmenne interesser
(1) Skriftlig innlegg til å belyse allmenne interesser som en sak reiser, kan gis av a) foreninger og stiftelser innenfor rammen av deres formål og naturlige virkeområde, eller b) et offentlig organ innenfor sitt ansvarsområde.
(2) Innlegget gis ved prosesskriv. Retten kan ved kjennelse tilbakevise innlegget hvis det i form, omfang eller innhold er dårlig egnet til å belyse allmenne interesser i saken. Blir innlegget ikke tilbakevist, inngår det i avgjørelsesgrunnlaget i saken og oversendes partene.
§ 15-9. Prosessvarsel
(1) Hvis det er av betydning for en part å varsle tredjeperson om saken, kan parten varsle tredjeperson ved prosesskriv, som forkynnes. Prosesskrivet skal inneholde de nødvendige opplysninger om saken og grunnen til varslet.
(2) Er det av betydning for en som varsles etter første ledd, å varsle en annen, kan også denne utferdige varsel etter første ledd.
Kapittel 16. Styring av sakens framdrift. Spesielle virkemidler I Oppdeling
§ 16-1. Oppdeling av forhandlinger og pådømmelse
(1) Retten kan bestemme at det skal forhandles særskilt om ett eller noen av flere krav i saken eller om ett eller flere tvistepunkter for et krav.
(2) Retten kan avgjøre særskilt ett eller noen av flere krav i saken eller en del av ett krav. Avgjørelsen av erstatningskrav eller andre krav hvor omfanget er omtvistet, kan deles slik at avgjørelsen av omfanget utsettes. Hvis retten er enstemmig eller partene samtykker i det, kan den også treffe særskilt avgjørelse om
a) påstandsgrunnlag som ikke leder til avgjørelse av et krav, b) hvilket lands rett et krav skal bedømmes etter.
(3) Avgjøres et krav særskilt og motparten har fremmet et krav mot dette som ikke avgjøres samtidig, kan avgjørelsen ikke fullbyrdes uten at det er bestemt av retten. Retten kan sette som vilkår for fullbyrdelse at det stilles sikkerhet.
II Omberammelse og utsettelse
§ 16-2. Omberammelse eller utsettelse av rettsmøter ved fravær
(1) En part som vil ha gyldig fravær ved et rettsmøte, kan kreve at møtet omberammes.
(2) Hvis en part har uteblitt fra et rettsmøte, og det er grunn til å tro at parten har gyldig fravær, utsettes rettsmøtet inntil fraværsgrunnen er avklart. Er det ikke grunn til å tro at fraværet er gyldig, avgjøres saken ved kjennelse eller dom etter § 16-9 eller § 16-10. Er vilkårene for slik avgjørelse ikke oppfylt, og saken heller ikke kan fremmes til realitetsbehandling i partenes fravær, berammes nytt rettsmøte.
§ 16-3. Omberammelse i andre tilfeller
(1) Retten kan omberamme rettsmøter når det er nødvendig for å sikre forsvarlig behandling eller tungtveiende grunner ellers taler for det. Ved avgjørelsen skal retten legge vekt på behovet for rask, forsvarlig og kostnadseffektiv behandling.
(2) Ved omberammelsen skal det så vidt mulig fastsettes ny tid for rettsmøtet.
§ 16-4. Utsettelse under hovedforhandlingen
(1) Blir det under hovedforhandlingen nødvendig å utsette saken, skal retten treffe beslutninger for den videre behandling av saken, slik at behandlingen blir minst mulig forsinket.
(2) I rettsmøte etter utsettelse gjentas forhandlingene fra hovedforhandlingen så langt det er nødvendig for å sikre et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag.
III Forsømmelser og fraværsdom
§ 16-5. Mangelfull prosesshandling
(1) Har en prosesshandling mangler som kan avhjelpes, setter retten frist for retting og gir nødvendig veiledning med opplysning om følgene av at retting ikke foretas.
(2) En part som er sterkt å bebreide, gis adgang til retting bare hvis tungtveiende grunner taler for det.
(3) Rettes prosesshandlingen, regnes den som riktig fra det tidspunkt den først ble foretatt.
(4) En prosesshandling som fortsatt ikke oppfyller nødvendige vilkår for å foreta den, skal avvises eller tilbakevises med mindre mangelen skyldes forhold den annen part bør ha risikoen for.
§ 16-6. Unnlatt prosesshandling
(1) Er en prosesshandling ikke foretatt i tide, og unnlatelsen betyr fravær i saken etter § 16-7 eller § 16-8, kan parten ved oppfriskning etter reglene i §§ 16-12 til 16-14 tillates å foreta prosesshandlingen og fortsette saken i samme stilling som før forsømmelsen.
(2) Har retten grunn til å tro at unnlatelsen skyldes gyldig fravær, skal parten gis adgang til å begjære oppfriskning før det i tilfelle treffes avgjørelse etter § 16-9 eller § 16-10.
(3) Selv om unnlatelsen ikke betyr fravær i saken, kan retten ved kjennelse nekte prosesshandlingen foretatt hvis et rettsmøte må utsettes eller saken vil bli vesentlig forsinket. Om endringer av saken etter avsluttet saksforberedelse gjelder § 9-16.
§ 16-7. Fristoversitting og fristforelegg
(1) Det betyr fravær i saken at en part oversitter fristen for a) betaling av rettsgebyr og nødvendige sideutgifter etter rettsgebyrloven, b) sikkerhetsstillelse etter § 20-11, c) skriftlig tilsvar i søksmål etter § 9-3,
d) anke eller andre rettsmidler, eller e) første innlegg i skriftlig ankesak etter § 29-16 femte ledd og § 30-10 fjerde ledd.
(2) Har en part unnlatt å foreta en annen prosesshandling som er av vesentlig betydning for motparten eller nødvendig for forsvarlig behandling av saken, kan retten ved forelegg til parten bestemme at det vil bety fravær i saken om prosesshandlingen ikke foretas innen en bestemt angitt siste frist. Skal prosesshandlingen foretas etter krav fra motparten, utstedes forelegg bare etter begjæring fra denne.
(3) Hvis plikten til å foreta prosesshandlingen blir bestridt, utstedes ikke fristforelegg før plikten er bindende fastslått.
(4) Fristforelegget forkynnes for den som har fristen, og meddeles i tillegg en part som har prosessfullmektig.
§ 16-8. Møtefravær
(1) Det betyr fravær i saken at en part ikke møter ved a) rettsmøter for sluttbehandling av saken, eller b) rettsmøte for muntlig tilsvar etter § 9-5 første ledd.
(2) For andre rettsmøter kan retten hvis det er særlig viktig at partene deltar, beslutte at det vil bety fravær i saken om de ikke møter.
(3) Hvis en part med personlig møteplikt unnlater å møte, betyr det fravær i saken selv om prosessfullmektigen møter.
(4) Første til tredje ledd gjelder tilsvarende hvis en part a) forlater møtet uten rettens tillatelse, b) nekter å forhandle om det som er tema for møtet, c) fratas ordet eller vises ut etter domstolloven § 133, eller d) i strid med pålegg etter § 3-2 ikke møter med prosessfullmektig.
§ 16-9. Avvisning ved fravær
(1) Har saksøkeren fravær i saken, og retten ikke gir oppfriskning, avvises saken. Skyldes utfallet en annen grunn enn § 16-7 første ledd bokstav a eller b, kan det heller ikke reises ny sak om kravet.
(2) Avvisning ved annen fraværsgrunn enn § 16-7 første ledd bokstav d forutsetter at saksøkeren er gjort kjent med følgene.
(3) Første og annet ledd gjelder tilsvarende ved fravær av ankende part eller den som ellers har begjært rettergangsskrittet.
§ 16-10. Fraværsdom
(1) Har saksøkte fravær i saken, og retten ikke gir oppfriskning, kan saken avgjøres ved fraværsdom. Fraværsdom kan ikke avsies i saker hvor offentlige hensyn medfører at saksøktes rådighet i rettsforholdet er begrenset, jf. § 11-4.
(2) Fraværsdom avsies etter begjæring fra saksøkeren hvis denne kan gis medhold fullt ut eller i det vesentlige. Dommen skal bygge på saksøkerens påstandsgrunnlag etter § 11-2 når dette er meddelt saksøkte og ikke framtrer som åpenbart uriktig. § 16-9 annet ledd gjelder tilsvarende for saksøkte.
(3) Avgjørelser som avviser eller forkaster en begjæring om fraværsdom, treffes ved kjennelse.
(4) Første til tredje ledd gjelder tilsvarende ved fravær hos ankemotparten eller andre som kravet er rettet mot.
§ 16-11. Rettsmidler mot avgjørelser etter § 16-9 og § 16-10
(1) En avvisningskjennelse eller fraværsdom kan angripes ved begjæring om oppfriskning.
(2) Har retten samtidig forkastet en begjæring om oppfriskning, kan avgjørelsen i stedet ankes med påstand om oppfriskning etter § 16-12. Anken behandles etter reglene for anke over kjennelser.
(3) Sakskostnadsavgjørelsen kan ankes særskilt etter § 20-9 tredje ledd.
§ 16-12. Vilkårene for oppfriskning
(1) Oppfriskning skal gis en part som hadde gyldig fravær etter annet ledd og ikke kan bebreides for å ha unnlatt å søke fristen forlenget eller rettsmøtet omberammet i tide. Er saken avgjort etter § 16-9 eller § 16-10, skal oppfriskning dessuten gis når avgjørelsen er avsagt med urette.
(2) Det er gyldig fristoversitting når hindringer utenfor partens kontroll gjør det umulig eller uforholdsmessig byrdefullt å foreta prosesshandlingen i tide. Om gyldig møtefravær gjelder § 13-4.
(3) I andre tilfeller kan oppfriskning gis om det ville være urimelig å nekte parten videre behandling av saken på grunn av forsømmelsen. Ved avgjørelsen legges særlig vekt på forsømmelsens karakter, partens interesse i å foreta prosesshandlingen og hensynet til motparten.
§ 16-13. Fristen for å begjære oppfriskning
(1) Oppfriskning kan begjæres før retten har avsagt kjennelse om avvisning etter § 16-9 eller fraværsdom etter § 16-10, eller som rettsmiddel mot avgjørelsen etter § 16-11.
(2) Fristen for å begjære oppfriskning er én måned.
(3) Foreligger ikke avgjørelse etter § 16-9 eller § 16-10, løper fristen fra forsømmelsen.
(4) Er saken avgjort etter § 16-9 eller § 16-10, løper fristen fra avgjørelsen er forkynt. Blir denne fristen oversittet, kan det gis oppfriskning for det etter reglene i dette kapittel.
§ 16-14. Behandlingen av begjæring om oppfriskning
(1) Begjæring om oppfriskning avgjøres av den domstol saken vil høre under om begjæringen tas til følge. Begjæringen må grunngis, og behandles for øvrig etter reglene for anke over kjennelser så langt disse passer. Samtidig må den forsømte prosesshandlingen foretas hvis dette er mulig.
(2) En kjennelse som tillater oppfriskning, kan bare ankes på grunn av feil ved lovanvendelsen eller saksbehandlingen.
IV Stansing
§ 16-15. Virkning av stansing
(1) Ved stansing avbrytes behandlingen midlertidig, og frister opphører å løpe. Prosesshandlinger kan bare foretas med rettens samtykke.
(2) Stansing er ikke til hinder for at retten avgjør krav der forhandlingene er avsluttet før stansingen.
(3) Stansing gjelder hele saken om ikke retten begrenser den til de krav stansingsgrunnen gjelder, i samsvar med § 16-1 om oppdeling av saken.
(4) Virkningen av stansing opphører når retten har truffet avgjørelse om å bringe saken i gang.
§ 16-16. Stansing etter loven
(1) Saken stanser fra det tidspunkt a) domstolens virksomhet avbrytes av krigstilstand eller av andre grunner, b) en part eller stedfortreder dør, eller c) saksøkerens bo blir tatt under konkursbehandling, dersom tvistegjenstanden inngår i
bomassen.
(2) En sak som er stanset etter første ledd bokstav a, bringer retten i gang når domstolen trer i funksjon. En sak som er stanset etter første ledd bokstav b og c bringer retten i gang på begjæring fra rette vedkommende eller motparten.
§ 16-17. Avtalt stansing
(1) Partene kan én gang under sakens behandling avtale stansing i minst seks måneder. Avtalen får virkning når retten har mottatt den.
(2) Retten bringer saken i gang på begjæring fra en part.
§ 16-18. Stansing i andre tilfeller
(1) Retten kan stanse saken på begjæring fra en part dersom utfallet helt eller delvis avhenger av et rettsforhold som vil bli bindende avgjort i en annen sak.
(2) Retten kan stanse saken dersom tungtveiende grunner ellers taler for det. Det legges vekt på behovet for hurtig, forsvarlig og kostnadseffektiv behandling.
(3) Avgjørelse om stansing etter første og annet ledd treffes ved kjennelse. Virkningen av stansing inntrer når kjennelsen er avsagt.
(4) Retten bringer saken i gang når behandlingen kan fortsette.
§ 16-19. Heving av stanset sak
En sak som kan bringes i gang igjen på begjæring, heves når den har vært stanset i to år.
Kapittel 17. Verdifastsetting
§ 17-1. For hvilke saker verdien skal fastsettes
(1) Når tvistegjenstandens verdi har betydning for domsmyndighet eller saksbehandling, skal retten av eget tiltak ta stilling til verdien.
(2) For saker om formuesverdier fastsettes verdien etter reglene i §§ 17-2 til 17-5.
(3) Reglene om verdifastsetting får ikke anvendelse dersom saken for saksøkeren eller den ankende part gjelder ideelle interesser.
§ 17-2. Grunnlaget for verdifastsettingen
(1) Verdien settes til den verdi kravet har for saksøkeren på det tidspunkt kravet bringes inn. Ved avgjørelse av om forliksrådet har domsmyndighet etter § 6-10 annet ledd eller om småkravprosess etter § 10-1 annet ledd gjøres fradrag for den delen av kravet som er erkjent i tilsvaret. Ved anke settes verdien til forskjellen mellom resultatet i underinstansen og den ankende parts krav når anken erklæres.
(2) Går påstanden ikke ut på et pengebeløp, skal saksøkeren i stevningen til hjelp for retten verdsette tvistegjenstanden i penger. Tilsvarende gjelder den ankende part ved anke.
(3) Retten er ikke bundet av verdiangivelsen.
(4) Retten kan beslutte å innhente bevis for verdien.
§ 17-3. Hva verdifastsettingen omfatter
(1) Flere krav mot samme eller flere saksøkte i samme sak legges sammen ved verdifastsettingen. Krav og motkrav legges ikke sammen.
(2) Renter som er påløpt før kravet trekkes inn i saken, regnes bare med i verdifastsettingen dersom rentekravet bestrides særskilt. Renter og sakskostnader som er påløpt etter tidspunktet som legges til grunn for verdiberegningen i § 17-2 første ledd, medregnes ikke.
§ 17-4. Særlige beregningsregler
(1) For ytelser som skal betales et ubestemt antall ganger, beregnes verdien til ti ganger den årlige ytelsen. Skal ytelsen betales et bestemt antall ganger, beregnes verdien ved å multiplisere ytelsen med antall ganger den skal ytes, men likevel ikke til mer enn ti ganger den årlige ytelsen. Er ytelsene ikke av samme størrelse, legges ytelsene for det siste året før saksanlegg til grunn for beregningen.
(2) For saker om panterett eller annen realsikkerhet legges fordringens størrelse til grunn. Gjelder sikkerheten et mindre beløp enn fordringen, eller er sikkerheten mindre verd enn fordringen, legges bare det sikrede beløpet til grunn.
§ 17-5. Tilsidesetting av verdifastsettingen
(1) Rettens verdifastsetting kan ved anke settes til side hvis den er i strid med reglene i dette kapittel. Rettens fastlegging av det faktiske grunnlag for verdifastsettingen eller skjønnsmessige vurdering, kan bare settes til side hvis den åpenbart er uriktig og må ha ledet til en vesentlig for høy eller lav verdifastsetting.
(2) En dom kan ikke ankes på grunnlag av feil ved verdifastsettingen etter dette kapittel.
Kapittel 18. Virkninger av søksmål mv.
§ 18-1. Saksanlegg som hinder for ny sak (litispendens)
Reises det ny sak mellom samme parter om et krav som allerede er tvistegjenstand, skal retten avvise den. Dette gjelder også når sak er reist for utenlandske domstoler dersom avgjørelsen der vil ha rettskraftvirkning i Norge etter § 19-16.
§ 18-2. Når hinder for ny sak inntrer og opphører
(1) Et saksanlegg er til hinder for ny sak etter § 18-1 når forliksklage er innkommet til forliksrådet, eller når stevning er innkommet til retten. Det samme gjelder krav som etter § 15-4 inndras ved prosesskriv. For krav som settes fram i rettsmøte, inntrer virkningen når kravet settes fram. For krav som begjæres pådømt i straffesak etter straffeprosessloven kapittel 29, inntrer virkningen når begjæringen er innkommet til påtalemyndigheten eller retten.
(2) Virkningen av saksanlegg etter § 18-1 opphører når saken er rettskraftig avgjort.
(3) Når det følger av lov eller bestemmelse gitt i medhold av lov at behandling av saken i en nemnd eller meklingsorgan avskjærer søksmål for domstolene, kan søksmål likevel anlegges hvis nemnda eller meklingsorganet ikke har avgjort saken innen seks måneder uten at det kan bebreides saksøkeren. I så fall innstilles behandlingen i nemnda eller meklingsorganet.
0 Endret ved lov 17 feb 2017 nr. 7 (ikr. 1 mars 2017 iflg. res. 17 feb 2017 nr. 196).
§ 18-3. Når andre virkninger av saksanlegg inntrer og opphører
(1) De virkninger som følger av annen lovgivning av at søksmål er reist, inntrer når prosesskrivet som reiser saken eller inndrar kravet, er sendt, slik at fristen er avbrutt etter domstolloven § 146. For krav som settes fram i rettsmøte, inntrer virkningen når kravet settes fram.
(2) Når foreldelse er avbrutt ved forliksklage, opphører denne virkningen dersom stevning, eller eventuelt forliksklage, ikke er sendt til retten innen ett år fra forliksrådet innstilte behandlingen av saken.
(3) Hvis søksmålet avvises eller ellers ender uten dom, og saksøkeren ikke er vesentlig å bebreide for dette, er virkningen etter første ledd fortsatt i kraft hvis kravet reises i nytt søksmål innen tre måneder fra kjennelsen ble forkynt for saksøkeren. Mot oversitting av tremånedersfristen kan det ikke gis oppfriskning.
0 Endret ved lov 21 des 2007 nr. 127.
§ 18-4. Frafall av søksmål
(1) Når et krav i saken er forkynt for motparten eller satt fram i rettsmøte, blir kravet å regne som oppgitt dersom det trekkes tilbake fra behandling før rettens avgjørelse er truffet. Motparten kan kreve at saken tas opp til rettslig avgjørelse etter § 9-7.
(2) Kravet kan trekkes fra behandling uten at det oppgis hvis motparten a) samtykker i dette, b) ikke har inngitt tilsvar, eller c) har påstått behandlingen av kravet avvist.
(3) Ved behandling i forliksrådet kan kravet alltid trekkes fra videre behandling uten at det oppgis, inntil kravet er avgjort av forliksrådet.
(4) Ny sak om kravet kan ikke reises før sakskostnader tilkjent motparten er betalt.
Kapittel 19. Rettslige avgjørelser og rettsforlik I Form og framgangsmåte
§ 19-1. Dommer, kjennelser og beslutninger
(1) Ved dom treffes avgjørelse av a) krav som er tvistegjenstand i søksmål, b) tvist som nevnt i § 16-1 annet ledd tredje punktum, eller c) anke over dom.
(2) Ved kjennelse treffes avgjørelser a) som avviser en sak fordi vilkår for å ta den under behandling ikke er oppfylt, eller som
fremmer saken etter særskilt behandling av en påstand om avvisning, b) som hever en sak som av andre grunner enn nevnt i bokstav a bortfaller uten
realitetsavgjørelse, c) av anke over kjennelse eller beslutning, d) ved tvist om bevis, eller e) som etter loven skal treffes i denne form.
(3) Ved beslutning treffes avgjørelser om a) saksbehandlingen som ikke etter loven krever kjennelse, eller b) å samtykke til eller nekte anke.
(4) At en avgjørelse er truffet i uriktig form, er uten betydning for dens rettsvirkninger eller for adgangen til overprøving. Ved anke følges reglene for den avgjørelsestype som retten skulle ha brukt.
0 Endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.
§ 19-2. Rettens sammensetning. Forberedende dommers kompetanse
(1) En avgjørelse som treffes på grunnlag av et rettsmøte, skal treffes av de dommere som har deltatt i rettsmøtet.
(2) Avgjørelser om saksbehandlingen under saksforberedelsen treffes av forberedende dommer. Er forberedende dommer avskåret fra raskt å treffe avgjørelsen, kan den treffes av domstolens leder eller en annen dommer som domstollederen utpeker. Forberedende dommer i saker for Høyesterett kan henvise avgjørelsen til Høyesteretts ankeutvalg.
(3) Forberedende dommer i ankesaker kan ikke treffe avgjørelse om å a) avvise anken, eller fremme anken der det er tvist om dette, b) heve anken eller saken der det er tvist om dette, c) oppheve den påankede avgjørelsen, eller d) samtykke til eller nekte anke.
§ 19-3. Rådslagning og avstemning
(1) I saker som behandles muntlig av domstoler med flere dommere, bør det holdes rådslagning med alle dommere til stede så snart som mulig etter den muntlige forhandling. Når meddommere deltar, skal det alltid holdes rådslagning, som ikke kan skje i fjernmøte.
(2) I enhver sak kan en dommer kreve avsluttende rådslagning. Meddommere skal gjøres kjent med denne retten.
(3) Det stemmes særskilt for hvert krav eller prosessuelt rettsforhold som skal avgjøres. Er det flere grunner for å avvise, heve eller stanse en sak, for å oppheve en anket avgjørelse eller for å begjære oppfriskning eller gjenåpning, stemmes det særskilt over hver grunn. En dommer som er overstemt i et spørsmål som gjelder saksbehandlingen, skal ta del i de følgende avstemninger som saken gir grunn til.
(4) Hver avgjørelse treffes ved stemmeflertall hvis ikke annet er bestemt ved lov. Står stemmene likt, gjør rettslederens stemme utslaget. Er det ikke flertall for noe resultat når pengebeløp eller andre størrelser skal fastsettes, legges stemmene for høyere beløp eller størrelser sammen med stemmene for de nærmest følgende til det blir flertall.
§ 19-4. Avsigelse
(1) En rettslig avgjørelse er bindende for retten når den er avsagt.
(2) Avgjørelsen er avsagt skriftlig når alle rettens medlemmer har undertegnet den. Rettens leder, eller en fagdommer denne utpeker, undertegner til slutt.
(3) Avgjørelsen er avsagt muntlig når den er opplest i rettsmøte. Retten kan innkalle partene til eget rettsmøte for muntlig avsigelse av avgjørelsen.
(4) Når en sak er behandlet muntlig i Høyesterett, avsies avgjørelsen ved muntlig avstemning. Avgjørelsen er avsagt når rettens leder som siste dommer har stemt.
(5) Avgjørelsen skal avsies senest fire uker etter avslutning av hoved- eller ankeforhandling. Fristen er to uker i sak med bare én dommer. Når saken er så arbeidskrevende at det ikke er mulig å overholde fristen, kan avsigelsen skje senere. Hvis fristen overskrides, skal årsaken oppgis i avgjørelsen. Når en sak er behandlet muntlig, skal retten ved forhandlingens avslutning meddele partene når avgjørelsen kan forventes avsagt.
§ 19-5. Underretning om avgjørelsen
(1) Dommer og kjennelser samt beslutninger som avslutter saken, forkynnes for partene og eventuelle partshjelpere. Andre beslutninger meddeles dem. Den som har gitt innlegg etter § 15-8 eller § 30-13, skal meddeles avgjørelsen som avslutter saken.
(2) Avgjørelser som avsies muntlig, er forkynt for de parter som er innkalt. Når en avgjørelse forkynnes ved opplesning for parter som er til stede i rettsmøte, kan en muntlig framstilling av hovedpunktene i avgjørelsesgrunnene tre i stedet for opplesning av disse. Den nedtegnede avgjørelsen skal meddeles partene senest dagen etter at den er avsagt.
II Avgjørelsens innhold
§ 19-6. Utforming og begrunnelse
(1) Rettens avgjørelser skal angi domstolen, tiden og stedet for avsigelsen, rettens medlemmer, partene og sakens nummer.
(2) Avgjørelsen skal være skriftlig og undertegnet av rettens medlemmer. I småkravprosessen kan dom avsies etter reglene i § 10-4 tredje ledd.
(3) Det skal opplyses om avgjørelsen er enstemmig. Ved dissens skal det opplyses hvem som er uenig, og hvilke punkter uenigheten gjelder.
(4) Dommer og kjennelser skal begrunnes. Begrunnelsen skal omfatte a) framstilling av saken, b) partenes påstander med påstandsgrunnlag, og c) rettens vurdering.
(5) Saksframstillingen og redegjørelsen for påstandsgrunnlagene skal konsentrert beskrive det rettsforhold som er tvistegjenstand, sakens bakgrunn og partenes rettslige og faktiske anførsler så langt det er nødvendig for å forklare avgjørelsen. Deretter gjør retten rede for den bevisvurdering og rettsanvendelse avgjørelsen er bygd på. Overordnede domstoler kan i sin begrunnelse henholde seg helt eller delvis til de underordnede domstolers begrunnelse i saken.
(6) Avgjørelser av Høyesterett som avsies ved muntlig avstemning, begrunnes ved dommernes stemmegiving.
(7) Dommer og kjennelser skal inneholde en slutning som nøyaktig angir resultatet for de avgjørelser som treffes.
§ 19-7. Oppfyllingsfrist
(1) Kan avgjørelsen fullbyrdes når den er avsagt, skal retten sette en frist for å oppfylle forpliktelsen. Fristen settes til en bestemt dato eller til et bestemt tidsrom regnet fra forkynnelsen. For pengeforpliktelser skal fristen være to uker fra forkynnelsen når ikke kravet forfaller senere.
(2) For øvrig fastsetter retten en frist regnet fra avgjørelsen er rettskraftig, dersom rettsmiddelfristen ikke gir tilstrekkelig tid til å oppfylle pålegget.
(3) Hvis en forpliktelse er betinget, fastsetter retten hvilken betingelse som må inntre før avgjørelsen kan fullbyrdes.
III Retting, tilleggsdom og omgjøring
§ 19-8. Retting av feil
(1) Retten kan beslutte å rette en avgjørelse som på grunn av skrive- eller regnefeil, misforståelse, forglemmelse eller lignende klar feil har fått en utforming som ikke stemte med rettens mening.
(2) Retten plikter å behandle en begjæring om retting som settes fram før avgjørelsen er rettskraftig. Beslutning om retting skal så vidt mulig treffes av den dommer som avsa avgjørelsen. Hadde retten flere medlemmer, kan lederen treffe avgjørelsen dersom det ikke er tvil om hvordan rettingen skal utføres.
(3) Beslutning om retting skal tilføyes avgjørelsen slik at det framgår hva som er rettet. § 19-5 første ledd gjelder tilsvarende.
(4) At avgjørelsen rettes, eller begjæres rettet, er uten betydning for ankefristen.
§ 19-9. Tilleggsavgjørelse
(1) Er det ikke truffet avgjørelse om noe som skulle vært avgjort, kan tilleggsavgjørelse avsies dersom det settes fram begjæring om det innen ankefristen. § 19-8 annet ledd annet og tredje punktum og tredje ledd gjelder tilsvarende.
(2) Ved begjæring om tilleggsavgjørelse stopper ankefristen. Blir tilleggsavgjørelse avsagt, løper en ny ankefrist. Blir begjæringen ikke tatt til følge, fortsetter fristen sitt løp.
§ 19-10. Omgjøring
(1) Beslutninger og saksstyrende kjennelser kan omgjøres av den rett som har avsagt dem hvis hensynet til lovens formål tilsier det, og omgjøring ikke er uforholdsmessig tyngende for en part som har innrettet seg etter avgjørelsen. Avgjørelser under saksforberedelsen er ikke bindende ved hovedforhandlingen eller annet rettsmøte hvor saken avgjøres.
(2) En kjennelse avsagt av ankeinstans i spørsmål som gjelder saksbehandlingen ved underordnet domstol, er ikke bindende ved senere avgjørelser om samme spørsmål i ankeinstansen.
(3) En avgjørelse av overordnet domstol kan bare fravikes hvis det foreligger vesentlig nye opplysninger.
(4) Retten kan foreta omgjøring av eget tiltak eller etter begjæring fra en part. Retten behandler bare en begjæring om omgjøring hvis den finner grunn til det. Avgjørelse om ikke å foreta omgjøring treffes ved beslutning også om den første avgjørelsen er en kjennelse.
IV Rettsforlik
§ 19-11. Inngåelse av rettsforlik
(1) Rettsforlik føres inn i rettsboken.
(2) Rettsforliket skal undertegnes av partene og rettens medlemmer.
(3) Retten påser at forliket nøyaktig angir det partene er enige om, og at det ikke er i strid med offentlige hensyn som begrenser partenes rådighet i søksmålet, jf. § 11-4. Skal forliket kunne fullbyrdes, påser retten at det blir fastsatt oppfyllingsfrist. Partene skal før inngåelsen orienteres om virkningen av rettsforlik, jf. § 11-5 første ledd.
(4) Har forliket ikke bestemmelser om fordeling av sakskostnadene, skal retten på begjæring fra partene avgjøre spørsmålet etter skjønn.
§ 19-12. Virkninger av rettsforlik. Adgang til å sette rettsforlik til side
(1) Rettsforlik har rettskraftvirkning etter § 19-15.
(2) Rettsforlik kan ved dom kjennes ugyldig eller endres etter de samme regler som gjelder for ugyldighet og endring av avtaler.
(3) Søksmål etter annet ledd reises ved tingrett. Det kravet forliket gjelder, kan bringes inn i saken for pådømmelse etter reglene i § 15-4.
(4) Søksmål må reises innen seks måneder fra parten ble kjent med det forhold ugyldighet er begrunnet med, eller burde ha skaffet seg kunnskap om dette. Det kan gis oppfriskning for oversitting av denne fristen etter reglene i kapittel 16 III. Etter ti år fra inngåelsen av rettsforliket kan det ikke reises søksmål om gyldigheten basert på forhold som forelå da forliket ble inngått.
V Tvangskraft og rettskraft
§ 19-13. Fullbyrdelse
(1) Rettslige avgjørelser som pålegger noen en plikt til å foreta, unnlate eller tåle en handling, kan fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.
(2) En avgjørelse som pålegger andre enn partene plikt til å gi forklaring eller forsikring, utlevere bevis eller gjøre tjeneste som sakkyndig, kan ikke fullbyrdes før den er rettskraftig.
(3) Angripes en tvangskraftig avgjørelse med rettsmidler, kan retten på begjæring beslutte at adgangen til å fullbyrde eller håndheve avgjørelsen helt eller delvis skal utsettes til spørsmålet er avgjort. Retten kan beslutte sikkerhetsstillelse som vilkår for å gjennomføre eller utsette fullbyrdelsen.
(4) Beslutning om å utsette fullbyrdelsen etter tredje ledd treffes av den domstol som behandler saken. Avgjørelsen kan omgjøres av overordnet domstol hvis saken bringes inn for den.
§ 19-14. Når en avgjørelse er rettskraftig
(1) En avgjørelse er rettskraftig når den ikke lenger kan angripes med ordinære rettsmidler. Tidspunktet for rettskraften bedømmes særskilt for hvert enkelt krav som behandles i samme sak.
(2) Angripes en rettskraftig avgjørelse ved rettsmidler, kan den rett som avgjørelsen bringes inn for, på begjæring beslutte at rettskraften foreløpig skal bortfalle.
§ 19-15. Hva rettskraft innebærer
(1) En rettskraftig avgjørelse er bindende for partene. Avgjørelsen er dessuten bindende for andre som på grunn av sitt forhold til parten ville være bundet av en tilsvarende avtale om tvistegjenstanden.
(2) En rettskraftig avgjørelse av et krav skal uten realitetsbehandling legges til grunn i en ny sak der retten må ta stilling til kravet for å avgjøre saken.
(3) Retten skal avvise en ny sak mellom samme parter om et krav som er rettskraftig avgjort, om ikke saksøkeren på grunn av tvist om avgjørelsens bindende virkning eller andre særlige forhold likevel har søksmålsinteresse etter § 1-3.
(4) Har en domstol eller offentlig myndighet innen ti år truffet en endelig avgjørelse som rokker vesentlig ved det som er lagt til grunn i en rettskraftig dom, kan dette likevel gjøres gjeldende i ny sak om samme eller andre krav.
§ 19-16. Rettskraft for utenlandske avgjørelser
(1) Er et sivilt krav rettskraftig avgjort i fremmed stat av deres domstoler eller forvaltningsmyndigheter, ved voldgift eller ved inngåelse av rettsforlik, har avgjørelsen eller forliket rettskraft også i Norge i den utstrekning det er bestemt ved lov eller overenskomst med vedkommende stat. Luganokonvensjonen 2007 gjelder som lov, jf. § 4-8. Dommer som ikke behøver å anerkjennes eller fullbyrdes etter Luganokonvensjonen 2007 artikkel 61, har ikke rettskraft og tvangskraft her i riket.
(2) Rettskraftige avgjørelser av sivile krav truffet av utenlandsk domstol har rettskraft i Norge dersom domsmyndighet er vedtatt i samsvar med § 4-6 for et bestemt søksmål eller for de søksmål som springer ut av et bestemt rettsforhold.
(3) Avgjørelser som nevnt i første og annet ledd anerkjennes ikke dersom dette ville stride mot ufravikelige rettsregler eller virke støtende på rettsordenen.
0 Endret ved lov 19 juni 2009 nr. 79 (ikr. 1 jan 2010 iflg. res. 16 okt 2009 nr. 1279).
Kapittel 20. Sakskostnader
§ 20-1. Virkeområde
(1) Kapitlet gjelder parters krav på erstatning for sakskostnader i rettssaker. Rettsgebyrloven gjelder for partenes plikt til å betale det offentlige for rettergangsskritt.
(2) Erstatning for sakskostnader etter kapitlet kan bare kreves når det er bestemt eller er avtalt.
(3) Reglene om parter gjelder tilsvarende for partshjelpere og når staten opptrer i saken etter § 30-13.
§ 20-2. Sakskostnader til en part som har vunnet
(1) En part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten.
(2) Saken er vunnet hvis parten har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, eller hvis motpartens sak er avvist eller hevet fordi den er frafalt eller ikke hører under domstolene. Gjelder saken flere krav mellom samme parter, er det samlede utfallet avgjørende.
(3) Motparten kan helt eller delvis fritas for erstatningsansvar hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Det legges særlig vekt på
a) om det var god grunn til å få saken prøvd fordi den var tvilsom eller først ble bevismessig avklart etter saksanlegget,
b) om den vinnende part kan bebreides at det kom til sak eller har avslått et rimelig forlikstilbud, eller
c) om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak.
§ 20-3. Sakskostnader til en part som har fått medhold av betydning
En part som har fått medhold av betydning uten å vinne saken, jf. § 20-2, kan helt eller delvis tilkjennes sakskostnader av motparten hvis tungtveiende grunner tilsier det. I tillegg til momentene i § 20-2 tredje ledd annet punktum skal det legges særlig vekt på hvor mye parten har fått medhold, og andelen av sakskostnadene som knytter seg til den delen av saken.
§ 20-4. Sakskostnader uavhengig av utfallet
En part kan uavhengig av sakens utfall helt eller delvis tilkjennes sakskostnader a) når saken er reist uten fyllestgjørende grunn, og parten snarest godtar kravet, b) når saken heves på grunn av forhold utenfor partens kontroll, og det er klart at parten ellers
hadde vunnet saken, eller c) i den utstrekning kostnadene skyldes motpartens forsømmelser.
§ 20-5. Utmåling av erstatning for sakskostnader
(1) Full erstatning for sakskostnader skal dekke alle partens nødvendige kostnader ved saken som ikke særlige regler gir grunnlag for å unnta. Ved vurderingen av om kostnadene har vært nødvendige, legges det vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem. Parten kan kreve rimelig godtgjøring for eget arbeid med saken når det har vært særlig omfattende eller det ellers måtte ha vært utført av en prosessfullmektig eller annen fagkyndig hjelper.
(2) I forliksrådet gis erstatning for sakskostnader bare innenfor rammen av § 6-13, og for saker behandlet etter reglene for småkravprosess bare innenfor rammen av § 10-5. Tredje til sjette ledd gjelder ikke for forliksrådet.
(3) I saker som avgjøres etter muntlig forhandling, skal en part inngi oppgave over sakskostnader når de kreves erstattet. Oppgaven skal inngis ved rettsmøtets avslutning. Dersom størrelsen på noen av postene ikke er kjent, skal oppgaven suppleres innen den frist retten fastsetter. Utgiftspostene skal spesifiseres slik at retten har tilstrekkelig grunnlag for å foreta utmålingen. For salærutgifter skal det alltid angis hvor store beløp og hvor mange timers arbeid som knytter seg til disse stadier av saken:
a) fram til det blir inngitt stevning eller tilsvar, eventuelt anke eller anketilsvar, b) fram til hovedforhandling eller muntlig sluttbehandling, eventuelt ankeforhandling, tar til,
og c) fram til sakens avslutning for instansen.
(4) I saker uten muntlig forhandling kan ikke salærutgifter erstattes med mer enn kr 15 000 uten at det er inngitt kostnadsoppgave etter tredje ledd.
(5) Retten prøver også poster i oppgaven som motparten har godkjent. Overveier retten å nedsette kravet uten innsigelse fra motparten, skal partene gis adgang til å uttale seg.
(6) En part som ikke har inngitt pliktig kostnadsoppgave etter tredje ledd, tilkjennes ikke sakskostnader.
§ 20-6. Saker med flere parter på samme side
(1) Er det flere parter på samme side, avgjøres rett og plikt til sakskostnader i forhold til motparten særskilt for hver part.
(2) Pålegges flere parter sakskostnader, kan retten bestemme at de skal hefte felles for hele eller deler av beløpet. Det legges blant annet vekt på nærheten mellom de krav som er behandlet, og motpartens muligheter for å få dekning. Retten fordeler ansvaret innbyrdes mellom parter som hefter felles, dersom dette er begjært.
§ 20-7. Kostnadsansvaret for partenes representanter
(1) Ansvaret for sakskostnader påhviler parten. Blir en sak anlagt av en sammenslutning avvist på grunn av manglende partsevne, påhviler ansvaret den som er oppgitt som stedfortreder for sammenslutningen.
(2) Krav om erstatning for sakskostnader som gjøres gjeldende mot andre enn motparten etter regler utenfor dette kapittel, kan inndras i saken. Reises kravet for tingretten, gjelder § 15-2 tredje og fjerde ledd. Reises kravet for ankeinstansen, kan det nektes behandlet hvis det mer hensiktsmessig kan behandles i egen sak, eller saken vil bli vesentlig forsinket.
§ 20-8. Alminnelige regler for sakskostnadsavgjørelser
(1) Krav på sakskostnader avgjøres for hver instans i den avgjørelsen som avslutter saken i instansen.
(2) Kostnader ved avgjørelser av annet enn krav som er tvistegjenstand, inngår i de sakskostnader som skal avgjøres etter første ledd. Ved særskilt anke over disse avgjørelsene skal kostnadene ved dem for alle instanser fastsettes særskilt av ankeinstansen.
(3) Dersom kostnadsavgjørelsen avhenger av utfallet av deler av saken som ikke er avgjort, utsettes denne til den senere avgjørelse.
§ 20-9. Overprøving av sakskostnadsavgjørelser
(1) En ankedomstol kan overprøve sakskostnadsavgjørelser av lavere domstoler i den saken som er anket. Begrensninger i ankedomstolens kompetanse gjelder også ved denne prøvingen.
(2) Ankedomstolen legger sitt resultat til grunn når den avgjør krav på sakskostnader for lavere instanser.
(3) Overprøves ikke sakskostnadsavgjørelsen etter første ledd, kan den ankes særskilt etter reglene for anke over kjennelser. Ankedomstolen kan bare prøve lovanvendelsen og saksbehandlingen, samt bevisvurderingen så langt den utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen. Ankedomstolen kan selv treffe ny avgjørelse om kostnadene hvis den finner at saken er tilstrekkelig opplyst.
§ 20-10. Prosessfullmektigens fortrinnsrett til tilkjente sakskostnader
I forhold til sin parts øvrige fordringshavere har prosessfullmektigen fortrinnsrett til de sakskostnader parten tilkjennes for sitt tilgodehavende. Prosessfullmektigen kan kreve kostnadsbeløpet utbetalt direkte til seg.
§ 20-11. Sikkerhetsstillelse for sakskostnadsansvar
(1) Saksøkte kan kreve at en saksøker som ikke har bopel i Norge, stiller sikkerhet for mulig ansvar for sakskostnader i instansen. Sikkerhet kan ikke kreves hvis saksøker har bopel i en EØS-stat, hvis det ville stride mot en folkerettslig forpliktelse til å likebehandle parter bosatt i utlandet og parter bosatt i Norge, eller dersom det ville virke uforholdsmessig ut fra sakens art, partsforholdet og forholdene for øvrig.
(2) Sikkerhet etter første ledd kan ikke kreves av saksøkte ved fremme av krav etter § 15-1 annet ledd, ved avledet anke etter § 29-7, eller i saker hvor offentlige hensyn medfører at partenes rådighet er begrenset.
(3) Når det kreves sikkerhet for kostnadene, må kravet settes fram innen den første frist parten har til å uttale seg om sakens realitet i den aktuelle instans.
(4) Retten fastsetter størrelsen av det beløp det skal gis sikkerhet for. Tvangsfullbyrdelsesloven § 3-4 første ledd gjelder tilsvarende for hva som godtas som sikkerhet. Stilles ikke sikkerheten innen den frist som er satt, skal saken avvises, jf. § 16-9 første ledd. Sikkerheten skal frigis hvis det ikke lenger er grunnlag for den.
(5) Avgjørelse av krav om sikkerhetsstillelse eller om frigivelse av sikkerhet treffes ved kjennelse. Anke over kjennelse som gir pålegg om sikkerhetsstillelse, eller som frigir sikkerhet, har oppsettende virkning.
0 Endret ved lover 21 des 2007 nr. 127, 28 apr 2017 nr. 19 (ikr. 1 juli 2017 iflg. res. 28 apr 2017 nr. 500).
§ 20-12. Statens ansvar for partenes sakskostnader
(1) En part som er påført sakskostnader på grunn av feil ved rettens behandling av saken, kan kreve tapet erstattet av staten dersom feilen
a) ubetinget skal tillegges virkning etter § 29-21 annet ledd bokstav b eller etter bokstav d fordi parten ikke var lovlig innkalt, eller
b) skyldes at retten er vesentlig å bebreide.
(2) Er partens sakskostnader påført ved at feilen har fått virkning for en avgjørelse i saken, må også vilkårene i domstolloven § 200 tredje ledd være oppfylt.
(3) Krav om erstatning etter første ledd må settes fram innen tre måneder etter at saken er rettskraftig avgjort. Er det avsagt dom i straffesak etter domstolloven § 200 tredje ledd bokstav c, løper fristen fra dommen er rettskraftig. Det kan begjæres oppfriskning etter kapittel 16 III ved oversitting av fristen. Staten ved Domstoladministrasjonen er motpart.
(4) Kravet settes fram for den domstol som har saken til behandling, eller som traff avgjørelsen i siste instans. Når feilen anføres å være begått i den domstolen, settes kravet fram for overprøvingsinstansen. Høyesterett kan overlate avgjørelsen til Høyesteretts ankeutvalg. Gjelder kravet feil begått av forliksrådet eller tingretten, kan Høyesterett eller ankeutvalget bestemme at kravet i stedet skal avgjøres av lagmannsretten.
(5) For behandlingen av kravet gjelder reglene om anke over kjennelser tilsvarende så langt de passer. Fremmes kravet mens saken verserer, kan det forenes med denne hvis det er hensiktsmessig.
Femte del – Bevis
Kapittel 21. Alminnelige regler om bevis
§ 21-1. Virkeområdet for bevisreglene
Reglene om bevis gjelder det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken.
§ 21-2. Bevisvurderingen
(1) Retten fastsetter ved en fri bevisvurdering det saksforhold avgjørelsen skal bygges på.
(2) Bevisvurderingen baseres på det som framkommer om de faktiske forhold i det som skal utgjøre grunnlaget for avgjørelsen. De bevis som føres, er felles for alle parter i saken eller i saker forent til felles behandling.
(3) I bevisvurderingen kan retten, uten at det er forhandlet om det, trekke inn faktiske forhold som er erkjent av en part, vitterlige kjensgjerninger og den viten og det erfaringsgrunnlag retten har generelt og på vedkommende fagområde. Hvis slik kunnskap kan være usikker eller omtvistet, gjelder § 11-1 tredje ledd.
§ 21-3. Rett og plikt til bevisføring
(1) Partene har rett til å føre de bevis de ønsker. Unntak fra retten til å føre bevis følger av §§ 21-7 og 21-8, kapittel 22 og øvrige bevisregler i loven her.
(2) I saker hvor offentlige hensyn medfører begrensninger i partenes rådighet, jf. § 11-4, har retten plikt til å sørge for at bevisføringen gir et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. I andre saker kan retten sørge for bevisføring med mindre partene motsetter seg dette.
§ 21-4. Partenes sannhets- og opplysningsplikt
(1) Partene skal sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst. De skal gi de redegjørelser og tilby de bevis som er nødvendig for å oppfylle plikten, og har plikt til å gi forklaringer og bevistilgang i henhold til § 21-5.
(2) En part skal også opplyse om viktige bevis som parten ikke har hånd om, og som parten ikke har grunn til å regne med at den annen part er kjent med. Dette gjelder uansett om beviset er til støtte for parten selv eller den annen part.
§ 21-5. Allmenn forklarings- og bevisplikt
Enhver plikter å gi forklaring om faktiske forhold og gi tilgang til gjenstander mv. som kan utgjøre bevis i en rettssak, med de begrensninger som følger av bevisforbud og bevisfritak i kapittel 22 og andre bevisregler i loven.
§ 21-6. Bevistilbud
(1) Partene opplyser i bevistilbud til retten hvilke bevis de vil føre.
(2) Parten skal angi hva beviset skal godtgjøre, og skal kort redegjøre for viktig informasjon som vil bli gitt ved beviset, så langt parten ikke kan regne med at motparten er kjent med denne.
§ 21-7. Alminnelige begrensninger i retten til å føre bevis
(1) Partene kan bare føre bevis om faktiske forhold som kan være av betydning for den avgjørelse som skal treffes.
(2) Retten kan nekte ført bevis som a) ikke er klarlagt som bestemt i § 21-6 annet ledd, b) ikke er egnet til å styrke avgjørelsesgrunnlaget nevneverdig, eller c) retten finner det nødvendig å føre på annen måte.
§ 21-8. Begrensning ut fra proporsjonalitet
(1) Det skal være et rimelig forhold mellom den betydning tvisten har og omfanget av bevisføringen. Er det varslet bevisføring av et omfang som går ut over dette, kan retten begrense bevisføringen for å oppnå lovens formål etter § 1-1, men innenfor rammen av de begrensninger som følger av formålet.
(2) Hvis bevisføringen kan begrenses på ulike måter, har parten valget mellom disse.
§ 21-9. Bevisføringen hvor saken behandles muntlig
I saker som behandles muntlig, skal bevisene føres direkte for den dømmende rett med de unntak som følger av §§ 21-10 til 21-12 og andre bevisregler. For bevisføringen i saker som behandles muntlig i Høyesterett, gjelder § 30-11 første ledd.
§ 21-10. Fjernavhør
(1) Parter, vitner og sakkyndige kan avhøres for den dømmende rett ved fjernavhør dersom direkte avhør ikke lar seg gjennomføre eller er spesielt byrdefullt eller kostnadskrevende. Fjernavhør bør ikke foretas om forklaringen kan være særlig viktig, eller hvor andre forhold gjør det betenkelig. Hvor kostnadene eller ulempene med forklaring direkte for den dømmende rett er store i forhold til den betydning tvisten har for partene, kan fjernavhør alltid foretas. Sakkyndige som har gitt skriftlig redegjørelse til retten, kan alltid avhøres ved fjernavhør når ikke særlige forhold gjør det betenkelig.
(2) Fjernavhør foretas ved bildeavhør. Er utstyr for bildeavhør ikke tilgjengelig, kan lydavhør brukes hvis vilkårene etter første ledd likevel er oppfylt. Retten bestemmer hvor avhøret skal foretas. Kongen kan gi nærmere forskrift om fjernavhør.
§ 21-11. Bevisopptak
(1) Til bruk for avgjørelsen i saker som behandles muntlig, kan det ved bevisopptak etter reglene i kapittel 27 foretas rettslig avhør av parter, vitner og sakkyndige og undersøkelse av realbevis dersom
a) det må antas at beviset vil bli sikrere enn om det skal føres for den dømmende rett, og det ikke vil påløpe uforholdsmessige merkostnader,
b) det er en nærliggende risiko for at beviset ikke vil kunne føres for den dømmende rett, eller c) føring av beviset for den dømmende rett vil medføre kostnader eller ulemper som ikke står i
et rimelig forhold til bevisets eller sakens betydning.
(2) Bevisopptak etter første ledd kan føres ved den muntlige forhandling hvis partene har hatt muligheter for å ivareta sine interesser eller vilkårene i § 21-12 er oppfylt. Bevis som på annet grunnlag er opptatt eller sikret i samme sak, kan føres hvis ingen av partene har krevd beviset ført direkte for den dømmende rett, eller hvis vilkårene i § 21-12 er oppfylt.
§ 21-12. Skriftlige forklaringer som bevis
(1) Skriftlig erklæring i saken fra sakkyndig etter § 25-5 kan føres som bevis.
(2) Skriftlig forklaring i saken fra andre kan føres som bevis hvis partene er enige om det, eller hvis de gis adgang til å avhøre den som har gitt forklaringen. Beviset føres ikke før det er klart at vedkommende møter. Hvis det er umulig å avhøre den som har gitt forklaringen, kan den føres som bevis hvis det ikke strider mot lovens formål etter § 1-1.
§ 21-13. Bevisføringen i saker som behandles skriftlig
(1) I saker som behandles skriftlig, føres bevisene ved dokumentasjon i henhold til § 26-2.
(2) Når bevis ikke kan føres for den dømmende rett, kan det til bruk for avgjørelsen ved bevisopptak foretas avhør av parter, vitner og sakkyndige og undersøkelse av realbevis. Skriftlige forklaringer kan brukes etter reglene i § 21-12.
Kapittel 22. Bevisforbud og bevisfritak
§ 22-1. Bevisforbud om opplysninger av betydning for rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat
(1) Det kan ikke føres bevis om noe som holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat.
(2) Kongen kan samtykke i at beviset føres.
§ 22-2. Bevisforbud om drøftelser i regjeringskonferanser
Det kan ikke føres bevis om drøftelser i regjeringskonferanser.
§ 22-3. Bevisforbud om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt
(1) Det kan ikke føres bevis når dette vil krenke lovbestemt taushetsplikt for den som har opplysningene som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune, familievernkontor, tilbyder av posttjenester, tilbyder eller installatør av elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste, teknisk kontrollorgan eller statens lufthavnselskap.
(2) Departementet kan samtykke i at beviset føres. Samtykke kan bare nektes når bevisføring kan utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold.
(3) Etter en avveining av hensynet til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning kan retten ved kjennelse bestemme at beviset skal føres selv om samtykke er nektet, eller at beviset ikke skal mottas selv om departementet har samtykket. Departementet skal få redegjøre for sitt standpunkt før retten treffer avgjørelse. Redegjørelsen meddeles partene.
0 Endret ved lover 26 jan 2007 nr. 3, 4 sep 2015 nr. 91 (ikr. 1 jan 2016 iflg. res. 4 sep 2015 nr. 1027). Endres ved lov 15 apr 2011 nr. 11 (ikr. fra den tid Kongen bestemmer).
§ 22-3 a. Bevisforbud om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt for verger
Det kan ikke føres bevis når dette vil krenke en oppnevnt verges lovbestemte taushetsplikt etter vergemålsloven.
I den utstrekning personen med verge ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer, kan retten ved kjennelse beslutte om beviset kan føres. Det samme gjelder hvis personen med verge er mindreårig og ikke selv kan samtykke, og vergen treffer avgjørelser som tilkommer den som har foreldreansvaret etter vergemålsloven § 17 annet ledd. Om den mindreåriges medbestemmelsesrett ved rettens beslutning gjelder reglene i barnelova § 31.
0 Tilføyd ved lov 15 juni 2018 nr. 37 (ikr. 1 juli 2018 iflg. res. 15 juni 2018 nr. 887).
§ 22-4. Bevisforbud om rettsforhandlinger og rettsavgjørelser
(1) Det kan ikke føres bevis om innholdet av forhandlinger eller forklaringer som en domstol med hjemmel i lov har pålagt de tilstedeværende taushet om. Den som har krav på hemmelighold, kan samtykke i at beviset føres.
(2) Det kan ikke føres bevis med opplysninger fra dommere og lagrettemedlemmer om grunnlaget for avgjørelser de har truffet.
(3) For bevis om noe som er kommet fram under utenrettslig mekling eller rettsmekling gjelder § 7-3 sjette ledd og § 8-6.
§ 22-5. Bevisforbud og bevisfritak for betroelser til særlige yrkesutøvere
(1) Retten kan ikke ta imot bevis fra prester i Den norske kirke, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn, advokater, forsvarere i straffesaker, meklere i ekteskapssaker, leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere om noe som er betrodd dem i deres stilling. Det samme gjelder underordnede og medhjelpere som i stillings medfør er kommet til kunnskap om det som er betrodd de nevnte personer.
(2) Retten kan frita en part eller et vitne fra å gi tilgang til bevis om noe som er betrodd under sjelesorg, sosialt hjelpearbeid, medisinsk behandling, rettshjelp etter domstolloven § 218 annet ledd eller lignende virksomhet, selv om forholdet ikke omfattes av første ledd.
(3) Den som har krav på hemmelighold etter denne paragraf, kan samtykke i at beviset føres.
0 Endret ved lover 26 jan 2007 nr. 3, 15 juni 2018 nr. 37 (ikr. 1 juli 2018 iflg. res. 15 juni 2018 nr. 887).
§ 22-6. Bevisforbud om vandel og troverdighet
(1) Det kan ikke føres bevis om en parts eller et vitnes vandel, seksuelle atferd eller alminnelige troverdighet. Retten kan likevel tillate bevisføring som er av vesentlig betydning for avgjørelsen, og bestemmer hvordan og i hvilken utstrekning dette kan skje.
(2) Spørsmål om parten eller vitnet har vært straffet, skal som regel stilles og besvares skriftlig. Samme framgangsmåte kan brukes ved andre spørsmål om partens eller vitnets person eller privatliv.
(3) Skriftlige erklæringer om en part eller et vitnes gode eller dårlige navn eller rykte kan ikke brukes.
(4) Det kan ikke føres bevis om en parts eller et vitnes troverdighet hvor beviset er grunnet på testing av fysiologiske reaksjoner.
§ 22-7. Forbud mot bevis framskaffet på utilbørlig måte
Retten kan i særlige tilfeller nekte føring av bevis som er skaffet til veie på utilbørlig måte.
§ 22-8. Bevisfritak for nærstående for opplysninger meddelt av parten
(1) Partens nåværende og tidligere ektefelle eller samboer, slektninger i rett opp- eller nedstigende linje og søsken kan nekte å gi tilgang til bevis om det som er meddelt dem av parten.
(2) Retten kan frita en parts forlovede, fosterforeldre, fosterbarn og fostersøsken for bevisplikt om forhold som nevnt i første ledd.
§ 22-9. Bevisfritak for belastende personopplysninger
(1) En part eller et vitne kan nekte å gi tilgang til bevis som kan medføre straff for
a) vedkommende selv, b) slektning nevnt i § 22-8 første ledd og dennes ektefelle eller samboer, c) nåværende og tidligere ektefelle eller samboer og dennes slektninger i rett opp- og
nedstigende linje samt søsken, eller d) person som er gift eller samboer med noen som er omfattet av bokstav c.
(2) Retten kan gi pålegg til en part eller vitne om å forklare seg i tilfelle som nevnt i første ledd, når det er rimelig etter en samlet vurdering av sakens art, forklaringens betydning for sakens opplysning og følgene for parten eller vitnet av å gi forklaring.
(3) Retten kan frita for å gi tilgang til bevis ved fare for vesentlig tap av sosialt omdømme eller vesentlig velferdstap av annen art for parten eller vitnet eller noen av hans eller hennes nærmeste etter første ledd, når det ut fra en vurdering av sakens art, forklaringens betydning for sakens opplysning og forholdene ellers ville være urimelig å pålegge parten eller vitnet å gi tilgang til beviset.
(4) Retten kan frita for plikt til å gi tilgang til bevis som berører vedkommendes forlovede, fosterforeldre, fosterbarn og fostersøsken som nevnt i første til tredje ledd.
§ 22-10. Bevisfritak for drifts- eller forretningshemmeligheter
En part eller et vitne kan nekte å gi tilgang til bevis som ikke kan gjøres tilgjengelig uten å røpe en forretnings- eller driftshemmelighet. Retten kan likevel gi pålegg om at beviset skal gjøres tilgjengelig når den etter en avveining finner det påkrevd.
§ 22-11. Bevisfritak for massemedia – kildevern
(1) Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å gi tilgang til bevis om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller kilden for opplysninger i det. Det samme gjelder bevis om hvem som er kilden for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i dennes virksomhet.
(2) Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysning etter første ledd gis, og det er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel gi pålegg om at beviset skal framlegges eller at navnet skal opplyses. Dersom forfatteren eller kilden har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan slikt pålegg bare gis når det er særlig påkrevd at navnet gjøres kjent.
(3) Reglene i denne paragraf gjelder tilsvarende for a) andre som har fått kjennskap til forfatteren eller kilden gjennom sitt arbeid for
vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri, og b) medarbeidere i kringkasting eller annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme
formål som aviser og kringkasting.
0 Endret ved lov 21 des 2007 nr. 127.
§ 22-12. Taushetsplikt og lukkede dører
(1) Når et bevis omhandlet i dette kapittel føres med vedkommendes samtykke, skal retten pålegge de tilstedeværende taushetsplikt, hvis ikke samtykket bestemmer noe annet. Har retten pålagt taushetsplikt, skjer muntlig forhandling om beviset for lukkede dører.
(2) Blir beviset ført i henhold til pålegg fra retten, kan retten pålegge taushetsplikt og bestemme at muntlig forhandling om beviset skal skje for lukkede dører. Det samme gjelder hvor retten ikke har fritatt for bevisplikt etter § 22-5 annet ledd, § 22-8 annet ledd eller § 22-9 tredje og fjerde ledd.
0 Endret ved lov 22 apr 2016 nr. 3 (ikr. 22 apr 2016 iflg. res. 22 apr 2016 nr. 407).
Kapittel 23. Parters møte- og forklaringsplikt
§ 23-1. Parters møteplikt
(1) En part som ikke har gyldig fravær, har plikt til å møte personlig i rettsmøte parten innkalles til etter reglene i § 13-2. Personlig møteplikt pålegges på begjæring fra en annen part eller når retten finner det nødvendig at parten deltar. Retten kan frita en part for å møte etter begjæring hvis vilkårene for fjernavhør er til stede eller retten ikke finner tilstrekkelig grunn til at parten er til stede.
(2) Parten har plikt til å være til stede under hele rettsmøtet med mindre retten fritar for det. Retten kan bestemme at en part som er fritatt for å møte, skal holde seg tilgjengelig for kontakt i den tiden rettsmøtet pågår.
(3) Innkalles en part som er undergitt frihetsberøvelse i institusjon, gjelder § 24-2 tilsvarende.
(4) I saker hvor retten etter § 21-3 annet ledd har plikt til å sørge for et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag, kan den i samsvar med § 24-5 bestemme at en part som uteblir uten gyldig fravær, skal avhentes, og at en part som møter beruset, skal fengsles.
§ 23-2. Partsavhør
(1) En part plikter personlig å avgi partsforklaring hvis en annen part eller retten krever det. Forklaringen skal gis direkte for retten om parten er til stede i rettsmøtet. Ellers gis forklaringen ved fjernavhør etter § 21-10 eller ved bevisopptak etter § 21-11.
(2) En part avhøres først av sin prosessfullmektig, så av andre parter og deretter av retten. En part som ikke har prosessfullmektig, avhøres først av retten. Retten kan endre rekkefølgen om det er hensiktsmessig. For øvrig gjelder reglene om vitneavhør i §§ 24-4, 24-7, 24-8, § 24-9 annet til femte ledd og §§ 24-10 og 24-11 tilsvarende for partsavhør.
(3) Når parter forklarer seg om krav de ikke har partsstilling for, får reglene om vitner anvendelse.
(4) Kongen kan i forskrift gi regler om at opptak foretatt etter § 13-7 i utpekte domstoler skal spilles av for helt eller delvis å tre i stedet for direkte forklaring for retten eller bevisopptak, når hensynet til forsvarlig saksbehandling ikke taler imot det. Kongen kan gi nærmere regler om avspilling i forskrift.
0 Endret ved lov 22 juni 2018 nr. 79 (ikr. 1 okt 2018 iflg. res. 28 sep 2018 nr. 1470).
Kapittel 24. Vitnebevis
§ 24-1. Vitneplikt
(1) Enhver som kan ha noe å forklare av betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken, har plikt til å møte som vitne i rettsmøte etter innkalling i henhold til § 13-3.
(2) Vitneplikten gjelder personer som bor eller oppholder seg i Norge, og som ikke har gyldig fravær etter § 13-4 første ledd. For personer som er bosatt eller oppholder seg i de andre nordiske land gjelder lov 21. mars 1975 nr. 9 om nordisk vitneplikt. Om vitneplikten for barn, sinnslidende og psykisk utviklingshemmede gjelder §§ 24-10 og 24-11.
(3) Om vitnet skal innkalles til å avgi forklaring direkte for den dømmende rett, ved fjernavhør eller ved bevisopptak, bestemmes etter reglene i §§ 21-10 og 21-11.
(4) Kongen kan i forskrift gi regler om at opptak foretatt etter § 13-7 i utpekte domstoler skal spilles av for helt eller delvis å tre i stedet for direkte forklaring for retten eller bevisopptak, når hensynet til forsvarlig saksbehandling ikke taler imot det. Kongen kan gi nærmere regler om avspilling i forskrift.
0 Endret ved lov 22 juni 2018 nr. 79 (ikr. 1 okt 2018 iflg. res. 28 sep 2018 nr. 1470).
§ 24-2. Møteplikt for vitner som er berøvet friheten
Er vitnet undergitt frihetsberøvelse i institusjon, plikter institusjonen å sørge for at vitnet får møte for om mulig å avgi forklaring. Dersom forklaringen må avgis på annen måte enn forutsatt i innkallingen, skal institusjonen straks gi melding om dette til retten.
§ 24-3. Møteplikt for vitner ved bevisforbud og bevisfritak
(1) Et vitne som bare skal forklare seg om spørsmål som etter det som er oppgitt, ikke kan besvares uten samtykke eller pålegg fra retten, bør som regel ikke kalles inn så lenge samtykke ikke er gitt, eller det ikke er grunn til å anta at vitnet kan bli pålagt å forklare seg.
(2) Innkalles et vitne som har rett til å nekte å gi forklaring om det forhold det skal spørres om, kan det i vitnestevningen tilføyes at frammøte er unødvendig dersom vitnet er bestemt på å nekte å forklare seg. Melder vitnet tidsnok før rettsmøtet at det vil nekte å gi forklaring, skal stevningen tilbakekalles om nektelsen finnes begrunnet.
§ 24-4. Plikt til å forberede forklaringen og ta med bevis
(1) Retten kan pålegge et vitne å ta med dokumenter og andre bevis som det plikter å legge fram.
(2) Vitnet plikter etter anmodning å friske opp sitt kjennskap til saken, blant annet ved å undersøke eller gjennomgå bevis vitnet har tilgang til, som regnskap, møtereferater mv., og om nødvendig gjøre notater eller ta med gjenstander til retten.
§ 24-5. Vitner som uteblir eller møter beruset
Retten kan bestemme at et vitne som uteblir uten gyldig fravær, skal avhentes til samme eller et senere rettsmøte, og at et vitne som møter beruset, kan holdes i fengslig forvaring til det blir edru.
§ 24-6. Enkeltvis avhør – retten til å følge forhandlingene
(1) Vitnene avhøres enkeltvis og skal ikke følge forhandlingene før de er avhørt, med mindre begge parter samtykker og retten finner det ubetenkelig. Vitner kan stilles mot hverandre når deres forklaringer gir grunn til det.
(2) Et vitne som i vesentlig grad bistår eller har bistått en part i det forhold saken gjelder, tillates i alminnelighet å følge hele forhandlingen når parten begjærer det. For sakkyndige vitner gjelder § 25-6 annet ledd.
§ 24-7. Påbud om å forlate rettssalen under vitneforklaring
Retten kan beslutte at en part eller andre personer skal forlate rettssalen mens et vitne avhøres, når det er særlig grunn til å frykte at vitnet ellers ikke vil gi en uforbeholden forklaring. Retten skal sørge for at spørsmål parten måtte ha til vitnet, blir stilt. Etter avhøret skal retten gjøre en utelukket part kjent med forklaringen.
§ 24-8. Innledning til vitneavhør
(1) Retten spør vitnet om navn, fødselsår og -dag, stilling, bopel og forhold til partene. Retten kan spørre vitnet om andre omstendigheter som kan være av betydning for å vurdere forklaringen.
(2) I stedet for bopel kan vitnet oppgi arbeidssted, men vitnet kan da pålegges å oppgi sin bopel til retten. Er det fare for at vitnet eller noen som vitnet står i et slikt forhold til som nevnt i § 22-8, kan bli utsatt for et lovbrudd som krenker liv, helse eller frihet, eller vesentlig velferdstap av annen art, kan rettens leder beslutte at opplysning om bopelen eller arbeidsstedet bare skal opplyses skriftlig til retten.
(3) Antar retten at vitnet etter regler om bevisforbud eller bevisfritak vil ha begrenset forklaringsplikt i saken, gjøres vitnet oppmerksom på dette. Et vitne som påstår at det ikke har rett eller plikt til å gi forklaring, må gjøre grunnen sannsynlig. I mangel av annet bevis er det nok at vitnet bekrefter den med forsikring.
(4) Før forklaring gis, skal retten formane vitnet til å forklare seg sannferdig og fullstendig og gjøre klart for vitnet det ansvar som følger med uriktig forklaring og forsikring. Retten spør deretter vitnet: «Forsikrer du at du vil forklare den rene og fulle sannhet og ikke legge skjul på noe?» Til dette svarer vitnet stående: «Det forsikrer jeg på ære og samvittighet.»
0 Endret ved lov 19 juni 2015 nr. 65 (ikr. 1 okt 2015).
§ 24-9. Gjennomføring av vitneavhør
(1) Vitnet avhøres først av parten som har innkalt det, så av andre parter og deretter av retten. Retten starter avhøret av vitner den har innkalt av eget tiltak, men kan overlate dette til partene. Når en part krever det, skal retten avhøre vitnene for ham.
(2) Vitnet skal forklare seg muntlig. Vitnet bør normalt gi en sammenhengende forklaring om hele eller bestemte deler av saksforholdet før mer detaljerte spørsmål stilles.
(3) Notater kan brukes til støtte for hukommelsen. Vitnet må opplyse når, av hvem og til hvilket formål notatet er gjort. I forklaringen kan vitnet vise til skriftlig forklaring som er framlagt etter § 21-12, men skal svare på spørsmål fra partene og retten i tillegg.
(4) Retten skal påse at avhøret skjer på en måte som er egnet til å få fram en klar og sannferdig forklaring, og som tar hensyn til vitnet. Spørsmål som ved innhold eller form innbyr til svar i en bestemt retning, må ikke stilles når det ikke skjer for å prøve påliteligheten av opplysninger som vitnet tidligere har gitt, eller andre særlige grunner gjør det forsvarlig. Spørsmål som ikke angår saken, skal avvises.
(5) Retten skal overta avhøret dersom det foregår på en utilfredsstillende måte, eller andre grunner taler for det.
§ 24-10. Barn som vitner
(1) Begjæres barn under 12 år avhørt som vitne, avgjør retten etter en avveining av hensynet til barnet og sakens opplysning om avhør skal foretas. Barnet innkalles bare når det er grunn til å tro at det kan avhøres.
(2) Er vitnet et barn under 16 år, bestemmer retten hvordan avhøret skal gjennomføres under hensyn til barnets interesser og til en forsvarlig opplysning av saken. Forsikring avgis ikke.
(3) Barnets verge eller en annen foresatt gis mulighet for å være til stede under avhøret hvis ikke særlige grunner taler mot det.
§ 24-11. Alvorlig sinnslidende og psykisk utviklingshemmede som vitner
For avhør av vitne som er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad, gjelder § 24-10 første til tredje ledd tilsvarende.
Kapittel 25. Sakkyndigbevis
§ 25-1. Hva sakkyndigbevis er
Sakkyndigbevis er en fagkyndig vurdering av faktiske forhold i saken.
§ 25-2. Vilkårene for å oppnevne sakkyndig
(1) Retten kan oppnevne sakkyndig etter begjæring fra en part eller av eget tiltak etter § 21-3 annet ledd når det er nødvendig for å få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag.
(2) Når saken for en part kan få betydning ut over den konkrete avgjørelsen, og parten av den grunn vil føre sakkyndige vitner, kan retten oppnevne sakkyndige om det er nødvendig for å sikre balanse mellom partene i bevisføringen.
§ 25-3. Antall sakkyndige. Valget av sakkyndig. Sakkyndige utvalg
(1) Det oppnevnes én sakkyndig. Hvis det ikke fører til uforholdsmessige kostnader eller forsinkelser, kan det oppnevnes mer enn én sakkyndig dersom karakteren av sakkyndigspørsmålene, sakens betydning eller andre forhold tilsier det. Retten kan oppnevne nye sakkyndige ved siden av tidligere oppnevnte.
(2) Som sakkyndige velges personer som har den nødvendige kyndighet og erfaring. Er det opprettet utvalg av sakkyndige, skal det oppnevnes fra utvalget når det ikke er ønskelig å oppnevne andre. En sakkyndig som begjæres oppnevnt av begge parter og er villig, oppnevnes hvis ikke særlige grunner taler mot det.
(3) En som ville ha vært inhabil som dommer i saken, skal ikke oppnevnes som sakkyndig. Det utelukker ikke oppnevning at vedkommende har vært sakkyndig i lavere instans.
(4) Kongen kan opprette utvalg av sakkyndige for bestemte sakstyper og utvalg for å evaluere sakkyndigerklæringer på bestemte fagfelt.
§ 25-4. Mandat. Instrukser
Retten fastsetter hva den sakkyndige skal utrede, og gir de nødvendige instrukser. Retten kan pålegge partene å utarbeide forslag til mandat for de sakkyndige.
§ 25-5. Sakkyndigerklæringen. Muntlig forklaring
(1) Den sakkyndige skal avgi en skriftlig erklæring hvis ikke retten har bestemt noe annet. Flere sakkyndige kan avgi felles erklæring om ikke retten har bestemt annet. Retten kan bestemme at den sakkyndige skal avgi en tilleggserklæring.
(2) Den sakkyndige har plikt til å møte for å avgi forklaring i rettsmøte etter innkalling fra retten i henhold til § 13-3 fjerde ledd. Den sakkyndige innkalles hvis hensynet til utføringen av oppdraget eller sakens opplysning ellers tilsier det. Retten skal som regel etterkomme begjæring fra en part om dette.
(3) Den sakkyndige kan følge forhandlingene, kan rådføre seg med andre sakkyndige, og skal tillates å stille spørsmål til parter, vitner og andre sakkyndige når det er nødvendig for å utføre oppdraget som sakkyndig.
(4) Den sakkyndige skal før muntlig forklaring i retten bekrefte med forsikring på ære og samvittighet at oppdraget som sakkyndig er utført og vil bli fullført samvittighetsfullt og etter beste overbevisning. Avhøret skjer for øvrig etter reglene for vitner.
§ 25-6. Sakkyndige vitner
(1) En part kan føre vitner som sakkyndigbevis.
(2) Et sakkyndig vitne kan følge forhandlingene i sin helhet og kan tillates å stille spørsmål til parter, vitner og sakkyndige. Avhøret skjer for øvrig etter reglene for vanlige vitner.
Kapittel 26. Realbevis
§ 26-1. Realbevis
Realbevis er personer og gjenstander (fast eiendom, løsøre, dokumenter, elektronisk lagret materiale mv.) hvor personen eller gjenstanden, eller dens egenskaper, tilstand eller innhold, inneholder informasjon som kan ha betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken.
§ 26-2. Føring av dokumentbevis
Dokumentbevis føres ved at beviset gjennomgås, og det som er viktig påpekes. Gjennomgåelsen skal ikke være mer omstendelig enn behovet for forsvarlig bevisføring tilsier.
§ 26-3. Føring av andre realbevis
Andre realbevis føres ved at den dømmende rett selv undersøker dem eller lar dem undersøke etter reglene i kapittel 27.
§ 26-4. Personer som bevis
Personer plikter å stille seg til rådighet for undersøkelse i den utstrekning dette kan gjennomføres uten uforholdsmessig belastning og ikke er krenkende.
§ 26-5. Gjenstander som bevis
(1) Enhver har plikt til å stille til rådighet som bevis gjenstander vedkommende har hånd om eller kan skaffe til veie.
(2) For å gjennomføre plikten etter første ledd kan partene og andre pålegges å svare på spørsmål om de kjenner til bevisgjenstander, og foreta nødvendige undersøkelser i den forbindelse. De kan også pålegges å utarbeide sammenstillinger, utdrag eller annen bearbeiding av opplysninger som kan hentes ut av bevisgjenstander.
(3) Retten kan nekte bevistilgang etter første eller annet ledd hvis dette vil medføre kostnader som ikke står i rimelig forhold til tvisten og den mulige verdien av beviset, eller som parten har tilnærmet samme mulighet for tilgang til selv. Retten kan sette som vilkår at den som har begjært bevistilgang, forskutterer utgiftene.
§ 26-6. Utformingen av begjæring om bevistilgang
(1) En begjæring om tilgang til eller spørsmål om realbevis skal spesifiseres slik at det er klart hvilke bevisgjenstander kravet gjelder.
(2) Retten kan lempe på kravet til spesifikasjon dersom dette er uforholdsmessig vanskelig å etterkomme, og det er en nærliggende mulighet for at kravet kan gi tilgang til bevis.
§ 26-7. Tvist om bevistilgang
(1) Ved tvist om tilgang til bevisgjenstander kan retten kreve gjenstanden framlagt til avgjørelse av om den utgjør bevis.
(2) Imøtegås begjæringen om bevistilgang med at det foreligger bevisforbud eller bevisfritak, kan ikke bevisgjenstanden framlegges uten at retten i kraft av særlig lovbestemmelse kan bestemme at beviset likevel skal føres. Er bare deler av bevisgjenstanden underlagt bevisforbud eller bevisfritak, skal om mulig det øvrige framlegges. § 24-8 tredje ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende.
(3) Retten treffer i nødvendig utstrekning nærmere bestemmelser om måten beviset skal gjøres tilgjengelig på, hvordan det skal oppbevares og andre forhold av betydning for føringen av beviset. Beviset gjøres ikke kjent før tvisten om bevistilgang er bindende avgjort.
§ 26-8. Tvangsfullbyrdelse
(1) Hvis en som ikke er part, nekter å etterkomme rettskraftig kjennelse om tilgang til bevis, kan retten treffe avgjørelse om at kjennelsen skal tvangsfullbyrdes.
(2) Det samme gjelder i forhold til en part i saker hvor retten har plikt til å sørge for et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag, jf. § 21-3 annet ledd.
Kapittel 27. Bevisopptak i rettssak
§ 27-1. Vilkår for bevisopptak
(1) Bevisopptak med rettslig avhør av parter, vitner og sakkyndige og undersøkelse av realbevis til bruk for avgjørelsen, kan foretas når det følger av § 21-11 første ledd i saker som behandles muntlig, og av § 21-13 i saker som behandles skriftlig.
(2) Til bruk under saksforberedelsen kan bevisopptak foretas hvis det er særlig viktig å få tilgang til beviset på dette trinnet.
§ 27-2. Begjæring om bevisopptak. Rettens avgjørelse
(1) Retten som har saken, kan beslutte bevisopptak foretatt etter begjæring fra en part eller av eget tiltak i saker hvor retten etter § 21-3 annet ledd har plikt til å sørge for et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag.
(2) Viser det seg å være behov for bevisopptak, må begjæring om dette settes fram snarest mulig under saksforberedelsen. Begjæringen skal begrunnes og bevistilbudet klarlegges i henhold til § 21-6 annet ledd. Er begjæringen satt fram for sent, kan retten nekte bevisopptaket foretatt etter § 16-6 tredje ledd.
(3) Bevisopptaket kan foretas av den rett som har saken, eller av en annen domstol ved rettsanmodning etter domstolloven §§ 44 til 51. Skal bevisopptaket foretas ved annen domstol, skal rettsanmodningen gi nødvendige opplysninger om saken og det som skal klarlegges.
(4) Hvis sakkyndighet er nødvendig for å utføre en bevisundersøkelse, kan retten oppnevne sakkyndig etter § 25-2 og overlate undersøkelsen til denne.
§ 27-3. Gjennomføringen av bevisopptak
(1) Bevisopptaket gjennomføres i samsvar med de alminnelige reglene for bevismidlet så langt de passer.
(2) Partene varsles til rettslig avhør og rettslig bevisundersøkelse, jf. § 13-2 første ledd. Bevisopptaket kan foretas selv om partene uteblir. En part som ikke var varslet eller hadde gyldig fravær, kan kreve nytt bevisopptak. Til bevisundersøkelse ved sakkyndig skal partene varsles og gis anledning til å ivareta sine interesser så langt det lar seg forene med oppdraget.
(3) Innsigelser om forklaringsplikt, plikt til å gi tilgang til realbevis og andre tvister i tilknytning til bevisopptaket avgjøres så vidt mulig av retten som har saken. Vil det i så fall oppstå uforholdsmessig forsinkelse eller annen ulempe, kan avgjørelsen treffes av bevisopptaksretten.
(4) Den rett som har saken, kan bringe avgjørelser truffet av bevisopptaksretten inn for sin overordnede domstol. Er det en overordnet domstol som har saken, kan den omgjøre avgjørelser etter første punktum.
(5) Er det mangler ved bevisopptaket, kan partene kreve at den rett som har saken, retter disse, om nødvendig ved nytt bevisopptak. Retten kan av eget tiltak rette manglene.
§ 27-4. Direkte avhør og fjernavhør
Bevisopptak som er besluttet i medhold av § 21-11 første ledd bokstav a, gjennomføres fortrinnsvis som direkte avhør ved den rett som foretar bevisopptaket. I andre tilfelle kan bevisopptak gjennomføres ved direkte avhør eller ved fjernavhør etter § 21-10.
§ 27-5. Utføring av bevisundersøkelse
(1) Den som foretar bevisundersøkelsen, skal utføre de tiltak som er nødvendige for å oppnå formålet med undersøkelsen.
(2) Forklaringer fra parter eller vitner kan innhentes. I så fall gjelder § 27-4 annet punktum tilsvarende. Retten kan beslutte at opplysninger til bruk for undersøkelsen skal innhentes ved rettslig avhør etter § 27-4.
(3) Hvis det er hensiktsmessig og kan gjennomføres uten vesentlig ulempe eller kostnad, kan undersøkelsen utvides til å gjelde andre forhold enn det som er gjenstand for undersøkelse.
§ 27-6. Redegjørelse for undersøkelsen
(1) Den som har foretatt undersøkelsen, skal skriftlig eller på annen hensiktsmessig måte gi en redegjørelse for undersøkelsen og det som framkom ved den. Det skal redegjøres for forklaringer som er innhentet.
(2) Retten kan innhente ytterligere opplysninger om undersøkelsen.
§ 27-7. Bevisopptak utenfor domstolene
Ved enighet mellom partene kan det foretas bevisopptak utenfor domstolene.
Kapittel 28. Bevissikring utenfor rettssak
§ 28-1. Bevissikring
Ved bevissikring utenfor rettssak kan det foretas rettslig avhør av parter og vitner og gis tilgang til og foretas undersøkelse av realbevis.
§ 28-2. Vilkårene for bevissikring
Bevissikring kan begjæres når beviset kan få betydning i en tvist hvor den som setter fram begjæringen, vil kunne bli part eller partshjelper, og det enten er en nærliggende risiko for at beviset vil gå tapt eller bli vesentlig svekket, eller av andre grunner er særlig viktig å få tilgang til beviset før sak er reist.
§ 28-3. Begjæring om bevissikring. Rettens avgjørelse
(1) Begjæring om bevissikring fremmes for den domstol der sak i tilfelle kunne vært reist. Er det klart at bevissikringen bør skje ved annen domstol, kan kravet fremmes for denne. Er det allerede fremmet krav om bevissikring i saksforholdet, fremmes det nye kravet for samme domstol. § 4-7 gjelder tilsvarende.
(2) I tillegg til den begjæringen direkte retter seg mot, angis som motpart den som det er nærliggende at en eventuell sak vil bli reist mot.
(3) Bevissikring kan iverksettes straks dersom rask gjennomføring er nødvendig for å sikre beviset. Om mulig skal motparten varsles før bevissikringen slik at motparten kan la seg representere under denne. Dersom varsling ikke lar seg gjennomføre i tide, skal retten så vidt mulig oppnevne en representant for motparten og snarest underrette motparten om det som er foretatt.
(4) Dersom det er grunn til å frykte at varsel til motparten vil kunne hindre at beviset sikres, kan retten treffe avgjørelse om at bevissikring skal holdes før motparten varsles. Verken motparten eller allmennheten skal gjøres kjent med saken før bevissikringen er gjennomført, eller mer enn seks måneder er gått siden saken ble avsluttet. Den som har framsatt begjæringen, bør ikke gis tilgang til beviset før avgjørelsen er endelig, dersom det kan være viktig for motparten å hindre det. § 32-8 gjelder tilsvarende. Fristen for å begjære muntlig forhandling er to uker fra avholdelsen er meddelt.
(5) Dersom det viser seg at den som satt fram begjæringen etter fjerde ledd, ikke har krav eller en rettighet som bevissikringen kunne tjene til å sikre, plikter vedkommende å erstatte den skade motparten har lidt som følge av bevissikringen. Det samme gjelder dersom det etter etterfølgende muntlig forhandling viser seg at begjæringen om bevissikringen etter fjerde ledd for øvrig var ugrunnet som følge av at det under saken forsettlig eller uaktsomt ble gitt uriktige eller villedende opplysninger om hvorfor det var grunn til å foreta bevissikringen.
(6) Retten kan stille som vilkår for avholdelse av bevissikring etter fjerde ledd at den som har satt fram kravet, dekker eller stiller sikkerhet for de kostnader som påløper. Retten kan også stille som vilkår at det stilles den sikkerhet som retten fastsetter for mulig erstatning til motparten.
§ 28-4. Gjennomføringen av bevissikring
For gjennomføringen av bevissikring gjelder reglene om tilgang til realbevis og bevisopptak i rettssak tilsvarende så langt de passer.
§ 28-5. Kostnader ved bevissikring
(1) Den part som begjærer bevissikring, plikter å dekke de kostnader som påløper for motparter etter § 28-3 annet ledd, og kostnadene ved at det oppnevnes representant etter § 28-3 tredje ledd.
(2) Dersom begjæringen om bevissikring er nødvendiggjort av at en motpart etter § 28-3 annet ledd uten rimelig grunn har motsatt seg å medvirke til bevissikring og bevistilgang eller uten rimelig grunn har bestridt begjæringen, kan plikten etter første ledd helt eller delvis falle bort. Både den som har fremmet begjæringen, og andre parter kan i slike tilfeller helt eller delvis tilkjennes sakskostnader av den part som ikke har villet medvirke.
0 Endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.
Kapittel 28 A. Rett til informasjon ved inngrep i immaterialrettigheter m.m.
0 Kapitlet tilføyd ved lov 31 mai 2013 nr. 25 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 31 mai 2013 nr. 543).
§ 28 A-1. Rett til informasjon ved inngrep i immaterialrettigheter m.m.
(1) Når det er rimelig grunn til å tro at det er gjort inngrep i en immaterialrettighet, kan retten etter begjæring fra rettighetshaveren pålegge inngriperen å opplyse om opprinnelse og distribusjonsnettverk for varer eller tjenester som inngrepet gjelder (informasjonspålegg). Slike opplysninger kan også kreves fra den som:
a) har medvirket til inngrep, b) har vært i besittelse av en vare som gjør inngrep som ledd i næringsvirksomhet, c) har brukt en tjeneste som gjør inngrep som ledd i næringsvirksomhet, d) har ytt en tjeneste som har blitt brukt ved et inngrep som ledd i næringsvirksomhet, eller e) er utpekt av inngriperen eller noen som nevnt i bokstav a til d, som involvert i produksjon
eller distribusjon av en vare, eller leveringen av en tjeneste, som inngrepet gjelder.
(2) Opplysninger om opprinnelse og distribusjonsnettverk omfatter blant annet: a) navn og adresse til produsenter, distributører, leverandører og andre som har hatt varene i
sin besittelse, eller levert eller mottatt tjenestene, b) navn og adresse til tiltenkte grossister og detaljhandlere, og c) opplysninger om hvor mye som har blitt produsert, levert, mottatt eller bestilt, og om
hvilken pris som er blitt betalt og oppnådd for varene eller tjenestene.
(3) Immaterialrettigheter omfatter opphavsrett og andre rettigheter etter åndsverkloven, patent, supplerende beskyttelsessertifikater som nevnt i patentloven §§ 62 a og 62 b, rett til foretaksnavn og andre forretningskjennetegn, kretsmønsterrett, planteforedlerrett, designrett, varemerkerett, betegnelse som er beskyttet etter forskrift 5. juli 2002 nr. 698 om beskyttelse av opprinnelsesbetegnelser, geografiske betegnelser og betegnelser for tradisjonelt særpreg på næringsmidler, samt geografiske betegnelse som er beskyttet etter markedsføringsloven §§ 25, 26 eller 31. Kapitlet her gjelder tilsvarende ved overtredelse av markedsføringsloven § 30, og ved overtredelse av markedsføringsloven §§ 25 og 26 som består i etterligning av annens produkt, kjennetegn, reklamemidler eller andre frembringelser.
(4) Første og annet ledd gjelder tilsvarende når noen har gjort vesentlige forberedelsestiltak med sikte på å utføre en handling som vil utgjøre inngrep, eller på annen måte har opptrådt slik at det er særlig grunn til å frykte at vedkommende vil gjøre inngrep.
0 Tilføyd ved lov 31 mai 2013 nr. 25 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 31 mai 2013 nr. 543), endret ved lov 22 apr 2016 nr. 3 (ikr. 22 apr 2016 iflg. res. 22 apr 2016 nr. 407).
§ 28 A-2. Krav til forholdsmessighet m.m.
(1) Informasjonspålegg kan bare gis når opplysningene kan ha betydning for håndhevingen av en rettighet som nevnt i § 28A-1, og rettighetshaverens interesse i å få opplysningene veier tyngre enn ulempene for den som pålegget retter seg mot og andre motstående interesser.
(2) Bestemmelsene om bevisforbud og bevisfritak i §§ 22-3, 22-5 og 22-7 til 22-12 gjelder tilsvarende for plikten til å gi opplysninger etter dette kapitlet.
0 Tilføyd ved lov 31 mai 2013 nr. 25 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 31 mai 2013 nr. 543).
§ 28 A-3. Begjæringen om informasjonspålegg og behandlingen av den
(1) Informasjonspålegg kan begjæres i forbindelse med et søksmål om inngrep eller uavhengig av slikt søksmål. Begjæringen settes frem gjennom prosesskriv. Fremmes begjæringen under en hovedforhandling, må den fremsettes muntlig.
(2) Begjæring om informasjonspålegg som fremmes uavhengig av et inngrepssøksmål, fremsettes for den domstol der søksmål om det inngrep som påberopes som grunnlag for begjæringen, kunne vært anlagt. Begjæringen kan også fremmes for domstolen der den begjæringen retter seg mot har alminnelig verneting. Retter begjæringen seg mot flere, kan den fremmes der én av disse har verneting.
(3) Begjæringen skal angi den som det kreves opplysninger fra som motpart. Når begjæringen fremmes i et inngrepssøksmål og retter seg mot en annen enn motparten i søksmålet, skal begge angis som motpart. Det skal redegjøres for hva slags opplysninger som kreves og begrunnelsen for det.
(4) I et inngrepssøksmål kan begjæring om informasjonspålegg fremmes inntil saken tas opp til doms. Fremmes begjæringen under hovedforhandlingen, kan den bare rette seg mot motparten eller et vitne. Er begjæringen rettet mot et vitne, må den fremmes før vitnets forklaring er avsluttet. Etter at saksforberedelsen er avsluttet, kan det ikke tilbys nye vitnebevis med sikte på at vitnet skal pålegges å gi opplysninger om opprinnelse og distribusjonsnettverk som er uten betydning for avgjørelsen av inngrepssøksmålet. Dersom vitnet også skal forklare seg om forhold som kan være av betydning ved avgjørelsen av søksmålet, gjelder § 9-16. Hvis det er aktuelt å begjære at et vitne skal pålegges å gi opplysninger etter § 28A-1, skal det opplyses om det når beviset tilbys.
(5) Den begjæringen retter seg mot skal ha anledning til å uttale seg før den avgjøres.
0 Tilføyd ved lov 31 mai 2013 nr. 25 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 31 mai 2013 nr. 543), endret ved lov 22 apr 2016 nr. 3 (ikr. 22 apr 2016 iflg. res. 22 apr 2016 nr. 407).
§ 28 A-4. Rettens avgjørelse
(1) Tvist om det skal gis opplysninger etter § 28 A-1 avgjøres ved kjennelse.
(2) I et inngrepssøksmål bestemmer retten om begjæringen skal avgjøres ved særskilt kjennelse, eller om avgjørelsen skal utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken. Avgjørelsen kan i begge tilfeller påankes særskilt.
(3) Retten avgjør hvordan et informasjonspålegg skal etterkommes. Informasjonspålegget kan gå ut på at den det retter seg mot skal avgi forklaring i retten eller gi tilgang til realbevis. Reglene i kapittel 23, 24, 26 og 27 gjelder tilsvarende så langt de passer. Retten kan også beslutte at den som pålegget retter seg mot, skal utarbeide en særskilt skriftlig erklæring i stedet for å avgi forklaring. Hvis en som ikke er part, nekter å etterkomme en rettskraftig kjennelse som pålegger vedkommende å utarbeide særlig skriftlig erklæring, kan retten treffe avgjørelse om at kjennelsen skal tvangsfullbyrdes.
0 Tilføyd ved lov 31 mai 2013 nr. 25 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 31 mai 2013 nr. 543).
§ 28 A-5. Sakskostnader og utlegg
(1) Når det begjæres informasjonspålegg uavhengig av et søksmål om inngrep eller overfor andre enn motparten i et inngrepssøksmål, plikter den som fremmer begjæringen å dekke nødvendige kostnader og utlegg, som påføres den det blir krevd informasjon fra. Dersom begjæringen er nødvendiggjort av at den det kreves informasjon fra uten rimelig grunn har bestridt kravet, kan plikten etter første punktum helt eller delvis falle bort, og den som har fremmet begjæringen helt eller delvis tilkjennes sakskostnader.
(2) Mellom partene i et søksmål om inngrep gjelder bestemmelsene om sakskostnader i kapittel 20 for kostnader og utlegg knyttet til behandling og gjennomføring av en begjæring om informasjon.
0 Tilføyd ved lov 31 mai 2013 nr. 25 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 31 mai 2013 nr. 543).
Sjette del – Rettsmidler Kapittel 29. Anke til lagmannsrett
§ 29-1. Lagmannsretten som ankeinstans
Lagmannsretten er ankeinstans for avgjørelser av tingrettene og domstoler som settes med enedommer eller bare har én fagdommer.
§ 29-2. Avgjørelser som kan ankes mv.
(1) Dommer, kjennelser og beslutninger kan ankes.
(2) Avgjørelser om saksbehandlingen kan ikke ankes etter at saken er avgjort.
(3) I saker som behandles muntlig, inntrer begrensningen i ankeretten etter annet ledd når rettsmøte for sluttbehandling innledes. Begrensningen bortfaller hvis saken blir utsatt.
(4) Disse begrensningene i ankeadgangen gjelder ikke for avgjørelse om å avvise eller heve saken eller for avgjørelse som er rettet mot andre enn partene.
(5) Annet til fjerde ledd gjelder tilsvarende for avgjørelser om deler av saken.
§ 29-3. Ankegrunnene
(1) En dom eller kjennelse kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen eller den saksbehandling som ligger til grunn for avgjørelsen.
(2) En kjennelse om saksbehandlingen som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlag at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig.
(3) En beslutning kan bare ankes på det grunnlag at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelse, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig.
§ 29-4. De krav som kan behandles i ankesaken
(1) En anke kan gjelde krav som er avgjort ved den avgjørelse som ankes.
(2) Når kravet kan behandles etter vesentlig de samme saksbehandlingsregler, kan en anke i tillegg til krav etter første ledd omfatte
a) krav som er knyttet til krav etter første ledd, og som ikke kan fremmes i egen sak, b) krav som har sammenheng med krav etter første ledd når endringen er knyttet til forhold
som er inntruffet så sent, eller blitt kjent så sent, at kravet ikke kunne ha vært trukket inn i saken tidligere,
c) krav som har sammenheng med krav etter første ledd når motparten ikke motsetter seg utvidelsen og retten ikke finner at vesentlige hensyn taler mot utvidelsen,
d) krav ellers som har sammenheng med krav etter første ledd når retten finner at det nye kravet kan behandles forsvarlig i ankesaken, og tungtveiende hensyn tilsier at det bør tillates behandlet,
e) nye krav som settes fram som motregningsinnsigelse når innsigelsen ikke kunne vært fremmet tidligere, eller motparten samtykker.
(3) Påstanden for et avgjort krav kan bare utvides hvis motparten samtykker, eller endringen er begrunnet i forhold som først er blitt kjent for parten etter hovedforhandlingen i tingretten. For saker som er ført etter allmennprosessen, kan endringen også begrunnes i forhold som parten ikke kan bebreides for ikke å ha blitt kjent med før etter avslutningen av saksforberedelsen, dersom tingretten har nektet å tillate endringen.
(4) En part kan sette fram krav etter annet ledd og utvide påstanden etter tredje ledd også etter at partens frist for anke eller tilsvar er utløpt, dersom det er rimelig å tillate endringen. Krav etter annet ledd bokstav a og påstandsendring som det ikke var mulig å fremme tidligere, kan alltid kreves behandlet.
§ 29-5. Ankefrister
(1) Fristen for å anke er én måned når ikke annet er bestemt ved lov.
(2) Retten kan fastsette en ankefrist på én uke for a) avgjørelser som pålegger eller nekter tilgang til bevis eller spørsmål om bevis, b) avgjørelser som gir pålegg om å avgi forsikring, og c) avgjørelser om å oppnevne eller ikke oppnevne sakkyndige.
(3) For avgjørelse etter annet ledd bokstav a og b om tilgang til bevis eller avgivelse av forsikring, som etter § 19-13 annet ledd ikke kan fullbyrdes før den er rettskraftig, kan retten kreve anke inngitt straks om den som kan anke avgjørelsen, er til stede i retten.
(4) Dersom det vil være særlig store problemer for partene å overholde fristen etter første ledd, kan retten ved avsigelsen av en dom fastsette en ankefrist på inntil seks uker fra forkynnelse.
§ 29-6. Frafall av rett til anke
(1) Retten til anke kan frafalles. Før avgjørelsen avsies, kan ankeretten bare frafalles hvis frafallet er gjensidig. Selv om ankeretten er frafalt før avgjørelsen, kan den likevel ankes på det grunnlag at det foreligger feil etter § 29-21 annet ledd.
(2) Retten til anke må frafalles uttrykkelig.
§ 29-7. Avledet anke
(1) En part som mangler selvstendig ankerett fordi ankefristen er oversittet, ankeretten er frafalt, eller kravet til ankegjenstandens verdi ikke er oppfylt, får likevel rett til å anke når motpartens anke ikke er begrenset til anke over saksbehandlingen.
(2) Anke etter første ledd er ikke nødvendig dersom parten bare vil kreve sakskostnadsavgjørelsen endret.
(3) Anke etter første ledd må inngis innen fristen etter § 29-10 annet ledd.
(4) Anke etter første ledd faller bort hvis motpartens anke ikke blir avgjort i realiteten.
§ 29-8. Partsstilling
(1) Partene i søksmålet kan anke rettslige avgjørelser for å oppnå endring i sin favør. Den som vil bli berørt av endringen, skal gjøres til motpart.
(2) Avgjørelser som gjelder prosessuelle plikter eller rettigheter for noen som ikke er parter i søksmålet, kan ankes også av disse. De må ved anke fra andre gjøres til ankemotparter.
§ 29-9. Anke uttas. Ankeerklæringen
(1) Anke uttas ved ankeerklæring.
(2) Anken inngis skriftlig eller muntlig etter reglene i § 12-1 annet ledd til den domstol som har truffet avgjørelsen som ankes.
(3) Ankeerklæringen skal angi a) ankedomstolen, b) navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger, c) den avgjørelse som ankes, d) om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare bestemte deler av den, e) det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultat den ankende part krever, f) de feil som gjøres gjeldende ved den avgjørelse som ankes, g) den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil, h) de bevis som vil bli ført, i) grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det kan være tvil om dette, og j) den ankende parts syn på den videre behandling av anken.
(4) Ankeerklæringen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Det skal særlig påpekes hva som bestrides i den påankede avgjørelsen, og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis. For øvrig gjelder § 9-2 tredje ledd så langt den passer.
§ 29-10. Foreløpig behandling av ankesaken ved den domstol som mottar anken
(1) Ser retten at det er mangler ved anken, eller at fristen for anke kan være oversittet, gis den ankende part adgang til å avhjelpe feilen etter §§ 16-5 og 16-6. Avgjørelse av om anken skal avvises, eller oppfriskning gis, treffes av lagmannsretten.
(2) Retten forkynner ankeerklæringen for ankemotparten og setter frist for anketilsvar. Fristen bør normalt være tre uker for anker over dommer og én uke for anker over kjennelser og beslutninger.
(3) Etter at anketilsvar er inngitt og meddelt den ankende part, sendes saken omgående til lagmannsretten. Det samme gjelder hvis fristen er utløpt uten at tilsvar er inngitt.
§ 29-11. Anketilsvaret
(1) Ankemotparten bør inngi anketilsvar.
(2) I anketilsvaret bør ankemotparten redegjøre for sitt standpunkt til anken. Ankemotparten bør nedlegge påstand og angi det faktiske og rettslige grunnlaget for sin påstand og de bevis som vil bli ført. Ankemotparten bør angi sitt syn på den videre behandling av ankesaken.
(3) Er anketilsvaret etter sitt innhold en avledet anke, gjelder §§ 29-9 og 29-10 for denne.
§ 29-12. Avvisning og opphevelse under saksforberedelsen
(1) Lagmannsretten kan under saksforberedelsen a) avvise en anke hvor det foreligger feil som må lede til avvisning, b) heve en sak eller en del av den fordi den ikke hører under domstolene eller er rettskraftig
avgjort, og c) oppheve en avgjørelse som er anket hvor det foreligger feil som ubetinget skal tillegges
virkning, jf. § 29-21 annet ledd.
(2) I anke over dom etter forenklet domsbehandling eller småkravprosess kan lagmannsretten, i stedet for å fremme anken til behandling, oppheve dommen hvis det foreligger feil i rettsanvendelsen eller vesentlige feil ved saksbehandlingen, og videre behandling av saken heller bør finne sted i tingretten.
(3) § 9-6 gjelder tilsvarende for behandlingen.
§ 29-13. Krav til samtykke. Nektelse
(1) Anke over dom i en sak om formuesverdier kan ikke fremmes uten lagmannsrettens samtykke hvis ankegjenstandens verdi er mindre enn kr 125 000. Ved vurderingen av om samtykke skal gis, skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, de behov partene har for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelse som er anket, eller ved behandlingen av saken.
(2) Anke over dom kan nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. En nektelse kan begrenses til enkelte krav eller ankegrunner.
(3) Er avgjørelse etter første ledd ikke truffet før ankeforhandlingen, kan samtykke likevel nektes hvis det da viser seg at verdien av ankegjenstanden er mindre enn kr 125 000.
(4) Nektelse etter annet ledd kan ikke skje uten at parten er gitt varsel om at anken overveies nektet fremmet. Slikt varsel kan bare gis inntil den videre saksforberedelse er tatt opp med partene etter § 29-14 tredje ledd, og inntil én måned etter at lagmannsretten mottok ankesaken.
(5) Avgjørelse etter første og annet ledd treffes ved beslutning uten muntlig forhandling. Beslutning etter første ledd skal være begrunnet når særlige grunner tilsier det. Nektelse etter annet ledd krever enstemmighet og skal være begrunnet. Beslutningen kan bare ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen. At en anke ikke er nektet fremmet etter annet ledd, kan ikke ankes eller brukes som ankegrunn.
0 Endret ved lov 10 des 2010 nr. 76 (ikr. 10 des 2010 iflg. res. 10 des 2010 nr. 1574).
§ 29-14. Videre saksforberedelse
(1) Dersom ankesaken ikke avgjøres etter §§ 29-12 eller 29-13, fortsetter saksbehandlingen etter annet eller tredje ledd. Saksforberedelsen konsentreres om det som skal prøves etter anken, og som er omtvistet. §§ 9-6 og 9-7 gjelder tilsvarende.
(2) Anker over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt på det grunnlag som foreligger ved oversending av saken til lagmannsretten, med mindre ytterligere saksforberedelse er nødvendig for å få et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Om det er behov for å drøfte den videre saksforberedelse, gjelder § 9-4 så langt den passer.
(3) Ved anker over dommer gjelder § 9-4, § 9-5 tredje og fjerde ledd og §§ 9-10 og 9-11 tilsvarende.
§ 29-15. Behandlingsform og avgjørelsesgrunnlag ved anke over kjennelser og beslutninger
(1) Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling.
(2) Muntlig forhandling holdes når hensynet til forsvarlig og rettferdig rettergang tilsier det. Den muntlige behandling kan begrenses til særlige spørsmål. § 29-18 får tilsvarende anvendelse så langt den passer for det som behandles muntlig.
§ 29-16. Behandlingsform og avgjørelsesgrunnlag ved anke over dommer
(1) Anke over dommer avgjøres etter muntlig ankeforhandling etter § 29-18 eller rettsmøte etter § 29-14 tredje ledd, jf. § 9-5 fjerde ledd. Faktisk framstilling etter annet ledd, redegjørelser etter tredje og fjerde ledd og innlegg etter fjerde ledd inngår i avgjørelsesgrunnlaget i saken. Etter femte ledd kan det bestemmes at saken skal avgjøres etter skriftlig behandling.
(2) Den faktiske framstilling i tingrettens dom kan legges uprøvd til grunn i den grad den ikke er bestridt.
(3) Retten kan bestemme at partene skal inngi skriftlige framstillinger om deler av de faktiske eller rettslige spørsmål i saken hvis det kan føre til en mer effektiv og prosessøkonomisk behandling, eller hvis det er nødvendig for å få et vesentlig sikrere avgjørelsesgrunnlag. Hvis en part motsetter seg å gi skriftlig redegjørelse etter dette ledd, avgjøres spørsmålet ved kjennelse.
(4) § 9-9 annet og fjerde ledd gjelder tilsvarende.
(5) Gjelder anken bare saksbehandlingen og rettsanvendelsen, eller reiser den bare i liten grad faktiske spørsmål hvor umiddelbar bevisføring vil være av vesentlig betydning, kan retten bestemme at anken skal avgjøres etter skriftlig behandling hvis dette vil gi et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Partene skal etter beslutningen inngi skriftlige innlegg, som sammen med det som framkommer ved eventuelt rettsmøte etter fjerde punktum, utgjør avgjørelsesgrunnlaget i saken. De skal hver inngi minst ett innlegg, men har adgang til å inngi to. Retten kan bestemme at det etter de skriftlige innleggene skal holdes et rettsmøte til muntlig behandling av ett eller flere enkeltspørsmål i saken.
§ 29-17. Meddommere
Når anke over dom ikke skal avgjøres etter en fullt ut skriftlig behandling, kan retten settes med to meddommere. § 9-12 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 29-18. Muntlig ankeforhandling
(1) Den muntlige forhandling i ankesaker skjer etter reglene i §§ 9-13, 9-14, 9-16, 9-17 og 16-4. Retten sørger for at forhandlingene konsentreres om det som er tatt opp i anken og er omtvistet.
(2) For gjennomføringen av ankeforhandlingen gjelder § 9-15 tilsvarende. Den ankende part får normalt ordet før ankemotparten. Ved anke fra begge sider avgjør retten hvem som skal ha det første innlegget. Retten kan bestemme at partene skal holde sitt hovedinnlegg etter § 9-15 tiende ledd i alle tilfelle hvor det gir en effektiv avvikling av ankeforhandlingen.
(3) Når en part har redegjort for, eventuelt klargjort, sine påstander og påstandsgrunnlag, kan retten avskjære videre forhandlinger så langt den finner det klart at de ikke kan føre fram.
§ 29-19. Frafall av erklært anke
(1) Den som har erklært anke, kan frafalle anken inntil ankeforhandlingen er begynt, og med motpartens samtykke til kravet er avgjort. I ankesaker som helt ut behandles skriftlig, kan anken trekkes tilbake til kravet er avgjort.
(2) Tilbaketrekking av anke er til hinder for ny anke.
§ 29-20. Rettens prøving av anken
(1) Retten kan bare prøve de krav som er anket. Retten skal likevel tillegge feil etter § 29-21 annet ledd virkning for krav mellom ankende part og ankemotpart som ikke er anket, når feilen også rammer disse kravene, og det er nærliggende at feilen har hatt virkninger for avgjørelsen av dem.
(2) Ved anke over saksbehandlingen kan retten bare prøve de saksbehandlingsfeil som er påberopt, og kan ikke prøve sakens realitet. Retten kan utenom anken tillegge feil etter § 29-21 annet ledd virkning.
(3) Ved anke over realiteten er retten bundet av ankegrunnene, og slik at §§ 11-2 og 11-4 gir rammen for rettens prøving. Retten kan ikke prøve saksbehandlingen, likevel slik at den utenom anken kan tillegge feil etter § 29-21 annet ledd virkning.
§ 29-21. Saksbehandlingsfeil
(1) Feil ved saksbehandlingen skal tillegges virkning hvis det er nærliggende at feilen kan ha hatt betydning for den avgjørelse som er anket.
(2) Følgende feil skal ubetinget tillegges virkning a) at tvingende vilkår for å fremme saken eller avgjøre kravet var tilsidesatt, b) at retten ikke var lovlig sammensatt, c) at det er mangler ved avgjørelsen som ikke kan rettes etter §§ 19-8 og 19-9, og som hindrer
prøving av anken, eller d) at avgjørelse er avsagt mot en part som ikke har møtt og som ikke har vært lovlig innkalt
eller som har hatt gyldig fravær.
§ 29-22. Særskilt behandling og avgjørelse av anke over saksbehandlingen
(1) Er det anket både over saksbehandlingen og realiteten, avgjøres som regel anken over saksbehandlingen først.
(2) Selv om det foreligger saksbehandlingsfeil som skal tillegges virkning etter § 29-21, kan lagmannsretten fremme saken til realitetsavgjørelse hvis
a) lagmannsretten er rett domstol ved overprøving av det krav ankesaken gjelder, b) tingretten har avgjort kravet i realiteten, og c) hensynet til partene ikke tilsier at kravet bør prøves på nytt der.
(3) Fremmes saken til realitetsavgjørelse, kan det ikke ankes særskilt.
§ 29-23. Lagmannsrettens avgjørelser av ankesaken
(1) Anken avgjøres ved dom eller kjennelse etter § 19-1.
(2) Kommer lagmannsretten til at anken ikke kan føre fram, forkastes den.
(3) Hvis en anke over saksbehandlingen tas til følge, eller en saksbehandlingsfeil av eget tiltak tillegges virkning etter § 29-21 annet ledd, oppheves den påankede avgjørelse. Lagmannsretten kan bestemme at den videre behandling av saken etter opphevelse skal foretas av en annen domstol eller andre dommere. Tilsier opphevelsesgrunnen at det ikke er adgang til fortsatt behandling av saken, skal den avvises.
(4) Fører en anke over avgjørelsens innhold fram, treffer lagmannsretten ny realitetsavgjørelse om den har grunnlag for det. Ellers gjelder tredje ledd tilsvarende.
§ 29-24. Videre behandling etter opphevelse
(1) Etter opphevelse sendes saken til den domstol som skal behandle saken videre.
(2) Retten skal av eget tiltak sørge for fortsatt behandling av saken. Ved den fortsatte behandling skal tingretten følge den rettsoppfatning som lå til grunn for lagmannsrettens opphevelse.
Kapittel 30. Anke til Høyesterett
§ 30-1. Høyesterett som ankeinstans
(1) Høyesterett er ankeinstans for avgjørelser av lagmannsrettene og for anke over dommer hvor det er gitt tillatelse til direkte anke etter § 30-2.
(2) Anker over kjennelser og beslutninger avgjøres av Høyesteretts ankeutvalg.
§ 30-2. Direkte anke til Høyesterett
(1) En anke over dom som ellers hører under lagmannsrett, kan med tillatelse bringes direkte inn for Høyesterett. Tillatelse kan bare gis hvor saken reiser særlig viktige prinsipielle spørsmål som det er av betydning raskt å få Høyesteretts standpunkt til, og hensynet til forsvarlig behandling av saken ikke taler mot direkte anke. Tillatelse til direkte anke kan ikke gis for anke over dom i småkravprosess eller dom etter forenklet domsbehandling.
(2) Tillatelse til direkte anke må som regel gis for hele saken. Dersom det etter § 16-1 er adgang til å dele opp behandlingen og pådømmelsen, og det er klart hensiktsmessig for den videre behandling av saken at et krav eller påstandsgrunnlag skilles ut til særskilt behandling og avgjørelse ved direkte anke etter første ledd, kan det likevel gis tillatelse til dette.
(3) Begjæring om direkte anke kan settes fram av ankende part eller ankemotparten innen fristen for anketilsvaret. § 29-10 gjelder tilsvarende for tingrettens forberedelse av ankesaken, men slik at saken sendes Høyesterett.
(4) Tillatelse til direkte anke kan omgjøres dersom den videre saksforberedelse viser at anken av hensyn til bevisføringen bør avgjøres av lagmannsretten.
(5) Dersom det ikke gis tillatelse til direkte anke eller tillatelsen blir omgjort etter fjerde ledd, sendes saken til lagmannsretten som behandler og avgjør anken etter reglene i kapittel 29. Hvor tillatelse til direkte anke er omgjort etter fjerde ledd, gjelder ikke § 29-13.
(6) Hvis det gis tillatelse til en begrenset direkte anke etter annet ledd annet punktum, sendes anken for øvrig til lagmannsretten.
(7) Avgjørelse om tillatelse etter første eller annet ledd eller omgjøring etter fjerde ledd treffes av Høyesteretts ankeutvalg.
§ 30-3. Tilsvarende anvendelse av reglene for anker til lagmannsrett
(1) For anker til Høyesterett gjelder §§ 29-2 til 29-11 og §§ 29-19 til 29-24 tilsvarende med de endringer som følger av bestemmelsene i dette kapittel.
(2) Høyesteretts ankeutvalg kan a) avvise en anke hvor det foreligger feil som må lede til avvisning, b) heve en sak eller en del av den fordi den ikke hører under domstolene eller er rettskraftig
avgjort, c) oppheve en avgjørelse som er anket hvor det foreligger feil som ubetinget skal tillegges
virkning, jf. § 29-21 annet ledd, og d) oppheve en avgjørelse av andre grunner dersom ankeutvalget enstemmig finner det klart at
det er grunnlag for oppheving.
(3) Ved avgjørelser etter annet ledd gjelder § 9-6 tilsvarende.
0 Endret ved lov 11 mai 2012 nr. 26.
§ 30-4. Samtykke til fremme av anke over dommer
(1) Anke over dommer kan ikke fremmes uten samtykke. Samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett.
(2) Spørsmålet om samtykke avgjøres for hver anke. Samtykke kan begrenses til enkelte krav og til enkelte ankegrunner, herunder til nærmere konkrete påberopte feil i rettsanvendelsen, saksbehandlingen eller det faktiske avgjørelsesgrunnlaget.
(3) Avgjørelsen treffes av Høyesteretts ankeutvalg ved beslutning. Nektelse eller begrensning av samtykke krever enstemmighet.
§ 30-5. Nektelse av anke over kjennelser og beslutninger
En anke over kjennelse eller beslutning kan nektes fremmet dersom den ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende sak, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves. Anken kan også nektes fremmet dersom den i det vesentlige reiser omfattende bevisspørsmål. § 30-4 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 30-6. Særlige begrensninger i retten til videre anke over kjennelser
Når en anke til lagmannsrett er avgjort ved kjennelse, kan avgjørelsen ikke ankes videre. Det gjelder likevel ikke når
a) den avviser en sak fra tingretten fordi saken ikke hører under domstolene, eller fordi den er rettskraftig avgjort,
b) anken gjelder saksbehandlingen ved lagmannsretten, c) anken gjelder den generelle rettslige forståelse av en skreven rettsregel, eller d) anken gjelder en avgjørelse om tilgang til bevis etter § 22-11.
§ 30-7. Nye krav, utvidet påstand, nytt faktisk grunnlag og nye bevis
(1) Når det er gitt samtykke til fremme av anken etter § 30-4 eller gitt tillatelse til direkte anke etter § 30-2, kan nye krav, utvidelse av påstanden til framsatt krav, nytt faktisk grunnlag eller nye bevis ikke gjøres gjeldende uten at særlige grunner taler for det. Avgjørelsen treffes av Høyesteretts ankeutvalg.
(2) Ved behandling av anker over kjennelser og beslutninger kan det settes frist for utvidelser eller endringer som nevnt i første ledd.
§ 30-8. Videre saksforberedelse
(1) Dersom ankesaken ikke avgjøres ved nektelse etter § 30-4 eller § 30-5 eller ved opphevelse eller avvisning etter § 29-12, jf. § 30-3, vurderer retten om ytterligere saksforberedelse skal foretas. Saksforberedelsen konsentreres om det som skal prøves etter anken og som er omtvistet. §§ 9-6 og 9-7 gjelder tilsvarende.
(2) Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt på det grunnlag som foreligger ved oversending av ankesaken til Høyesterett, med mindre ytterligere saksforberedelse er nødvendig for å få et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Om det er behov for å drøfte en videre saksforberedelse, gjelder § 9-4 så langt den passer. Skal anken avgjøres av Høyesterett etter helt eller delvis muntlig behandling etter § 30-9 fjerde ledd eller § 30-12, gjelder tredje ledd.
(3) Ved anke over dommer gjelder §§ 9-4 og 9-5 tredje ledd første punktum tilsvarende. Det kan bestemmes at partene skal inngi sluttinnlegg etter § 9-10 annet ledd. Det kan fastsettes tidsrammer for partenes innlegg under ankeforhandlingen.
§ 30-9. Behandlingsform og avgjørelsesgrunnlag ved anke over kjennelser og beslutninger
(1) Anker over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling.
(2) Dersom Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det klart at anken ikke kan føre fram, kan den avvises eller forkastes uten annen begrunnelse enn det.
(3) Dersom det er nødvendig for en forsvarlig behandling, kan Høyesteretts ankeutvalg bestemme at det skal holdes rettsmøter til nærmere behandling av deler av det som er tatt opp i ankesaken. For den muntlige behandling i ankeutvalget gjelder § 30-11 tilsvarende så langt den passer.
(4) Dersom det treffes bestemmelse etter domstolloven § 5 første ledd, jf. § 6 første ledd om at saken skal avgjøres i avdeling av fem dommere, bestemmes det samtidig om behandlingen skal være skriftlig eller følge de regler i §§ 30-10 og 30-11 som gjelder for anke over dommer. Bestemmelse om muntlig behandling kan også senere treffes av forberedende dommer etter § 19-2 annet ledd eller av den rett som behandler saken.
§ 30-10. Behandlingsform og avgjørelsesgrunnlag ved anke over dommer
(1) Anke over dommer avgjøres etter muntlig ankeforhandling. Skriftlige redegjørelser etter annet ledd og faktiske framstillinger etter tredje ledd inngår i avgjørelsesgrunnlaget. Etter fjerde ledd kan det bestemmes at anken skal avgjøres etter skriftlig behandling.
(2) Retten kan bestemme at partene skal inngi skriftlige framstillinger om nærmere angitte faktiske og rettslige spørsmål i saken.
(3) De faktiske framstillinger i tingrettens og lagmannsrettens dommer kan legges uprøvd til grunn i den grad de ikke er bestridt.
(4) Høyesteretts ankeutvalg kan bestemme skriftlig behandling hvis sakens spørsmål egner seg for det. § 29-16 femte ledd annet til fjerde punktum gjelder tilsvarende. Når det holdes rettsmøte etter de skriftlige innleggene, gjelder § 30-11 så langt den passer.
§ 30-11. Muntlig ankeforhandling
(1) Rettsoppnevnte sakkyndige kan avhøres direkte for Høyesterett. Bevisføringen ellers foregår etter § 26-2.
(2) For ankeforhandlingen gjelder §§ 9-13, 9-14, 9-17, 16-4 og § 29-18 første ledd annet punktum, annet ledd annet og tredje punktum og tredje ledd så langt de passer. Partene får ordet to ganger hver. Partenes annet innlegg skal begrenses til det motparten har tatt opp, og til sakkyndiges muntlige redegjørelse. Sakkyndige som forklarer seg direkte for Høyesterett, gir sin forklaring etter at partene har holdt sitt første innlegg med mindre Høyesterett bestemmer noe annet.
§ 30-12. Behandlingen av saker som skal avgjøres av mer enn fem dommere
Når en sak eller et rettsspørsmål etter domstolloven § 5 fjerde ledd skal avgjøres av Høyesterett satt med mer enn fem dommere, skal saken eller rettsspørsmålet alltid behandles etter § 30-10 første ledd til tredje ledd og § 30-11.
§ 30-13. Statens rett til å opptre i saker om Grunnloven eller internasjonale forpliktelser
(1) Når det i sak fremmet for Høyesterett reises spørsmål om å sette til side eller fortolke innskrenkende regler gitt ved lov, provisorisk anordning eller stortingsbeslutning fordi reglene kan være i konflikt med Grunnloven eller med bestemmelser Norge er bundet av i internasjonalt samarbeid, skal Høyesterett varsle staten ved Justisdepartementet om saken. Staten har rett til å opptre i saken så langt det er nødvendig for å ivareta det offentliges interesser ved den mulige regelkonflikt.
(2) Dersom staten opptrer, kan retten bestemme at staten skal inngi skriftlige framstillinger om nærmere angitte faktiske og rettslige spørsmål i saken.
§ 30-14. Opphevelse og fortsatt behandling ved lavere rett ved manglende avgjørelsesgrunnlag mv.
(1) Dersom behandlingen viser at det er eller kan være feil i det faktiske eller rettslige grunnlaget for den påankede avgjørelse, men det ikke er forsvarlig grunnlag for å avgjøre det krav saken gjelder, skal avgjørelsen oppheves.
(2) Når det i den påankede avgjørelsen ikke er vurdert bevis som det er nødvendig å ta stilling til for å avgjøre anken, kan avgjørelsen oppheves når det av hensyn til en forsvarlig eller hensiktsmessig saksbehandling er viktig å få bevisene vurdert i den lavere rett.
(3) Det kan under saksforberedelsen treffes avgjørelse om at forhandlingene for Høyesterett skal begrenses slik at det foreløpig ikke forhandles om tvistepunkter som det kan være aktuelt å henvise til behandling ved lavere rett etter annet ledd.
§ 30-15. Opphevelse også av avgjørelsen i tingretten
(1) Rammer feil som fører til opphevelse også tingrettens avgjørelse, skal begge avgjørelser oppheves. Det gjelder likevel ikke hvis lagmannsretten ved ny behandling kan avgjøre saken i realiteten, og det gir en hensiktsmessig behandling.
(2) Oppheves tingrettens avgjørelse uten at saken også avvises, gjelder § 29-24 for den fortsatte behandling i tingretten.
Kapittel 31. Gjenåpning
§ 31-1. Virkeområde. Gjenåpningsdomstol
(1) Kapitlet gjelder gjenåpning av saker som er rettskraftig avgjort.
(2) Avgjørelser av forliksrådet kan gjenåpnes ved begjæring til tingretten.
(3) Avgjørelser av tingretten og lagmannsretten kan gjenåpnes ved begjæring til en sideordnet domstol med rettskrets som grenser til den domstol som har truffet avgjørelsen.
(4) Avgjørelser av Høyesterett, herunder Høyesteretts ankeutvalg, kan gjenåpnes ved begjæring til Høyesterett. Begjæringen avgjøres av Høyesteretts ankeutvalg.
§ 31-2. Avgjørelser som kan gjenåpnes
(1) Rettskraftige avgjørelser som avslutter behandlingen av et krav, kan gjenåpnes. Midlertidige avgjørelser kan ikke gjenåpnes.
(2) Har en sak vært behandlet i flere instanser, er det bare avgjørelsen i siste instans som kan gjenåpnes. Dette gjelder likevel ikke hvis grunnlaget for gjenåpning er forhold som lå utenfor rammen av behandlingen der.
(3) Beslutninger som nekter anke, og kjennelser som forkaster en begjæring om oppfriskning, kan bare gjenåpnes på grunn av feil ved rettergangen nevnt i § 31-3.
(4) Dommer og kjennelser som opphever en avgjørelse, kan gjenåpnes inntil ny realitetsavgjørelse er truffet. Tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 31-3. Gjenåpning på grunn av feil ved rettergangen
(1) Gjenåpning kan begjæres a) hvis en dommer som etter loven ikke kunne gjøre tjeneste, har deltatt i behandlingen av
saken, b) hvis en dommer, noen som har utført arbeid eller oppdrag for domstolen, motparten eller
noen som har handlet i saken for motparten, med skjellig grunn kan mistenkes for en straffbar handling i forbindelse med behandling av saken,
c) hvis et vitne med skjellig grunn mistenkes for uriktig forklaring, d) hvis det i klagesak mot Norge i samme saksforhold er fastslått at saksbehandlingen har
krenket en konvensjon som etter menneskerettsloven gjelder som norsk lov, eller e) når parten ikke møtte ved behandlingen av saken fordi parten ikke var lovlig innkalt eller
hadde gyldig fravær.
(2) Et straffbart forhold som siktede er frifunnet for, kan ikke påberopes med mindre retten har funnet det bevist at siktede har foretatt den rettsstridige handlingen.
0 Endret ved lov 19 juni 2015 nr. 65 (ikr. 1 okt 2015).
§ 31-4. Gjenåpning på grunn av feil ved avgjørelsen
Gjenåpning kan begjæres a) hvis opplysninger om faktiske forhold som var ukjent da saken ble avgjort, tilsier at
avgjørelsen høyst sannsynlig ville blitt en annen, eller
b) hvis en bindende avgjørelse av en internasjonal domstol eller en uttalelse fra FNs menneskerettskomité i samme saksforhold tilsier at avgjørelsen var basert på uriktig anvendelse av folkeretten.
§ 31-5. Alminnelige begrensninger i retten til gjenåpning
(1) Gjenåpning kan ikke begjæres av en grunn som er forkastet ved sakens behandling. En grunn anses ikke som forkastet ved beslutning om å nekte anke etter § 29-13 første ledd, § 30-4 og § 30-5.
(2) Gjenåpning kan heller ikke begjæres av en grunn som parten burde ha gjort gjeldende under sakens ordinære behandling, ved anke eller ved begjæring om oppfriskning.
(3) Gjenåpning finner ikke sted dersom det er rimelig sannsynlighetsovervekt for at en ny behandling av saken ikke vil lede til en endring av betydning for parten.
§ 31-6. Fristene for gjenåpning
(1) Begjæring om gjenåpning må settes fram innen seks måneder etter at parten ble kjent med det forhold begjæringen bygger på, eller burde ha skaffet seg kunnskap om dette. Bygger begjæringen på en straffbar handling, løper det ny frist fra det tidspunkt siktede er domfelt ved rettskraftig dom.
(2) Etter ti år kan saken ikke gjenåpnes. Det kan ikke gis oppfriskning mot forsømmelse av denne fristen.
§ 31-7. Begjæringen om gjenåpning
(1) Begjæring om gjenåpning inngis til en domstol som etter § 31-1 annet til fjerde ledd kan behandle begjæringen.
(2) Begjæringen skal angi a) domstolen, b) navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger, c) den avgjørelse som kreves gjenåpnet, d) om begjæringen gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den, e) grunnlaget for gjenåpning etter §§ 31-3 og 31-4, f) en faktisk og rettslig begrunnelse for at grunnlaget gir rett til gjenåpning, g) de bevis som vil bli ført for retten til gjenåpning, h) det krav som vil bli gjort gjeldende i gjenåpningssaken, og en påstand som angir det resultat
saksøkeren krever for begjæringen og for gjenåpningssaken, i) de bevis som vil bli ført i gjenåpningssaken, j) grunnlaget for at retten kan behandle begjæringen dersom det kan være tvil om dette, og k) saksøkerens syn på den videre behandling av saken.
(3) § 9-2 tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 31-8. Rettens behandling av begjæringen
(1) Begjæringen om gjenåpning behandles etter reglene om anke over beslutninger og kjennelser så langt disse passer. § 30-5 og § 30-9 annet ledd får ikke anvendelse.
(2) Retten prøver av eget tiltak om vilkårene for gjenåpning er til stede. Er som grunn angitt et mulig straffbart forhold uten at forfølgning er innledet, kan retten anmode påtalemyndigheten om å foreta etterforskning.
(3) Hvis begjæringen tas til følge, behandles gjenåpningssaken etter de alminnelige regler for sakstypen.
(4) Retten kan bestemme at det etter reglene i tredje ledd skal finne sted felles behandling av begjæringen og av det krav eller rettsforhold som er gjenstand for denne.
(5) Høyesteretts ankeutvalg kan bestemme at en begjæring om gjenåpning eller en gjenåpningssak helt eller delvis skal henvises til lagmannsrett hvis utvalget enstemmig finner det klart at hensynet til bevisføringen gjør det hensiktsmessig.
(6) En dommer som har vært med på å treffe den avgjørelse som er angrepet, kan ikke delta i sak om gjenåpning av denne.
§ 31-9. Forenklet avgjørelse av begjæringen
(1) Retten kan avgjøre begjæringen uten videre behandling dersom det er åpenbart at den må avvises av grunner som ikke kan avhjelpes, eller forkastes fordi grunnlaget er utilstrekkelig.
(2) I lagmannsretten og i Høyesteretts ankeutvalg må avgjørelse av begjæringen etter første ledd være enstemmig.
Sjuende del – Midlertidig sikring
Kapittel 32. Alminnelige bestemmelser
§ 32-1. Innledning
(1) Midlertidig sikring omfatter arrest og midlertidig forføyning.
(2) Den som har et pengekrav mot en annen, kan begjære sikring av dette kravet ved arrest etter kapittel 33 dersom det foreligger en sikringsgrunn.
(3) Den som har et krav som går ut på annet enn betaling av penger, kan begjære midlertidig forføyning etter kapittel 34 dersom det foreligger en sikringsgrunn.
§ 32-2. Forholdet til lovens alminnelige regler m.m.
Reglene i kapittel 1 til 3, §§ 4-1, 4-3, 4-4 og 4-7, kapittel 7 og 8, § 9-6, kapittel 11 til 15, kapittel 16 unntatt §§ 16-2, 16-4 og 16-8, kapittel 18, kapittel 19 unntatt § 19-13 første og annet ledd og kapittel 20 til 31 gjelder tilsvarende i saker om midlertidig sikring så langt de passer og når ikke annet følger av reglene i kapittel 32 til 34. Før retten avsier en kjennelse, skal den så vidt mulig gi partene anledning til å uttale seg.
0 Endret ved lov 21 des 2007 nr. 127.
§ 32-3. Norske og utenlandske skip og utenlandske statlige luftfartøyer
(1) For arrest i skip og midlertidig forføyning som går ut på tilbakeholding av et skip, gjelder også reglene i sjøloven kapittel 4.
(2) Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 1-5 til 1-7 gjelder tilsvarende for midlertidig sikring.
(3) Reglene for skip gjelder også for flyttbare innretninger som ikke er skip, men som kan registreres i norsk skipsregister eller i tilsvarende utenlandske registre.
§ 32-4. Kompetent domstol
(1) Begjæring om midlertidig sikring skal settes fram for tingretten i den krets der saksøkte har alminnelig verneting. En begjæring om arrest kan også settes fram for tingretten i en annen krets hvor et formuesgode som tilhører saksøkte er, eller hvor løsøre som tilhører saksøkte kan ventes å komme i nær fremtid. En begjæring om midlertidig forføyning som gjelder et formuesgode eller en annen gjenstand, kan også settes fram for tingretten på det stedet hvor godet eller gjenstanden er eller ventes å komme i nær framtid. Tvangsfullbyrdelsesloven § 1-9 gjelder tilsvarende. Begjæring om utreiseforbud settes fram for tingretten i den krets hvor saksøkte bor eller oppholder seg.
(2) Begjæring om midlertidig forføyning mot staten eller fylkeskommuner kan også settes fram for saksøkerens alminnelige verneting.
(3) Er søksmål om det kravet som det begjæres midlertidig sikring for, reist for en annen domstol enn forliksrådet, skal begjæringen settes fram for denne domstolen.
§ 32-5. Begjæringen
(1) Begjæring om midlertidig sikring settes fram gjennom prosesskriv eller muntlig.
(2) I begjæringen skal oppgis det krav som det begjæres midlertidig sikring for, og sikringsgrunnen. I en begjæring om arrest oppgis også kravets størrelse med et bestemt maksimum. Begjæringen skal videre inneholde en redegjørelse for de forhold som saksøkeren påberoper.
(3) De dokumenter som påberopes og som saksøkeren er i besittelse av, bør følge med begjæringen.
§ 32-6. Foreløpig prøving
Dersom retten av eget tiltak skal avvise saken, treffer den straks avgjørelse om det. Kan feilen rettes, skal saksøkeren få en frist til å rette den. Blir feilen ikke rettet, skal saken avvises.
§ 32-7. Rettens forhandlinger
(1) Retten treffer avgjørelse om midlertidig sikring ved kjennelse etter at partene har vært innkalt til muntlig forhandling. Dersom saksøkeren uteblir fra rettsmøtet og det ikke er opplyst eller sannsynlig at det foreligger gyldig fravær, avvises begjæringen. Er det opplyst eller sannsynlig at saksøkeren har gyldig fravær, utsettes saken. Uteblir saksøkte og det er opplyst eller sannsynlig at det foreligger gyldig fravær, kan retten utsette saken.
(2) Dersom det er fare ved opphold, kan kjennelse som beslutter midlertidig sikring treffes uten muntlig forhandling.
(3) Dersom det, bedømt på grunnlag av saksframstillingen i begjæringen, ikke er adgang til å ta begjæringen til følge, kan den forkastes straks.
0 Endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.
§ 32-8. Etterfølgende muntlig forhandling
(1) Har retten besluttet midlertidig sikring uten muntlig forhandling, kan partene og enhver annen som rammes, kreve etterfølgende muntlig forhandling om sikringen. Det kan også kreves etterfølgende muntlig forhandling om sakskostnader som er ilagt. Dersom etterfølgende muntlig forhandling kan kreves etter denne paragrafen, kan avgjørelsen ikke ankes.
(2) Retten kan helt eller delvis stadfeste, endre eller oppheve sin første beslutning og gjøre stadfestelsen eller endringen avhengig av sikkerhetsstillelse. Avgjørelsen treffes ved kjennelse.
§ 32-9. Samtidig pådømmelse av hovedkravet
(1) I sak om midlertidig sikring kan saksøkeren eller saksøkte for tingretten trekke inn hovedkravet til pådømmelse dersom dette
a) forsvarlig kan avgjøres samtidig med begjæringen om midlertidig sikring, b) ikke vil forsinke avgjørelsen av den midlertidige sikringen og c) det ikke nødvendiggjør annen saksforberedelse.
(2) En begjæring om å trekke inn hovedkravet til pådømmelse avgjøres ved beslutning. En beslutning som tillater kravet trukket inn, kan senere omgjøres om det viser seg at vilkårene etter første ledd ikke er til stede.
(3) Retten skal normalt nekte samtidig pådømmelse av hovedkravet dersom det ved avgjørelsen av den midlertidige sikringen legges til grunn at sikringsgrunn ikke foreligger og det bare er saksøkeren som har begjært hovedkravet pådømt. Retten kan også ellers nekte pådømmelse av hovedkravet om den finner grunn til det.
(4) Dersom hovedkravet ikke kommer til pådømmelse etter beslutning om omgjøring etter annet ledd, eller fordi det nektes pådømt etter tredje ledd, kan den som begjærte pådømmelse, innen en frist satt av retten kreve det behandlet i egen sak. Ville særskilt søksmål om hovedkravet hørt under en annen domstol, kan retten bestemme at hovedkravet skal behandles ved denne domstol.
§ 32-10. Kostnadsansvaret ved midlertidig sikring
Retten kan ilegge sakskostnader også i en sak som avgjøres uten innkalling til muntlig forhandling. Pålegges saksøkte kostnader i en sak om arrest, tas kostnadene med i det beløpet som det tas arrest for.
§ 32-11. Erstatning ved midlertidig sikring
(1) Dersom midlertidig sikring er opphevet eller falt bort og det viser seg at saksøkerens krav ikke bestod da sikringen ble besluttet, plikter saksøkeren å erstatte den skade saksøkte har lidt som følge av sikringen eller ved de skritt som har vært nødvendige for å avverge sikringen eller å få den opphevet. Det samme gjelder om det viser seg at begjæringen for øvrig var ugrunnet som følge av at det under saken forsettlig eller uaktsomt ble gitt uriktige eller villedende opplysninger om sikringsgrunnen. Ved midlertidige forføyninger til sikring av hovedkrav som bygger på at bestemmelser som ivaretar miljøhensyn, er overtrådt, og som er besluttet på grunnlag av at kravet er sannsynliggjort, jf. § 34-2 første ledd, og etter muntlig forhandling, jf. § 32-7 første ledd, plikter saksøkeren bare å erstatte skade som nevnt i første punktum, dersom denne visste eller burde vite at kravet ikke bestod da sikringen ble besluttet.
(2) Dersom sikringen er skjedd ved utreiseforbud, kan retten, i stedet for eller i tillegg til erstatning for økonomisk tap, pålegge saksøkeren å yte saksøkte et rimelig pengebeløp i erstatning (oppreisning) for tort og annen skade av ikke-økonomisk art. Det samme kan retten gjøre i andre tilfeller dersom sikringen ble besluttet som følge av at det under saken forsettlig eller uaktsomt ble gitt uriktige eller villedende opplysninger.
(3) Krav om erstatning etter denne paragrafen kan gjøres gjeldende for tingretten i en sak om opphevelse av sikringen, eller ved ordinært søksmål.
0 Endret ved lov 21 des 2007 nr. 3.
§ 32-12. Sikkerhetsstillelse
Tvangsfullbyrdelsesloven § 3-4 gjelder tilsvarende i saker om midlertidig sikring.
0 Endret ved lov 21 des 2007 nr. 127.
§ 32-13. Bortfall av stilt sikkerhet
(1) Dersom saksøkeren i en sak om midlertidig sikring har stilt sikkerhet for mulig erstatning til saksøkte, kan sikkerheten på begjæring kreves frigitt når det er gått mer enn tre måneder etter at saksøkte fikk underretning om at sikringen er falt bort eller opphevet uten at søksmål om erstatning er reist.
(2) Tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5 annet ledd gjelder tilsvarende.
0 Endret ved lov 21 des 2007 nr. 127.
Kapittel 33. Arrest
§ 33-1. Innledning
(1) Arrest besluttes i skyldnerens formuesgoder eller, i særlige tilfeller, ved at skyldneren blir pålagt utreiseforbud. For arrest i formuesgoder gjelder §§ 33-2 til 33-10. For utreiseforbud gjelder §§ 33-11 til 33-14 og ellers §§ 33-2 til 33-10 så langt de passer.
(2) Pengekrav mot staten, en kommune, en fylkeskommune, en samkommune, et interkommunalt selskap, et regionalt helseforetak eller et helseforetak kan ikke sikres med arrest.
0 Endret ved lov 25 mai 2012 nr. 28 (ikr. 1 juli 2012 iflg. res. 25 mai 2012 nr. 449). Endres ved lov 22 apr 2016 nr. 4 (ikr. fra den tid Kongen bestemmer).
§ 33-2. Sikringsgrunn for arrest i formuesgoder
(1) Arrest i formuesgoder kan besluttes når skyldnerens adferd gir grunn til å frykte for at tvangsfullbyrdelse av kravet ellers enten vil bli forspilt eller vesentlig vanskeliggjort, eller må skje utenfor riket.
(2) At et pengekrav ikke er forfalt eller betinget, er ikke til hinder for sikring av kravet, hvis ikke dette fører til at kravet er uten verdi.
(3) Arrest i bestemt skip og luftfartøy kan besluttes uten særlig arrestgrunn når det begjæres av en fordringshaver med et forfalt pantekrav i skipet eller luftfartøyet. For luftfartøyer gjelder dette likevel bare dersom fordringshaveren har tvangsgrunnlag for pantekravet.
§ 33-3. Sannsynliggjøring av krav og sikringsgrunn
(1) Arrest kan bare besluttes dersom kravet det begjæres arrest for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort. Retten kan bestemme at saksøkeren som vilkår for gjennomføringen skal stille slik sikkerhet som retten fastsetter for mulig erstatning til saksøkte.
(2) Dersom det er fare ved opphold, kan arrest besluttes selv om saksøkerens krav ikke er sannsynliggjort. Retten skal i tilfelle bestemme at saksøkeren som vilkår for gjennomføringen skal stille sikkerhet.
§ 33-4. Avgjørelsen om arrest
(1) Rettens avgjørelse skal nevne partene, kravet med et bestemt maksimum og sikringsgrunnen. Blir det besluttet arrest, kan retten også fastsette hvilket formuesgode som det tas arrest i. Dersom saksøkeren pålegges å stille sikkerhet for gjennomføringen og retten har fastsatt hvilket formuesgode det tas arrest i, skal retten fastsette en frist for å stille sikkerheten.
(2) Retten skal på saksøktes begjæring i avgjørelsen eller i en senere avgjørelse sette en frist for saksøkeren for å reise søksmål om kravet, eller for å begjære tvangsfullbyrdelse dersom saksøkeren allerede har tvangsgrunnlag for sitt krav. Søksmål i utlandet regnes likt med søksmål i Norge dersom avgjørelsen av den utenlandske domstol er bindende her i riket.
(3) Saksøkte skal opplyses om sin adgang til å avverge gjennomføringen ved å stille sikkerhet for saksøkerens krav. Er det besluttet arrest uten at muntlig forhandling har vært holdt, skal partene opplyses om sin rett til å kreve etterfølgende muntlig forhandling.
§ 33-5. Gjennomføring av arrest
(1) En arrest skal gjennomføres straks. Er saksøkeren pålagt å stille sikkerhet, skal den gjennomføres straks retten er meddelt at sikkerhet er stilt. Det hører under gjennomføringen å beslutte hvilket formuesgode det skal tas arrest i, hvis dette ikke allerede er gjort etter § 33-4 første ledd, og å etablere rettsvern for arresten og gi partene meddelelse om utfallet av gjennomføringen. Retten kan helt eller delvis overlate gjennomføringen til namsmannen i et hvilket som helst distrikt. Dersom retten overlater til namsmannen å bestemme formuesgodet, kan den bestemme hvilket formuesgode namsmannen fortrinnsvis skal søke etter.
(2) Om gjennomføringen av arrest gjelder tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-5 til 5-10, 5-13 til 5-16 og 5-19 og §§ 7-8, 7-9 og 7-12 tilsvarende. Skal arrestgjenstand utpekes, gjelder også tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-18, 7-19 og 7-25. Er avgjørelsen ikke forkynt for saksøkte på forhånd, forkynnes den under forretningen, eller hvis det ikke lar seg gjøre, straks etter.
(3) Saksøkte kan alltid avverge gjennomføringen ved å stille sikkerhet for saksøkerens krav.
§ 33-6. Valget av formuesgode
(1) Arrest kan tas i ethvert formuesgode som det kan tas utleggspant i. Arrest kan også tas i pengekrav som det kan besluttes utleggstrekk i etter dekningsloven § 2-7 når det er gått minst en måned siden saksøkte kunne fått betaling. Det skal velges et formuesgode som vil gi saksøkeren tilstrekkelig sikkerhet for arrestkravet og som i tilbørlig utstrekning tar hensyn til saksøktes interesser. Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-13 til 7-16 gjelder tilsvarende.
(2) Dersom en arrest blir besluttet uten muntlig forhandling og arrest er begjært i et bestemt formuesgode som det kan tas arrest i, skal det tas arrest i dette. Det gjelder likevel ikke dersom det finnes klart at saksøkeren vil være tilstrekkelig sikret med arrest i et annet formuesgode, og det må antas å være i saksøktes interesse å velge dette.
§ 33-7. Virkningen av arresten, rettsvern m.m.
(1) Arresten medfører at skyldneren mister retten til å råde over de arresterte formuesgoder til skade for arresthaveren. Om skyldnerens råderett gjelder for øvrig de samme regler som for utleggspant.
(2) Arrest får rettsvern mot saksøktes rettslige disposisjoner etter reglene for utleggspant i panteloven. Om etablering av rettsvern m.m. gjelder tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20.
(3) Arrest i et formuesgode gir ikke arresthaveren rett til å kreve tvangsdekning. Dersom det er nødvendig for å forebygge vesentlig verdiforringelse, kan retten på arresthaverens begjæring ved kjennelse bestemme at arresthaveren skal gis adgang til å begjære tvangsdekning. For andel av utbytte som faller på arrestkravet gjelder tvangsfullbyrdelsesloven § 8-19 tredje ledd og § 11-36 tredje ledd.
§ 33-8. Særregler om arrest i luftfartøy
Sjøloven § 95 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende ved arrest i luftfartøy. Dette gjelder likevel ikke dersom luftfartøyet er satt inn i regelmessig rute som er åpen for allmennheten, eller dersom luftfartøyet ellers nyttes til befordring av personer eller gods mot betaling når luftfartøyet er klart til avgang og arrestkravet ikke gjelder krav som er stiftet til gjennomføring av reisen.
§ 33-9. Opphevelse av arrest m.m.
(1) Saksøkte kan begjære arresten helt eller delvis opphevet når det settes fram nye bevis eller det foreligger endrede forhold som godtgjør at kravet eller sikringsgrunnen ikke er til stede. Det samme gjelder hvis arresthaveren etter at søksmål er reist om kravet eller tvangsfullbyrdelse er begjært, utilbørlig forhaler saken.
(2) En begjæring om opphevelse etter første ledd framsettes for den rett som har besluttet arresten. Er søksmål reist, kan begjæringen alltid framsettes for den rett som behandler søksmålet. Avgjørelsen treffes ved kjennelse. Kjennelse som opphever arrest har ikke virkning før den er rettskraftig, med mindre saksøkte stiller sikkerhet for kravet.
(3) Saksøkte kan begjære gjennomføringen av en arrest opphevet ved å stille sikkerhet for kravet. Annet ledd gjelder tilsvarende.
§ 33-10. Bortfall av arrest og forlengelse av frister
(1) Arresten faller bort uten opphevelse: a) når det blir tatt utlegg for saksøkerens krav i det arresterte formuesgode, b) når saksøkeren er gitt en frist for å stille sikkerhet eller for å reise søksmål om eller begjære
tvangsfullbyrdelse av kravet, og fristen oversittes, c) når det ikke er satt frist for søksmål eller begjæring om tvangsfullbyrdelse, og søksmål ikke
er reist eller tvangsfullbyrdelse begjært ett år etter avsigelsen av arrestkjennelsen, d) når saksøkte oppfyller pengekravet, eller det faller bort på annen måte, eller saksøkte
rettskraftig er frifunnet for kravet, e) når saksøkeren gir avkall på sin rett etter arresten, eller f) når saksøkeren har fått fullbyrdelsesdom for kravet og utlegg ikke blir begjært innen en
måned etter at dommen ble rettskraftig.
(2) Fristene i første ledd bokstav b, c og f kan på begjæring forlenges. § 33-9 annet ledd gjelder tilsvarende. Forlengelse kan bare gis dersom begjæringen kommer inn innen utløpet av fristen. Forlengelse kan etter samme regler gis på ny.
(3) Er arresten falt bort, plikter saksøkeren skriftlig å gi avkall på sin rett etter arresten. Saksøkte kan kreve at retten treffer avgjørelse om at arresten er falt bort. § 33-9 annet ledd gjelder tilsvarende.
§ 33-11. Sikringsgrunn for utreiseforbud
(1) Utreiseforbud kan besluttes når skyldneren er i ferd med å forlate riket under slike forhold at det er usikkert om skyldneren vil vende tilbake. Et slikt forbud kan bare besluttes når det er nødvendig for å sikre tvangsfullbyrdelse, og arrest i formuesgoder ikke gir tilstrekkelig sikring. Utreiseforbud kan ikke besluttes når det etter sakens art og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.
(2) Utreiseforbud kan ikke besluttes overfor en person uten fast bosted i Norge for krav som ikke kan bringes inn for norsk domstol.
§ 33-12. Rettens avgjørelse, etterfølgende muntlig forhandling
(1) Avgjørelse om utreiseforbud skal istedenfor opplysning om arrestgjenstanden etter § 33-4, nevne at skyldneren er underlagt utreiseforbud og ikke må forlate riket. Det skal besluttes beslag i skyldnerens pass.
(2) Om nødvendig kan det under særlig graverende forhold besluttes at skyldneren skal settes i fengslig forvaring eller undergis andre innskrenkninger i sin personlige frihet. Har det i disse tilfellene ikke vært muntlig forhandling innkaller retten av eget tiltak til etterfølgende muntlig forhandling.
§ 33-13. Forretning for gjennomføring av utreiseforbud
Dersom det under gjennomføringen av en avgjørelse om utreiseforbud blir oppdaget at saksøkte har formuesgoder som det kan tas arrest i, skal den myndighet som står for gjennomføringen, isteden ta arrest i formuesgodet.
§ 33-14. Bortfall av utreiseforbud
Foruten etter bortfallsgrunnene i § 33-10 første ledd bokstav b, c, d, e og f faller fengslig forvaring eller andre frihetsinnskrenkninger bort etter tre måneder hvis ikke retten har besluttet at den skal falle bort før dette tidspunkt.
Kapittel 34. Midlertidig forføyning
§ 34-1. Sikringsgrunn
(1) Midlertidig forføyning kan besluttes: a) når saksøktes adferd gjør det nødvendig med en midlertidig sikring av kravet fordi
forfølgningen eller gjennomføringen av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort, eller b) når det finnes nødvendig for å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å
avverge en vesentlig skade eller ulempe, eller for å hindre voldsomheter som saksøktes adferd gir grunn til å frykte for.
(2) Midlertidig forføyning kan ikke besluttes dersom den skade eller ulempe som saksøkte blir påført står i åpenbart misforhold til den interesse saksøkeren har i at forføyning blir besluttet.
§ 34-2. Sannsynliggjøring av krav og sikringsgrunn
(1) Midlertidig forføyning kan bare besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort. Retten kan bestemme at saksøkeren som vilkår for ikrafttredelse og gjennomføring av forføyningen skal stille slik sikkerhet som retten fastsetter for mulig erstatning til saksøkte.
(2) Dersom det er fare ved opphold, kan midlertidig forføyning besluttes selv om kravet ikke er sannsynliggjort.
(3) Ved midlertidige forføyninger til sikring av hovedkrav som bygger på at bestemmelser som ivaretar miljøhensyn, er overtrådt, kan saksøkeren ikke pålegges å stille sikkerhet som nevnt i første ledd dersom den midlertidige forføyningen er besluttet etter muntlig forhandling og kravet er sannsynliggjort.
§ 34-3. Avgjørelse om midlertidig forføyning
(1) Midlertidig forføyning kan gå ut på at saksøkte skal unnlate, foreta eller tåle en handling, eller på at et formuesgode skal settes ut av saksøktes besittelse og tas under forvaring eller bestyrelse. Midlertidig forføyning kan ikke gå ut på fengslig forvaring eller andre innskrenkninger i den personlige frihet.
(2) Rettens avgjørelse om midlertidig forføyning skal nevne partene, saksøkerens krav og sikringsgrunnen. Beslutter retten midlertidig forføyning, skal den fastsette de forholdsregler som den finner påkrevet. Retten kan samtidig fastsette hvordan forføyningen skal gjennomføres. Retten kan gi bestemmelser om når forføyningen skal tre i kraft og hvor lenge den skal vare. Pålegges saksøkeren å stille sikkerhet som vilkår for ikrafttredelse og gjennomføring av forføyningen, skal retten fastsette en frist for å stille sikkerheten. Retten kan bestemme at saksøkte kan avverge ikrafttredelse og gjennomføringen av forføyningen ved å stille sikkerhet for mulig erstatning til saksøkeren.
(3) Retten kan i avgjørelsen, eller på saksøktes begjæring i en senere avgjørelse, sette en frist for saksøkeren for å reise søksmål om kravet. Søksmål i utlandet regnes likt med søksmål i Norge dersom avgjørelsen av den utenlandske domstol er bindende her i riket.
(4) Er det besluttet midlertidig forføyning uten at muntlig forhandling har vært holdt, skal partene opplyses om sin rett til å kreve etterfølgende muntlig forhandling.
§ 34-4. Gjennomføring av midlertidig forføyning
(1) En midlertidig forføyning gjennomføres etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13 II til VI. Forføyningen skal gjennomføres straks saksøkeren begjærer det. Begjæringen framsettes for retten. Begjæring om gjennomføringstiltak som skal utføres av namsmannen, kan framsettes direkte for den namsmannen som utførelsen hører under. Framsettes begjæringen for retten, kan retten overlate til den namsmannen som utførelsen hører under, å utføre gjennomføringstiltak som krever at det holdes en forretning på annet sted enn rettens kontor.
(2) Er saksøkeren pålagt å stille sikkerhet for en midlertidig forføyning, trer forføyningen ikke i kraft og kan ikke gjennomføres før retten har meddelt saksøkte at sikkerhet er stilt, dersom retten ikke har bestemt annet.
(3) For forretninger for gjennomføring som holdes på annet sted enn rettens kontor, gjelder tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-5 til 5-10, 5-13 til 5-16 og 5-19 tilsvarende. Er forføyningskjennelsen ikke forkynt for saksøkte på forhånd, forkynnes den under forretningen, eller hvis det ikke lar seg gjøre, straks etter.
(4) Gjelder en midlertidig forføyning en rettighet i et realregistrert formuesgode, eller begrenser den saksøktes rådighet over et realregistrert formuesgode, kan retten bestemme at forføyningen skal registreres som ledd i gjennomføringen. Tilsvarende gjelder for rettigheter registrert i et verdipapirregister eller i et særskilt register for immaterialrettigheter.
(5) Går en midlertidig forføyning ut på å sette et formuesgode i forvaring og det er tvist om eiendomsretten til gjenstanden, skal avkastning av formuesgodet utbetales til retten, som plasserer midlene på best mulige rentebærende vilkår i norsk bank inntil saken er avgjort.
0 Endres ved lov 15 mars 2019 nr. 6 (ikr. fra den tid Kongen bestemmer).
§ 34-5. Opphevelse av midlertidig forføyning m.m.
(1) Saksøkte kan begjære forføyningen opphevet eller innskrenket når det settes fram nye bevis eller det foreligger endrede forhold som godtgjør at kravet eller sikringsgrunnen ikke er til stede. Det samme gjelder hvis saksøkeren etter at søksmål om kravet er reist, utilbørlig forhaler saken.
(2) Begge parter kan begjære at det treffes nye bestemmelser om hvordan en midlertidig forføyning skal gjennomføres, om når den skal tre i kraft og om sikkerhetsstillelse.
(3) En begjæring etter første og annet ledd framsettes for den rett som har besluttet forføyningen. Er søksmål reist, kan begjæringen alltid framsettes for den rett som behandler søksmålet. Avgjørelsen treffes ved kjennelse. Kjennelse som opphever midlertidig forføyning har ikke virkning før den er rettskraftig, med mindre saksøkte stiller sikkerhet for kravet.
§ 34-6. Bortfall av midlertidig forføyning og forlengelse av frister
(1) Midlertidig forføyning faller bort uten opphevelse: a) når en fastsatt tid for forføyningen er løpt ut, b) når saksøkeren er gitt en frist for å stille sikkerhet eller for å reise søksmål om kravet, og
fristen oversittes, c) når kravet er avgjort ved rettskraftig dom, d) når saksøkte oppfyller kravet, eller det faller bort på annen måte, eller e) når saksøkeren gir avkall på sin rett etter forføyningen.
(2) Fristene i første ledd bokstav a og b kan på begjæring forlenges. § 34-5 tredje ledd gjelder tilsvarende. Forlengelse kan bare gis dersom begjæring kommer inn innen utløpet av fristen. Forlengelse kan etter samme regler gis på ny.
(3) Er midlertidig forføyning falt bort, plikter saksøkeren skriftlig å gi avkall på sin rett etter forføyningen. Saksøkte kan kreve at retten treffer avgjørelse om at forføyningen er falt bort. § 34-5 tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 34-7. Særregler om midlertidige forføyninger til sikring av immaterialrettigheter
(1) Retten kan som midlertidig forføyning mot mottakeren eller dennes representant, beslutte at tollmyndighetene skal holde tilbake varer som er under deres kontroll, når innførsel eller utførsel av varene vil utgjøre et inngrep i en immaterialrettighet som nevnt i tvisteloven § 28 A-1 tredje ledd første punktum. Retten kan beslutte dette selv om mottakeren eller dennes representant er ukjent. Forføyningen skal i så fall besluttes uten innkalling til muntlig forhandling, og det skal ikke fastsettes en frist for saksøkeren til å reise søksmål om kravet. Fra det tidspunkt tollmyndighetene holder varer tilbake i samsvar med forføyningen, får mottakeren eller dennes representant stilling som saksøkt.
(2) For midlertidige forføyninger etter paragrafen her gjelder i tillegg til loven her reglene i tolloven §§ 15-1 til 15-5. § 34-4 gjelder ikke.
(3) Paragrafen her gjelder tilsvarende ved innførsel eller utførsel av varer som krenker markedsføringsloven § 30, og ved innførsel eller utførsel av varer som krenker markedsføringsloven §§ 25 og 26, når krenkelsen består i etterligning av annens produkt, kjennetegn, reklamemidler eller andre frembringelser.
0 Endret ved lover 29 juni 2007 nr. 68 (ikr. 1 sep 2007), 21 des 2007 nr. 119 (ikr. 1 jan 2009 iflg. res. 7 nov 2008 nr. 1206), 31 mai 2013 nr. 25 (ikr. 1 juli 2013 iflg. res. 31 mai 2013 nr. 543).
Åttende del – Særlige prosessformer Kapittel 35. Gruppesøksmål
§ 35-1. Virkeområde. Definisjoner
(1) Kapitlet gir særlige regler om behandlingsmåten for gruppesøksmål i tingretten og anke over avgjørelser i gruppesøksmål.
(2) Gruppesøksmål er søksmål som føres av eller mot en gruppe på samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag, og som er godkjent av retten som gruppesøksmål.
(3) Gruppeprosess er de særlige prosessregler for gruppesøksmål.
(4) Gruppen er de rettssubjekter som har krav eller forpliktelser som faller innenfor den ramme retten har trukket opp for gruppesøksmålet, og som omfattes av søksmålet etter § 35-6 eller § 35-7.
(5) Gruppemedlemmer er de enkelte rettssubjekter innenfor gruppen.
(6) Grupperegisteret er det register som føres over gruppemedlemmene etter § 35-6.
(7) Grupperepresentant er den som handler på gruppens vegne i søksmålet etter § 35-9 første til tredje ledd.
§ 35-2. Vilkår for gruppesøksmål
(1) Gruppesøksmål kan bare reises hvis a) flere rettssubjekter har krav eller forpliktelser på samme eller vesentlig likt faktisk og
rettslig grunnlag, b) kravene ellers kan behandles av retten med samme sammensetning og hovedsakelig etter de
samme saksbehandlingsregler, c) gruppeprosess er den beste behandlingsmåten, og d) det er grunnlag for å utpeke grupperepresentant etter § 35-9.
(2) Bare de som kunne reist eller sluttet seg til et ordinært søksmål for norske domstoler, kan være gruppemedlemmer.
§ 35-3. Saken reises
(1) Gruppesøksmål kan reises av a) enhver som fyller vilkårene for å være gruppemedlem hvis søksmålet fremmes, eller b) foreninger og stiftelser, samt offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser,
når søksmålet ligger innenfor deres formål og naturlige virkeområde etter § 1-4.
(2) Saken innledes ved stevning til en tingrett der en som kan være gruppemedlem, kunne ha reist et vanlig søksmål.
(3) Stevningen skal gi retten de opplysninger som er nødvendige for å vurdere om vilkårene for gruppesøksmål er oppfylt og treffe avgjørelser etter § 35-4 annet ledd. Det skal angis om gruppesøksmålet begjæres fremmet etter § 35-6 eller § 35-7.
§ 35-4. Godkjenning av gruppesøksmål
(1) Retten skal så tidlig som mulig avgjøre om gruppesøksmålet skal fremmes eller avvises.
(2) Fremmes gruppesøksmålet, skal retten i avgjørelsen om dette
a) beskrive rammen for krav som kan omfattes av gruppesøksmålet, b) avgjøre om gruppesøksmålet skal fremmes etter § 35-6 eller § 35-7, c) i gruppesøksmål etter § 35-6 fastsette en frist for registrering i grupperegisteret, d) fastsette et eventuelt maksimalt ansvar og eventuell forskuddsbetaling etter § 35-6 tredje
ledd, og e) utpeke grupperepresentant.
(3) Viser sakens videre behandling at det er klart uhensiktsmessig at søksmålet føres etter reglene for gruppeprosess, eller at rammen for de krav som omfattes av gruppesøksmålet bør få en annen avgrensning, kan retten av eget tiltak omgjøre eller endre avgjørelsen. De som ikke lenger omfattes av gruppesøksmålet, kan innen én måned etter at avgjørelsen om omgjøring eller endring er rettskraftig, kreve at retten fortsetter behandlingen av deres krav som individuelle søksmål.
(4) Avgjørelser etter første til tredje ledd treffes som kjennelse. Ved anke gjelder ikke § 29-3 annet ledd.
§ 35-5. Varsel om godkjent gruppesøksmål
(1) Når et gruppesøksmål er godkjent, skal retten gjennom varsel, kunngjøring eller på annen måte sørge for at gruppesøksmålet gjøres kjent overfor dem som kan slutte seg til det, eller som er gruppemedlemmer etter § 35-7.
(2) Varslet eller kunngjøringen skal gjøre det klart hva gruppesøksmålet og gruppeprosessen innebærer, herunder konsekvensene av å registrere seg eller tre ut som gruppemedlem, mulig ansvar for kostnader som kan påløpe, og grupperepresentantens fullmakt til å inngå forlik. Frist for registrering i grupperegisteret skal framgå av varslet.
(3) Varslets innhold, varslingsmåte mv., bestemmes av retten, herunder om grupperepresentanten skal besørge varsel eller kunngjøring og dekke kostnadene forbundet med dette.
§ 35-6. Gruppesøksmål som krever registrering av gruppemedlemmer
(1) Gruppesøksmålet omfatter bare dem som er registrert som gruppemedlemmer, hvis ikke søksmålet er fremmet etter § 35-7. De som har krav innenfor rammen av gruppesøksmålet, kan registreres som gruppemedlem.
(2) Begjæring om registrering må settes fram innen fristen for dette. Inntil hovedforhandlingen kan retten i særlige tilfeller godkjenne en forsinket registrering når ikke hensynet til de øvrige parter i vesentlig grad taler mot det.
(3) Etter begjæring fra den som reiser gruppesøksmålet, eller grupperepresentanten kan retten bestemme at det skal være et vilkår for registrering at gruppemedlemmene skal ha ansvar for et fastsatt maksimalbeløp for kostnader etter § 35-14. Retten kan etter begjæring bestemme at hele eller deler av beløpet skal innbetales til gruppens prosessfullmektig før registrering.
(4) Grupperegisteret føres av retten. Domstoladministrasjonen kan gi nærmere regler om grupperegisteret ved forskrift.
§ 35-7. Gruppesøksmål som ikke krever registrering av gruppemedlemmer
(1) Retten kan bestemme at de som har krav innenfor rammen for gruppesøksmålet, skal være gruppemedlemmer uten registrering i grupperegisteret dersom kravene
a) enkeltvis gjelder så små verdier eller interesser at et betydelig flertall av dem ikke kan forventes fremmet ved individuelle søksmål, og
b) ikke antas å reise spørsmål som krever individuell behandling.
(2) De som ikke vil delta i gruppesøksmålet, kan tre ut etter § 35-8. Det føres utmeldingsregister. Reglene i § 35-6 fjerde ledd gjelder tilsvarende.
§ 35-8. Uttreden som gruppemedlem
(1) Enhver kan tre ut som gruppemedlem. Det gjøres ved sletting i grupperegisteret eller ved innføring i utmeldingsregisteret. Utmeldingen er virksom fra det tidspunkt retten mottar meldingen. Utmelding kan ikke skje etter at gruppemedlemmets krav er rettskraftig avgjort.
(2) Utmelding før det er avsagt dom som binder gruppemedlemmene etter § 35-11, kan skje uten at vedkommende taper det materielle krav som var fremmet.
(3) Ved utmelding etter at det er avsagt dom som binder gruppemedlemmet etter § 35-11 annet ledd annet punktum, fortsetter nødvendig videre behandling i instansen etter reglene for allmennprosess eller småkravprosess. Dersom gruppemedlemmets krav er avgjort i instansen, må den som har trådt ut, erklære selvstendig anke om overprøving. Anke kan inngis innen én måned etter utløpet av ankefristen for gruppen. Selv om denne fristen er utløpt, kan vedkommende likevel anke hvor gruppen har anket. Anke må da inngis samtidig med utmeldingen av gruppesøksmålet, og den må ligge innenfor den ramme for anke som er trukket opp i anken fra gruppen.
(4) En anke fra gruppens motpart omfatter alle som var gruppemedlemmer da det ble avsagt dom som binder gruppemedlemmene etter § 35-11, hvis ikke noe annet framgår av ankeerklæringen.
(5) En som har fremmet krav ved individuelt søksmål, betraktes i forhold til reglene foran som utmeldt av gruppesøksmålet. For søksmål etter § 35-7 opphører denne virkningen om det individuelle søksmål heves.
§ 35-9. Ivaretaking av rettigheter og plikter i gruppesøksmålet. Representasjon
(1) Gruppens rettigheter og plikter i gruppesøksmålet ivaretas av grupperepresentanten. Grupperepresentanten har plikt til å påse at gruppemedlemmene holdes forsvarlig orientert om gruppesøksmålet. Særlig gjelder dette for prosesshandlinger og avgjørelser som får betydning for gruppemedlemmenes krav.
(2) Den som kan reise gruppesøksmål etter § 35-3 første ledd, og som er villig til det, kan være grupperepresentant.
(3) Grupperepresentanten skal utpekes av retten. Representanten skal kunne ivareta gruppens interesser på en god måte, og kunne svare for gruppens mulige kostnadsansvar overfor motparten. Retten kan om nødvendig tilbakekalle en oppnevning som grupperepresentant og oppnevne en ny. § 35-4 fjerde ledd gjelder tilsvarende for avgjørelser om tilbakekall og ny oppnevning av grupperepresentant.
(4) Gruppen skal ha prosessfullmektig som er advokat. Retten kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra dette.
§ 35-10. Tvistepunkter som kun gjelder én eller få gruppemedlemmer. Undergrupper
(1) Retten kan bestemme at reglene for gruppesøksmål ikke skal gis anvendelse for behandlingen av tvistepunkter som bare gjelder et lite antall gruppemedlemmer. I så fall råder gruppemedlemmene selv over disse spørsmålene. Retten avgjør rekkefølgen de forskjellige spørsmål skal behandles i. Normalt bør retten behandle de spørsmål som gjelder gruppen som helhet, før den behandler særspørsmål knyttet til en eller noen få parter.
(2) Hvor gruppen består av et stort antall gruppemedlemmer, og det for flere av disse oppstår samme eller vesentlig like rettslige eller faktiske spørsmål som skiller seg fra de spørsmål som er felles for gruppen som helhet, kan retten bestemme at det skal opprettes undergrupper. For opprettelse av undergrupper og behandlingen av særspørsmålene for dem, gjelder reglene i dette kapittel tilsvarende.
§ 35-11. Avgjørelse av gruppesøksmålet. Forlik
(1) Avgjørelser av krav i gruppesøksmål binder dem som er gruppemedlemmer på avgjørelsestidspunktet.
(2) Retten kan dele pådømmelsen slik at den først avgjør kravene fra ett eller noen gruppemedlemmer når innsigelser og anførsler gjør det upraktisk å treffe realitetsavgjørelse for kravene fra alle gruppemedlemmene under ett. Denne første dommen legges uprøvd til grunn ved senere pådømmelser, så langt det ikke er anført at det foreligger særlige grunnlag for avvikende avgjørelse. Denne virkningen gjelder ikke for fastlegging av faktiske og rettslige forhold som gruppemedlemmene vil være avskåret fra å få overprøvd ved anke.
(3) Forlik i gruppesøksmål etter § 35-7 må godkjennes av retten. For avgjørelsen om godkjenning gjelder § 35-4 fjerde ledd tilsvarende.
§ 35-12. Sakskostnader
(1) Grupperepresentanten har rett og plikt i forhold til sakskostnader i gruppesøksmålet.
(2) Ved skifte av grupperepresentant bestemmer retten hvordan rett og plikt til sakskostnader skal fordeles mellom disse.
(3) Første og annet ledd gjelder ikke for sakskostnader ved tvistepunkter etter § 35-10 første ledd.
§ 35-13. Godtgjøring
(1) Grupperepresentanten har krav på godtgjøring for sitt arbeid og dekning av sine utgifter, herunder godtgjøring til gruppens prosessfullmektig og dekning av dennes utgifter. Godtgjøring og utgiftsdekning til grupperepresentanten og gruppens prosessfullmektig fastsettes av retten. § 20-9 får anvendelse.
(2) Grupperepresentantens krav kan kreves dekket av gruppens motpart i den utstrekning denne ilegges ansvar for sakskostnader, og ellers av gruppemedlemmene innen den ramme som følger av § 35-14.
§ 35-14. Gruppemedlemmers økonomiske ansvar mv.
(1) Gruppemedlemmer i søksmål etter § 35-6 er ansvarlig overfor grupperepresentanten for kostnader denne ilegges etter § 35-12, og for godtgjøring og utgiftsdekning som er fastsatt etter § 35-13, i den utstrekning slikt ansvar er satt som vilkår for registrering. Beløp som tidligere ikke er innbetalt, skal innbetales til gruppens prosessfullmektig.
(2) Tidligere gruppemedlemmer som er utelukket fra gruppen etter § 35-4 tredje ledd, er ikke ansvarlig for kostnader etter første ledd. Innbetalt beløp etter § 35-6 tredje ledd skal tilbakebetales. Tidligere gruppemedlemmer som har trådt ut av gruppen ved utmelding, har ansvar etter første ledd hvis ikke retten bestemmer noe annet. Ved avgjørelsen skal retten legge vekt på de økonomiske konsekvensene fritak fra ansvar vil få for grupperepresentanten, og om ansvaret vil være urimelig tyngende for det utmeldte gruppemedlemmet, blant annet under hensyntaken til tidspunktet for utmeldingen.
(3) Etter dekning av eget tilgodehavende plikter prosessfullmektigen å videreføre innbetalte beløp etter første ledd til dekning av kostnadsbeløp som gruppens motpart er tilkjent, før det skjer utbetaling til dekning av grupperepresentantens tilgodehavende.
§ 35-15. Gruppe på saksøktesiden
§§ 35-1 til 35-14, med unntak av § 35-7, gjelder tilsvarende så langt de passer, når gruppen utgjøres av parter på saksøktesiden.
Kapittel 36. Saker om administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren
§ 36-1. Virkeområde
(1) Reglene i dette kapitlet gjelder søksmål som etter særskilt lovbestemmelse kan reises for rettslig prøving av administrative vedtak om tvang mot personer. Andre krav kan ikke trekkes inn i saken.
(2) Søksmål etter reglene her kan ikke reises etter at vedtaket er falt bort. Faller vedtaket bort etter at det er krevd rettslig prøving, heves saken.
(3) Ny rettslig prøving kan bare skje etter at saken på nytt er behandlet administrativt.
§ 36-2. Hvordan og hvor søksmål reises. Virkningene av søksmål
(1) Søksmål reises ved at det settes fram krav om rettslig prøving overfor den myndighet som har truffet vedtaket. Vedkommende myndighet skal straks sende kravet om rettslig prøving og sakens dokumenter til retten.
(2) Saken skal behandles ved tingretten i den rettskrets der den private part er i samsvar med vedtaket eller der denne har alminnelig verneting eller hadde alminnelig verneting før vedtaket ble satt i verk.
(3) Søksmål er ikke til hinder for at vedtaket settes i verk eller opprettholdes med mindre retten ved kjennelse bestemmer noe annet. At det gis oppsettende virkning, fører ikke til at vedtaket faller bort.
§ 36-3. Partsforhold og prosessdyktighet
(1) Søksmål reises av den vedtaket retter seg mot, eller av den som etter særskilt lovbestemmelse er gitt adgang til å reise sak.
(2) Den vedtaket retter seg mot, kan reise søksmål på egen hånd dersom vedkommende er i stand til å forstå hva saken gjelder. Likevel kan mindreårige under 15 år bare reise sak hvis det følger av særskilt lovbestemmelse.
(3) Søksmålet rettes mot staten ved departementet. I saker som gjelder vedtak truffet av fylkesnemnda for sosiale saker, rettes søksmålet mot kommunen. Er det kommunen som reiser søksmålet, må dette rettes mot den eller de private parter i det vedtak som blir angrepet.
§ 36-4. Tingrettens sammensetning. Fagkyndige utvalg
(1) Tingretten settes med to meddommere, hvorav én lek og én fagkyndig. I særlige tilfeller kan retten settes med to fagdommere og tre meddommere, hvorav én eller to skal være fagkyndige. Når retten skal settes med bare én lek meddommer, avgjøres det ved loddtrekning hvilket kjønn denne skal ha.
(2) Kongen kan opprette ett eller flere utvalg av personer med fagkyndighet i saker som skal behandles etter dette kapitlet.
0 Endret ved lov 15 juni 2007 nr. 38 (ikr. 1 juli 2007 iflg. res. 15 juni 2007 nr. 654).
§ 36-5. Rettens behandling og prøving
(1) Hovedforhandling skal berammes straks.
(2) Saken skal prioriteres og behandles så hurtig som hensynet til en forsvarlig saksbehandling gjør mulig.
(3) Innenfor rammene av vedkommende lov skal retten prøve alle sider av saken.
§ 36-6. Partsrettigheter mv. for den private part
(1) Retten kan unnlate å motta forsikring fra den private part.
(2) Personlig avhør av den private part kan unnlates dersom retten finner dette ubetenkelig.
(3) Retten kan bestemme at den private part ikke skal få dokumentinnsyn eller skal utelukkes fra forhandlingene, i den utstrekning partens helsetilstand eller lave alder gjør dette påkrevd. I så fall skal rettens leder, den private partens prosessfullmektig eller representant gjøre parten kjent med hovedinnholdet i dokumentene eller forhandlingene så langt opplysningene er av interesse for saken.
(4) Den private part gjøres kjent med rettens avgjørelser og reglene for anke på den måten retten bestemmer.
§ 36-7. Offentlighet og dokumentinnsyn
(1) Sakens dokumenter er unntatt offentlighet.
(2) Rettsmøter holdes for lukkede dører. Rettsmøter kan likevel holdes helt eller delvis for åpne dører dersom den private part begjærer det, og retten finner dette ubetenkelig ut fra hensynet til sakens opplysning, til den private part selv og andre.
§ 36-8. Kostnadene ved saken
Staten bærer alle kostnadene ved saken når ikke annet følger av særskilt lovbestemmelse.
§ 36-9. Foregrepet virkning mv.
(1) Går dommen ut på at tvangsvedtaket skal opphøre, får dette virkning straks.
(2) Dersom det foreligger tungtveiende grunner, kan retten i dommen likevel bestemme at den ikke skal få foregrepet virkning. Avgjørelsen kan bare ankes med de begrensninger som følger av § 29-3 tredje ledd.
§ 36-10. Anke
(1) Ved anke fra den private part gjelder ikke § 29-9 tredje og fjerde ledd.
(2) Ved anke over dom gjelder § 36-2 tredje ledd om oppsettende virkning tilsvarende. Ved anke over dom som går ut på at tvangsvedtaket skal opphøre, kan den rett som har ankesaken, ved kjennelse bestemme at tvangsvedtaket likevel skal stå ved lag til det foreligger en rettskraftig avgjørelse. Avgjørelse etter § 36-9 annet ledd kan ved kjennelse omgjøres av den rett som har ankesaken.
(3) Anke over tingrettens dom i sak om fylkesnemndas vedtak etter lov om barneverntjenester kan ikke fremmes uten lagmannsrettens samtykke. Samtykke kan bare gis når
a) anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, b) det er grunn til å behandle saken på ny fordi det er framkommet nye opplysninger, c) det er vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse eller saksbehandling, eller d) dommen går ut på tvang som ikke er vedtatt av fylkesnemnda.
(4) Under muntlig ankeforhandling i lagmannsretten settes retten med to meddommere, hvorav én lek og én fagkyndig. For ankebehandlingen gjelder for øvrig reglene i kapitlet her så langt de passer.
0 Endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.
Niende del – Ikraftsetting og endringer i andre lover Kapittel 37. Ikraftsetting og endringer i andre lover
§ 37-1. Ikraftsetting
1Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at forskjellige bestemmelser skal tre i kraft til forskjellig tid.
Fra den tid loven trer i kraft oppheves lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten i
tvistemål (tvistemålsloven).
1 Fra 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88.
§ 37-2. Overgangsregler
Kongen kan gi forskrift om overgangsregler.
§ 37-3. Endringer i andre lover
– – –
0 Endret ved lover 26 jan 2007 nr. 3, 29 juni 2007 nr. 80 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 14 des 2007 nr. 1415), 21 des 2007 nr. 127.
Konvensjon om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker, vedtatt i Lugano 30 okt 2007.
Fortale
DE KONTRAHERENDE PARTER I KONVENSJONEN HER,
ER FAST BESTEMT PÅ å styrke rettsvernet i sine territorier for personer med tilhold der,
MENER at det for dette formål er nødvendig å fastlegge domstolenes internasjonale domsmyndighet, å gjøre anerkjennelse lettere samt å innføre en hurtig prosedyre for fullbyrdelse av dommer, autentiske offentlig bekreftede dokumenter og rettsforlik,
ER KLAR OVER de bånd som forener dem og som på det økonomiske område er befestet gjennom frihandelsavtalene mellom Det europeiske fellesskap og visse medlemsstater i Det europeiske frihandelsforbund,
TAR HENSYN TIL: - Brusselkonvensjonen av 27. september 1968 om domsmyndighet og fullbyrdelse av dommer
i sivile og kommersielle saker, slik denne konvensjon er blitt endret gjennom tiltredelseskonvensjonene ved de forskjellige utvidelser av Den europeiske union,
- Luganokonvensjonen av 16. september 1988 om domsmyndighet og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker, som utvider anvendelsen av reglene i Brusselkonvensjonen av 1968 til å omfatte visse medlemsstater i Det europeiske frihandelsforbund,
- Rådsforordning (EF) nr. 44/2001 av 22. desember 2000 om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker, som har erstattet den ovennevnte Brusselkonvensjonen,
- avtalen mellom Det europeiske fellesskap og Kongeriket Danmark om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker, undertegnet i Brussel 19. oktober 2005,
ER OVERBEVIST OM at en utvidelse av prinsippene i forordning (EF) nr. 44/2001 til å omfatte partene i konvensjonen her, vil styrke det juridiske og økonomiske samarbeidet,
ØNSKER å oppnå en så ensartet tolkning som mulig av konvensjonen her,
HAR i denne ånd BESLUTTET å inngå konvensjonen her, og
ER BLITT ENIGE OM FØLGENDE:
Kapittel I. Virkeområde
Art 1.
1. Konvensjonen her gjelder i sivile og kommersielle saker uansett hva slags domstol saken bringes inn for. Den omfatter således blant annet ikke skattesaker, tollsaker eller forvaltningsrettslige saker.
2. Konvensjonen gjelder ikke: a) fysiske personers rettslige status, rettsevne og rettslige handleevne, formuerettigheter som
følge av ekteskap, testament og arv; b) konkurs, avvikling av insolvente selskaper, foreninger og stiftelser, offentlige
gjeldsforhandlinger (akkord) og liknende ordninger; c) sosiale trygdesaker; d) voldgift.
3. I konvensjonen her menes med uttrykket «konvensjonsstat», enhver stat som er part i konvensjonen her, eller som er en medlemsstat i Det europeiske fellesskap. Det kan også bety Det europeiske fellesskap.
Kapittel II. Domsmyndighet Avsnitt 1. Alminnelige bestemmelser
Art 2.
1. Med forbehold for hva som ellers måtte følge av reglene i konvensjonen her, skal personer med bosted i en konvensjonsstat uansett statsborgerskap saksøkes ved domstolene i bostedstaten.
2. Personer som ikke er statsborgere i den konvensjonsstat der de har sitt bosted, skal være underlagt de samme vernetingsreglene som denne statens egne statsborgere.
Art 3.
1. Personer med bosted i en konvensjonsstat kan bare saksøkes ved domstolene i en annen konvensjonsstat når dette følger av reglene i avsnitt 2 til 7 i dette kapittel.
2. Særlig skal de nasjonale vernetingsregler oppført i vedlegg I ikke kunne gjøres gjeldende mot dem.
Art 4.
1. Har saksøkte ikke bosted i en konvensjonsstat, avgjøres domsmyndigheten i hver konvensjonsstat av rettsreglene i denne staten, likevel slik at bestemmelsene i artiklene 22 og 23 skal gjelde også her.
2. Mot en slik saksøkt kan enhver med bosted i en konvensjonsstat, uansett sitt statsborgerskap, benytte de vernetingsregler som denne stat har, herunder dem som er nevnt i vedlegg I, på samme måte som statens egne statsborgere.
Avsnitt 2. Særlige vernetingsregler
Art 5.
En person som har bosted i en konvensjonsstat, kan i en annen konvensjonsstat saksøkes: 1.
a) i saker om kontraktforhold, ved domstolen for det sted hvor den forpliktelse tvisten gjelder, skal oppfylles;
b) ved anvendelsen av denne bestemmelse skal, med mindre noe annet er avtalt, oppfyllelsesstedet for den forpliktelse tvisten gjelder, være:
- ved kjøp av løsøre, det sted i en konvensjonsstat der varene er levert, eller skulle vært levert, i henhold til avtalen,
- ved utførelse av tjenester, det sted i en konvensjonsstat der tjenestene er utført, eller skulle vært utført, i henhold til avtalen;
c) dersom bokstav b) ikke får anvendelse, skal bokstav a) gjelde; 2. i saker om underholdsplikt,
a) ved domstolen for det sted der den bidragsberettigede har sitt bosted eller faste opphold, eller
b) ved den domstolen som ifølge sine egne rettsregler har kompetanse i en sak om en persons rettslige status, dersom spørsmålet om underholdsplikt avgjøres i en slik sak, unntatt når kompetansen bare grunner seg på statsborgerskapet til en av partene, eller
c) ved den domstol som ifølge sine egne rettsregler har kompetanse i en sak om foreldreansvar, dersom spørsmålet om underholdsplikt avgjøres i en slik sak, unntatt når kompetansen bare grunner seg på statsborgerskapet til en av partene;
3. i saker om erstatning utenfor kontraktforhold, ved domstolen for det sted der skaden ble voldt eller oppsto, eller der dette kan komme til å skje;
4. når det gjelder sivile krav som følge av en straffbar handling, ved den domstol som avgjør straffesaken, forutsatt at den domstolen ifølge sine egne rettsregler er kompetent til å behandle sivile krav;
5. i saker som gjelder tvist vedrørende virksomheten til en filial, agentur eller liknende forretningskontor, ved domstolen for det sted hvor filialen, agenturet eller forretningskontoret ligger;
6. i egenskap av stifter, styrer («trustee») eller begunstiget av en «trust» opprettet i medhold av lov eller skriftlig, eller muntlig med skriftlig bekreftelse, ved domstolene i den konvensjonsstat hvor trusten har sitt bosted;
7. i saker om bergelønn for berging av skipslast eller frakt, ved den domstol som: a) har besluttet arrest i vedkommende last eller frakt til sikkerhet for kravet, eller b) kunne ha besluttet en slik arrest om det ikke var blitt stilt kausjon eller annen
sikkerhet, men bare når det hevdes at saksøkte har en interesse i lasten eller frakten eller hadde en slik interesse på bergingstidspunktet.
Art 6.
En person som har bosted i en konvensjonsstat kan også saksøkes: 1. om han er en av flere saksøkte, ved domstolene for det sted hvor en av de saksøkte har
bosted, forutsatt at kravene er så nært forbundet at det er ønskelig å forene dem til felles behandling og til felles avgjørelse for å unngå risiko for uforenlige avgjørelser som en følge av separat behandling;
2. når han på grunn av regressplikt eller av andre grunner innstevnes som tredjemann i en sak av noen av de opprinnelige parter, ved den domstol som behandler det opprinnelige søksmål – forutsatt at dette ikke ble reist utelukkende for å unndra saken fra den domstol som ellers ville ha vært kompetent i hans sak;
3. når det gjelder et motkrav vedrørende det samme kontraktforhold eller saksforhold som det opprinnelige krav var basert på, ved den domstol som behandler det opprinnelige krav;
4. i saker om kontraktforhold, når søksmålet kan forenes med et søksmål vedrørende tinglige rettigheter i fast eiendom og er rettet mot samme saksøkte, ved domstolen i den konvensjonsstat der den faste eiendom ligger.
Art 7.
Når en domstol i en konvensjonsstat ifølge konvensjonen her er kompetent i saker om ansvar på grunn av bruken eller driften av et skip, er denne domstol, eller enhver annen domstol som etter statens interne rett trer i stedet for denne domstol, også kompetent til å behandle krav om begrensning av dette ansvar.
Avsnitt 3. Verneting i forsikringssaker
Art 8.
I forsikringssaker bestemmes vernetinget av reglene i avsnittet her, men likevel slik at artikkel 4 og artikkel 5 nr. 5 får anvendelse.
Art 9.
1. En forsikringsgiver med bosted i en konvensjonsstat kan saksøkes: a) ved domstolene i bostedsstaten, eller b) i en annen konvensjonsstat, i tilfeller der søksmålet anlegges av forsikringstakeren, den
forsikrede eller en begunstiget, ved domstolene der saksøkeren har sitt bosted, eller c) om han er en koassurandør, ved domstolene i en konvensjonsstat der det reises søksmål mot
den ledende assurandør.
2. En forsikringsgiver uten bosted i noen konvensjonsstat, men med en filial, agentur eller liknende forretningskontor i en konvensjonsstat, skal regnes å ha bosted i den sistnevnte stat når det gjelder tvister oppstått som følge av driften av filialen, agenturet eller forretningskontoret.
Art 10.
Gjelder saken ansvarsforsikring eller forsikring av fast eiendom, kan forsikringsgiveren dessuten saksøkes ved domstolene for skadestedet. Det samme gjelder om forsikringen dekker både fast eiendom og løsøre, og begge deler er berørt av samme skadetilfelle.
Art 11.
1. Ved ansvarsforsikring kan forsikringsgiveren også innstevnes i sak som skadelidte har anlagt mot skadevolderen, dersom de rettsregler som gjelder for vedkommende domstol tillater det.
2. Artiklene 8, 9 og 10 gjelder for søksmål som skadelidte reiser direkte mot forsikringsgiveren, når slike direkte søksmål er tillatt.
3. Dersom de rettsregler som regulerer slike direkte søksmål, tillater at forsikringstakeren eller den forsikrede innstevnes som part i saken, skal samme domstol være kompetent også i forhold til dem.
Art 12.
1. Med unntak for det som følger av artikkel 11 nr. 3, kan en forsikringsgiver bare anlegge søksmål ved domstolene i den konvensjonsstat der saksøkte har sitt bosted, uansett om denne er forsikringstaker, den forsikrede eller en begunstiget.
2. Reglene i avsnittet her hindrer ikke at motkrav reises ved den domstol som i samsvar med avsnittet her behandler det opprinnelige krav.
Art 13.
Reglene i avsnittet her kan bare fravikes i en avtale: 1. som er inngått etter at tvisten oppsto, eller 2. som tillater forsikringstakeren, den forsikrede eller en begunstiget å reise søksmål ved
andre domstoler enn dem som er nevnt i avsnittet her, eller 3. som er inngått mellom en forsikringstaker og en forsikringsgiver som begge på avtaletiden
har bosted eller fast opphold i den samme konvensjonsstat, når avtalen går ut på at domstolene i denne stat skal være kompetente selv om skaden skulle oppstå i utlandet, forutsatt at en slik avtale ikke er i strid med rettsreglene i denne staten, eller
4. som er inngått med en forsikringstaker som ikke har bosted i noen konvensjonsstat, unntatt når forsikringen er tvungen eller gjelder fast eiendom i en konvensjonsstat, eller
5. som gjelder en forsikringsavtale som dekker en eller flere av de risikoer som er nevnt i artikkel 14.
Art 14.
Artikkel 13 nr. 5 viser til følgende risikoer: 1. ethvert tap av eller skade på:
a) sjøgående skip, installasjoner offshore eller på det åpne hav, eller luftfartøyer, når tapet eller skaden har sammenheng med fare ved deres bruk for kommersielle formål;
b) gods under forsendelse, unntatt passasjerers bagasje, når forsendelsen helt eller delvis skjer med slikt skip eller luftfartøy;
2. ethvert ansvar, unntatt personskade på passasjer eller tap av eller skade på passasjerbagasje: a) som oppstår ved bruken eller driften av skip, installasjoner eller luftfartøy som nevnt i
nr. 1 bokstav a) såframt, hva angår sistnevnte, rettsreglene i den konvensjonsstat hvor luftfartøyet er registrert ikke forbyr vernetingsavtaler i forbindelse med forsikring mot slike skaderisikoer;
b) for tap eller skade forårsaket av gods under forsendelse som nevnt i nr. 1 bokstav b); 3. ethvert økonomisk tap i forbindelse med bruk eller drift av skip, installasjoner eller
luftfartøy som nevnt i nr. 1 bokstav a), herunder særlig tap av frakt eller befraktningsinntekter;
4. enhver risiko eller interesse i forbindelse med dem som er nevnt i nr. 1 til 3; 5. uansett nr. 1 til 4, alle store risikoer.
Avsnitt 4. Verneting i saker om forbrukerkontrakter
Art 15.
1. I saker om kontrakt sluttet av en person, forbrukeren, for formål som må anses å ligge utenfor hans yrke eller ervervsmessige virksomhet, bestemmes vernetinget av reglene i avsnittet her, med forbehold for artikkel 4 og artikkel 5 nr. 5, dersom:
a) det gjelder en kontrakt om kjøp av løsøre hvor kjøpesummen skal betales i rater, eller b) det gjelder en kontrakt om lån som skal betales tilbake i rater, eller om noen annen form for
kreditt, gitt for å finansiere løsørekjøp, eller c) i alle andre tilfeller, når kontrakten er inngått med en person som utøver kommersiell eller
ervervsmessig virksomhet i den konvensjonsstat der forbrukeren har bosted, eller på en hvilken som helst annen måte retter slik virksomhet mot denne stat eller mot flere stater inklusive denne stat, og kontrakten er omfattet av denne virksomhet.
2. Har forbrukerens medkontrahent ikke bosted i noen konvensjonsstat, men har en filial, et agentur eller liknende forretningskontor i en konvensjonsstat, skal medkontrahenten anses å ha bosted i den sistnevnte stat i forhold til tvister som springer ut av driften av filialen, agenturet eller forretningskontoret.
3. Avsnittet her gjelder ikke for transportkontrakter, bortsett fra kontrakter som har bestemmelser om en kombinasjon av reise og opphold til en samlet pris.
Art 16.
1. En forbruker kan reise søksmål mot den andre kontraktpart enten ved domstolene i den konvensjonsstat der denne part har bosted eller ved domstolene i den konvensjonsstat der forbrukeren har sitt bosted.
2. Den andre kontraktpart kan reise søksmål mot forbrukeren bare ved domstolene i den konvensjonsstat der forbrukeren har sitt bosted.
3. Denne artikkel er ikke til hinder for å reise motkrav ved den domstol hvor det opprinnelige krav er innbrakt i samsvar med avsnittet her.
Art 17.
Reglene i avsnittet her kan bare fravikes i en avtale: 1. som er inngått etter at tvisten oppsto, eller 2. som tillater forbrukeren å reise søksmål ved andre domstoler enn dem som er nevnt i
avsnittet her, eller 3. som er inngått mellom en forbruker og en kontraktpart som begge på avtaletiden har sitt
bosted eller faste opphold i den samme konvensjonsstat, når avtalen går ut på at domstolene i denne stat skal være kompetente, forutsatt at en slik avtale ikke er i strid med rettsreglene i denne staten.
Avsnitt 5. Verneting i saker om individuelle arbeidsavtaler
Art 18.
1. I saker om individuelle arbeidsavtaler bestemmes vernetinget av reglene i avsnittet her, med forbehold for artikkel 4 og artikkel 5 nr. 5.
2. Når en arbeidstaker inngår en individuell arbeidsavtale med en arbeidsgiver som ikke har bosted i noen konvensjonsstat, men har en filial, et agentur eller liknende forretningskontor i en konvensjonsstat, skal arbeidsgiveren, i tvister som springer ut av driften av denne virksomhet, anses å ha bosted i sistnevnte stat.
Art 19.
En arbeidsgiver med bosted i en konvensjonsstat kan saksøkes: 1. ved domstolene i bostedstaten, eller 2. i en annen konvensjonsstat:
a) ved domstolene for det sted hvor arbeidstakeren til vanlig utfører sitt arbeid, eller ved domstolene for det siste sted han gjorde det, eller
b) dersom arbeidstakeren til vanlig ikke utfører eller har utført sitt arbeid i et bestemt land, ved domstolene for det sted hvor virksomheten som ansatte arbeidstakeren, ligger eller har ligget.
Art 20.
1. En arbeidsgiver kan kun anlegge søksmål ved domstolene i konvensjonsstaten der arbeidstakeren har sitt bosted.
2. Reglene i avsnittet her er ikke til hinder for å reise motkrav ved den domstol hvor det opprinnelige krav er innbrakt i samsvar med avsnittet her.
Art 21.
Reglene i avsnittet her kan bare fravikes i en vernetingsavtale: 1. som er inngått etter at tvisten oppsto, eller 2. som tillater arbeidstakeren å reise søksmål ved andre domstoler enn dem som er nevnt i
avsnittet her.
Avsnitt 6. Eksklusivt verneting
Art 22.
Følgende domstoler skal være enekompetente, uten hensyn til bosted: 1. i saker om tinglige rettigheter i fast eiendom eller om leie av fast eiendom, domstolene i
den konvensjonsstat der eiendommen ligger. Men i saker om midlertidig leie av fast eiendom til privat bruk for høyst seks på
hverandre følgende måneder er også domstolene i den konvensjonsstat der saksøkte har sitt bosted kompetente, forutsatt at leietakeren er en fysisk person og at utleier og leietaker har bosted i samme konvensjonsstat;
2. i saker om gyldigheten, ugyldigheten eller oppløsningen av selskaper eller andre juridiske personer eller sammenslutninger av fysiske eller juridiske personer eller om gyldigheten av vedtak i deres styrende organer, domstolene i den konvensjonsstat der selskapet, foreningen eller den juridiske person eller sammenslutningen har sitt sete. For å avgjøre hvor setet er, skal domstolen anvende sin egen internasjonale privatrett;
3. i saker om gyldigheten av en innføring i et offentlig register, domstolene i den konvensjonsstat der registeret føres;
4. i saker om registrering eller gyldigheten av patenter, varemerker, design eller liknende rettigheter som forutsetter deponering eller registrering, uansett om spørsmålet reises som søksmål eller forsvar, domstolene i den konvensjonsstat der det søkes om deponering eller registrering, eller der deponering eller registrering er skjedd eller ifølge en fellesskapsrettsakt eller en internasjonal konvensjon skal anses å ha skjedd.
Med forbehold for den kompetanse som Det europeiske patentverket er tillagt i konvensjonen om meddelelse av europeiske patenter undertegnet i München 5. oktober 1973, skal domstolene i den enkelte konvensjonsstat ha eksklusiv kompetanse, uansett bosted, i saker som gjelder registrering eller gyldighet av et europeisk patent som er meddelt i denne stat, og uansett om spørsmålet reises som søksmål eller forsvar.
5. i saker om fullbyrdelse av dommer, domstolene i den konvensjonsstat der dommen skal fullbyrdes eller er blitt fullbyrdet.
Avsnitt 7. Vernetingsavtaler
Art 23.
1. Har partene, når minst en av dem har bosted i en konvensjonsstat, avtalt at en domstol eller domstolene i en konvensjonsstat skal være kompetente til å avgjøre noen tvist som har oppstått eller måtte oppstå i et bestemt rettsforhold, er den eller disse domstolene kompetente. En slik kompetanse skal være eksklusiv, med mindre partene har avtalt noe annet. En slik vernetingsavtale skal være enten:
a) skriftlig eller muntlig og bekreftet skriftlig, eller b) inngått i en form som er i samsvar med en praksis som disse parter har etablert seg imellom,
eller c) i internasjonal handel, i en form som er i samsvar med en handelsbruk som partene kjente
eller burde ha kjent, og som i slik handel er allment kjent blant og regelmessig fulgt av dem som inngår slike kontrakter i tilsvarende type handelsforhold.
2. Enhver elektronisk meddelelse som gir en varig dokumentasjon av avtalen om verneting, skal sidestilles med «skriftlig».
3. Har ingen av partene i en slik avtale bosted i en konvensjonsstat, skal domstolene i andre konvensjonsstater ikke ha kompetanse i saken, med mindre den eller de domstoler som er valgt, har avvist saken.
4. Den eller de domstoler i en konvensjonsstat som er tillagt kompetanse i et «trust instrument», er enekompetente i søksmål reist mot stifteren, en styrer («trustee») eller en begunstiget, dersom saken gjelder forholdet mellom disse personer eller deres rettigheter eller plikter i henhold til trusten.
5. Vernetingsavtaler eller vernetingsklausuler i et «trust instrument» er ugyldige dersom de strider mot reglene i artiklene 13, 17 eller 21, eller dersom de tar sikte på å utelukke domstoler som har eksklusiv kompetanse i henhold til artikkel 22.
Art 24.
Dersom domstolen i en konvensjonsstat ikke allerede er kompetent etter andre bestemmelser i konvensjonen her, blir den kompetent når saksøkte møter fram for den. Dette gjelder likevel ikke når saksøkte møtte fram for å bestride domstolens kompetanse, eller når en annen domstol har eksklusiv kompetanse i medhold av artikkel 22.
Avsnitt 8. Prøving av domsmyndighet og mottakelighet
Art 25.
Reises søksmål ved en domstol i en konvensjonsstat og søksmålets gjenstand hovedsakelig er et saksforhold som domstolene i en annen konvensjonsstat har eksklusiv kompetanse over i medhold av artikkel 22, skal førstnevnte domstol av eget tiltak avvise saken.
Art 26.
1. Blir en saksøkt med bosted i en konvensjonsstat stevnet for retten i en annen konvensjonsstat og vedkommende uteblir, skal retten av eget tiltak erklære seg inkompetent, med mindre dens kompetanse følger av bestemmelsene i konvensjonen her.
2. Domstolen skal utsette forhandlingene til det er fastslått at saksøkte er blitt satt i stand til å motta det innledende prosesskriv i saken, eller et tilsvarende dokument, i tilstrekkelig tid for å forberede sitt forsvar, eller at alle nødvendige skritt i så måte er blitt tatt.
3. I stedet for bestemmelsene i nr. 2 skal artikkel 15 i Haagkonvensjonen 15. november 1965 om forkynnelse i utlandet av rettslige og utenrettslige dokumenter i sivile og kommersielle saker gjelde såframt det innledende prosesskriv i saken, eller et tilsvarende dokument, skulle oversendes i samsvar med den konvensjonen.
4. Medlemsstater i Det europeiske fellesskap som er bundet av rådsforordning (EF) nr. 1348/2000 av 29. mai 2000 eller av avtalen mellom Det europeiske fellesskap og Kongeriket Danmark om forkynnelse av rettslige og utenrettslige dokumenter i sivile eller kommersielle saker, undertegnet i Brussel 19. oktober 2005, skal i forbindelsene seg imellom anvende bestemmelsen i forordningens artikkel 19 såframt det innledende prosesskriv i saken, eller et tilsvarende dokument, skulle oversendes i samsvar med den forordningen eller den avtalen.
Avsnitt 9. Litispendens – konnekse krav
Art 27.
1. Dersom søksmål som har samme tvistegjenstand, hviler på samme grunnlag, og som reises mellom de samme parter, anlegges ved domstoler i ulike konvensjonsstater, skal alle andre domstoler enn den som saken først er reist ved, av eget tiltak utsette forhandlingene til det er avgjort om den første domstol er kompetent.
2. Når det er avgjort at den første domstol er kompetent, skal alle andre domstoler erklære seg inkompetente til fordel for denne domstol.
Art 28.
1. Er konnekse krav til behandling ved domstoler i ulike konvensjonsstater, kan enhver annen domstol enn den som søksmål først ble reist ved, utsette behandlingen.
2. Så lenge sakene behandles i første instans, kan etter begjæring fra en av partene enhver annen domstol enn den som søksmål først er reist ved, også erklære seg inkompetent dersom den første domstolen er kompetent til å behandle de aktuelle krav og dens rettsregler tillater forening av kravene.
3. Med konnekse krav forstås i artikkelen her krav som er så nært beslektete at det vil være ønskelig med felles behandling og avgjørelse for å unngå motstridende avgjørelser som kunne bli resultatet av atskilt behandling ved forskjellige domstoler.
Art 29.
Hører kravene inn under flere domstolers eksklusive kompetanse, skal alle andre domstoler enn den som søksmål først er reist ved, erklære seg inkompetente til fordel for den første domstol.
Art 30.
I avsnittet her anses en sak som reist ved en domstol: 1. på det tidspunktet da det innledende prosesskriv i saken, eller et tilsvarende dokument
inngis til domstolen, forutsatt at saksøker ikke deretter har unnlatt å treffe de tiltak som krevdes av ham for å få dokumentet forkynt for saksøkte, eller
2. dersom det innledende prosesskriv i saken, eller et tilsvarende dokument, skal forkynnes før det inngis til domstolen, på det tidspunktet da det mottas av den myndighet som har ansvaret for forkynnelsen, forutsatt at saksøker ikke deretter har unnlatt å treffe de tiltak som krevdes av ham for å få dokumentet inngitt til domstolen.
Avsnitt 10. Midlertidig sikring m.m.
Art 31.
Det kan for domstolene i en konvensjonsstat begjæres slike bevarende og andre midlertidige sikringstiltak som er tilgjengelige etter rettsreglene i denne staten, selv om en annen konvensjonsstats domstoler er kompetente etter konvensjonen her til å avgjøre det materielle rettsforhold.
Kapittel III. Anerkjennelse og fullbyrdelse
Art 32.
I konvensjonen her menes med «dom» enhver avgjørelse truffet av en domstol i en konvensjonsstat, uten hensyn til hva den kalles, herunder kjennelse, fullbyrdelsesordre eller avgjørelse om sakskostnader truffet av en tjenestemann ved domstolen.
Avsnitt 1. Anerkjennelse
Art 33.
1. En dom avsagt i en konvensjonsstat (opphavsstaten) skal anerkjennes i de andre konvensjonsstater (mottakerstater) uten noen særskilt prosedyre.
2. Bestrides et krav, kan enhver med rettslig interesse og som prinsipalt krever dommens anerkjennelse, begjære å få avgjort etter framgangsmåten i kapitlet her avsnitt 2 og 3 om dommen skal anerkjennes.
3. Har anerkjennelsen betydning for utfallet av en sak som verserer for en domstol i en konvensjonsstat, er denne domstol kompetent til å avgjøre spørsmålet om anerkjennelse.
Art 34.
En dom skal ikke anerkjennes dersom: 1. anerkjennelse åpenbart vil virke støtende på rettsordenen («ordre public») i mottakerstaten; 2. den er en fraværsdom og saksøkte ikke fikk forkynt det innledende prosesskriv, eller et
tilsvarende dokument i tilstrekkelig tid og på en slik måte at han har kunnet forberede sitt forsvar, med mindre saksøkte unnlot å påklage dommen mens han hadde mulighet til det;
3. den er uforenlig med en dom avsagt i en tvist mellom de samme parter i mottakerstaten; 4. den er uforenlig med en tidligere dom som har den samme tvistegjenstand, hviler på det
samme grunnlag og er avsagt i en annen konvensjonsstat eller i en tredjestat mellom de samme parter, såframt den tidligere dommen fyller vilkårene for anerkjennelse i mottakerstaten.
Art 35.
1. En dom skal videre ikke anerkjennes dersom den strider mot reglene i kapittel II avsnitt 3, 4 eller 6, eller i tilfelle som nevnt i artikkel 68. En dom kan dessuten nektes anerkjent i tilfelle som nevnt i artikkel 64 nr. 3 eller artikkel 67 nr. 4.
2. Ved prøvingen av de kompetanseregler som er nevnt i foregående ledd, er den domstol eller annen myndighet som begjæringen om anerkjennelse er rettet til, bundet av det faktiske forhold som domstolen i opphavsstaten har lagt til grunn.
3. Med unntak av de tilfelle som er nevnt i nr. 1, kan ikke den stedlige kompetanse til domstolen i opphavsstaten etterprøves. Det forbehold om mottakerstatens rettsorden («ordre public») som er nevnt i artikkel 34 nr. 1, kan ikke gjøres gjeldende mot regler om domstolens stedlige kompetanse.
Art 36.
Ikke i noe tilfelle kan den utenlandske dommen etterprøves når det gjelder realiteten.
Art 37.
1. Den domstol i en konvensjonsstat som behandler spørsmålet om anerkjennelse av en dom avsagt i en annen konvensjonsstat, kan utsette behandlingen dersom en ordinær innsigelse (appell) mot dommen er inngitt.
2. Den domstol i en konvensjonsstat som behandler spørsmålet om anerkjennelse av en dom avsagt i Irland eller Storbritannia, kan utsette behandlingen dersom tvangskraften er utsatt i opphavsstaten fordi det er anvendt rettsmidler mot dommen.
Avsnitt 2. Fullbyrdelse
Art 38.
1. En dom som er avsagt i en konvensjonsstat og som er tvangskraftig der, skal fullbyrdes i en annen konvensjonsstat (mottakerstaten) når den er blitt erklært tvangskraftig i denne staten etter begjæring fra en part med rettslig interesse.
2. Men i Storbritannia skal en dom fullbyrdes i England og Wales, i Skottland eller i Nord-Irland når den er blitt registrert som tvangskraftig i den delen av Storbritannia etter begjæring fra en part med rettslig interesse.
Art 39.
1. Begjæringen skal rettes til den domstol eller kompetente myndighet som er oppført i listen i vedlegg II.
2. Den stedlige kompetanse bestemmes av bostedet til den part det begjæres fullbyrdelse overfor, eller av det sted der fullbyrdelsen skal skje.
Art 40.
1. Framgangsmåten ved begjæring om fullbyrdelse bestemmes av rettsreglene i den stat der fullbyrdelse begjæres.
2. Den som fremmer begjæringen må oppgi en prosessuell adresse i distriktet til den domstol begjæringen fremmes for. Dersom mottakerstaten ikke har rettsregler om en slik adresse, skal den som fremmer begjæringen isteden utpeke en prosessfullmektig.
3. De dokumenter som er nevnt i artikkel 53 skal vedlegges begjæringen.
Art 41.
Dommen skal erklæres tvangskraftig så snart formalitetene omhandlet i artikkel 53 er oppfylt, uten prøving etter artiklene 34 og 35. Den part som fullbyrdelse begjæres overfor har ikke rett til å sette fram merknader på dette stadium.
Art 42.
1. Etter rettsreglene om framgangsmåten i mottakerstaten, skal avgjørelsen om en begjæring om en avgjørelse som erklærer en dom for tvangskraftig, straks meddeles den som har framsatt begjæringen.
2. Avgjørelsen som erklærer en dom for tvangskraftig skal forkynnes for den part det er begjært fullbyrdelse overfor, sammen med dommen dersom vedkommende ikke allerede har fått den forkynt.
Art 43.
1. Begge parter kan reise innsigelse (appell) mot avgjørelsen om en begjæring om en avgjørelse som erklærer en dom for tvangskraftig.
2. Innsigelsen (appellen) inngis til den domstol som er oppført i listen i vedlegg III.
3. Innsigelsen (appellen) behandles i samsvar med reglene om kontradiktorisk saksbehandling.
4. Dersom den part som fullbyrdelse begjæres overfor, unnlater å møte for domstolen som behandler innsigelsen (appellen), får reglene i artikkel 26 nr. 2 til 4 anvendelse selv om den som fullbyrdelsen begjæres overfor, ikke har bosted i noen av konvensjonsstatene.
5. Innsigelse (appell) mot avgjørelsen som erklærer en dom for tvangskraftig skal inngis innen en måned etter at den er blitt forkynt. Har den part som fullbyrdelse begjæres overfor bosted i en annen konvensjonsstat enn den hvor avgjørelsen som erklærer en dom for tvangskraftig ble avsagt, skal fristen for å reise innsigelse (appell) være to måneder og løpe fra den dag avgjørelsen ble forkynt for ham personlig eller på hans faste oppholdssted. Det kan ikke gis fristutsettelse på grunn av avstanden.
Art 44.
Appellinstansens avgjørelse kan bare overprøves på den måte som er omhandlet i vedlegg IV.
Art 45.
1. Den domstol som en innsigelse (appell) er inngitt til etter artikkel 43 eller artikkel 44 skal avvise eller oppheve en avgjørelse som erklærer en dom for tvangskraftig utelukkende av en av de grunnene som er angitt i artiklene 34 og 35. Avgjørelsen skal treffes uten opphold.
2. Ikke i noe tilfelle kan den utenlandske dom etterprøves når det gjelder realiteten.
Art 46.
1. Den domstol som en innsigelse (appell) er inngitt til etter artikkel 43 eller artikkel 44 kan på begjæring fra den part som fullbyrdelse begjæres overfor utsette behandlingen dersom det er inngitt en ordinær innsigelse (appell) mot dommen i opphavsstaten, eller dersom fristen for en slik innsigelse (appell) ennå ikke er ute; i sistnevnte fall kan domstolen sette en frist for å inngi slik innsigelse (appell).
2. Er dommen avsagt i Irland eller Storbritannia, skal ethvert tilgjengelig rettsmiddel i opphavsstaten anses som et ordinært rettsmiddel ved anvendelsen av nr. 1.
3. Domstolen kan også sette som vilkår for fullbyrdelse at det stilles slik sikkerhet som domstolen bestemmer.
Art 47.
1. Når en dom må anerkjennes etter konvensjonen her, skal intet være til hinder for at den som fremmer begjæringen, kan benytte seg av bevarende og andre midlertidige sikringstiltak i samsvar med rettsreglene i mottakerstaten uten at det kreves en avgjørelse som erklærer en dom for tvangskraftig etter artikkel 41.
2. Avgjørelsen som erklærer en dom for tvangskraftig skal innebære rett til å beslutte midlertidig sikring.
3. Så lenge fristen løper etter artikkel 43 nr. 5 for innsigelse (appell) mot en avgjørelse som erklærer en dom for tvangskraftig, og inntil innsigelsen (appellen) som der er nevnt er avgjort, kan annen fullbyrdelse enn midlertidig sikring mot formuesgoder til den part som fullbyrdelse kreves overfor, ikke foretas.
Art 48.
1. Når en utenlandsk dom avgjør flere krav, og en avgjørelse som erklærer en dom for tvangskraftig ikke kan gis for dem alle, skal domstolen eller kompetent myndighet gi slik erklæring for ett eller flere av kravene.
2. Den som fremmer krav om en avgjørelse som erklærer en dom for tvangskraftig, kan begrense kravet til deler av dommen.
Art 49.
En utenlandsk dom på tvangsmulkt kan bare fullbyrdes i mottakerstaten hvis mulktens størrelse er endelig avgjort av domstolene i opphavsstaten.
Art 50.
1. Har den som begjærer fullbyrdelse, helt eller delvis nytt godt av fri sakførsel eller rettshjelp, herunder eventuelt også helt eller delvis gebyrfritak i opphavsstaten, skal han ved saksbehandlingen etter reglene i avsnittet her nyte godt av friest mulig sakførsel eller rettshjelp, eller i tilfelle også videst mulig gebyrfritak, etter rettsreglene i mottakerstaten.
2. Den som begjærer fullbyrdelse av en avgjørelse om underholdsplikt truffet av et forvaltningsorgan i Danmark, Island eller Norge skal i mottakerstaten nyte godt av den støtte og de fritak som er nevnt i første ledd dersom han legger fram en erklæring fra henholdsvis det danske, det islandske eller det norske justisministerium om at han oppfyller vilkårene for helt eller delvis fri sakførsel eller rettshjelp, herunder eventuelt gebyrfritak.
Art 51.
En part som begjærer fullbyrdelse i en konvensjonsstat av en dom avsagt i en annen konvensjonsstat, kan ikke pålegges noen form for sikkerhetsstillelse, depositum eller liknende, bare fordi han er utenlandsk statsborger eller ikke har bosted eller opphold i mottakerstaten.
Art 52.
Det må i fullbyrdelsesstaten ikke pålegges gebyr, avgift eller liknende betaling beregnet ut fra tvistegjenstandens verdi for behandling av en begjæring om en avgjørelse som erklærer en dom for tvangskraftig.
Avsnitt 3. Alminnelige bestemmelser
Art 53.
1. En part som begjærer anerkjennelse eller avgjørelse som erklærer en dom for tvangskraftig, skal legge fram en bekreftet kopi av dommen.
2. Den part som begjærer avgjørelse som erklærer en dom for tvangskraftig, skal også legge fram den bekreftelse som er nevnt i artikkel 54, med forbehold for artikkel 55.
Art 54.
Domstolen eller kompetent myndighet i en konvensjonsstat der en dom er avsagt, skal på anmodning fra enhver med rettslig interesse utstede en bekreftelse som utferdiges på standardskjemaet i vedlegg V til konvensjonen her.
Art 55.
1. Dersom det ikke utstedes bekreftelse som nevnt i artikkel 54, kan retten eller kompetent myndighet sette en frist for framleggelse eller godta tilsvarende dokumenter eller frita fra kravet om framleggelse når den mener den alt har tilstrekkelige opplysninger.
2. Retten eller kompetent myndighet kan kreve at det legges fram en oversettelse av dokumentene. Oversettelsen skal bekreftes av en person med myndighet til dette i en av konvensjonsstatene.
Art 56.
Det skal ikke kreves legalisering eller tilsvarende formalitet med hensyn til de dokumenter som er nevnt i artikkel 53 eller artikkel 55 nr. 2, eller med hensyn til prosessfullmakt.
Kapittel IV. Autentiske offentlig bekreftede dokumenter og rettsforlik
Art 57.
1. Et offentlig bekreftet dokument som er utstedt som autentisk og er tvangskraftig i en konvensjonsstat, skal på begjæring erklæres tvangskraftig i en annen konvensjonsstat etter reglene i artikkel 38 følgende. Den domstol som en innsigelse (appell) er inngitt til etter artikkel 43 eller artikkel 44 kan bare avvise eller oppheve en avgjørelse som erklærer en dom for tvangskraftig dersom fullbyrdelse på grunnlag av dokumentet åpenbart vil virke støtende på rettsordenen («ordre public») i mottakerstaten.
2. Avtaler om underholdsplikt inngått overfor en forvaltningsmyndighet eller bekreftet av en slik myndighet skal også betraktes som autentiske offentlig bekreftede dokumenter i henhold til nr. 1.
3. Dokumentet må oppfylle de vilkår som er satt for å kunne fastslå at det er autentisk etter reglene i utstedelsesstaten.
4. Bestemmelsene i kapittel III avsnitt 3 får anvendelse så langt de passer. Kompetent myndighet i den konvensjonsstat der et autentisk offentlig bekreftet dokument ble utarbeidet eller registrert, skal på begjæring fra enhver med rettslig interesse, utstede en bekreftelse utferdiget på standardskjemaet i vedlegg VI til konvensjonen her.
Art 58.
Et forlik som er inngått for retten under behandlingen av tvistemålet og som har tvangskraft i den konvensjonsstat hvor det ble inngått, har tvangskraft i mottakerstaten på samme vilkår som et autentisk offentlig bekreftet dokument. Domstolen eller kompetent myndighet i den konvensjonsstat der det ble inngått rettsforlik, skal på begjæring fra enhver med rettslig interesse, utstede en bekreftelse utferdiget på standardskjemaet i vedlegg V til konvensjonen her.
Kapittel V. Alminnelige bestemmelser
Art 59.
1. Ved avgjørelsen av om en part har bosted i den konvensjonsstat hvor søksmål er reist for domstolene, skal retten anvende sin egen interne rett.
2. Har en part ikke bosted i den stat hvor søksmål er reist for domstolene, skal retten ved avgjørelsen av om han har bosted i en annen konvensjonsstat, anvende rettsreglene i denne staten.
Art 60.
1. I konvensjonen her har et selskap eller annen juridisk person eller sammenslutning av fysiske eller juridiske personer bosted der hvor det har sitt:
a) vedtektsbestemte sete, eller b) hovedadministrasjon, eller c) hovedforretningssted.
2. For Storbritannia og Irland menes med «vedtektsbestemt sete» registrert forretningskontor eller, dersom det ikke finnes, stedet der selskapet er registrert eller, dersom det ikke finnes, stedet i henhold til hvis rettsregler stiftelsen fant sted.
3. For å avgjøre om en «trust» har bosted i den konvensjonsstat hvor saken er reist, skal retten anvende sin egen internasjonale privatrett.
Art 61.
Med forbehold for gunstigere regler i nasjonal rett kan personer med bosted i en konvensjonsstat og som blir straffeforfulgt for en ikke-forsettlig overtredelse ved straffdomstolene i en annen konvensjonsstat hvor de ikke er statsborgere, la seg forsvare av personer med myndighet til dette, selv om de ikke møter personlig. Domstolen som behandler saken kan imidlertid påby personlig frammøte; ved fravær behøver ikke en dom avsagt om borgerlige krav uten at vedkommende hadde høve til å forsvare seg, å anerkjennes eller fullbyrdes i andre konvensjonsstater.
Art 62.
I konvensjonen her omfatter uttrykket «domstol» enhver myndighet som en konvensjonsstat har utpekt til å ha domsmyndighet i saker som hører under virkeområdet for konvensjonen her.
Kapittel VI. Overgangsbestemmelser
Art 63.
1. Konvensjonen her får bare anvendelse på søksmål som er reist og offentlig bekreftede dokumenter som er utstedt som autentiske etter at konvensjonen har trådt i kraft i opphavsstaten, og ved anerkjennelse eller fullbyrdelse av en dom eller et autentisk offentlig bekreftet dokument, i mottakerstaten.
2. Om saken ble reist i opphavsstaten før konvensjonen her trådte i kraft, skal dommer avsagt etter det tidspunkt anerkjennes og fullbyrdes i samsvar med reglene i kapittel III:
a) dersom saken ble reist i opphavsstaten etter at Luganokonvensjonen av 16. september 1988 trådte i kraft både i opphavsstaten og i mottakerstaten;
b) i alle andre tilfeller, dersom domstolenes kompetanse bygde på regler som er i samsvar med reglene i enten kapittel II eller i en konvensjon som var i kraft mellom opphavsstaten og mottakerstaten da saken ble reist.
Kapittel VII. Forholdet til rådsforordning (EF) nr. 44/2001 og andre instrumenter
Art 64.
1. Konvensjonen her er ikke til hinder for at medlemsstatene i Det europeiske fellesskap anvender rådsforordning (EF) nr. 44/2001 om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker, med eventuelle endringer, konvensjonen om jurisdiksjon og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker, inngått i Brussel 27. september 1968, samt protokollen om tolking av den konvensjonen ved De europeiske fellesskaps domstol, inngått i Luxembourg 3. juni 1971, som endret ved konvensjoner om tilslutning til nevnte konvensjon og protokoll inngått mellom medlemsstatene i De europeiske fellesskap, så vel som avtalen mellom Det europeiske fellesskap og Kongeriket Danmark om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker, undertegnet i Brussel 19. oktober 2005.
2. Konvensjonen her skal likevel alltid anvendes: a) i spørsmål om domstolenes kompetanse, når saksøkte har bosted i en stat der konvensjonen
her får anvendelse, men ikke et instrument nevnt i nr. 1, eller der artiklene 22 eller 23 i konvensjonen her overfører kompetansen til domstolene i en slik stat;
b) i spørsmål om litispendens eller konnekse krav som nevnt i artiklene 27 og 28, når sak reises i en stat der konvensjonen her får anvendelse, men ikke et instrument nevnt i nr. 1, og i en stat der konvensjonen her får anvendelse, så vel som et instrument nevnt i nr. 1;
c) i spørsmål om anerkjennelse og fullbyrdelse, når enten opphavsstaten eller mottakerstaten ikke anvender et instrument nevnt i nr. 1.
3. Foruten av de grunner som er nevnt i kapittel III kan anerkjennelse eller fullbyrdelse nektes når det kompetansegrunnlag dommen bygger på, avviker fra det som ville følge av konvensjonen her, og anerkjennelse eller fullbyrdelse begjæres overfor en part som har bosted i en stat der konvensjonen her, men ikke et instrument nevnt i nr. 1 får anvendelse, med mindre dommen etter de rettsregler som ellers måtte gjelde i mottakerstaten likevel kan anerkjennes eller fullbyrdes.
Art 65.
Når ikke annet følger av artiklene 63 nr. 2, 66 og 67, skal konvensjonen her erstatte de konvensjoner som er inngått mellom to eller flere konvensjonsstater, og som dekker de samme saker som konvensjonen her. Særlig skal konvensjonene nevnt i vedlegg VII erstattes.
Art 66.
1. Konvensjonene nevnt i artikkel 65 skal fortsatt gjelde i saker som konvensjonen her ikke omfatter.
2. De skal fortsatt gjelde for dommer avsagt og offentlig bekreftede dokumenter som er utstedt som autentiske før konvensjonen her trer i kraft.
Art 67.
1. Konvensjonen her berører ikke konvensjoner som konvensjonspartene og/eller konvensjonsstatene er bundet av, og som regulerer domsmyndighet eller anerkjennelse eller fullbyrdelse av dommer på særskilt avgrensede saksfelter. Med forbehold for de forpliktelser som følger av andre avtaler mellom visse konvensjonsparter, skal konvensjonen her ikke være til hinder for at konvensjonspartene inngår slike konvensjoner.
2. Konvensjonen her hindrer ikke en domstol i en stat bundet av konvensjonen her, og av en konvensjon om et særskilt avgrenset saksfelt, i å ta domsmyndighet i henhold til sistnevnte konvensjon, selv om saksøkte har bosted i en annen konvensjonsstat som ikke har sluttet seg til den konvensjonen. Den domstol som behandler saken, skal likevel alltid anvende artikkel 26 i konvensjonen her.
3. Dommer avsagt i en konvensjonsstat av en domstol som var kompetent i kraft av en konvensjon om et særskilt avgrenset saksfelt skal anerkjennes og fullbyrdes i de andre konvensjonsstatene etter reglene i kapittel III i konvensjonen her.
4. Foruten av de grunner som er nevnt i kapittel III kan anerkjennelse eller fullbyrdelse nektes dersom mottakerstaten ikke er bundet av konvensjonen på et særskilt avgrenset saksfelt og den person som anerkjennelse eller fullbyrdelse begjæres overfor, har bosted i den staten eller, dersom mottakerstaten er en medlemsstat i Det europeiske fellesskap og med hensyn til konvensjoner som vil måtte inngås av Det europeiske fellesskap, i en av dets medlemsstater, med mindre dommen likevel kan anerkjennes eller fullbyrdes etter de rettsregler som ellers måtte gjelde i mottakerstaten.
5. Har både opphavsstaten og mottakerstaten sluttet seg til en konvensjon om et særskilt avgrenset saksfelt og den konvensjonen inneholder egne vilkår for anerkjennelse eller fullbyrdelse av dommer, skal disse vilkår anvendes. I alle tilfelle kan bestemmelsene i konvensjonen her om framgangsmåten ved anerkjennelse og fullbyrdelse anvendes.
Art 68.
1. Konvensjonen her skal ikke berøre avtaler der konvensjonsstatene, før konvensjonen trer i kraft, har forpliktet seg til ikke å anerkjenne dommer avsagt i en annen konvensjonsstat mot saksøkte med bosted eller fast opphold i en tredjestat, når det gjelder tilfelle som nevnt i artikkel 4 og dommen bare kunne avsies på grunnlag av en kompetanseregel som angitt i artikkel 3 nr. 2. Med forbehold for de forpliktelser som følger av andre avtaler mellom visse konvensjonsparter, skal konvensjonen her ikke være til hinder for at konvensjonspartene inngår slike konvensjoner.
2. En konvensjonspart kan likevel ikke forplikte seg overfor en tredje stat til ikke å anerkjenne en dom avsagt i en annen konvensjonsstat av en domstol som har bygd sin domskompetanse på at saksøkte har et formuesgode i den staten, eller på at saksøker har fått utlegg eller arrest i et formuesgode som befant seg der:
a) dersom søksmålet gjaldt eiendomsretten eller besittelsesretten til formuesgodet, råderetten over det eller en annen tvist vedrørende formuesgodet, eller
b) dersom formuesgodet er stilt til sikkerhet for en gjeld som er sakens gjenstand.
Kapittel VIII. Sluttbestemmelser
Art 69.
1. Konvensjonen skal være åpen for undertegning av Det europeiske fellesskap, Danmark og stater som når konvensjonen åpnes for undertegning, er medlemmer av Det europeiske frihandelsforbund.
2. Konvensjonen skal undergis ratifikasjon av de undertegnende stater. Ratifikasjonsdokumentene skal deponeres hos Forbundsrådet i Sveits, som skal være depositar for konvensjonen.
3. På tidspunktet for ratifikasjon kan konvensjonspartene avgi erklæringer i samsvar med artikkel I, II og III i protokoll 1.
4. Konvensjonen trer i kraft den første dag i den sjette måned som følger etter den dag da Det europeiske fellesskap og et medlem av Det europeiske frihandelsforbund har deponert sine ratifikasjonsdokumenter.
5. Konvensjonen skal tre i kraft i forhold til enhver annen part den første dag i den tredje måned som følger etter deponeringen av dens ratifikasjonsdokument.
6. Med forbehold for artikkel 3 nr. 3 i protokoll 2 skal konvensjonen her erstatte konvensjonen om domsmyndighet og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker vedtatt i Lugano 16. september 1988, fra sin ikrafttredelse i samsvar med nr. 4 og 5 ovenfor. Enhver henvisning til Luganokonvensjonen av 1988 i andre instrumenter, skal forstås som en henvisning til konvensjonen her.
7. Hva angår forholdet mellom medlemsstatene i Det europeiske fellesskap og territorier utenfor Europa omhandlet i artikkel 70 nr. 1 bokstav b), skal konvensjonen erstatte konvensjonen om jurisdiksjon og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker, inngått i Brussel 27. september 1968, samt protokollen om tolking av den konvensjonen ved De europeiske fellesskaps domstol, inngått i Luxembourg 3. juni 1971, endret ved konvensjoner om tiltredelse til nevnte konvensjon og protokoll av de stater som har tiltrådt De europeiske fellesskap, fra den dag konvensjonen her trer i kraft for disse territorier i samsvar med artikkel 73 nr. 2.
Art 70.
1. Etter at konvensjonen har trådt i kraft, er den åpen for tiltredelse av: a) De stater som etter at konvensjonen er åpnet for undertegning, blir medlemmer av Det
europeiske frihandelsforbund, på de vilkår som er fastlagt i artikkel 71; b) Medlemsstater i Det europeiske fellesskap som handler på vegne av visse territorier utenfor
Europa som er en del av vedkommende medlemsstats territorium, eller for hvis internasjonale forbindelser vedkommende medlemsstat er ansvarlig, på de vilkår som er fastlagt i artikkel 71;
c) enhver annen stat, på de vilkår som er fastlagt i artikkel 72.
2. Stater nevnt i nr. 1 som ønsker å bli part i konvensjonen her, skal rette søknaden til depositaren. Med søknaden, herunder informasjon som er nevnt i artiklene 71 og 72, skal det følge en oversettelse til engelsk og fransk.
Art 71.
1. Enhver stat som er nevnt i artikkel 70 nr. 1 bokstav a) og b), og som ønsker å bli part i konvensjonen her,
a) skal sende inn de opplysninger som kreves i henhold til konvensjonen her; b) kan avgi erklæringer i samsvar med artiklene I og III i protokoll 1.
2. Depositaren skal oversende all informasjon mottatt i henhold til nr. 1, til de øvrige konvensjonsparter før vedkommende stat deponerer tiltredelsesdokumentet.
Art 72.
1. Enhver stat som er nevnt i artikkel 70 nr. 1 bokstav c), og som ønsker å bli part i konvensjonen her,
a) skal sende inn den informasjonen som kreves for å anvende konvensjonen her; b) kan avgi erklæringer i samsvar med artiklene I og III i protokoll 1; og c) skal især gi depositaren informasjon om:
(1) sitt rettssystem, herunder informasjon om utnevnelse av dommere og om deres uavhengighet;
(2) sin interne rett hva angår sivil rettergang og fullbyrdelse av dommer; og (3) sin internasjonale privatrett hva angår sivil rettergang.
2. Depositaren skal oversende all informasjon mottatt i henhold til nr. 1, til de øvrige konvensjonsparter før vedkommende stat innbys til å tiltre i samsvar med nr. 3.
3. Med forbehold for nr. 4 skal depositaren bare innby vedkommende stat til å tiltre dersom den har fått enstemmig samtykke av konvensjonspartene. Konvensjonspartene skal bestrebe seg på å gi sitt samtykke innen ett år etter depositarens innbydelse.
4. Konvensjonen skal tre i kraft bare i forholdet mellom den tiltredende staten og de konvensjonsparter som ikke har reist noen innvendinger mot tiltredelsen før den første dag i den tredje måned som følger etter at tiltredelsesdokumentet er deponert.
Art 73.
1. Tiltredelsesdokumentene skal deponeres hos depositaren.
2. For en tiltredende stat nevnt i artikkel 70 skal konvensjonen tre i kraft den første dag i den tredje måned som følger etter at dens tiltredelsesdokument er deponert. Deretter skal den tiltredende stat anses som en part i konvensjonen.
3. Enhver konvensjonspart kan oversende depositaren en tekst til konvensjonen her på sitt eller sine språk, som skal ha gyldighet dersom konvensjonspartene samtykker, i samsvar med protokoll 2 artikkel 4.
Art 74.
1. Konvensjonen her er inngått for et ubegrenset tidsrom.
2. Enhver konvensjonspart kan når som helst si opp konvensjonen her ved å sende en meddelelse til depositaren.
3. Oppsigelsen får virkning ved utløpet av det kalenderår som følger etter at det er gått seks måneder fra den dag da depositaren mottok meddelelsen om oppsigelse.
Art 75.
Med konvensjonen her følger: - en protokoll 1, om visse spørsmål om domsmyndighet, saksbehandling og fullbyrdelse; - en protokoll 2, om domstolenes ensartete tolking av konvensjonen her og om den
permanente komité; - en protokoll 3, om anvendelsen av artikkel 67 i konvensjonen her; - vedlegg I til IV og vedlegg VII, med informasjon om anvendelsen av konvensjonen her; - vedlegg V og VI, som inneholder de bekreftelser som er nevnt i artiklene 54, 58 og 57 i
konvensjonen her; - vedlegg VIII, som angir gyldige språk som nevnt i artikkel 79 i konvensjonen her; og - vedlegg IX, om anvendelsen av artikkel II i protokoll 1.
Disse protokoller og vedlegg skal utgjøre en integrert del av konvensjonen her.
Art 76.
Med forbehold for artikkel 77 kan enhver konvensjonspart be om revisjon av konvensjonen her.
For det formål skal depositaren sammenkalle den permanente komité som fastsatt i protokoll 2 artikkel 4.
Art 77.
1. Konvensjonspartene skal oversende depositaren teksten til enhver bestemmelse i sin lovgivning som endrer listene i vedlegg I til IV, samt enhver sletting eller tilføyelse i listen i vedlegg VII, med ikrafttredelsesdato. Oversendelsen skal finne sted i rimelig tid før ikrafttredelsen og være ledsaget av en oversettelse til engelsk og fransk. Depositaren skal endre de berørte vedlegg i samsvar med dette, etter å ha rådført seg med den permanente komité i samsvar med protokoll 2 artikkel 4. For dette formål skal konvensjonspartene sørge for en oversettelse av endringene til sine språk.
2. Enhver endring av vedlegg V til VI og vedlegg VIII til IX til konvensjonen her skal vedtas av den permanente komité i samsvar med protokoll 2 artikkel 4.
Art 78.
1. Depositaren skal underrette konvensjonspartene om: a) deponeringen av ethvert ratifikasjons- eller tiltredelsesdokument; b) datoene for ikrafttredelsen av konvensjonen her i forhold til konvensjonspartene; c) enhver erklæring mottatt i henhold til artiklene I til IV i protokoll 1; d) enhver meddelelse etter artikkel 74 nr. 2, artikkel 77 nr. 1 og punkt 4 i protokoll 3.
2. Meddelelsene skal ledsages av oversettelser til engelsk og fransk.
Art 79.
Konvensjonen her, utferdiget i ett enkelt originaleksemplar på de språk som er oppført i vedlegg VIII, med samme gyldighet for alle tekster, skal deponeres i arkivene til Forbundsrådet i Sveits. Forbundsrådet i Sveits skal sende en bekreftet kopi til hver konvensjonspart.
TIL VITTERLIGHET DERAV har de befullmektigede undertegnet denne konvensjonen.
Protokoll 1 om visse spørsmål om domsmyndighet, saksbehandling og fullbyrdelse
KONVENSJONSPARTENE ER ENIGE OM FØLGENDE:
Art I.
1. Rettslige og utenrettslige dokumenter som er satt opp i en konvensjonsstat og som skal forkynnes for personer i en annen konvensjonsstat, skal formidles i samsvar med framgangsmåten fastsatt i konvensjoner og avtaler inngått mellom disse stater.
2. Med mindre den konvensjonspart på hvis territorium forkynnelsen skal skje reserverer seg ved en erklæring til depositaren, kan slike dokumenter også sendes fra vedkommende offentlige tjenestemann i den stat hvor dokumentet er satt opp, direkte til vedkommende offentlige tjenestemann i den stat der adressaten befinner seg. Tjenestemannen i opphavsstaten skal i så fall sende en kopi av dokumentet til den tjenestemann i mottakerstaten som har kompetanse til å presentere det for adressaten. Dokumentet skal sendes i samsvar med rettsreglene i mottakerstaten. Sendingen skal fastslås ved en bekreftelse som sendes direkte til tjenestemannen i opphavsstaten.
3. Medlemsstater i Det europeiske fellesskap som er bundet av rådsforordning (EF) nr. 1348/2000 av 29. mai 2000 eller av avtalen mellom Det europeiske fellesskap og Kongeriket Danmark om forkynnelse av rettslige og utenrettslige dokumenter i sivile eller kommersielle saker, undertegnet i Brussel 19. oktober 2005, skal i forbindelsene seg imellom anvende den forordningen og den avtalen.
Art II.
1. Den kompetanse som er fastsatt i artiklene 6 nr. 2 og 11 for søksmål om regressplikt og andre saker hvor tredjemann trekkes inn, kan ikke gjøres fullt ut gjeldende i konvensjonsstater nevnt i vedlegg IX. Enhver person med bosted i en annen konvensjonsstat kan saksøkes for domstolene i disse statene i henhold til reglene nevnt i vedlegg IX.
2. Det europeiske fellesskap kan på ratifikasjonstidspunktet erklære at framgangsmåtene nevnt i artiklene 6 nr. 2 og 11 ikke kan gjøres gjeldende i enkelte andre medlemsstater, og opplyse om hvilke regler som skal gjelde.
3. Dommer avsagt i de øvrige konvensjonsstater i henhold til artiklene 6 nr. 2 eller 11, skal anerkjennes og fullbyrdes i de stater som er nevnt i nr. 1 og 2, i samsvar med kapittel III. De rettsvirkninger som dommer avsagt i disse stater måtte ha overfor tredjeperson ved anvendelse av bestemmelsene i nr. 1 og 2, skal også anerkjennes i de øvrige konvensjonsstater.
Art III.
1. Sveits forbeholder seg rett til å erklære på ratifikasjonstidspunktet at det ikke vil anvende følgende del av bestemmelsen i artikkel 34 nr. 2:
«med mindre saksøkte unnlot å påklage dommen mens han hadde mulighet til det».
Dersom Sveits avgir en slik erklæring, skal de øvrige konvensjonsparter ta det samme
forbeholdet med hensyn til dommer avsagt ved domstolene i Sveits.
2. Konvensjonspartene kan, med hensyn til dommer avsagt i en tiltredende stat som nevnt i artikkel 70 nr. 1 bokstav c), ved erklæring forbeholde seg:
a) den rett som er nevnt i nr. 1, og b) retten for en myndighet som nevnt i artikkel 39, uten hensyn til bestemmelsene i artikkel
41, til å undersøke av eget tiltak om noen av grunnene til å nekte anerkjennelse og fullbyrdelse av en dom er til stede eller ikke.
3. Dersom en konvensjonspart har tatt et slikt forbehold overfor en tiltredende stat som nevnt i nr. 2, kan denne tiltredende stat ved erklæring forbeholde seg den samme retten med hensyn til dommer avsagt ved vedkommende konvensjonsparts domstoler.
4. Med unntak av det forbehold som er nevnt i nr. 1, gjelder erklæringene for en femårsperiode og kan fornyes ved utløpet av en slik periode. Konvensjonsparten skal melde fra om en fornyelse av en erklæring som nevnt i nr. 2 senest seks måneder før utløpet av perioden. En tiltredende stat kan bare fornye en erklæring avgitt i henhold til nr. 3 etter at vedkommende erklæring som nevnt i nr. 2 er fornyet.
Art IV.
De erklæringer som er nevnt i denne protokoll, kan på ethvert tidspunkt trekkes tilbake ved meddelelse til depositaren. Med meddelelsen skal det følge en oversettelse til engelsk og fransk. Konvensjonspartene sørger for oversettelser til sine språk. En tilbaketrekking skal få virkning fra den første dag i den tredje måned som følger etter meddelelsen.
Protokoll 2 om ensartet tolking av konvensjonen og om den permanente komité
Fortale
KONVENSJONSPARTENE,
SOM VISER TIL konvensjonen artikkel 75,
SOM TAR I BETRAKTNING den viktige sammenhengen mellom konvensjonen her, Luganokonvensjonen av 1988 og de instrumenter som er nevnt i artikkel 64 nr. 1 i konvensjonen her,
SOM TAR I BETRAKTNING at De europeiske fellesskaps domstol har kompetanse til å avgjøre spørsmål om tolkingen av de instrumenter som er nevnt i artikkel 64 nr. 1 i konvensjonen her,
SOM TAR I BETRAKTNING at konvensjonen her blir en del av fellesskapsreglene, og at De europeiske fellesskaps domstol derfor har kompetanse til å avgjøre spørsmål om tolkingen av bestemmelsene i konvensjonen her med hensyn til anvendelsen ved domstolene i Det europeiske fellesskaps medlemsstater,
SOM KJENNER TIL de avgjørelser De europeiske fellesskaps domstol har truffet om tolkingen av de instrumenter som er nevnt i artikkel 64 nr. 1 i konvensjonen her fram til undertegningen av konvensjonen her, og til de avgjørelser som domstolene hos partene i Luganokonvensjonen av 1988 har truffet om sistnevnte konvensjon fram til tiden for undertegningen av konvensjonen her,
SOM TAR I BETRAKTNING at den parallelle revisjonen av både Luganokonvensjonen av 1988 og Brusselkonvensjonen, som førte til inngåelsen av en revidert tekst til disse konvensjonene, i det vesentlige var basert på ovennevnte avgjørelser om Brusselkonvensjonen av 1968 og Luganokonvensjonen av1988,
SOM TAR I BETRAKTNING at den reviderte teksten til Brusselkonvensjonen er blitt innarbeidet i forordning (EF) nr. 44/2001 etter Amsterdamtraktatens ikrafttredelse,
SOM TAR I BETRAKTNING at denne reviderte teksten også utgjorde grunnlaget for teksten til konvensjonen her,
SOM ØNSKER å unngå, under full aktelse for domstolenes uavhengighet, motstridende tolkinger, og å oppnå en så ensartet tolking som mulig av bestemmelsene i konvensjonen her, og av bestemmelsene i forordning (EF) nr. 44/2001 som i det alt vesentlige er gjengitt i konvensjonen her, og av andre instrumenter som nevnt i artikkel 64 nr. 1 i konvensjonen her,
ER BLITT ENIGE OM FØLGENDE:
Art 1.
1. Enhver domstol som anvender og tolker konvensjonen her, skal ta tilbørlig hensyn til de prinsipper som følger av enhver relevant avgjørelse om vedkommende bestemmelse(r) eller liknende bestemmelse(r) i Luganokonvensjonen av 1988 og de instrumenter som er nevnt i artikkel 64 nr. 1 i konvensjonen her, truffet av domstolene i konvensjonsstatene og De europeiske fellesskaps domstol.
2. For domstolene i medlemsstatene i Det europeiske fellesskap skal forpliktelsen i nr. 1 gjelde med forbehold for deres forpliktelser i forhold til De europeiske fellesskaps domstol, som følger av traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap eller avtalen mellom Det europeiske fellesskap og Kongeriket Danmark om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker, undertegnet i Brussel 19. oktober 2005.
Art 2.
Enhver konvensjonsstat som ikke er en medlemsstat i Det europeiske fellesskap, har rett til å komme med innlegg eller skriftlig uttalelse, i samsvar med artikkel 23 i protokollen om vedtektene for De europeiske fellesskaps domstol, når en domstol eller en særdomstol i en medlemsstat i Det europeiske fellesskap henviser en sak til De europeiske fellesskaps domstol for prejudisiell avgjørelse om fortolkningen av konvensjonen her eller de instrumenter som er nevnt i artikkel 64 nr. 1 i konvensjonen her.
Art 3.
1. Kommisjonen for De europeiske fellesskap skal etablere et system for utveksling av informasjon om relevante dommer avsagt etter konvensjonen her, så vel som relevante dommer avsagt etter Luganokonvensjonen av 1988 og de instrumenter som er nevnt i artikkel 64 nr. 1 i konvensjonen her. Systemet skal være åpent for allmennheten og inneholde dommer avsagt av domstoler i siste instans og av De europeiske fellesskaps domstol så vel som dommer av særlig betydning som er blitt endelige og er avsagt i henhold konvensjonen her, Luganokonvensjonen av 1988 og de instrumenter som er nevnt i artikkel 64 nr. 1 i konvensjonen her. Dommene skal klassifiseres og være forsynt med et sammendrag.
Systemet skal bestå av dommer som omhandlet ovenfor som Kommisjonen mottar fra de kompetente myndigheter i konvensjonsstatene og som er avsagt av domstolene i disse stater.
2. Rettsskriveren ved De europeiske fellesskaps domstol vil foreta et utvalg av saker av særlig interesse for at konvensjonen skal virke på en tilfredsstillende måte, og presentere denne rettspraksis på ekspertmøter i samsvar med artikkel 5 i denne protokoll.
3. Fram til De europeiske fellesskap har innført systemet omhandlet i nr. 1, skal De europeiske fellesskaps domstol fortsatt anvende det system for informasjonsutveksling som er etablert ved protokoll 2 i Luganokonvensjonen av 1988, for dommer avsagt etter konvensjonen her og Luganokonvensjonen av 1988.
Art 4.
1. En permanent komité skal opprettes, sammensatt av representanter for konvensjonspartene.
2. På begjæring fra en konvensjonspart skal depositaren for konvensjonen sammenkalle til møter i komiteen for å:
- drøfte forholdet mellom konvensjonen her og andre internasjonale instrumenter; - drøfte anvendelsen av artikkel 67, herunder tilsiktede tiltredelser til instrumenter om
særskilt avgrensede saksfelter i samsvar med artikkel 67 nr. 1 og lovforslag i samsvar med protokoll 3;
- vurdere tiltredelse av nye stater. Komiteen kan særlig stille tiltredende stater som omhandlet i artikkel 70 nr. 1 bokstav c) spørsmål om deres rettssystem og gjennomføringen av konvensjonen. Komiteen kan også vurdere mulige endringer av konvensjonen som eventuelt må til for at den skal kunne anvendes i de tiltredende stater;
- godkjenne nye, gyldige språkversjoner i henhold til artikkel 73 nr. 3 i konvensjonen her og de nødvendige endringer av vedlegg VIII;
- drøfte revisjon av konvensjonen etter artikkel 76; - drøfte endringer av vedlegg I til IV og vedlegg VII etter artikkel 77 nr. 1; - vedta endringer av vedlegg V og VI etter artikkel 77 nr. 2; - trekke tilbake forbehold og erklæringer fra konvensjonspartene etter protokoll 1 og
nødvendige endringer av vedlegg IX.
3. Komiteen skal fastsette en forretningsorden for sin virksomhet og beslutningstaking. Disse reglene skal åpne for muligheten for å drøfte og treffe beslutninger ved skriftlig prosedyre.
Art 5.
1. Depositaren kan etter behov sammenkalle et ekspertmøte som skal utveksle synspunkter på hvordan konvensjonen virker, og særlig om utviklingen av rettspraksis og nytt lovverk som kan få innvirkning på konvensjonens anvendelse.
2. Møtet skal være sammensatt av eksperter fra konvensjonspartene, konvensjonsstatene, De europeiske fellesskaps domstol og Det europeiske frihandelsforbund. Det skal være åpent for andre eksperter når det anses som hensiktsmessig.
3. Ethvert spørsmål som oppstår med hensyn til anvendelsen av konvensjonen, kan henvises til videre behandling i Den permanente komité nevnt i artikkel 4.
Protokoll 3 om anvendelsen av artikkel 67 i konvensjonen
KONVENSJONSPARTENE ER ENIGE OM FØLGENDE:
1. I konvensjonen her skal bestemmelser som på særskilt avgrensede områder regulerer domsmyndighet eller anerkjennelse eller fullbyrdelse av dommer og som inngår eller vil inngå i rettsakter fra De europeiske fellesskaps organer, behandles på samme måte som konvensjoner nevnt i artikkel 67 nr. 1.
2. Dersom en av konvensjonspartene mener at en bestemmelse i et forslag til rettsakt fra De europeiske fellesskaps organer er uforenlig med konvensjonen, skal konvensjonspartene uten opphold overveie å endre konvensjonen etter artikkel 76, men uten fortrengsel for den prosedyre som er fastsatt i protokoll 2.
3. Når en konvensjonspart eller flere parter sammen innarbeider enkelte eller samtlige bestemmelser som inngår i rettsakter fra Det europeiske fellesskaps organer som nevnt i nr. 1 i sin nasjonale rett, skal disse nasjonale rettsreglene behandles på samme måte som de konvensjoner som er nevnt i artikkel 67 nr. 1.
4. Konvensjonspartene skal oversende depositaren teksten til de bestemmelser som er nevnt i nr. 3. Med oversendelsen skal det følge en oversettelse til engelsk og fransk.
Vedlegg I Vernetingsreglene nevnt i konvensjonen artikkel 3 nr. 2 og artikkel 4 nr. 2 er som følger: - i Belgia: artikkel 5 til 14 i lov 16. juli 2004 om internasjonal privatrett, - i Bulgaria: artikkel 4 nr. 1 og nr. 2 i lov om internasjonal privatrett, - i Danmark: artikkel 246 nr. 2 og 3 i lov om rettspleie (Lov om rettens pleje), - i Estland: artikkel 86 i sivilprosessloven (tsiviilkohtumenetluse seadustik), - i Finland: artikkel 18 første ledd nr. 1 og 2 i kapittel 10 i lov om rettspleie
(oikeudenkäymiskaari/rättegångsbalken), - i Frankrike: artiklene 14 og 15 i sivillovboken (Code civil), - i Hellas: artikkel 40 i sivilprosessloven (κδικας Πoλι τικoς Δικo ν μoας), - i Irland: reglene om verneting basert på at stevning ble forkynt for eller meddelt saksøkte
under hans midlertidige opphold i Irland, - i Island: artikkel 32 nr. 4 i sivilprosessloven (Lög um meðferð einkamála nr. 91/1991), - i Italia: artiklene 3 og 4 i lov 218 av 31. mai 1995, - i Kypros: paragraf 21 nr. 2 i domstolloven nr. 14 av 1960, med endringer, - i Latvia: paragraf 27 og paragraf 28 nr. 3, 5, 6 og 9 i sivilprosessloven (Civilprocesa likums), - i Litauen: artikkel 31 i sivilprosessloven (Civilinio proceso kodeksas), - i Luxembourg: artiklene 14 og 15 i sivillovboken (Code civil), - i Malta: artiklene 742, 743 og 744 i organisasjons- og sivilprosessloven – kap. 12 (Kodiċi ta'
Organizzazzjoni u Procedura Ċivili – Kap. 12) og artikkel 549 i handelsloven – kap. 13 (Kodiċi tal-kummerc – kap. 13),
- i Norge: Paragraf 4-3 nr. 2 annet punktum i tvisteloven, - i Polen: artikkel 1103 nr. 4 i sivilprosessloven (Kodeks postępowania cywilnego), - i Portugal: artikkel 65 nr. 1b i sivilprosessloven (Código de Processo Civil) for så vidt som
den omfatter eksorbitante grunnlag for domsmyndighet, slik som domstolene der filialen, agenturet eller lignende forretningskontor er (hvis beliggende i Portugal) når stevningen ble forkynt for hovedadministrasjonen (hvis beliggende i en annen stat), og artikkel 10 i arbeidsprosessloven (Código de Processo de Trabalho), for så vidt som den omfatter eksorbitante grunnlag for domsmyndighet, slik som domstolen der saksøkeren har sitt bosted i saker om individuelle arbeidskontrakter når arbeidstakeren reiser søksmål mot arbeidsgiveren.
- i Romania: artiklene 148 til 157 i lov nr. 105/1992 om internasjonal privatrettslige forhold, - i Slovakia: artiklene 37 til 37e i lov 97/1963 om internasjonal privatrett og tilknyttede
prosedyreregler, - i Slovenia: artikkel 48 nr. 2 i lov om internasjonal privatrett og rettergang (Zakon o
mednarodnem zasebnem pravu i postopku) sammenholdt med artikkel 47 nr. 2 i sivilprosessloven (Zakon o pravdnem postopku) og artikkel 58 i lov om internasjonal privatrett og rettergang (Zakon o mednarodnem zasebnem pravu i postopku) sammenholdt med artikkel 59 i sivilprosessloven (Zakon o pravdnem postopku),
- i Storbritannia: reglene om verneting basert på:
a) at stevning ble forkynt for eller meddelt saksøkte under hans midlertidige opphold i Storbritannia, eller
b) at saksøkte har eiendeler i Storbritannia; eller c) at namsmyndigheten har tatt beslag i eiendeler i Storbritannia,
- i Sveits: artikkel 4 i den føderale loven om internasjonal privatrett (Gerichtsstand des Arrestortes/for du lieu du séquestre/foro del luogo del sequestro),
- i Sverige: kapittel 10 paragraf 3 første ledd første punktum i lov om rettspleie (rättegångsbalken),
- i Tsjekkia: artikkel 86 i lov 99/1963 Coll., sivilprosessloven (občanský soudní řád), med endringer,
- i Tyskland: artikkel 23 i sivilprosessloven (Zivilprozessordnung), - i Ungarn: artikkel 57 i lovdekret nr. 13 av 1979 om internasjonal privatrett (a nemzetközi
magánjogról szóló 1979. évi 13. törvényerejű rendelet), - i Østerrike: artikkel 99 i lov om domsmyndighet (Jurisdiktionsnorm).
Vedlegg II Domstol eller kompetent myndighet som mottar begjæring som nevnt i konvensjonen artikkel
39, er som følger: - i Belgia: «tribunal de première instance» eller «rechtbank van eerste aanleg» eller
«erstinstanzliches Gericht», - i Bulgaria: «Окрьжнцям сьд», - i Danmark: «byret», - i Estland: «maakohus» (fylkesretten), - i Finland: «käräjäoikeus/tingsrätt», - i Frankrike:
a) «greffier en chef du tribunal de grande instance», b) «président de la chambre départementale des notaires» med hensyn til en begjæring om
en avgjørelse som erklærer et autentisk offentlig bekreftet dokument for tvangskraftig, - i Hellas: «Moνoμελες Πρωτoδικεío», - i Irland: «the High Court», - i Island,: «héraðsdómur», - i Italia: «corte d'appello», - i Kypros: «Eπαρχιακó Δικαστήριo» eller, for dom på underholdsbidrag, «Oικoγενειακó
Δικαστήριo», - i Latvia: «rajona (pilsētas) tiesa», - i Litauen: «Lietuvos apeliacinis teismas», - i Luxembourg: rettsformannen i «tribunal d'arrondissement», - i Malta: «Prim' Awla tal-Qorti Ċivili» eller «Qorti tal-Maġistrati ta' Għawdex fil-
ġurisdizzjoni superjuri tagħha», eller, for dom på underholdsbidrag, «Reġistratur tal-Qorti» ved framsending gjennom «Ministru responsabbli ġħall-Ġustizzja»,
- i Nederland: «voorzieningenrechter van de rechtbank», - i Norge: «tingretten», - i Polen: «sąd okręgowy», - i Portugal: «Tribunal de Comarca», - i Romania: «Tribunal», - i Slovakia: «okresný súd», - i Slovenia: «okrožno sodišče», - i Spania: «Juzgado de Primera Instancia», - i Storbritannia:
a) i England og Wales, «the High Court of Justice» eller, for dom på underholdsbidrag, «the Magistrates' Court» ved framsending gjennom «the Secretary of State»,
b) i Skottland, «the Court of Session» eller, for dom på underholdsbidrag, «the Sheriff Court» ved framsending gjennom «the Scottish Ministers»,
c) i Nord-Irland, «the High Court of Justice» eller, for dom på underholdsbidrag, «the Magistrates' Court» ved framsending gjennom «the Secretary of State»,
d) i Gibraltar, «the Supreme Court of Gibraltar» eller, for dom på underholdsbidrag, «the Magistrates' Court» ved framsending gjennom «Attorney General of Gibraltar»,
- i Sveits: «beim kantonalen Vollstreckungsgericht/tribunal cantonal de l'exécution/guidice cantonale dell'esecuzione»
- i Sverige: «Svea hovrätt», - i Tsjekkia: «okresní soud» eller «soudní exekutor», - i Tyskland:
a) en kammerpresident i «Landgericht», b) en notarius publicus med hensyn til å erklære et autentisk offentlig bekreftet dokument
for tvangskraftig, - i Ungarn: «megyei bíróság székhelyén működő helyi bíróság», og i Budapest «Budai
Központi Kerületi Bíróság», - i Østerrike: «Bezirksgericht».
Vedlegg III Domstoler som innsigelser (appeller) som nevnt i konvensjonens artikkel 43 nr. 2 skal inngis
til, er som følger: - i Belgia:
a) med hensyn til innsigelse (appell) reist av saksøkte, «tribunal de première instance» eller «rechtbank van eerste aanleg»eller «erstinstanzliche Gericht»,
b) med hensyn til innsigelse (appell) reist av saksøker: the «cour d'appel»eller «hof van beroep»,
- i Bulgaria: «Aпeлативeн съд – Cофия», - i Danmark: «landsret», - i Estland: «ringkonnakohus», - i Finland: «hovioikeus/hovrätt», - i Frankrike:
a) «cour d'appel» for avgjørelser der begjæringen tas til følge, b) rettsformannen i «tribunal de grande instance», for avgjørelser der begjæringen avvises,
- i Hellas: «Eφετείo », - i Irland: «the High Court», - i Island: «héraðsdómur», - i Italia: «corte d'appello», - i Kypros: «Eπαρχιακó Δικαστήριo» eller, for dom på underholdsbidrag, «Oικoγενειακó
Δικαστήριo», - i Latvia: «Apgabaltiesa» via «rajona (pilsētas) tiesa», - i Litauen: «Lietuvos apeliacinis teismas», - i Luxembourg: «Cour supérieure de justice» som appellinstans i sivile saker, - i Malta: «Qorti ta' l-Appell» i samsvar med framgangsmåten fastsatt for innsigelser
(appeller) i Kodiċi ta' Organizzazzjoni u Proċedura Ċivili – kap. 12 eller, for dom på underholdsbidrag, av «ċitazzjoni» for «Prim' Awla tal-Qorti ivili jew il-Qorti tal-Maġistrati ta' Għawdex fil-ġurisdizzjoni superjuri tagħha»,
- i Nederland: «rechtbank», - i Norge: «lagmannsretten », - i Polen: «sąd apelacyjny» via «sąd okręgowy», - i Portugal: «Tribunal da Relação», er kompetent domstol. Innsigelsen (appellen) framsettes i
samsvar med gjeldende nasjonal rett ved anmodning til den domstol som avsa den bestridte avgjørelsen,
- i Romania: «Curte de Apel», - i Slovakia: Ankedomstolen via distriktsdomstolen som avsa den påankede avgjørelsen, - i Slovenia: «okrožno sodišče», - i Spania: den «Juzgado de Primera Instancia» som avsa kjennelsen det er reist innsigelse
(appell) mot, til videre behandling i «Audiencia Provincial», - i Storbritannia:
a) i England og Wales, «the High Court of Justice» eller, for dom på underholdsbidrag, «the Magistrates' Court»,
b) i Skottland, «the Court of Session» eller, for dom på underholdsbidrag, «the Sheriff Court»,
c) i Nord-Irland, «the High Court of Justice» eller, for dom på underholdsbidrag, «the Magistrates' Court»,
d) i Gibraltar, «the Supreme Court of Gibraltar» eller, for dom på underholdsbidrag, «the Magistrates' Court»,
- i Sveits: «den høyere domstolen i kantonen», - i Sverige: «Svea hovrätt», - i Tsjekkia: ankedomstolen via distriktsdomstolen, - i Tyskland: «Oberlandesgericht», - i Ungarn: den lokale domstolen ved fylkesretten (i Budapest, Buda sentrale
distriktsdomstol); innsigelsen (appellen) avgjøres av fylkesretten (i Budapest, Hovedretten), - i Østerrike: «Landesgericht» via «Bezirksgericht».
Vedlegg IV Innsigelser (appeller) som kan reises i henhold til konvensjonens artikkel 44, er som følger: - i Belgia: Hellas, Spania, Frankrike, Italia, Luxembourg og i Nederland, ved en
kassasjonsappell, - i Bulgaria: «oбжαлвαнe прeд Bърxoвния касациoнeн cъд» - i Danmark: ved en innsigelse (appell) til «højesteret», med tillatelse fra
«Procesbevillingsnævnet», - i Estland: en «kassatsioonikaebus», - i Finland: ved innsigelse (appell) til «korkein oikeus/högsta domstolen», - i Irland: ved en appell om et rettsspørsmål til høyesterett, - i Island: ved innsigelse (appell) til «Hæstiréttur», - i Kypros: ved innsigelse (appell) til høyesterett, - i Latvia: ved innsigelse (appell) til «Augstākās tiesas Senāts» via «Apgabaltiesa», - i Litauen: ved innsigelse (appell) til «Lietuvos Aukšèiausiasis Teismas», - i Malta: ingen videre innsigelse (appell) kan fremmes for en annen domstol; for dom på
underholdsbidrag, «Qorti ta' l-Appell» i samsvar med framgangsmåten fastsatt for innsigelser (appeller) i «kodiċi ta' Organizzazzjoni u Procedura Ċivili – kap. 12»,
- i Norge: ved anke til «Høyesterett», - i Polen: «skarga kasacyjna», - i Portugal: ved en innsigelse (appell) om et rettsspørsmål, - i Romania: en «contestatie i anulare» eller en «revizuire», - i Slovakia: «dovolanie», - i Slovenia: ved innsigelse (appell) til «Vrhovno sodišče Republike Slovenije», - i Storbritannia: ved en enkelt videre innsigelse (appell) om et rettsspørsmål, - i Sveits: en «recours devant le Tribunal fédéral»/«Beschwerde beim Bundesgericht»/«ricorso
davanti al Tribunale federale», - i Sverige: ved innsigelse (appell) til «Högsta domstolen», - i Tsjekkia: en «dovolání» og en «žaloba pro zmatečnost», - i Tyskland: en «Rechtsbeschwerde», - i Ungarn: «felülvizsgálati kérelem», - i Østerrike: en «Revisionsrekurs».
0 Rettet i henhold til meddelelse fra depositaren 16 jan 2009.
Vedlegg V Bekreftelse på dom og rettsforlik som omhandlet i artiklene 54 og 58 i konvensjonen om
domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker 1. Opphavsstat
2. Domstol eller kompetent myndighet som utsteder bekreftelsen 2.1. Navn 2.2. Adresse 2.3. Tlf/Faks/E-post 3. Domstol som har avsagt dommen/godkjent rettsforliket 3.1. Type domstol 3.2. Rettssted 4. Dom/rettsforlik 4.1. Dato 4.2. Referansenummer 4.3. Partene i dommen/rettsforliket 4.3.1. Navn på saksøker(e) 4.3.2. Navn på saksøkte 4.3.3. Navn på eventuelle andre parter 4.4. Dato for forkynnelse av det innledende prosesskrift i saken, dersom det er en fraværsdom 4.5. Dommen/rettsforliket er vedlagt denne bekreftelse 5. Navn på parter som har fått fri rettshjelp
Dommen/rettsforliket* er tvangskraftig i opphavsstaten (konvensjonen artikkel 38/58) mot:
Navn: Utferdiget i ..... , dato ..... Underskrift og/eller stempel
Vedlegg VI Bekreftelse på autentiske offentlig bekreftede dokumenter som omhandlet i artikkel 57 nr. 4 i
konvensjonen om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker 1. Opphavsstat 2. Domstol eller kompetent myndighet som utsteder bekreftelsen 2.1. Navn 2.2. Adresse 2.3. Tlf/Faks/E-post 3. Myndighet som har bekreftet dokumentet 3.1. Myndighet som har vært involvert i utstedelsen av det offentlig bekreftede dokumentet (hvis aktuelt) 3.1.1. Myndighetens navn og betegnelse 3.1.2. Sted for myndigheten 3.2. Myndighet som har registrert det offentlig bekreftede dokumentet (hvis aktuelt) 3.2.1. Type myndighet 3.2.2. Sted for myndigheten 4. Det offentlig bekreftede dokumentet 4.1. Beskrivelse av dokumentet 4.2. Dato 4.2.1. for utstedelse av dokumentet. 4.2.2. for registrering av dokumentet (om det er en annen dato) 4.3. Referansenummer 4.4. Dokumentets parter 4.4.1. Kreditors navn 4.4.2. Debitors navn 5. Den tvangskraftige forpliktelsen er vedlagt denne bekreftelse.
Det autentiske offentlig bekreftede dokumentet er tvangskraftig overfor debitor i opphavsstaten (konvensjonen artikkel 57 nr. 1.
Utferdiget i ....., dato ..... Underskrift og/eller stempel
Vedlegg VII Konvensjoner som erstattes i henhold til konvensjonen artikkel 65, er særlig følgende: - Traktaten mellom Spania og Sveits om gjensidig fullbyrdelse av dommer på sivil- og
handelsrettens område, undertegnet i Madrid 19. november 1896, - Konvensjonen mellom Den tsjekkoslovakiske republikken og Sveits om anerkjennelse og
fullbyrdelse av dommer med tilleggsprotokoll, undertegnet i Bern 21. desember 1926, - Konvensjonen mellom Sveits og Det tyske rike om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer
og voldgiftsavgjørelser, undertegnet i Bern 2. november 1929, - Konvensjon mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om anerkjennelse og
fullbyrdelse av dommer, undertegnet i København 16. mars 1932, - Konvensjonen mellom Italia og Sveits om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer,
undertegnet i Roma 3. januar 1933, - Konvensjonen mellom Sverige og Sveits om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer og
voldgiftsavgjørelser, undertegnet i Stockholm 15. januar 1936, - Konvensjonen mellom Belgia og Sveits om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer og
voldgiftsavgjørelser, undertegnet i Bern 29. april 1959, - Konvensjonen mellom Østerrike og Sveits om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer,
undertegnet i Bern 16. desember 1960, - Overenskomst mellom Norge og Storbritannia om gjensidig anerkjennelse og fullbyrdelse av
dommer i sivile saker, undertegnet i London 12. juni 1961, - Overenskomst mellom Norge og Forbundsrepublikken Tyskland om anerkjennelse og
fullbyrding av rettsavgjørelser og andre tvangsgrunnlag i sivile saker og handelssaker undertegnet i Oslo 17. juni 1977,
- Konvensjonen mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser på privatrettens område, undertegnet i København 11. oktober 1977, og
- Overenskomst mellom Norge og Østerrike om anerkjennelse og fullbyrding av rettsavgjørelser i sivile saker, undertegnet i Wien 21. mai 1984.
Vedlegg VIII Språkene omhandlet i konvensjonens artikkel 79 er bulgarsk, dansk, engelsk, estisk, finsk,
fransk, gresk, irsk, islandsk, italiensk, latvisk, litauisk, maltesisk, nederlandsk, norsk, polsk, portugisisk, rumensk, slovakisk, slovensk, spansk, svensk, tsjekkisk, tysk og ungarsk.
Vedlegg IX De stater og regler som er nevnt i protokoll 1 artikkel II, er som følger: - Estland: artikkel 214 nr. 3 og nr. 4 og artikkel 216 i sivilprosessloven (tsiviilkohtumenetluse
seadustik) om prosessunderretning, - Latvia: artikkel 78, 79, 80 og 81 i sivilprosessloven (Civilprocesa likums) om
prosessunderretning, - Litauen: artikkel 47 i sivilprosessloven (Civilinio proceso kodeksas), - Polen: artikkel 84 og 85 i sivilprosessloven (Kodeks postępowania cywilnego om
prosessunderretning /(przypozwanie), - Slovenia: artikkel 204 i sivilprosessloven (Zakon o pravdnem postopku) om
prosessunderretning, - Tyskland: artikkel 68, 72, 73 og 74 i sivilprosessloven (Zivilprozessordnung) om
prosessunderretning, - Ungarn: artikkel 58 til 60 i sivilprosessloven (Polgári perrendtartás) om prosessunderretning, - Østerrike: artikkel 21 i sivilprosessloven (Zivilprozessordnung) om prosessunderretning.
Unofficial translation – for information purposes only
Act of 17 June 2005 no. 90 relating to mediation and procedure in civil disputes (The
Dispute Act)
The structure of the Act
Part I – The purpose of the Act. Fundamental conditions for hearing civil cases
Chapter 1. The purpose and application of the Act
Section 11 The purpose of the Act
Section 12 The relevance of international law in the application of the Act
Section 13 The subject matter in dispute, the parties’ connection to the dispute and the dispute situation
Section 14 Right of action for organisations etc.
Section 15 Against whom action concerning the validity of public decisions should be directed
Chapter 2. Parties, procedural capacity and party representatives
Section 21 Capacity to sue and be sued
Section 22 Procedural capacity
Section 23 Party representative
Section 24 Party representative of persons adjudged incompetent
Section 25 Party representative of artificial persons
Chapter 3. Counsel and cocounsel
Section 31 Right to use counsel
Section 32 Obligation to use counsel
Section 33 Who can act as counsel
Section 34 Authority to represent a party in legal proceedings as counsel
Section 35 The relationship between the actions of the party and the actions of counsel
Section 36 Termination of counsel’s authority
Section 37 Cocounsel
Section 38 Determination by the court of counsel’s fees
Chapter 4. Substantive and territorial jurisdiction
I Substantive jurisdiction
Section 41 Substantive jurisdiction
Section 42 Transfer from the district court to the conciliation board
II Territorial jurisdiction (venue)
Section 43 International venue
Section 44 Ordinary venue
Section 45 Venues which may be elected by the claimant
Section 46 Agreed venue
1
Section 47 Hearing on venue. Referral
Part II – Mediation and clarification of the case
Chapter 5. Obligations before bringing action
Section 51 Scope
Section 52 Notice of claim and the basis for the claim
Section 53 Obligation to provide information about important evidence
Section 54 Attempt to reach amicable settlement
Chapter 6. Proceedings before the conciliation board
Section 61 Principles governing the work of the conciliation board
Section 62 Cases that are heard by the conciliation board
Section 63 Application for conciliation proceedings
Section 64 Reply
Section 65 Notice of meeting
Section 66 The duty of the parties to attend
Section 67 Counsel and of counsel
Section 68 The procedure of meetings
Section 69 Public access to meetings, access to information, the court record
Section 610 The power of the conciliation board to pass judgement
Section 611 Discontinuation of the case
Section 612 The rulings of the conciliation board
Section 613 Costs
Section 614 Remedies against the rulings of the conciliation board
Chapter 7 Outofcourt mediation
Section 71 Agreement on outofcourt mediation
Section 72 The mediator
Section 73 The procedure at mediation
Section 74 The mediator’s remuneration
Chapter 8. Mediation and judicial mediation before the ordinary courts
I Amicable settlement and mediation
Section 81 Amicable settlement of disputes before the courts
Section 82 Mediation
II Judicial mediation
Section 83 Judicial mediation
Section 84 The judicial mediator
Section 85 The proceedings in and the content of judicial mediation
2
Section 86 Prohibited evidence and duty of confidentiality
Section 87 Further proceedings if no agreement is reached
Part III The proceedings in the court of first instance
Chapter 9. General procedure
I General
Section 91 Scope
II Preparation of the case
Section 92 Instituting proceedings. The writ of summons
Section 93 Written reply
Section 94 Management of the case. Plan for further proceedings
Section 95 Court hearings during the preparatory stage
Section 96 Remarks, objections and rulings on procedural issues
Section 97 Rulings based on agreement between the parties
Section 98 Simplified judgement proceedings
Section 910 Completion of the preparatory stage. Written closing submission
Section 911 Preparation for the main hearing
III The main hearing
Section 912 The composition of the court at the main hearing
Section 913 Administration of the main hearing
Section 914 Oral main hearing
Section 915 The different stages of the main hearing
Section 916 Amendments to the claim, the prayer for relief, the grounds for the prayer and evidence
Section 917 The case is closed for judgement. Continued proceedings
Chapter 10. Small claims procedure
Section 101 Main rule and scope
Section 102 Preparation of the case
Section 103 Oral final hearing
Section 104 Judgement
Section 105 Costs
Section 106 Appeal
Part IV – General provisions
Chapter 11. The basis for the court’s rulings, guidance and management of the case
Section 111 The basis for the court’s rulings
Section 112 The court’s position with regard to the procedural steps of the parties
Section 113 The court’s responsibility to apply the law
3
Section 114 Exception when the right of disposition of the parties is limited
Section 115 The court's duty to give guidance
Section 116 The duty of the court to take an active part in the management of a case
Section 117 Remedies in the event of poor case management
Chapter 12. Pleadings
Section 121 General provisions on pleadings
Section 122 The form of pleadings
Section 123 Filing pleadings
Section 124 Service of pleadings
Chapter 13. Court hearings and court records
I. Court hearings
Section 131 Court hearings and distance meetings
Section 132 Summoning parties to court hearings
Section 133 Summons of witnesses and experts to court hearings
Section 134 Lawful absence
II. Court records
Section 135 Keeping of court records
Section 136 The content of the court record
Section 137 Electronic recording of party and witness testimony at the main hearing
Section 138 Entering testimony given at the main hearing in the court record
Section 139 Party and witness testimony outside the main hearing
Chapter 14. Right of access and inspection
Section 141 The parties’ right of access
Section 142 The public’s right of access
Section 143 Exceptions to the public’s right of access to court records and judicial rulings
Section 144 Exceptions to the public’s right of access to other case documents
Section 145 The time for the public’s right of access
Section 146 Procedure in disputes on the right of access
Section 147 Regulations on access
Chapter 15. Joinder of claims and actions. Intervention
Section 151 Multiple claims
Section 152 Several parties as claimants or defendants
Section 153 Joinder of third parties
Section 154 Method of bringing new claims into the action and amending the parties
Section 155 The relationship between several parties on the same side
4
Section 156 Consolidation of cases for joint hearing
Section 157 Third party intervention
Section 158 Written submission to throw light on public interests
Section 159 Thirdparty notice
Chapter 16 Managing the progress of the case. Special remedies
I Splitting
Section 161 Splitting the proceedings and the adjudication
II Relisting and deferral
Section 162 Rescheduling or adjournment of court hearings due to absence
Section 163 Rescheduling in other cases
Section 164 Adjournment at the main hearing
III Omissions and judgement in default
Section 165 Deficient procedural steps
Section 166 Omitted procedural steps
Section 167 Exceeding time limits and time limit orders
Section 168 Failure to attend court hearings
Section 169 Summary dismissal in case of unlawful absence
Section 1610 Judgement in default
Section 1611 Remedies against rulings pursuant to sections 169 and 1610
Section 1612 The conditions for reinstatement
Section 1613 The time limit for applying for reinstatement
Section 1614 Dealing with an application for reinstatement
Section 1615 The consequences of a stay of proceedings
Section 1616 Stay of proceedings pursuant to statute
Section 1617 Stay of proceedings by agreement
Section 1618 Stay of proceedings for other reasons
Section 1619 Quashing a stayed case
Chapter 17. Valuation
Section 171 Cases in which the value shall be determined
Section 172 The basis for the valuation
Section 173 What the valuation shall include
Section 174 Special calculations rules
Section 175 Setting aside a valuation
Chapter 18. The consequences of legal action etc.
Section 181 Legal actions that preclude the institution of a new action (lis pendens)
5
Section 182 The time at which the preclusion arises and ceases
Section 183 The time at which other consequences of the institution of legal action arise and cease
Section 184 Voluntary waiver of legal action
Chapter 19. Judicial rulings and incourt settlements
I. Form and procedure
Section 191 Judgements, interlocutory orders and decisions
Section 192 The composition of the court. The authority of the preparatory judge
Section 193 Deliberation and voting
Section 194 Pronouncement
Section 195 Notification of the ruling
II The content of the ruling
Section 196 Form and reasons
Section 197 Time limits for performance
III Rectification, supplementary judgement and reversal
Section 198 Rectification of errors
Section 199 Supplementary ruling
Section 1910 Reversal
IV Incourt settlements
Section 1911 Entering into an incourt settlement
Section 1912 Effects of incourt settlements. Power to set aside incourt settlements
IV. Enforceability and legal force
Section 1913 Enforcement
Section 1914 The time when a ruling becomes final and enforceable
Section 1915 The implications of a final and enforceable ruling
Section 1916 The legal force of foreign rulings
Chapter 20. Legal costs
Section 201 Scope
Section 202 Award of costs to the successful party
Section 203 Award of costs to a party who has succeeded to a significant degree
Section 204 Costs irrespective of outcome
Section 205 Assessment of compensation for costs
Section 206 Actions with more than one party on the same side
Section 207 Liability of party representatives for costs
Section 208 General provisions on awards of cost
Section 209 Review of costs awards
6
Section 2010 Counsel’s preferential right to awarded costs
Section 2011 Provision of security for liability for costs
Section 2012 The State’s liability for costs
Part V Evidence
Chapter 21. General provisions on evidence
Section 211 The scope of the evidence provisions
Section 212 The evaluation of evidence
Section 213 Right and duty to present evidence
Section 214 The parties’ duties of truth and disclosure
Section 215 General duty to testify and give evidence
Section 216 Summary of evidence
Section 217 General restrictions on the right to present evidence
Section 218 Restrictions on account of proportionality
Section 219 The presentation of evidence at oral hearings
Section 2110 Distance examination
Section 2111 Taking of evidence
Section 2112 Written statements as evidence
Section 2113 The presentation of evidence in cases that are heard in writing
Chapter 22. Prohibited and exempted evidence
Section 221 Prohibition against evidence of importance to national security or relations with a foreign State
Section 222 Prohibition against evidence of discussions in government meetings
Section 223 Prohibition against evidence subject to a statutory duty of confidentiality
Section 224 Prohibition against evidence of legal proceedings and judicial rulings
Section 225 Prohibition against and exemption from evidence for information confided to persons in certain occupations
Section 226 Prohibition against evidence of character and credibility
Section 227 Prohibition against improperly obtained evidence
Section 228 Exemption for close relatives from giving evidence about information given to them by the party
Section 229 Exemption from evidence for incriminating personal details
Section 2210 Exemption from evidence for trade or business secrets
Section 2211 Exemption from the duty to provide evidence for the mass media protection of sources
Section 2212 Duty of confidentiality and hearings in camera
Chapter 23. The obligations of the parties to attend and testify
Section 231 The obligation of the parties to attend
7
Section 232 Examination of parties
Chapter 24. Testimony
Section 241 Obligation to give evidence
Section 242 Witness duty for persons who are deprived of their liberty
Section 243 Witness duty in case of prohibited and exempted evidence
Section 244 Obligation to prepare for testimony and to bring evidence
Section 245 Witnesses who fail to attend or who attend in an intoxicated state
Section 246 Individual examination the right to attend the hearing
Section 247 Order to leave the courtroom during witness testimony
Section 248 Preliminaries to the examination of witnesses
Section 249 The examination of witnesses
Section 2410 Child witnesses
Section 2411 Seriously mentally ill and mentally handicapped witnesses
Chapter 25. Expert evidence
Section 251 Expert evidence
Section 252 The conditions for appointing experts
Section 253 Number of experts. Choice of experts. Expert panels
Section 254 Terms of reference. Instructions
Section 255 The expert report. Oral testimony
Section 256 Experts witnesses
Chapter 26: Real evidence
Section 261 Real evidence
Section 262 Presentation of documentary evidence
Section 263 Presentation of other types of real evidence
Section 264 Individuals as evidence
Section 265 Objects as evidence
Section 266 The application for access to evidence
Section 267 Disputes concerning access to evidence
Section 268 Enforcement
Chapter 27. Taking of evidence within a lawsuit
Section 271 Conditions for taking evidence
Section 272 Petition for taking evidence. The ruling of the court
Section 273 Taking evidence
Section 274 Direct examination and distance examination
Section 275 Inspection of evidence
8
Section 276 Reporting on the inspection
Section 277 Taking of evidence outside the courts
Chapter 28. Securing evidence outside a lawsuit
Section 281 Securing evidence
Section 282 Conditions for securing evidence
Section 283 Petition to secure evidence. The ruling of the court
Section 284 Implementing the securing of evidence
Section 285 Expenses relating to the securing of evidence
Chapter 28A. Right of information in connection with infringements of intellectual
property rights etc.
Section 28A1 Right of information in connection with infringements of intellectual property rights etc.
Section 28A2 Requirements concerning proportionality etc.
Section 28A3 Petition for a disclosure order and its consideration
Section 28A4 The court's decision
Section 28A5 Costs and outlays
Part VI Remedies
Chapter 29. Appeal to the court of appeal
Section 291 The court of appeal as appellate court
Section 292 Appellable rulings
Section 293 Grounds of appeal
Section 294 Claims that may be heard in the appeal case
Section 295 Time limit for appeal
Section 296 Waiver of the right of appeal
Section 297 Derivative appeal
Section 298 Legal standing
Section 299 Submitting the appeal. The notice of appeal
Section 2910 Preliminary hearing of the appeal by the recipient court
Section 2911 The reply
Section 2912 Summary dismissal and setting aside during the preparation of the appeal
Section 2913 Leave to appeal. Refusal
Section 2914 Further preparation of the case
Section 2915 Type of hearing and the basis for the ruling in appeals against interlocutory orders and decisions
Section 2916 Type of hearing and basis for the ruling in appeals against judgements
Section 2917 Lay judges
9
Section 2918 Oral appeal hearing
Section 2919 Waiver of notice of appeal
Section 2920 The court's review of the appeal
Section 2921 Procedural errors
Section 2922 Separate hearing and determination of appeals against procedure
Section 2923 The determination of the appeal by the court of appeal
Section 2924 Further hearing after a ruling has been set aside
Chapter 30. Appeal to the Supreme Court
Section 301 The Supreme Court as appellate court
Section 302 Direct appeal to the Supreme Court
Section 303 Corresponding application of the provisions on appeal to the court of appeal
Section 304 Leave to appeal against judgement
Section 305 Refusal of leave to appeal against interlocutory orders and decisions
Section 306 Limitations on the right of secondtier appeals against interlocutory orders
Section 307 New claims, broadening the prayer for relief, new factual basis and new evidence
Section 308 Further preparation of the case
Section 309 Type of hearing and basis for the ruling in appeals against interlocutory orders and decisions
Section 3010 Type of hearing and basis for the ruling in appeals against judgements
Section 3011 Oral appeal hearing
Section 3012 Hearing cases that are to be ruled on by more than five judges
Section 3013 The State’s right to participate in cases concerning the Constitution or international obligations
Section 3014 Setting aside and further hearing before the lower court where the basis for the ruling is deficient
Section 3015 Setting aside the district court’s ruling in addition
Chapter 31. Reopening.
Section 311 Scope. Which court shall determine whether to reopen a case
Section 312 Rulings that may be reopened
Section 313 Reopening on grounds of procedural error
Section 314 Reopening on grounds of errors in the ruling
Section 315 General limitations on the right to have a case reopened
Section 316 Time limits for reopening a case
Section 317 Petition to reopen a case
Section 318 The hearing of the petition by the court
Section 319 Simplified ruling on the petition
10
Part VII – Provisional security
Chapter 32. General provisions
Section 321. Introduction
Section 322 Relationship to the general provisions of the Act, etc
Section 323 Norwegian and foreign ships and foreign Stateowned aircraft
Section 324 Competent Court
Section 325 The petition
Section 326 Provisional review
Section 327 Court proceedings
Section 328 Subsequent oral hearing
Section 329 Contemporaneous adjudication of the main claim
Section 3210 Liability for costs in case of provisional security
Section 3211 Compensation in cases of provisional security
Section 3212 Provision of security
Section 3213 Lapse of security
Chapter 33 Arrest
Section 331 Introduction
Section 332 Basis for security for arrest of assets
Section 333 Proving the claim and the basis for security
Section 334 The arrest order
Section 335 Execution of arrest
Section 336 Choice of asset
Section 337 The effect of the arrest, protection against third parties etc
Section 338 Special provisions for arrest of aircraft
Section 339 Discharge of arrest etc
Section 3310 Lapse of arrest and extension of time limits
Section 3311 Basis for security for exit permit restriction
Section 3312 The ruling of the court, subsequent oral hearing
Section 3313 Execution of the permit restriction
Section 3314 Lapse of exit permit restriction
Chapter 34 Interim measures
Section 341 Basis for security
Section 342 Proving the claim and the basis for security
Section 343 Rulings on interim measures
Section 344 Execution of an interim measure
11
Section 345 Stay of interim measures etc
Section 346 Lapse of interim measures and extension of time limits
Section 347 Special provisions concerning interim measures to secure intellectual property rights
Part VIII Special types of procedure
Chapter 35. Class actions
Section 351 Scope. Definitions
Section 352 Conditions for class actions
Section 353 Bringing the action
Section 354 Approval of class actions
Section 355 Notice of approved class action
Section 356 Class actions that require registration of class members
Section 357 Class actions that do not require registration of class members
Section 358 Withdrawal of class membership
Section 359 Rights and obligations in the class action. Representation
Section 3510 Issues in dispute that only relate to one or a limited number or class members. Subgroups
Section 3511 Rulings on claims raised in the class action. Settlement
Section 3512 Costs
Section 3513 Remuneration
Section 3514 The financial liability of the class members etc.
Section 3515 A class as respondent
Chapter 36. Cases concerning administrative decisions on coercive measures in the health and social services
Section 361 Scope
Section 362 How and where legal action shall be brought. The effects of legal action
Section 363 The parties and procedural capacity
Section 364 The composition of the court. Expert panel
Section 365 The hearing and review by the court
Section 366 Party rights etc. of the private party
Section 367 Access to documentation and court hearings
Section 368 The expenses relating to the case
Section 369 Anticipatory effect etc.
Section 3610 Appeal
Part IX Entry into force and amendments in other statutes
Chapter 37. Entry into force and amendments in other statutes
12
Section 371 Entry into force
Section 372 Transitional provisions
Section 373 Amendments in other statutes
13
Part I – The purpose of the Act. Fundamental conditions for hearing civil cases
Chapter 1. The purpose and application of the Act
Section 11 The purpose of the Act
(1) The Act shall provide a basis for hearing civil disputes in a fair, sound, swift, efficient and confidence inspiring manner through public proceedings before independent and impartial courts. The Act shall safeguard the needs of individuals to enforce their rights and resolve their disputes, and the needs of society for respect and clarification of legal rules.
(2) To achieve the purposes in subsection (1):
– each party shall be entitled to argue its case and to present evidence,
– each party shall have access to and the opportunity to refute the arguments and evidence of the opposite party,
– each party shall at one stage of the proceedings have the opportunity to argue its case orally and to present its evidence directly to the court,
– the procedure and the costs involved shall be reasonably proportionate to the importance of the case,
– differences in the parties’ resources shall not be decisive to the outcome of the case,
– reasons shall be given for important rulings, and
– rulings of special importance shall be open to review.
Section 12 The relevance of international law in the application of the Act
The Act applies subject to such limitations as are recognised in international law or that derive from any agreement with a foreign State.
Section 13 The subject matter in dispute, the parties’ connection to the dispute and the dispute situation
(1) An action may be brought before the courts for legal claims.
(2) The claimant must show a genuine need to have the claim determined against the defendant. This shall be determined based on a total assessment of the relevance of the claim and the parties’ connection to the claim.
Section 14 Right of action for organisations etc.
(1) If the conditions in section 13 otherwise are fulfilled, an organisation or association may bring an action in its own name in relation to matters that fall within its purpose and normal scope.
(2) Public bodies charged with promoting specific interests may in the same manner bring an action in order to safeguard such interests.
Section 15 Against whom action concerning the validity of public decisions should be directed
An action concerning the validity of an administrative decision shall be brought against the body that made the decision in the final instance. If this is a state body, the court shall give notice of the action to a municipal or county authority that made a decision in the case in an earlier instance.
14
Chapter 2. Parties, procedural capacity and party representatives
Section 21 Capacity to sue and be sued
(1) The following have the capacity to sue and be sued:
a) physical persons,
b) the State, municipal authorities and county authorities,
c) companies, including limited companies, general partnerships and limited partnerships,
d) cooperative societies, savings banks and foundations,
e) estates in bankruptcy and estates of deceased persons under public administration,
f) other organisations and independent stateowned enterprises if specifically provided by statute.
(2) Other organisations than those mentioned in subsection (1) have the capacity to sue and be sued to the extent justified by an overall assessment, where the court shall have particular regard to:
– whether the organisation has a permanent organisational structure,
– whether the organisation is represented externally by an executive committee or other body,
– whether the organisation has a formalised membership arrangement,
– whether the organisation has funds of its own, and
– the purpose of the organisation and the subject matter of the action.
Section 22 Procedural capacity
(1) Procedural capacity is the capacity to act on behalf of oneself in a lawsuit, including the capacity to bring and defend an action.
(2) Persons of legal age have procedural capacity unless otherwise provided by this section. The same applies to a foreigner who is not of legal age pursuant to the law of his domicile, if he would be of legal age pursuant to Norwegian law.
(3) Persons below the legal age of majority only have procedural capacity if provided by statute.
(4) A person of legal age who due to his mental state of health is unable to safeguard his own interests during the case does not have procedural capacity. If he or she does not have a provisional guardian, the court shall ensure that such guardian is appointed.
(5) The case may be dismissed if it is beyond doubt that it cannot serve any sensible purpose and is brought by a person who abuses the court system by repeatedly bringing such cases.
Section 23 Party representative
(1) For natural persons who lack procedural capacity and for artificial persons, the party representative shall attend to all the rights and obligations of the party in the lawsuit. A party may only have one party representative at a time.
(2) Persons of legal age who lack procedural capacity pursuant to section 22(4) shall be represented by the provisional guardian.
Section 24 Party representative of persons adjudged incompetent
15
(1) The party representative of person who is adjudged incompetent shall be his guardian. Section 4 of the Guardianship Act applies if the parents of such a person are joint guardians.
(2) A minor over 15 years of age shall receive notice of court hearings. The court shall inform the minor that he is entitled but not obliged to attend court hearings. The minor shall receive copies of written pleadings at the same time as the guardian unless the minor has declared that this is unnecessary.
(3) If the action relates to property under the administration of the public guardian's office, the writ of summons shall be served on the public guardian’s office. The public guardian's office is entitled to join the case. Procedural steps taken by the public guardian's office shall be for the benefit of the person adjudged incompetent, even if they are inconsistent with his own procedural steps.
Section 25 Party representative of artificial persons
(1) The party representative of an artificial person shall be the person who has authority to accept service on behalf of the entity, see the Courts of Justice Act section 19. If more than one person has authority to accept service on behalf of the entity, the executive committee shall appoint the party representative.
(2) The party representative may delegate the power to act as party representative to another person who is employed by the legal entity or associated with the part of the undertaking to which the action relates. Delegation may apply for an individual case or for specific types of cases, and shall be in writing. Delegation cannot limit the rights of the representative pursuant to section 23 (1).
Chapter 3. Counsel and cocounsel
Section 31 Right to use counsel
(1) A party may be represented by counsel.
(2) A party may only be represented by one counsel at a time. The court may permit a party to be represented by more than one counsel if there are special reasons for doing so. If more than one counsel is present at a court hearing, the court and the opposite party shall be informed in advance which counsel is entitled to take procedural steps on behalf of the party at any given time.
(3) Provisions in this Act that refer to a party or parties apply correspondingly to counsel for a party, unless it is expressly stated or implied by the context that the procedural right or obligation in question is incumbent on the party in person.
Section 32 Obligation to use counsel
If a party who is not represented by counsel is unable to present the case in a comprehensible manner, the court may order the party to be accompanied by counsel.
Section 33 Who can act as counsel
(1) [Norwegian] advocates may act as counsel in cases that are conducted pursuant to the provisions of this Act. Notwithstanding, only Supreme Court advocates can be engaged as counsel in cases that involve an oral hearing before the Supreme Court.
(2) An authorised deputy advocate may act as an advocate pursuant to this Act unless otherwise provided by section 223(1) of the Courts of Justice Act.
(3) A close relative of a party may act as counsel for the said party except in proceedings before the Supreme Court or if the court rejects him as unfit. If the dispute involves a business undertaking, the same applies to employees and other persons affiliated with the relevant part of the undertaking.
16
(4) The court may permit another suitable person of legal age to act as counsel. Persons involved in the commercial or regular provision of legal services may only act as counsel if they satisfy the requirements of section 218 of the Courts of Justice Act.
(5) A foreign advocate may act as counsel if the court finds this unobjectionable in view of the nature of the case and other circumstances.
(6) The King shall issue regulations that prescribe the extent to and the conditions under which advocates domiciled in other EEA States are entitled to act as counsel.
Section 34 Authority to represent a party in legal proceedings as counsel
(1) Counsel may take any procedural step on behalf of the party he represents. Any limitations on counsel’s authority shall not be binding on the court or the opposite party.
(2) An advocate is not required to present evidence of his authority unless the court finds it necessary. Other counsel shall present a written authority unless the party is present in person and confirms the authority. Notwithstanding that the authority is insufficiently established, the hearing may commence if adjournment would cause damage.
Section 35 The relationship between the actions of the party and the actions of counsel
(1) The party is entitled to act alongside counsel.
(2) The actions and omissions of counsel operate both to the advantage and to the disadvantage of the party.
(3) A party who is present in court is bound by the actions of counsel unless the party immediately raises an objection.
Section 36 Termination of counsel’s authority
(1) Counsel’s authority to represent a party may be revoked at any time. The revocation shall be binding on the court and the opposite party when notice of revocation is given to them.
(2) Counsel may withdraw from representing a party in legal proceedings. Counsel who withdraws is under a duty to take procedural steps that cannot be postponed without exposing the party to loss. The withdrawal shall be binding on the court and the opposite party when notice of revocation is given to them.
Section 37 Cocounsel
(1) A party may be assisted by cocounsel. Cocounsel must satisfy the conditions for acting as counsel in section 33.
(2) The court shall determine the extent to which cocounsel is permitted to address the court and to examine parties and witnesses alongside or instead of counsel.
(3) Submissions made by cocounsel operate both to the advantage and to the disadvantage of the party unless the party immediately raises an objection.
Section 38 Determination by the court of counsel’s fees
(1) A party or counsel may apply to the court to determine counsel’s fees. In the determination, the court shall have regard to the costs that it is reasonable to impose on the party in view of the nature of the litigation, the importance of the case and the relationship between the party and counsel.
17
(2) An application pursuant to subsection (1) must be filed no later than one month after the decision in the relevant instance has been served.
Chapter 4. Substantive and territorial jurisdiction
I Substantive jurisdiction
Section 41 Substantive jurisdiction
(1) Conciliation boards hear cases referred to in section 62.
(2) Unless otherwise provided in subsection (1) or (3), the district courts are the ordinary courts of first instance for cases brought before the courts.
(3) The courts of appeal hear cases in the first instance where specifically provided, appeals referred to in section 291 and petitions for review of civil judgements referred to in section 31 3(3).
(4) The Supreme Court hears cases referred to in sections 301 and 311.
Section 42 Transfer from the district court to the conciliation board
If an action is lodged directly with the district court contrary to section 62(2), the case shall be referred to a conciliation board with territorial jurisdiction. If more than one conciliation board has jurisdiction, the claimant may chose the conciliation board to which the case shall be referred. The transfer implies that the writ of summons shall be treated as a complaint to the conciliation board.
II Territorial jurisdiction (venue)
Section 43 International venue
(1) Disputes in international matters may only be brought before the Norwegian courts if the facts of the case have a sufficiently strong connection to Norway.
(2) If no venue can be established pursuant to sections 44 and 45 but the case is still subject to Norwegian jurisdiction, an action may be filed with the Oslo City Court. If the defendant has an asset in the realm that can be applied to settle the claimant’s claim, an action may instead be filed with the court of the place where the asset is located.
Section 44 Ordinary venue
(1) An action may be filed with the court of the ordinary venue of the defendant.
(2) The ordinary venue of natural persons is the place of their habitual residence. A person who has habitual residence in several judicial districts has an ordinary venue in each such district.
(3) Undertakings registered in the Register of Business Enterprises have their ordinary venue at the place where the head office of the undertaking is located according to such registration. Foreign business undertakings that have a branch, agency or similar place of business in Norway have an ordinary venue at the place where such business is located if the action relates to activities at that place.
(4) The ordinary venue of the State is Oslo. County authorities and municipal authorities have their ordinary venue at the place where the main administrative centre is located. Independent state owned enterprises have their ordinary venue at the place where the executive committee is seated.
(5) Undertakings and organisations that have no ordinary venue pursuant to subsections (3) and (4) have their ordinary venue at the same place as the person on whom the writ of summons shall be served.
18
Section 45 Venues which may be elected by the claimant
(1) Real property: Actions relating to real property may be brought in the judicial district where the real property is situated. If the property is situated in more than one judicial district, an action may be brought in each of the districts. The same applies if the action relates to several adjacent real properties situated in different judicial districts.
(2) Contractual relationships: Actions relating to contractual relationships may be brought at the place where the obligation upon which the action is based has been performed or is to be performed. This does not apply to claims for the payment of money if the defendant has an ordinary venue in Norway pursuant to section 44.
(3) Damages in tort: Actions for damages for economic and noneconomic loss in tort and actions against an insurer in matters relating to cover for such loss may be brought in the place where the damage originated or where its effect occurred or may occur. If the effect occurred in more than one place, the action may be brought in the place where the main effect occurred.
(4) Employment relationships: An action by an employee against his employer for claims arising out of an individual employment relationship may be brought at the place of work or at the place where the employee normally performs his work. If there is no such place, the action may be brought at the place of business from where the employee was employed.
(5) Maritime relations: Actions arising out of maritime relations may be brought in the judicial district where the vessel's port of registry is situated. If the vessel has been arrested, an action relating to the claim for the payment of money secured by such arrest may be brought at the place where such arrest took place. This same applies if the vessel has been released or arrest has been avoided by the provision of security. Actions directed at the shipmaster pursuant to section 73 of the Maritime Act and actions against the shipmaster or crew relating to obligations incurred during service may be brought in the judicial district in which the vessel is docked at the time of service of the writ of summons.
(6) Inheritance: Actions against heirs may be brought at the place where the deceased had his last ordinary venue. This does not apply if the estate is under public administration, if the administration of the estate has been completed or if more than 6 months have elapsed since the date of death.
(7) Consumer relations: A consumer who has entered into an agreement with a tradesperson with respect to goods or services for personal use may bring an action against such tradesperson at his own ordinary venue. This does not apply if the agreement has been entered into by the consumer in person at the tradesperson's permanent place of business.
(8) Actions against the State or county authorities: Actions against the State may be brought at the claimant’s ordinary venue. Actions against county authorities may be filed with the court in the county where the claimant has his ordinary venue.
(9) Actions against insurance companies: Actions against insurance companies for payment in insurance claims may be brought at the ordinary venue of the claimant.
Section 46 Agreed venue
(1) An action may be filed with the court agreed upon by the parties. Such an agreement may either exclude or supplement the venues provided by sections 43 to 45.
(2) An agreement that broadens or limits the international jurisdiction of the Norwegian courts shall be made in writing.
(3) An agreement between a consumer and a tradesperson that limits the right to bring an action beyond what is provided in sections 44 and 45 shall be made in writing. The agreement is not binding on the consumer if it was concluded before the dispute arose.
Section 47 Hearing on venue. Referral
19
(1) If an action is filed with a court that lacks territorial jurisdiction, the court shall refer the case to a court with territorial jurisdiction. If more than one court has territorial jurisdiction, the claimant may choose the court to which the case shall be referred.
(2) Section 38 of the Courts of Justice Act applies to the referral of a case to a different court.
(3) If no Norwegian court has territorial jurisdiction, the case shall be dismissed.
Part II – Mediation and clarification of the case
Chapter 5. Obligations before bringing action
Section 51 Scope
(1) This Chapter applies to proceedings in legal disputes before an action is brought before a district court pursuant to Chapter 9 or 10, except for claims concerning administrative decisions on coercive measures pursuant to Chapter 36.
(2) Section 52(1) first and second sentence also apply before an action is brought before a conciliation board.
Section 52 Notice of claim and the basis for the claim
(1) Before bringing an action, the party shall give notice in writing to the person or persons against whom the action may be brought. The notice shall contain information about the claim and the basis for the claim. The notice shall invite the opposite party to respond to the claim and the basis for the claim.
(2) A person who receives notice of claim shall respond to the claim and the basis for the claim within a reasonable time. If the claim is contested in whole or in part, he shall specify the basis upon which it is contested. If he is of the opinion that he has a claim against the party who has given notice of claim, he shall at the same time give notice of his claim and the basis for his claim, and invite the opposite party to respond.
(3) A notice of claim pursuant to subsections (1) and (2) that is made to a private party shall be delivered on paper unless otherwise agreed between the parties or there is an established business relationship between the parties where communication normally takes place electronically.
Section 53 Obligation to provide information about important evidence
(1) A person who gives notice of claim or who contests a notified claim shall at the same time provide information about important documents or other evidence of which he is aware and of which he cannot expect the opposite party to be aware. This applies irrespective of whether such evidence supports his position or the position of the opposite party.
(2) The obligation in subsection (1) applies subject to the limitations pursuant to the rules on prohibited evidence and exceptions from evidence in Chapter 22 and other rules of evidence in this Act.
Section 54 Attempt to reach amicable settlement
The parties shall investigate whether it is possible to reach an amicable settlement of the dispute before action is brought, and shall make a strong attempt at settlement, if necessary through conciliation before a conciliation board, nonjudicial mediation or by bringing the dispute before a nonjudicial dispute resolution board.
Chapter 6. Proceedings before the conciliation board
20
Section 61 Principles governing the work of the conciliation board
(1) The procedure before the conciliation board shall help the parties to achieve a simple, swift and cheap resolution of the case through conciliation or judgement.
(2) The provisions in Part I, IV and V of this Act apply to the conciliation board as far as they are appropriate and this Chapter does not provide otherwise.
Section 62 Cases that are heard by the conciliation board
(1) The conciliation board can hear cases that can be brought by writ of summons to the district court pursuant to the provisions on general procedure or small claims procedure in this Act. However, the conciliation board shall not hear
a) family cases, except for cases solely concerned with financial settlement upon separation;
b) cases against a public authority, institution or civil servant concerning matters which are not exclusively of a private law nature,
c) cases concerning the validity of an arbitration award or an incourt settlement,
d) cases decided on by a tribunal if it is provided by statute that the decisions of such tribunal shall be binding on the parties unless the case is brought before the courts, nor
e) other cases in respect of which it is provided by statute that conciliation before the conciliation board shall not take place.
(2) Before an asset claim can be heard by the district court, it shall be heard by the conciliation board provided the conditions in subsection (1) are fulfilled. However, this shall not apply if
a) the amount in dispute is at least NOK 125 000 and both parties have been assisted by a lawyer,
b) outofcourt mediation pursuant to Chapter 7 has been attempted,
c) the case has been heard on its merits in the fair trade or complaints tribunal with the consent of the opposite party, or in a similar tribunal that has been publicly approved pursuant to statute, or
d) a new claim or a new party is introduced pursuant to sections 151 to 153 after the writ of summons has been served.
Section 63 Application for conciliation proceedings
(1) A case shall be brought before the conciliation board by way of complaint. The complaint shall be submitted orally or in writing to the conciliation board pursuant to the provisions of Chapter 12.
(2) The complaint shall state
a) the name of the conciliation board,
b) the names and addresses of the parties and of any counsel or party representative pursuant to sections 23 to 25,
c) the claim that is being made and a prayer for relief which clearly states the result the claimant is requesting by way of judgement, and
d) the grounds for the claim, which must always contain a concise description of the facts upon which the claim is directly based.
(3) Copies of documents upon which the claim is directly based should be attached. If the claimant is claiming compensation for costs for nonjudicial debt collection, the request for payment pursuant to the Debt Collection Act section 10, cf. section 12 shall be attached.
(4) If the conciliation board does not have jurisdiction over the case, the complaint shall be summarily dismissed. If the claim contains errors that can be rectified, the claimant shall first be
21
given the opportunity to rectify them pursuant to section 165. A claim that is submitted to the wrong conciliation board pursuant to the provisions of Chapter 4 shall be referred to the appropriate conciliation board pursuant to section 47.
Section 64 Reply
(1) If the conciliation board proceeds with the case, the complaint shall be served on the defendant together with an order to file a reply within a time limit, which shall normally be fixed at two weeks. The reply shall be submitted orally or in writing pursuant to the provisions of Chapter 12. The conciliation board shall provide necessary guidance on the mandatory contents of the reply and the consequences of submitting a reply that is out of time or incomplete.
(2) The defendant shall state in his reply whether the claim in the complaint is accepted or contested, or whether he objects to the conciliation board dealing with the case. If the claim is contested, the reply should also briefly state the grounds for the defendant’s standpoint. Copies of important documents should be attached.
(3) If the reply is submitted out of time and there is no cause to believe that the defendant is lawfully absent pursuant to section 1612(2), the conciliation board shall pronounce judgement in default if the conditions for doing so are fulfilled. If there is cause to believe that the defendant’s failure to respond is due to lawful absence, the conciliation board shall either fix a new time limit or summon a meeting.
(4) If the defendant in his reply has accepted the prayer for relief in the complaint, the conciliation board shall pass judgement accordingly.
Section 65 Notice of meeting
(1) The conciliation board shall summon the parties to a meeting to hear the case pursuant to section 132. The meeting should take place within three months after the complaint was submitted.
(2) The summons shall invite the parties to submit copies of any new documents to the conciliation board and the opposite party at least one week before the meeting. The parties shall be given specific notice of the oneweek time limit for warning the presentation of evidence pursuant to section 68(4), for informing about the use of an advocate pursuant to section 67(5) and for an application to discontinue the proceedings pursuant to section 611(2).
Section 66 The duty of the parties to attend
(1) A party who has his ordinary venue in the municipal authority or in a neighbouring municipal authority has a duty to attend either in person or by a party representative pursuant to section 23 unless he is lawfully absent. A party in a case which concerns a personally run business undertaking may attend by one of his employees.
(2) A party who is not obliged to attend in person pursuant to subsection (1) may attend by counsel.
(3) The case shall be summarily dismissed if the claimant fails to attend and there is no cause to believe that he is lawfully absent. If the defendant fails to attend, the conciliation board shall pronounce judgement in default if the conditions for doing so are fulfilled. If the conditions for summary dismissal or judgement in default are not fulfilled, the case shall be adjourned to a new meeting unless the party who has attended demands that the proceedings be discontinued.
Section 67 Counsel and of counsel
(1) As counsel before the conciliation board the parties may use
a) an advocate or authorised deputy advocate,
22
b) a legal services provider pursuant to the Courts of Justice Act section 218 (2) nos. 1 to 3,
c) a licensed debt collector who has a debt collection assignment for the case,
d) a spouse or cohabitant, a relative in a direct line of ascent or descent or a sibling,
e) an employee or other person affiliated to the business undertaking to which the case relates, or
f) a suitable person of legal age, subject to consent from the conciliation board in each individual case.
(2) As counsel at a meeting the parties may also use
a) a person of legal age who is employed by and under the professional supervision of counsel pursuant to subsection (1)(a) (c), or
b) a person on the conciliation board's panel of permanent representatives pursuant to subsection (6).
(3) The following persons cannot be engaged as counsel before the conciliation board:
a) a person who carries out work or assignments for the conciliation board, or
b) a person who provides commercial or regular legal services but who does not fall within the scope of subsections (1) or (2).
(4) At a meeting of the conciliation board, the parties may be assisted by of counsel who is qualified to act as counsel before the conciliation board.
(5) If a party intends to be accompanied by an advocate as counsel, of counsel or party representative, he shall notify the opposite party and the conciliation board accordingly at least one week before the meeting. In such case, the opposite party may be accompanied by an advocate without specific notice.
(6) Each conciliation board shall maintain a panel of permanent representatives. The panel shall be appointed by the municipal authority for a period of four years at a time. The King shall issue regulations on the number of representatives, their qualifications and remuneration etc.
Section 68 The procedure of meetings
(1) The conciliation board shall attempt through conciliation to bring the dispute to an amicable resolution in accordance with the purpose of conciliation board proceedings pursuant to section 61 (1). Section 82 applies correspondingly. If the parties have declared that they do not want the conciliation board to pass judgement, the conciliation board may propose solutions and express views on the dispute regardless of the restrictions in section 82(1) third sentence.
(2) The parties shall be given the opportunity to present their views on the case and to respond to the views of the opposite party. The conciliation board shall determine whether counsel or of counsel of a party present in person shall be permitted to speak in addition to the party.
(3) Documents shall be reviewed during the course of the parties' presentation of the case. If a party presents new documentary evidence at the meeting, the opposite party shall be given the opportunity to assess and refute such material. If required, the case shall be adjourned pursuant to subsection (7).
(4) The conciliation board can permit other evidence to be presented if the evidence is deemed to be of material importance and its presentation will not unduly delay the case. The conciliation board cannot appoint experts or compel anyone to appear as witness or disclose evidence. The opposite party and the conciliation board shall receive notice at least one week before the meeting if a party wishes to present witnesses who will appear voluntarily or if it wishes evidence to be inspected by the court.
(5) Parties and witnesses shall not make an affirmation but shall be encouraged to tell the truth and shall be made aware of the liability attached to making a false statement.
23
(6) If the parties reach an agreement, a settlement can be entered into pursuant to the provisions of section 1911. If the parties have previously declared that they do not want the conciliation board to pass judgement, the meeting shall close when mediation is concluded. If the conciliation board finds that there may be a basis for passing judgement pursuant to section 610, the conciliation board shall ask the parties whether they wish it to do so and, if so, whether they have anything further to add.
(7) The conciliation board shall seek to finalise the proceedings at the first meeting. The meeting shall only be adjourned if there is cause to believe that further meetings will lead to a conclusion of the case before the conciliation board.
Section 69 Public access to meetings, access to information, the court record
(1) The meetings of the conciliation board shall be public to the extent provided by the Courts of Justice Act Chapter 7. If the parties have declared that they do not want the conciliation board to pass judgement, the proceedings may take place in camera if both parties so request.
(2) The parties and the public shall be entitled to access to the documents of the conciliation board relating to the case to the extent provided in Chapter 14.
(3) The record of the meeting of the conciliation board shall contain the information stated in section 136.
Section 610 The power of the conciliation board to pass judgement
(1) The conciliation board may pass judgement with the consent of both parties.
(2) The conciliation board may pass judgement at the request of one of the parties if the case concerns an asset claim and the amount in dispute is less than NOK 125 000.
(3) In addition, the conciliation board may pass judgement at the request of the claimant if
a) the conditions for passing judgement in default are fulfilled, or
b) the only defence raised by the defendant in a case concerning a claim for the payment of money is inability to pay or other defence which is obviously irrelevant.
(3) The conciliation board may only pass judgement if its members agree that there is a sufficient basis for passing judgement.
Section 611 Discontinuation of the case
(1) After it has received the reply, the conciliation board may discontinue the conciliation proceedings if it finds it unlikely that the case is suited for conciliation board proceedings.
(2) Up until one week before the meeting, the defendant can demand that the conciliation board proceedings shall be discontinued if the case is brought before a tribunal referred to in section 6 2(2)(c). However, this shall not apply if the case has previously been discontinued pursuant to this provision.
(3) The case shall be discontinued following an unsuccessful attempt at conciliation if the conciliation board does not pass judgement.
(4) A party may request that the conciliation proceedings be discontinued if the meeting has not been closed within three hours. The conciliation proceedings shall be discontinued at the request of a party if the case is not concluded within three months after the complaint to the conciliation board was served. The parties can waive the right to make such a request.
(5) Where conciliation proceedings have been discontinued, the case may only be brought before the conciliation board again
24
a) after 12 months have elapsed,
b) with the prior consent of the opposite party, or
c) if the proceedings before a tribunal referred to in subsection (2) have been concluded.
Section 612 The rulings of the conciliation board
(1) Claims that form the subject matter of the dispute shall be determined by way of judgement. All other rulings shall be made by way of decision.
(2) Outside conciliation meetings, all rulings on the proceedings of the case that can be made by a preparatory judge pursuant to section 192(2) shall be made by the president of the conciliation board or the secretariat of the conciliation board in accordance with regulations issued pursuant to the Courts of Justice Act section 27(6). If there is no doubt about the ruling, the president of the conciliation board may also pass judgement pursuant to section 64(3) and (4).
(3) If the case is disputed, grounds for the judgement shall be given. In its grounds, the conciliation board shall briefly explain what the case is about, state the parties’ prayers for relief and describe the factors which the conciliation board has taken into account in reaching its conclusion. The parties’ prayers for relief need not be stated if these are included in the minutes of the meeting that are distributed together with the judgement.
(4) Decisions that conclude the case shall state the statutory provision upon which the ruling is based.
(5) Judgement shall be pronounced within one week after the case has been closed for judgement.
Section 613 Costs
(1) Compensation for costs before the conciliation board shall only be granted for the following items
a) the court fee,
b) the travel expenses of parties who are under a statutory obligation to attend in person,
c) an amount of up to one half of the court fee to cover attendance expenses for parties who are not under a statutory obligation to attend in person, and
d) an amount of up to four times the court fee to cover legal assistance in the preparation of the complaint or the reply or other preparation of the case, but not exceeding an amount equivalent to the court fee if the claimant in addition claims compensation for costs incurred in nonjudicial enforcement pursuant to subsection (3), and
e) an amount in addition to the amounts referred to in c) and d) above equivalent to the ordinary rate of value added tax unless the legal circumstances in the cases arise principally out of a business of the party that is liable to pay value added tax.
(2) Claims for compensation for costs incurred in nonjudicial enforcement (debt collection) shall not be deemed to be costs for the purposes of this section.
(3) Claims for compensation from the State pursuant to section 2012 for errors in the proceedings before the conciliation board shall be brought before the district court.
(4) The King can issue regulations on the ordinary rates for legal assistance pursuant to subsection (1)(d).
Section 614 Remedies against the rulings of the conciliation board
(1) Judgements of the conciliation board may be reviewed by way of action before the district court pursuant to the provisions in Chapters 9 and 10. A writ of summons must be filed within one
25
month. Reinstatement may be granted if the time limit is exceeded. Section 92(4) applies to simplified writs of summons.
(2) The following rulings only may be appealed:
a) rulings on costs, court fees or the fixing of legal fees, and
b) rulings to amend a judgement beyond what is permitted by sections 198 or 199.
(3) The appeal shall be lodged with the district court, which shall make a new ruling on the merits on the issues that are subject to review. Subsection (1) fourth sentence on simplified formulation of writs of summons apply correspondingly to the notice of appeal. In all other respects, the case shall be heard pursuant to the rules on appeals against decisions to the court of appeal.
(4) A claim for reinstatement cannot be made for mistakes before the conciliation board.
(5) Judgements of the conciliation board may be reopened by application to the district court pursuant to the provisions of Chapter 31.
Chapter 7 Outofcourt mediation
Section 71 Agreement on outofcourt mediation
(1) The parties may, in respect of a legal dispute, agree to outofcourt mediation pursuant to this Act. The agreement shall be in writing and shall specify that the provisions on outofcourt mediation in this Act shall apply. An agreement made before a legal dispute has arisen shall not be binding on a consumer.
(2) The parties may at any time demand that the outofcourt mediation shall be adjourned.
Section 72 The mediator
(1) The parties may agree on who shall act as mediator or on the procedure for appointing the mediator. At the request of the parties, the district court shall appoint a mediator from the court's panel of judicial mediators. The request shall be made in writing and signed by both parties. The request shall state what the dispute is about. If the court declines to appoint a mediator, the decision may be appealed by the parties acting jointly. Section 293(3) does not apply.
(2) The mediator shall be impartial and independent of the parties and qualified for the task. The mediator shall on his own motion provide information about circumstances that could cast legitimate doubt on his impartiality or independence. Section 84(2) applies correspondingly to mediators appointed by the court.
(3) The mediator may engage an assistant with the consent of the parties. The parties may require the court to appoint the assistant, who need not be appointed from the court's panel of judicial mediators. Subsection (2) applies correspondingly to the assistant.
(4) Mediators and assistants may make their participation in outofcourt mediation conditional upon an advance payment or security for their claim for remuneration pursuant to section 74. The King may issue regulations with more detailed provisions on mediators and assistants appointed by the court.
Section 73 The procedure at mediation
(1) Parties shall participate in outofcourt mediation in person or be represented by a person authorised to enter into an amicable settlement agreement.
(2) The mediator shall adhere to the parties’ agreement concerning the procedure to be followed in the outofcourt mediation as long as this enables a proper conduct of the mediation.
26
(3) In the absence of agreement on the procedure to be followed, the procedure shall be determined by the mediator in consultation with the parties. Meetings with the parties may be held jointly or separately. The mediator shall act impartially and promote an amicable settlement. The mediator may present proposals for a solution to the matter and may express his views on the strengths and weaknesses of the parties’ legal and factual arguments.
(4) A record shall be kept of the mediation stating who has participated. The identity of any third party who gives testimony shall be recorded. A party who makes an offer of settlement may demand that the offer be recorded.
(5) Outofcourt mediation shall be concluded by the conclusion of an amicable settlement, a declaration by the mediator that further mediation is pointless or a declaration by one or both of the parties that they do not wish further mediation. The record shall state that mediation has been closed.
(6) Section 86 on prohibited evidence and the duty of confidentiality following judicial mediation applies correspondingly to outofcourt mediation pursuant to this Chapter.
Section 74 The mediator’s remuneration
(1) The mediator and the assistant are entitled to remuneration for their work. Unless otherwise agreed, the parties are accountable for the remuneration in equal shares.
(2) The court can be required to determine the remuneration of mediators and assistants appointed by the court. The King may issue regulations with more detailed provisions on remuneration.
Chapter 8. Mediation and judicial mediation before the ordinary courts
I Amicable settlement and mediation
Section 81 Amicable settlement of disputes before the courts
(1) The court shall at each stage of the case consider the possibility of a full or partial amicable settlement to the legal dispute through mediation or judicial mediation, unless the nature of the case or other circumstances suggest otherwise.
(2) In proceedings before the conciliation board, this consideration shall take place through mediation pursuant to the provisions in section 68.
Section 82 Mediation
(1) Mediation takes place by the court attempting to provide a basis for an amicable settlement, either at a court hearing or through other contact with the parties. During mediation, the court shall not hold separate meetings with each party nor receive information that cannot be communicated to all parties involved. The court may not present proposals for a solution, offer advice or express points of view that could impair confidence in the impartiality of the court.
(2) If the parties reach agreement, the settlement may be concluded as an incourt settlement pursuant to section 1911.
II Judicial mediation
Section 83 Judicial mediation
(1) The court may decide that judicial mediation pursuant to sections 84 to 86 shall take place instead of or in addition to mediation pursuant to section 82.
(2) In making its ruling, the court shall have regard to the views of the parties to judicial mediation and the likelihood of reaching a settlement or simplifying the case. The court shall also have regard
27
to whether judicial mediation may be inappropriate due to differences in the relative strength of the parties, the costs of judicial mediation, previous attempts at mediation or other circumstances. Judicial mediation shall only take place against the will of the parties in special circumstances.
Section 84 The judicial mediator
(1) The preparatory judge in the case, one of the other judges of the court or a person from the court's panel of judicial mediators may act as the judicial mediator. The court may with the consent of the parties appoint a judicial mediator who is not on the panel of judicial mediators. The court may also with the consent of the parties appoint an assistant to the judicial mediator.
(2) Judicial mediators and assistants are subject to the same requirements as to impartiality as judges. An appointment of a judicial mediator or an assistant may be appealed on the grounds of partiality.
(3) An assistant or a judicial mediator who is not a judge at the court shall be entitled to remuneration determined by the court. The remuneration shall be determined according to legal aid rates unless the court, the parties and the judicial mediator or assistant have agreed otherwise. The King may issue regulations with more detailed provisions on remuneration.
(4) The president of the court shall draw up a panel of judicial mediators. The panel may be joint with another or several other courts. The duty to draw up a panel of judicial mediators does not apply to the Supreme Court. The members of the panel should together cover the range of expertise required for judicial mediation before the court. The judicial mediators on the panel shall have the qualifications necessary to act as judicial mediators. The King may issue regulations on the panel of judicial mediators, including qualification requirements.
Section 85 The proceedings in and the content of judicial mediation
(1) Judicial mediation shall take place outside court hearings. The judicial mediator shall determine the procedure to be followed in consultation with the parties. Meetings with the parties may be held jointly or separately.
(2) The parties shall attend the judicial mediation in person and may be accompanied by counsel.
(3) The judicial mediator shall act impartially and seek to clarify the parties’ interests in the dispute with a view to reaching an amicable settlement. The mediator may identify proposals for a solution and may discuss the strengths and weaknesses in the parties’ legal and factual arguments.
(4) The judicial mediator shall determine whether and to what extent evidence shall be presented at judicial mediation. Evidence shall not be presented without the consent of the parties and any third party by whom evidence or testimony is to be given.
(5) The judicial mediator shall maintain a record of mediation meetings, which shall state the name of the court, the time and place of the mediation meeting, the case number, the names of the mediator, parties and counsel, whether the parties attend in person and, if applicable, the names of representatives. The record shall state whether witnesses or experts have been examined and their identity. A party who makes an offer of settlement may demand that the offer be recorded. The record shall form part of the case documents.
(6) If the parties reach agreement, the settlement may be concluded as an incourt settlement, which shall be recorded in the judicial mediation record. In all other respects, section 1911(2) to (4) apply correspondingly.
Section 86 Prohibited evidence and duty of confidentiality
(1) The parties cannot, in the same or in another case, testify as a party or a witness about what emerged at the judicial mediation. However, they are not precluded from providing information about specific evidence that was referred to and which has not emerged on another manner, or about proposals for an amicable settlement that is recorded pursuant to section 85(5). In all other
28
contexts, the parties shall refrain from disclosing matters that were conveyed to them on condition of confidentiality.
(2) Judicial mediators and other persons who fall outside the scope of subsection (1) shall maintain confidentiality about what took place during the judicial mediation. However, they may testify as to whether a written agreement is in accordance with what was agreed during the judicial mediation.
Section 87 Further proceedings if no agreement is reached
(1) If the case is not concluded at mediation, it shall continue to be heard before the court. The court shall, as far as possible, seek to ensure that unsuccessful judicial mediation does not cause delay in the progress of the case.
(2) A judge who has acted as judicial mediator in the case may only participate in the further hearing of the case at the request of the parties and if the judge does not consider it imprudent. The Courts of Justice Act section 109 shall not apply in the event of a change of judge.
Part III The proceedings in the court of first instance
Chapter 9. General procedure
I General
Section 91 Scope
This Chapter applies to proceedings in the district court and to proceedings in the court of appeal in cases where the court of appeal is the court of first instance.
II Preparation of the case
Section 92 Instituting proceedings. The writ of summons
(1) An action shall be brought by submission of a writ of summons to the court. The writ of summons shall be submitted in writing or orally pursuant to section 121(2).
(2) The writ of summons shall state:
a) the name of the court,
b) the names and addresses of the parties, their party representatives and counsel,
c) the claim that is being made and a prayer for relief which states the outcome the claimant is requesting by way of judgement,
d) the factual and legal grounds upon which the claim is based,
e) the evidence that will be presented,
f) the basis upon which the court has jurisdiction to hear the case, if this can be in doubt, and
g) the claimant's view on the further proceedings of the case, including any agreements which may be of relevance to the proceedings.
(3) The writ of summons shall provide a basis for the parties and the court to hear the case in a sound manner. Claims, prayers for relief and the factual and legal grounds shall be stated in such a manner to enable the defendant to consider the claims and prepare the case. The claimant’s argumentation shall not go further than necessary to satisfy these requirements. The writ of summons shall give the court a basis for assessing its jurisdiction and shall provide the information necessary to enable the writ of summons to be served and to contact the parties.
29
(4) If the action seeks review of a judgement of the conciliation board or of a decision of a tribunal that would have the effect of a judgement if it was not brought before the courts, it is sufficient to submit the decision to the court together with a statement that requests review and states the amendment that is being requested and the alleged error in the decision. The court shall obtain the documents from the body that has made the decision. Section 362(1) applies to the institution of proceedings for review by the court of administrative decisions on coercive measures pursuant to Chapter 36.
Section 93 Written reply
(1) Unless the court decides that the reply shall be submitted at a court hearing pursuant to section 95, the defendant shall submit a written reply, or an oral reply which the court enters into writing, see section 121(2). The court shall set a time limit for the defendant to submit the reply or have it entered into writing, which should normally be three weeks. The court shall provide necessary guidance on the mandatory contents of the reply and the consequences of submitting a reply that is out of time or incomplete.
(2) The defendant shall state in his reply whether the claim is accepted or contested, or whether he objects to the court dealing with the case.
(3) The reply should state:
a) the defendant’s prayer for relief which states the outcome the defendant is requesting by way of judgement,
b) the factual and legal grounds upon which the prayer for relief is based,
c) the evidence that will be presented, and
d) the defendant’s view on the further proceedings of the case.
(4) The defendant’s argumentation shall not go further than necessary to provide an adequate basis for the further preparation of the case.
Section 94 Management of the case. Plan for further proceedings
(1) The court shall actively and systematically manage the preparation of the case to ensure that it is heard in a swift, cost effective and sound manner.
(2) Immediately after the reply has been submitted pursuant to section 93, the court shall, after discussions with the parties, prepare a plan for the further proceedings including setting time limits and making necessary decisions. These decisions include:
a) whether judicial mediation or mediation at a court hearing should be attempted,
b) whether the case should be heard pursuant to special provisions,
c) whether court hearings shall be held during the preparatory stage and whether it could be appropriate to rule on the case following such court hearing,
d) whether written submissions shall be made and form part of the basis for ruling on the case,
e) whether the proceedings in the case should be split,
f) a review of the presentation of evidence, including whether an onsite inspection, access to evidence or production of evidence is being requested, whether evidence shall be secured and whether an expert should be appointed,
g) whether the parties shall submit written closing submissions,
h) setting the date for the main hearing, which date may only be more than six months after the date of submission of the writ of summons if special circumstances make it necessary,
i) whether the court shall sit with expert or regular lay judges, and
30
j) other issues of importance to the preparation of the case.
(3) Discussions pursuant to subsection (2) shall take place at a court hearing, which may be held in the form of a distance meeting. If justified by the need for progress in the case or if it is evident that discussions at a court hearing are not required, the court can request the parties to submit their remarks in writing or obtain the required clarification by other method.
Section 95 Court hearings during the preparatory stage
(1) If the court decides that the reply shall not be submitted in writing, the reply shall be submitted at a court hearing during the preparatory stage, to which the parties shall be summonsed pursuant to section 132.
(2) At the court hearing, the defendant shall, in accordance with section 93(2), state his position regarding the claims and the jurisdiction of the court. A plan for the further proceedings of the case shall be discussed and determined pursuant to the provisions of section 94.
(3) Other court hearings than those provided for in subsection (1) and section 94(3) may be held if necessary for or appropriate to the further preparation of the case. Such court hearings may be held in the form of distance meetings. If at the main hearing the court is to sit with lay judges or more than one professional judge, the court may decide that the same shall apply to court hearings during the preparatory stage of the case.
(4) The court can pronounce judgement following proceedings at a court hearing during the preparatory stage provided that it has a sound basis for doing so and the parties have consented.
Section 96 Remarks, objections and rulings on procedural issues
(1) The parties shall be given the opportunity to make remarks concerning issues of importance for rulings on procedural issues.
(2) A party shall raise any objection to procedural steps as soon as he is able to do so. An objection that is raised later shall be disallowed unless such party was unaware of the basis for the objection and it would be unreasonable to disallow it.
(3) Rulings on procedural issues, including whether the case shall be summarily dismissed or quashed, shall be made as early as possible during the preparatory stage. The procedural issue may be heard and determined at the main hearing if this is considered expedient due to its connection to the claims to be determined or other circumstances.
(4) Rulings on procedural issues during the preparatory stage shall be made following a written hearing. Oral proceedings shall be held if required to fulfil the purposes of the Act regarding fair and sound proceedings. The oral proceedings may be limited to specific issues.
Section 97 Rulings based on agreement between the parties
(1) If the parties agree on a claim and the agreement is binding on the court pursuant to section 112, the claim shall be determined immediately on that basis. The court may postpone the ruling on the claim until the remaining rulings in the case are to be made unless the interests of one of the parties suggest otherwise and provided that such postponement in all other respects is expedient.
(2) A ruling pursuant to subsection (1) may be made notwithstanding that the parties disagree on the costs relating to the claim.
Section 98 Simplified judgement proceedings
(1) If it is evident that the claim that has been brought cannot succeed either in whole or in part or it is evident that the objections to the claim are unsustainable as a whole, the court may on
31
application by one of the parties determine the claim by judgement following simplified judgement proceedings. The court shall only process an application for simplified judgement proceedings if it finds cause to do so. No appeal may be brought against a decision of the court regarding such proceedings.
(2) Simplified judgement proceedings may take place at any time during the preparatory stage. Section 96(4) applies correspondingly.
(3) The judgement may be appealed pursuant to the provisions on appeal against ordinary judgements. The appeal may be determined pursuant to section 2912(2).
Section 99 Type of proceedings and the basis for the ruling
(1) The court shall rule on the subject matter of the action following oral proceedings at a main hearing pursuant to section 914 or a written hearing pursuant to subsection (2), unless a ruling is made pursuant to sections 95(4), 97 or 98. In cases that are determined following a main hearing, written submissions pursuant to subsections (3) and (4) shall be included in the basis for the ruling in the case.
(2) The parties may, with the consent of the court, agree that the ruling shall be made on the basis of a written hearing or a combination of a written hearing and a court hearing. Consent can only be given if it would result in the case being heard in a more effective and costefficient manner.
(3) If the case involves particularly complex legal or factual issues, the court may order the parties to provide written submissions on such specific issues. Written submissions can only be ordered if necessary to establish a considerably firmer basis for making a ruling and if the interests of cost efficiency do not suggest otherwise. The court can decide in more detail on the format and scope of the submissions. If a party objects to providing a written submission pursuant to this subsection, the issue shall be determined by interlocutory order.
(4) If the facts in the case are complex, the court may order the claimant to submit a brief chronological or other systematic account of the facts or part thereof. The defendant shall submit a reply stating which parts of the description of the facts are accepted and which parts are contested. With regard to the latter, the defendant shall give his own brief account of the facts. The court can encourage the parties to cooperate on preparing accounts pursuant to this provision.
Section 910 Completion of the preparatory stage. Written closing submission
(1) The preparatory stage shall be completed two weeks before the main hearing, unless the court fixes a different time limit.
(2) As a general rule, the court shall order the parties to submit a written closing submission before the preparatory stage is completed. The written closing submission shall briefly state the prayer for relief, the grounds upon which the prayer is based, the legal rules that are invoked and the evidence that the party will present. The written closing submission shall be accompanied by a proposal for a time schedule for the main hearing, see section 911(2).
Section 911 Preparation for the main hearing
(1) The court shall summons the parties to the main hearing, see section 132.
(2) After the preparatory stage has been completed, the court shall clarify how the main hearing will proceed. This includes, among other things, how the dispute will be presented, the timing of oral testimony and how this will be given, issues relating to onsite inspections and the length of various submissions to be made during the course of the proceedings. The court may set timeframes for the parties’ submissions, the giving of testimony by the parties and other presentation of evidence, provided that timeframes are reasonable and appropriate.
III The main hearing
32
Section 912 The composition of the court at the main hearing
(1) At the main hearing, the court shall sit with two lay judges in addition to the professional judge or the professional judges if requested by one of the parties or deemed by the court to be desirable.
(2) The lay judges shall be expert lay judges if required for the proper conduct of the case.
(3) The expert lay judges shall be appointed from the panels of expert lay judges or from outside such panels to ensure that that they have the expertise suited to the case. Lay judges with different expertise may be appointed. A person may only be appointed as lay judge with legal expertise if nominated by both parties.
(4) The president of the district court may decide that the court shall sit with more than one professional judge at the main hearing, if
a) the case involves particularly complex legal or factual issues, or other circumstances so require, or
b) the parties have agreed to such procedure and in such agreement have waived the right to appeal, and the value of the subject matter of the dispute exceeds the minimum required for appeal to the court of appeal pursuant to section 2913.
(5) Three professional judges shall participate if the district court is to sit with more than one professional judge. If the court is also to sit with lay judges, it shall sit with two professional judges and three lay judges. Deputy judges cannot sit in cases where the court is to sit with more than one professional judge. If there are fewer permanent professional judges attached to the court than the number of judges who are to participate in hearing the case, the court shall summon a judge from another court pursuant to the Courts of Justice Act section 19(2). The president of the court shall decide who shall be the presiding judge.
Section 913 Administration of the main hearing
(1) At the start of the main hearing, the court shall verify that circumstances are conducive to the proceedings taking place as determined during the preparatory stage and in a manner that is appropriate for the proper execution of the hearing.
(2) The court shall ensure that the main hearing proceeds in a focused and proper manner without unnecessary delays to the court, the parties, the witnesses and the experts. Proceedings on issues that are irrelevant to the case shall be denied. The same applies to unnecessary repetition, unnecessarily broad proceedings and proceedings on issues that have already been sufficiently discussed. If timeframes for submissions or the presentation of evidence have been agreed or imposed, the court shall ensure that these are observed and may make such preclusions as are required.
Section 914 Oral main hearing
(1) The proceedings at the main hearing shall be oral and the presentation of evidence shall be immediate pursuant to section 219.
(2) The requirement that the proceedings shall be oral shall not prevent a party, a witness, an expert or counsel from presenting and referring to supporting documents to assist his explanation. Such supporting documents shall not constitute evidence in the case independent of the explanation they are intended to assist. Nor shall they be formulated as written pleadings. If by virtue of the complexity or proportion of a supporting document, the opposite party needs to review it before it is presented, it shall be submitted in sufficient time for the opposite party to be able to review it. If the supporting document is not submitted in sufficient time, the court can disallow it if its use would otherwise delay the progress of the case. Section 916(2) applies correspondingly.
Section 915 The different stages of the main hearing
33
(1) The court shall clarify the prayer for relief, the grounds upon which the prayer is based and the previously announced presentation of evidence.
(2) The claimant shall present the case in a focussed manner and review documentary evidence and other evidence that will not be given in the course of testimony or at an onsite inspection.
(3) The defendant shall be given the opportunity to present his views. The defendant’s presentation shall if possible be limited to correcting and supplementing the claimant’s presentation.
(4) The parties shall give testimony. The claimant shall testify first unless special reasons suggest otherwise.
(5) Witnesses shall be examined.
(6) Other evidence shall be presented, including examination of experts.
(7) The parties shall each be permitted to address the court twice by way of closing speeches. The claimant shall address the court first unless the court for special reasons determines otherwise.
(8) The court may vary the order of the different stages of the main hearing. Presentation of evidence after the parties’ closing speeches pursuant to subsection (7) shall only be permitted with the parties’ consent or if they are given the opportunity to argue their views on such evidence after it has been presented. In particularly comprehensive cases, the court can decide that one or more claims or controversial points shall be heard at a time, so that all or some of the different stages may be repeated several times.
(9) If at the main hearing it is not possible to present evidence that the parties are entitled to present, the court may, provided the proper conduct of the case permits, proceed with the main hearing so that only the presentation of such evidence and the arguments related thereto shall remain. The proceedings shall then continue at a court hearing unless the parties consent to written submissions.
(10) If a significant part of the basis for the ruling is written documentation, the court can decide that the parties shall make their main address and go through the case and present factual and legal arguments immediately after the clarification pursuant to subsection (1), instead of making presentations pursuant to subsections (2) and (3). In that case, the parties shall be permitted to address the court by way of one brief closing speech each at the end of the proceedings, which speech shall be limited to matters that emerged during the opposite party’s main address to the court and the subsequent presentation of evidence.
Section 916 Amendments to the claim, the prayer for relief, the grounds for the prayer and evidence
(1) After the preparatory stage is completed, a party cannot, if the opposite party objects, submit new claims, broaden the prayer for relief in respect of a claim, submit new grounds upon which to base such prayer or present new evidence, unless this happens before the main hearing and is occasioned by the opposite party’s closing speech or permitted by the court. The court shall grant permission when:
a) the party cannot be reproached for the amendment not having been made earlier and it would be unreasonable to refuse the amendment,
b) the opposite party is sufficiently able to safeguard his interests following the amendment without the need for an adjournment, or
c) refusal could lead to unreasonable loss for the party.
(2) Notwithstanding that the conditions in subsection (1) are not fulfilled, the court may permit an amendment on condition that the party is ordered to pay the opposite party’s additional expenses resulting from the amendment having been made after the expiry of the time limit for amendments, provided no other important interests pertaining to the opposite party suggest otherwise.
(3) Notwithstanding that no objection has been made to an amendment pursuant to subsection (1), the court may disallow the amendment if concern for the progress of the case or other
34
important considerations suggest that amendment should not be permitted. Refusal must not be unreasonable.
Section 917 The case is closed for judgement. Continued proceedings
(1) When the case is ready to be ruled on, either at the main hearing or thereafter, the court shall declare that the case is closed for judgement.
(2) The court shall ensure that further proceedings are conducted after the case has been closed for judgement if it finds that such proceedings are necessary in order to ensure a proper basis for ruling on the case.
Chapter 10. Small claims procedure
Section 101 Main rule and scope
(1) The small claims procedure shall be the normal procedure for dealing with small claims in cases before the district court, where particular consideration shall be given to adapting the proceedings to the importance of the dispute.
(2) The following cases shall be heard pursuant to the small claims procedure:
a) all cases where the amount in dispute is less than NOK 125 000,
b) cases where the amount in dispute is more than NOK 125 000 and the parties consent to the case being heard pursuant to the small claims procedure and the court so decides, and
c) cases that do not concern asset claims where the court finds that application of the small claims procedure will be proper and appropriate, and both parties do not object to the procedure.
(3) Notwithstanding, the following cases shall not be heard pursuant to the small claims procedure:
a) class actions pursuant to Chapter 35,
b) cases subject to special procedure, unless otherwise provided in the relevant Act,
c) actions relating to legal issues in respect of which the right of disposition of the parties is limited, see section 114, and
d) cases pursuant to subsection (2)(a) where the case for one of the parties must be deemed to be of material importance beyond the specific dispute, or the proper conduct of the case requires it to be heard by general procedure.
(4) Disputes about whether a case shall be heard pursuant to the small claims procedure shall be determined by interlocutory order. If, without the consent of the claimant, the court decides pursuant to subsection (3)(d) that the case shall not be heard by small claims procedure, the claimant may abandon the case without relinquishing the claim and without liability for the opposite party’s costs.
Section 102 Preparation of the case
(1) Sections 92, 93 and 96 to 98 apply correspondingly.
(2) The court shall through contact with the parties and by providing necessary guidance pursuant to section 115 pay particular attention to quickly clarifying whether further steps should be taken during the preparation stage and whether there may be a basis for an amicable settlement.
(3) At least one week before the court hearing pursuant to section 103, the parties shall give notice of evidence and submit documentary evidence that has not previously been notified or submitted. Within the same time limit, the parties may submit written submissions if special grounds so suggest.
35
Section 103 Oral final hearing
(1) The court shall summons the parties to a court hearing for the finalisation of the case. If desirable out of regard for the litigation costs, the court can consent to the parties agreeing that the procedure shall be in writing instead.
(2) The court hearing can be held in the form of a distance meeting. In the summons to the meeting, the court shall provide necessary information on the conduct of the hearing and can fix time limits for the hearing. The hearing shall not exceed one day unless particularly strong reasons exist.
(3) If requested within one week after the court received the reply and the proper conduct of the case makes it desirable, the court shall sit with two expert lay judges. Sections 912(3) first and second sentence apply correspondingly.
(4) The court hearings shall be oral. Section 914(2) first to fifth sentence applies correspondingly. Subject to the provisions of subsection (5), evidence shall be presented directly to the court.
(5) At the opening of the court hearing, the court shall control that the circumstances are conducive to the proceedings being conducted in an appropriate manner. Section 915 applies correspondingly, but the court may simplify the proceedings to achieve the required focus. Evidence shall be reviewed and presented only to the extent required based on a balance of considerations to proper and costeffective proceedings. Written submissions, if any, shall form part of the basis for the decision.
(6) Distance examination may take place unless the court finds it necessary to receive the testimony directly at the court hearing. Sections 2110 and 2111(1)(a) and (c) do not apply.
(7) Section 917 and 164 apply correspondingly.
Section 104 Judgement
(1) If the case is not concluded in another way, it shall be concluded by judgement within three months after the writ of summons was submitted.
(2) In cases that are heard orally, judgement shall be passed at the end of the court hearing if the judge finds reason to do so. Otherwise, judgement shall be passed within one week after the parties have been informed that the case is closed for judgement.
(3) Judgement may be passed at the end of the court hearing even though only the conclusion of the judgment has been put in writing. In that case, the judge shall give an oral account of the main points in the grounds for the judgement. Judgement shall be put in writing within one week and communicated to the parties.
(4) The judgement shall briefly state what the case is about, cite the parties’ prayers for relief and give an account of the factors to which the court has attached decisive weight. Section 916(4) and (5) shall not apply.
Section 105 Costs
(1) Compensation for costs may only be granted for the following items:
a) the expenses of the party for travelling to the court hearing,
b) court fees,
c) presentation of evidence which is not deemed unnecessary or disproportionate, and
d) legal assistance and expert lay judges.
36
(2) Disregarding value added tax, compensation for costs pursuant to subsection 1(d) is limited to 20 percent of the amount in dispute, but always up to NOK 2 500 and never more than NOK 25 000. Value added tax on compensation for costs pursuant to the first sentence of this subsection may also be reimbursed unless the legal circumstances in the case arise principally out of a business of the party that is liable to pay value added tax.
(3) A party who has clearly either brought or resisted an action for no good reason may be ordered to pay the opposite party’s costs without the limitations in subsections (1) and (2). The same applies to costs that a party has inflicted upon the opposite party by negligent conduct.
(4) Subsections (1) and (2) do not apply to costs relating to an appeal.
Section 106 Appeal
The judgement can be appealed pursuant to the provisions on judgements in general procedure. The appeal may be determined pursuant to section 2912(2).
Part IV – General provisions
Chapter 11. The basis for the court’s rulings, guidance and management of the case
Section 111 The basis for the court’s rulings
(1) Rulings following a main hearing, an appeal hearing, a final hearing in small claims procedure and section 95(4) shall be made on the basis of the proceedings at the court hearing. Written submissions shall form part of the basis for the decision only to the extent provided by statute.
(2) Other rulings shall be made on the basis of the case documents and the proceedings at the court hearings.
(3) The court cannot base its ruling on facts in respect of which the parties have not had the opportunity to comment. In that case, the court shall give the parties guidance pursuant to section 115 and if necessary proceed with the case pursuant to section 917(2).
Section 112 The court’s position with regard to the procedural steps of the parties
(1) The court may only rule on the claims that are made in the case. The ruling must fall within the scope of the parties’ prayers for relief and the court may only base its ruling on the grounds for the prayers for relief that have been invoked. The grounds for the prayers for relief are the material facts upon which a party bases its prayer for relief.
(2) The parties have the primary responsibility for presenting evidence. The court can take care of the presentation of evidence if the parties do not object. The court is not bound by the parties’ arguments with regard to questions of evidence.
Section 113 The court’s responsibility to apply the law
The court shall on its own motion apply current law within the scope of section 112(1). In accordance with section 11, the court shall ensure that there is a satisfactory basis upon which to apply the law. If the application of law cannot otherwise be clarified in a fully satisfactory manner, the court may decide that evidence of the law shall be presented, or it may allow the parties to present such evidence. The court shall determine the scope of the presentation of evidence and the manner in which it shall be carried out. Statements on the law occasioned by the case may only be submitted as evidence with the consent of all parties.
Section 114 Exception when the right of disposition of the parties is limited
37
In cases relating to matters of personal status and legal capacity, the legal status of children pursuant to the Children’s Act, administrative decisions on coercive measures pursuant to Chapter 36 and other cases where public policy limits the parties' rights of disposition in the legal action, the court is only bound by the parties’ procedural steps to the extent that these are compatible with public policy. However, the court may only rule on the claims that are made in the case.
Section 115 The court's duty to give guidance
(1) The court shall give the parties such guidance on procedural rules and routines and other formalities as is necessary to enable them to safeguard their interests in the case. The court shall seek to prevent errors and shall give such guidance as is necessary to enable errors to be rectified. Section 165 applies to the right to rectify errors.
(2) The court shall, in accordance with subsections (3) to (7), give guidance that contributes to a correct ruling in the case based on the facts and the applicable rules.
(3) The court shall endeavour to clarify disputed issues and ensure that the parties’ prayers for relief and their positions regarding factual and legal issues are clarified.
(4) The court may encourage a party to take a position on factual and legal issues that appear to be important to the case.
(5) The court may encourage a party to offer evidence.
(6) The court shall during the proceedings show particular consideration for the need for guidance of parties not represented by counsel.
(7) The court shall provide its guidance in a manner that is not liable to impair confidence in its impartiality. The court shall not advise the parties on the position they should take on disputed issues in the case or on procedural steps they should take.
Section 116 The duty of the court to take an active part in the management of a case
(1) The court shall prepare a plan for dealing with the case and follow up on it in order to bring the case to a conclusion in an efficient and sound manner.
(2) The court may set time limits for procedural steps pursuant to the provisions of the Courts of Justice Act section 140 and chapter 8, and otherwise make such rulings as are necessary to hear the case.
(3) In each case, a preparatory judge shall be responsible for managing the case.
(4) At court hearings and deliberations where the court sits with more than one judge, the presiding judge shall manage the hearing or deliberation in his capacity as judge in charge of the proceedings pursuant to the Courts of Justice Act section 123.
Section 117 Remedies in the event of poor case management
(1) The president of the court shall ensure compliance with the duty to take an active part in the management of the case pursuant to section 116 and shall make such orders as are necessary to rectify deficiencies through neglected or delayed management of the case. A party may demand the president of the court’s intervention.
(2) In case of material neglect of duties pursuant to section 116, the president of the court shall transfer the case to another judge or take over the case himself if this is necessary for the proper conduct of the remaining proceedings.
(3) The decision of the president of the court may be appealed. The appeal court has the same powers as the president of the court pursuant to subsection (1) and (2) to determine the management of the case and may also refer the case to another court.
38
(4) If the president of the court is the preparatory judge or is incompetent to act for other reasons, an application pursuant to subsection (1) shall be ruled on by the immediately superior court. The same applies on application of a party if the president of the court has not made a ruling within one month after an application pursuant to subsection (1) was submitted. The rules on appeal against a decision pursuant to subsection (3) apply correspondingly.
Chapter 12. Pleadings
Section 121 General provisions on pleadings
(1) The parties’ submissions to the court regarding the action that are made outside court hearings shall be made in the form of pleadings. The provisions of this Chapter apply correspondingly to interveners and to submissions pursuant to sections 158 and 3013.
(2) Parties who are not represented by counsel may submit the writ of summons, reply, notice of appeal, application for reinstatement and application for reopening orally by appearing in court in person. The court may permit other counsel than advocates to take such oral procedural steps. The court shall put the procedural step into a pleading. If appearance in court in person is not practicable or would be unreasonably onerous or expensive, the court may permit the oral communication to take place by distance examination. Section 2110(2) applies correspondingly.
Section 122 The form of pleadings
(1) Pleadings shall state
the name of the court,
the court reference number for the case,
the names of the parties,
the names of counsel for the parties, and
the exhibits enclosed, and whether reserved access is requested pursuant to section 144.
(2) Pleadings shall be signed.
(3) Pleadings shall serve to clarify the issues in dispute and to explain the parties’ views on the hearing of the case.
(4) Pleadings shall be formulated and dispatched in a manner that ensures orderliness in the communications between the court and the parties.
Section 123 Filing pleadings
(1) Pleadings and exhibits shall be delivered to the court.
(2) Between parties who are represented by advocates, pleadings and exhibits shall be sent directly to the opposite party at the same time as they are sent to the court.
(2) Where pleadings and exhibits are delivered as hardcopies, they shall be delivered in a sufficient number of copies for the court to be able to keep one.
Section 124 Service of pleadings
The court shall ensure that pleadings to institute legal proceedings, to add new claims to the case or to contest a legal ruling are served on the opposite party.
39
Chapter 13. Court hearings and court records
I. Court hearings
Section 131 Court hearings and distance meetings
(1) The parties' submissions to and communications with the court shall take place at court hearings if they are not made in pleadings.
(2) A distance meeting is a meeting at which not all participants are present in person, but participate using remote communication technology.
(3) Court hearings may in whole or in part be held as distance meetings when
a) specifically provided, or
b) the parties consent to the court hearing being held as a distance meeting.
(4) The King may issue more detailed regulations on distance meetings.
Section 132 Summoning parties to court hearings
(1) The court shall serve a summons to a court hearing on all parties who are under a duty to attend in person. The same applies if nonattendance by a party would be deemed to be absence. The court shall notify the parties of other court hearings by such method as it deems fit.
(2) A party who is represented by counsel who is an advocate shall be summonsed through the advocate. A party who is not represented by an advocate shall be summonsed directly by the court. At least two weeks’ notice shall be given unless there are special grounds for giving shorter notice.
(3) A party who is under a duty to attend in person shall be summonsed directly by the court even if he is represented by an advocate. A party who is summonsed pursuant to subsection (2) may be ordered to attend in person upon notice applicable to witnesses pursuant to section 133(2).
(4) The summons shall state the case and the purpose of the court hearing, and give the party such details as are necessary to comply with the duty to attend. The summons shall include brief details of any provisions on compensation for attendance and on the liability for nonattendance.
Section 133 Summons of witnesses and experts to court hearings
(1) Advocates shall ensure that witnesses called by their party are summonsed unless the court decides otherwise. The court may order a party or his counsel who is not an advocate to arrange the summons. In all other cases, the court shall summons the witnesses. In that case, the summons shall be served.
(2) If possible, witnesses shall be given one week's notice. The notice period may be reduced to one day if necessary to ensure that the case is processed swiftly or if arrangements are made to examine the witness without him having to neglect important tasks. Witnesses who are in the vicinity of the court premises or a location where a distance examination may take place are obliged to appear at once if this is possible without insignificant inconvenience to the witness.
(3) The summons shall contain the same information as a summons to parties pursuant to section 132(4). In addition, section 243(2) applies to summonses to witnesses who can refuse to testify.
(4) Experts who are to testify at a court hearing pursuant to section 255(2) shall be served with a summons by the court with a suitable period of notice.
Section 134 Lawful absence
(1) A person shall be deemed to be lawfully absent from a court hearing if illness or other obstacle beyond his control make it impossible or disproportionately onerous for him to attend. A person
40
who has not been lawfully summonsed and who was unaware of the court hearing through no fault of his own shall also be deemed to be lawfully absent unless the summons was effected by public announcement pursuant to the Courts of Justice Act section 181.
(2) A party shall not be deemed to be lawfully absent for reasons mentioned in subsection (1), first sentence if he is represented by counsel or ought to have instructed counsel in time, and his attendance in person is not necessary to enlighten the case.
(3) A party shall also be deemed to be lawfully absent if his counsel is prevented from attending for reasons mentioned in subsection (1), first sentence and instructions ought not to have been transferred to someone else in time.
(4) A person who is lawfully absent from a court hearing shall immediately inform the court accordingly.
II. Court records
Section 135 Keeping of court records
A court record shall be kept at court hearings in accordance with section 136. Testimony shall be recorded in the court record to the extent provided by sections 137 to 139.
Section 136 The content of the court record
(1) The court record shall state
a) the name of the court, the time and place of the hearing, the names of the judges and the parties, the court reference number for the case and the subject of the hearing,
b) whether the parties attend in person, the names of their representatives and the names of witnesses and experts,
c) the parties’ prayers for relief,
d) the evidence that has been examined,
e) applications for and objections to procedural matters, and
e) judicial rulings and orders unless these are issued in separate documents.
(2) The proceedings shall be recorded as they unfold. A party who makes an offer of settlement may demand that the offer be recorded in the court record.
(3) Recording may be made by reference to previous court records or to appended documents. If a party is represented by counsel, the court can require the prayers for relief and applications that are made to be drawn up so that they can be appended to the court record.
(4) The court record shall be signed by the presiding judge and the keeper of the record.
Section 137 Electronic recording of party and witness testimony at the main hearing
(1) The testimony of parties and witnesses at the main hearing shall be recorded electronically.
(2) Electronic recording can be omitted if
a) the case is heard pursuant to the provisions of Chapter 10,
b) the court does not have necessary recording equipment available, or
c) the testimony is entered in the court record, cf. section 138.
(3) The person to be examined shall be given notice that his testimony will be recorded.
41
(4) The parties are entitled to borrow the recordings to the same extent as they have a right of access to other procedural materials of the court. A person whose testimony has been recorded has the same right.
(5) If a transcript of the recording is to be made, the court can arrange this itself or leave it to the parties.
(6) The recording shall be filed together with the case. The King may issue more detailed regulations on electronic recording.
Section 138 Entering testimony given at the main hearing in the court record
(1) At the main hearing or the appeal hearing before the district court or the court of appeal, the court may decide that the main points in the testimony of the parties and witnesses shall be entered in the court record. The court shall, in particular, consider the progress of the case and whether the use of resources is proportionate to the benefit to be gained at a subsequent review of the case.
(2) The court shall decide whether the testimony shall be entered in the court record while the testimony is being given or after the main hearing. The entry shall be as detailed as the court finds necessary.
(3) The testimony as entered shall be sent to the parties to the action no later than at the same time as the ruling is made after the main hearing.
Section 139 Party and witness testimony outside the main hearing
(1) If the parties, witnesses or experts give testimony outside the main hearing in order to secure evidence, the testimony shall either be recorded electronically in accordance with section 137, or entered in the court record and then read aloud for confirmation.
(2) Testimony from parties, witnesses and experts in other cases shall be entered in the court record to the extent the court finds this necessary.
Chapter 14. Right of access and inspection
Section 141 The parties’ right of access
(1) The parties are entitled to access to pleadings, court records, judicial rulings and other documents relating to the case at the court and may require hard or electronic copies.
(2) The right of access does not apply to the internal documents of the court.
(3) A person who by virtue of his own legal position has a justifiable need for access to documents has the same right of access and inspection as that of the parties to the action.
Section 142 The public’s right of access
(1) The public is entitled to access to court records, records of judicial mediation, judicial rulings and statements of costs pursuant to section 205.
(2) In cases that are not heard entirely in writing, the public is also entitled to access to the following documents:
a) written closing submissions pursuant to section 910,
b) submissions pursuant to section 99(2) to (4), section 158(2), section 2916(3) to (5), section 3010 (2) and (4), and section 3013(2),
c) evidence that is invoked at an oral hearing or in submissions referred to in (b) above,
42
d) supporting documents pursuant to section 914(2).
(3) Subsection (2) applies correspondingly if a ruling is made on the merits or on costs in a case that is heard entirely in writing.
Section 143 Exceptions to the public’s right of access to court records and judicial rulings
(1) The right of access to judicial rulings shall only apply to the extent that there is no prohibition against publication. If publication is prohibited, the public shall have access to the conclusion of the ruling if the ruling is not more than five years old. The public is entitled to access to the court record unless it was made at a court hearing in camera, or publication of the recorded proceedings or the court record is prohibited.
(2) Access may be restricted to the conclusion of the judgement if it would be inadvisable to allow inspection or provide transcripts in the interests of national security or relations with a foreign State, or if there is reason to fear that the information will be used in an unlawful manner. The same applies if the court has imposed an order of secrecy.
Section 144 Exceptions to the public’s right of access to other case documents
(1) The right of access to documents relating to the case shall not apply to
a) cases pursuant to the Marriage Act,
b) cases pursuant to the Children’s Act,
c) cases between common law partners or former common law partners concerning division or allotment of assets, and
d) cases pursuant to Chapter 36 of this Act.
The court can grant access in whole or in part if special grounds exist.
(2) The court can refuse access to documents relating to the case if
a) regard for the relations of the State with a foreign State so require,
b) interests of privacy or concerns of a strictly personal nature so require,
c) there are special reasons to fear that access will impede the clarification of the case and refusal of access is therefore required, or
d) in times of war, the interests of military operations or the safety of military forces or other special reasons so require.
If, notwithstanding, access is granted, the court may by interlocutory order prohibit publication in whole or in part.
(3) The court shall refuse access to evidence that the parties can require is presented in camera pursuant to Chapter 22 relating to
a) trade or business secrets,
b) information of importance to national security or relations with a foreign State,
c) issues subject to a statutory duty of confidentiality,
d) court proceedings in respect of which an order of secrecy has been imposed, or
e) confidences imparted to persons in certain occupations.
(4)The court may only grant access to psychiatric reports to the extent prescribed by the King in regulations.
43
Section 145 The time for the public’s right of access
(1) The right of access arises as the documents are received by the court. However, an application for access evidence cannot be made before the evidence is invoked in a manner referred to in section 142(2)(c). If a case is heard entirely in writing, the right of access to any of the documents shall not arise before the case is ruled on in the current instance.
(2) If a party has claimed exemption from the right of access, the court may decide that a ruling on the access issue shall be postponed, but not beyond the pronouncement of the judgement or interlocutory order that concludes the case. If in doubt, the court should normally postpone the access issue until the oral hearing. After a piece of evidence has been presented in open court, the court can no longer postpone its ruling on the right of access pursuant to this provision.
Section 146 Procedure in disputes on the right of access
(1) When an application for access is made, the court shall decide whether access shall be refused
a) if a party objects to access;
b) if persons other than the parties to the case may be protected by a duty or right of confidentiality.
(2) The right of access shall be determined for each single document or part thereof.
(3) A ruling to refuse access pursuant to sections 143 and 144(2) to (4) shall be made by interlocutory order. A ruling to refuse access pursuant to section 144(1) shall be made in the form of a decision. If the ruling is appealed, access shall not be granted until the appeal has been determined.
Section 147 Regulations on access
The King may issue regulations on the implementation of the right of access pursuant to this Chapter.
Chapter 15. Joinder of claims and actions. Intervention
Section 151 Multiple claims
(1) The claimant may in one and the same action bring several claims against the same defendant, if
a) the claims fall under Norwegian jurisdiction,
b) the court is the correct venue for one of the claims, and
c) each of the claims may be heard by the court with the same composition and principally pursuant to the same procedural rules. Multiple claims may be raised in the same action notwithstanding that the court due to the processing of one of the claims shall sit with lay judges or more than one professional judge. If, in these circumstances, the action is split pursuant to section 161, the court shall only sit with lay judges or more than one professional judge when dealing with the claims in respect of which this is specially justified.
(2) The defendant may bring counterclaims against the claimant if the conditions in subsections (1)(a) and (c) are fulfilled.
(3) Section 916 shall also apply if amendments pursuant to subsections (1) and (2) are made after the completion of the preparatory stage.
44
(4) If the court refuses to hear a claim in the case and the claim falls within Norwegian jurisdiction, it shall be heard as a separate action upon application by the party within a time limit determined by the court. Section 47 applies correspondingly.
(5) Sections 294 and 307 apply to the inclusion of new claims before the appellate courts.
Section 152 Several parties as claimants or defendants
(1) Several parties may act as claimants or defendants in one action if
a) the conditions in section 151(1)(a) to (c) are fulfilled, and
b) no party objects, or the claims are so closely connected that they should be heard in the same action.
(2) During the course of the action, one or more parties may bring into the action claims against third parties provided that the conditions in sections 151(1)(a) and (c) and 152(1)(b) are fulfilled.
(3) The court may disallow a party to bring a claim against a third party into the action pursuant to subsection (2) if it would considerably delay or complicate the processing of claims that have already been brought. After the preparatory stage has been completed, section 916 shall also apply correspondingly.
(4) Section 151(4) applies correspondingly.
(5) This provision shall not apply to the appellate court. However, the acquirer of the asset to which the action relates may be joined into the appeal case.
Section 153 Joinder of third parties
(1) A third party may be joined as a party to the proceedings if
a) the conditions in section 151(1)(a) and (c) are fulfilled, and
b) the third party intends to submit an independent prayer for relief concerning the subject matter of the dispute in the action, or to submit a claim that is so closely connected to the original claim that it ought to be heard in the action.
(2) Section 152(3) to (5) apply correspondingly.
Section 154 Method of bringing new claims into the action and amending the parties
Amendments shall be made in pleadings or at a court hearing. If an amendment is made in a pleading, the pleading in so far as it relates to the amendment shall fulfil the requirements for a writ of summons, cf. section 92. The court shall then decide whether a reply to the amendment shall be required. If a reply is required, the provisions on reply and incomplete or deficient reply apply.
Section 155 The relationship between several parties on the same side
(1) Several parties on the same side in a legal action shall be regarded as independent parties in relation to the opposite party. Evidence presented by one party shall be deemed to be evidence in respect of all parties.
(2) If the same judgement must be passed for all parties, procedural steps taken by one party shall be deemed to be for the benefit of the other parties on the same side even if they are contrary to procedural steps taken by such other parties.
45
Section 156 Consolidation of cases for joint hearing
Actions that raise similar issues and that shall be heard by a court with the same composition and principally pursuant to the same procedural rules may be consolidated for joint hearing and joint ruling. Section 47(2) applies.
Section 157 Third party intervention
(1) Intervention shall be permitted by
a) a person who by virtue of his own legal status has a real interest in one of the parties winning, and
b) associations, foundations and public bodies charged with promoting specific interests in cases that fall within the purpose and normal scope of the organisation pursuant to section 14.
(2) Third party intervention shall be declared in pleadings or at a court hearing before the case is ruled on by a final and enforceable judgement. The declaration shall state the grounds for the intervention. The declaration shall be notified to the parties together with a time limit for contesting the intervention. If the intervention is contested, the issue of the right to intervene shall be determined by interlocutory order. An interlocutory order that allows intervention cannot be appealed. The ruling is only binding in the proceedings in the current instance. A person who has declared intervention may exercise procedural rights pursuant to subsections (3) and (4) until an interlocutory order disallowing intervention has been passed.
(3) The intervener shall join the action as it is at the time of joinder. The intervener may take procedural steps for the benefit of the party who is to benefit from the support. Such procedural steps shall not be contrary to those of the party.
(4) If the intervention is based on subsection (1)(b), the procedural rights of the intervener shall be limited to safeguarding the interests of the organisation or body in the issues raised in the action. The intervener cannot claim remedies against the ruling on the claim that is made in the action.
Section 158 Written submission to throw light on public interests
(1) Written submissions to throw light on matters of public interest that are at stake in a case may be submitted by
a) organisations and associations within the purpose and normal scope of the organisation, or
b) a public body within its area of responsibility.
(2) The submission shall be made in a pleading. The court can reject the submission by interlocutory order if the submission due to its form, scope or content is ill suited to throw light on the public interests in the case. If the submission is not rejected, it shall form part of the basis for the decision and shall be distributed to the parties.
Section 159 Thirdparty notice
(1) If it is important to a party to give warning to a third party about the action, he may notify such third party in a pleading, which shall be served on the third party. The pleading shall contain the necessary details about the action and the reason for the notice.
(2) If it is important to a third party who has been notified pursuant to subsection (1) to give warning to another thirdparty, he may also give notice pursuant to subsection (1).
Chapter 16 Managing the progress of the case. Special remedies
46
I Splitting
Section 161 Splitting the proceedings and the adjudication
(1) The court may decide that the proceedings in respect of one or some of the claims in the action, or in respect of one or more of the points in dispute in a claim, shall be heard separately.
(2) The court may rule separately on one or more of the claims in the action or on part of a claim. The ruling on a claim for compensatory damages or other claim in respect of which the scope is in dispute may be split so that determination of the scope is postponed. If the court is unanimous or the parties consent, the court may also rule separately on
a) grounds for a prayer for relief that do not lead to the determination of a claim, and
b) which country’s law a claim shall be determined pursuant to.
(3) If a claim is ruled on separately and the opposite party has made a counterclaim that is not ruled on at the same time, the ruling cannot be enforced unless the court so decides. The court may make enforcement conditional upon the provision of security.
II Relisting and deferral
Section 162 Rescheduling or adjournment of court hearings due to absence
(1) A party who will have lawful absence from a court hearing may demand that such hearing be rescheduled.
(2) If a party is absent from a court hearing, and there is reason to believe that he is lawfully absent, the court hearing shall be adjourned until the reason for his absence has been clarified. If there is no reason to believe that he is lawfully absent, the case shall be ruled on by interlocutory order or judgement pursuant to sections 169 or 1610. If the conditions for such ruling are not fulfilled and the case cannot be tried on its merits in the absence of the party, the court hearing shall be rescheduled.
Section 163 Rescheduling in other cases
(1) The court may reschedule court hearings if this is necessary to ensure the proper conduct of the case or if other weighty reasons so suggest. In deciding whether to reschedule a hearing, the court shall have regard to the need for swift, sound and costeffective proceedings.
(2) To the extent possible, the court shall fix a new date and time for the rescheduled hearing.
Section 164 Adjournment at the main hearing
(1) If it is necessary to adjourn the case at the main hearing, the court shall rule on the further proceedings in the case to ensure that the proceedings are delayed as little as possible.
(2) At the court hearing after the adjournment, the proceedings from the main hearing shall be repeated to the extent necessary to ensure a proper basis for the decision.
III Omissions and judgement in default
Section 165 Deficient procedural steps
(1) If a procedural step suffers from a deficiency that can be rectified, the court shall fix a time limit for rectification and shall provide necessary guidance and information on the consequences of failure to rectify.
(2) A party who can be strongly reproached for a deficiency shall only be allowed to rectify it if weighty reasons so suggest.
47
(3) If a procedural step is rectified, it shall be deemed to be correct as of the time it was originally taken.
(4) A procedural step that still does not fulfil the necessary conditions for it to be taken shall be summarily dismissed or rejected unless the reason for the deficiency is a circumstance for which the opposite party ought to bear the risk.
Section 166 Omitted procedural steps
(1) Where a procedural step has not been taken in time and the omission constitutes unlawful absence pursuant to sections 167 or 168, the party may by way of reinstatement pursuant to the provisions in sections 1612 to 1614 be allowed to take such procedural step and continue the action in the same position as before the omission.
(2) If the court has reason to believe that the omission is due to lawful absence, the party shall be given an opportunity to apply for reinstatement before a ruling is made pursuant to sections 169 or 1610.
(3) Even if an omission does not constitute lawful absence, the court may by interlocutory order disallow the procedural step if a court hearing would have to be adjourned or the case would be significantly delayed. Section 916 applies to amendments to the case after the preparatory stage has been completed.
Section 167 Exceeding time limits and time limit orders
(1) A party shall be deemed to be unlawfully absent in the case if he exceeds the time limit for
a) payment of the court fee and necessary ancillary expenses pursuant to the Court Fees Act,
b) provision of security pursuant to section 2011,
c) submission of a written reply in a legal action pursuant to section 93,
d) submission of a notice of appeal or other remedy, and
e) submission of the first submission in a written appeal pursuant to sections 2916(5) and 30 10(4).
(2) If a party has failed to take any other procedural step which is of material importance to the opposite party or necessary for the proper conduct of the case, the court may issue an order against such party stating that failure to take such procedural step within a specified final time limit shall constitute unlawful absence in the case. If the procedural step is to be taken upon request of the opposite party, an order shall only be issued on application from such party.
(3) If the duty to take the procedural step is contested, a time limit order shall not be issued until the duty has become binding.
(4) The time limit order shall be served on the party who is subject to the time limit, and shall also be notified to a party who is represented by counsel.
Section 168 Failure to attend court hearings
(1) A party shall be deemed to be unlawfully absent in the case if he fails to attend
a) a court hearing for the finalisation of the case, and
b) a court hearing for an oral reply pursuant to section 95(1).
(2) The court may in respect of other court hearings decide that failure to attend shall constitute unlawful absence in the case if it is particularly important that the parties attend.
48
(3) Failure to attend by a party who is under a duty to attend in person shall constitute unlawful absence in the case even though his counsel attends.
(4) Subsections (1) to (3) apply correspondingly if a party
a) leaves the hearing without permission of the court,
b) refuses to discuss the subject matter of the hearing,
c) is banned from addressing the court or expelled pursuant to the Courts of Justice Act section 133, or
d) attends without counsel in contravention of an order pursuant to section 32.
Section 169 Summary dismissal in case of unlawful absence
(1) The court shall summarily dismiss the case if the claimant is unlawfully absent and the court does not grant reinstatement. Nor can a new action may be brought in respect of the claim if the absence is due to a reason other than the reasons stated in section 167(1)(a) or (b).
(2) Summary dismissal due to absence for any other reason than the reasons stated in section 16 7(1)(d) shall require that the claimant has been made aware of the consequences.
(3) Subsections (1) and (2) apply correspondingly in case of absence of the appellant or other person who has applied for appeal.
Section 1610 Judgement in default
(1) If the defendant is unlawfully absent and the court does not grant reinstatement, the court may rule on the case by judgement in default. The court cannot pass judgement in default in cases where for reasons of public interest the right of disposition of the defendant in the case is limited, cf. section 114.
(2) Judgement in default shall be passed upon application of the claimant if the court can find in favour of the claimant in full or in the main. The judgement shall be based on the grounds for the claimant's prayer for relief pursuant to section 112 provided that these have been notified to the defendant and do not appear to be clearly incorrect. Section 169(2) applies correspondingly to the defendant.
(3) A ruling that summarily dismisses or rejects an application for judgement in default shall be made by interlocutory order.
(4) Subsections (1) to (3) apply correspondingly to absence by the respondent on appeal or absence by other person against whom the claim is directed.
Section 1611 Remedies against rulings pursuant to sections 169 and 1610
(1) An interlocutory order that grants summary dismissal or judgement in default may be challenged by way of an application for reinstatement.
(2) If, at the same time, the court has dismissed an application for reinstatement, the ruling may be appealed instead with a prayer for reinstatement pursuant to section 1612. The appeal shall be heard pursuant to the provisions on appeals against interlocutory orders.
(3) A ruling on costs can be appealed separately pursuant to section 209(3).
Section 1612 The conditions for reinstatement
(1) Reinstatement shall be granted to a party who was lawfully absent pursuant to subsection (2) and cannot be reproached for having failed to apply in time for an extension of the time limit or to
49
IV
have the court hearing rescheduled. If the case has been ruled on pursuant to sections 169 or 16 10, reinstatement shall also be granted if such ruling should not have been made.
(2) A party shall be deemed to be lawfully absent if he exceeds a time limit due to reasons outside his control that make it impossible or disproportionately onerous to take the procedural step in time. Section 134 applies to lawful absence from court hearings.
(3) In other cases, reinstatement may be granted if it would be unreasonable to refuse the party the right to have the case heard because of the omission. In making its decision, the court shall have particular regard to the nature of the omission, the party’s interest in taking the procedural step and the interests of the opposite party.
Section 1613 The time limit for applying for reinstatement
(1) An application for reinstatement can be made before the court has pronounced an interlocutory order for summary dismissal pursuant to section 169 or judgement in default pursuant to section 1610, or as a remedy against the ruling pursuant to section 1611.
(2) The time limit for applying for reinstatement is one month.
(3) If there is no ruling pursuant to sections 169 or 1610, the time limit shall run from the date of the omission.
(4) If the court has made a ruling pursuant to sections 169 or 1610, the time limit shall run from the date of service of the ruling. If this time limit is exceeded, reinstatement can be granted pursuant to the provisions in this Chapter.
Section 1614 Dealing with an application for reinstatement
(1) An application for reinstatement shall be determined by the court that will hear the case if the application is successful. The application shall be substantiated and shall otherwise be heard pursuant to the provisions on appeals against interlocutory orders to the extent that these are appropriate. At the same time, the omitted procedural step shall be taken, if possible.
(2) An appeal may only be brought against an interlocutory order that grants reinstatement on the grounds of error in the application of law or error in procedure.
Stay of proceedings
Section 1615 The consequences of a stay of proceedings
(1) A stay of proceedings shall suspend the proceedings temporarily and time limits shall cease to run. Procedural steps may only be taken with the consent of the court.
(2) A stay of proceedings shall not preclude the court from ruling on claims in respect of which proceedings have been concluded before the stay of proceedings.
(3) A stay of proceedings shall apply to the entire case unless the court limits the stay to the claims to which the grounds for the stay relate in accordance with section 161 on splitting of the case.
(4) The consequences of a stay of proceedings shall cease when the court has made a ruling to resume proceedings.
Section 1616 Stay of proceedings pursuant to statute
(1) The case shall be stayed with effect from such time as
a) the operations of the court are interrupted by a state of war or other reasons,
50
b) a party or party representative dies, or
c) the estate of the claimant is declared bankrupt and the subject matter of the dispute forms part of the bankrupt estate.
(2) A case that has been stayed pursuant to subsection (1)(a) shall be resumed by the court when the court resumes operations. A case that has been stayed pursuant to subsection (1)(b) or (c), shall be resumed by the court on application from the relevant person or the opposite party.
Section 1617 Stay of proceedings by agreement
(1) The parties may once during the hearing of the case agree to a stay of proceedings for a minimum of six months. Such agreement shall take effect when it is received by the court.
(2) The case shall be resumed by the court on application from a party.
Section 1618 Stay of proceedings for other reasons
(1) The court may on application from a party stay the proceedings in a case if the outcome of the case is wholly or in part dependent on a legal issue that will be bindingly resolved in another case.
(2) The court may stay the proceedings in a case for other weighty reasons. The court shall have regard to the need for swift, sound and costeffective proceedings.
(3) A ruling to stay proceedings pursuant to subsections (1) and (2) shall be made by interlocutory order. The stay of proceedings shall take effect when the interlocutory order has been pronounced.
(4) The court shall resume the case when the proceedings can continue.
Section 1619 Quashing a stayed case
A case that can be resumed on application shall be quashed when it has been stayed for two years.
Chapter 17. Valuation
Section 171 Cases in which the value shall be determined
(1) The court shall on its own motion determine the value of the subject matter of the action when such value is relevant to the jurisdiction of the court or the hearing of the case.
(2) In cases concerning asset claims, the value shall be determined pursuant to the provisions in sections 172 to 175.
(3) The rules on valuation do not apply if the case from the point of view of the claimant or the appellant concerns noneconomic interests.
Section 172 The basis for the valuation
(1) The value shall be fixed at the value of the claim to the claimant at the time the claim is made. In determining whether the conciliation board has jurisdiction pursuant to section 610(2) or whether the cases shall be heard pursuant to the small claims procedure in section 101(2), a deduction shall be made for that part of the claim that is acknowledged in the reply. On appeal, the value shall be fixed at the difference in value between the outcome in the lower instance and the appellant’s claim at the time when the appeal is lodged.
(2) If the prayer for relief is not for a sum of money, the claimant shall, to assist the court, estimate the value of the subject matter of the action in monetary terms in the writ of summons. On appeal, the same applies to the appellant.
51
(3) The estimated value is not binding on the court.
(4) The court can decide to procure evidence as to the value.
Section 173 What the valuation shall include
(1) Several claims against the same or several defendants in the same case shall be cumulated for the purpose of valuation. Claims and counterclaims shall not be cumulated.
(2) Interest accrued before the claim was made in the case shall only be included in the valuation if the claim for interest is specifically contested. Interest and costs accrued after the date that is the basis for the valuation pursuant to section 172(1) shall not be included.
Section 174 Special calculations rules
(1) Payments that run indeterminably shall be valued at ten times the annual amount of such payments. Payments that are to be made a specific number of times shall be valued by multiplying the amount of each payment by the number of times it is to be made, but not at more than ten times the amount of the annual payments. If the amount of the payments varies, the valuation shall be based on the payments for the year immediately preceding the institution of legal proceedings.
(2) In cases relating to liens or other real security, the valuation shall be based on the amount of the debt. If the secured amount is less than the amount of the debt or if the security is worth less than the debt, the valuation shall be based only on the secured amount.
Section 175 Setting aside a valuation
(1) The court’s valuation of the subject matter of the action can be set aside on appeal if it is contrary to the provisions of this Chapter. The court’s determination of the factual basis for the valuation or its discretionary assessment of the same can only be set aside if it is obviously incorrect and must have resulted in a valuation that is significantly too high or too low.
(2) A judgement cannot be appealed on the grounds of error in the valuation of the subject matter of the action pursuant to this Chapter.
Chapter 18. The consequences of legal action etc.
Section 181 Legal actions that preclude the institution of a new action (lis pendens)
The court shall summarily dismiss a new legal action that is brought between the same parties to a claim that is already the subject matter of a dispute in a pending case. This also applies to legal actions before foreign courts if the ruling of the foreign court will be final and enforceable in Norway pursuant to section 1916.
Section 182 The time at which the preclusion arises and ceases
(1) The institution of a legal action shall preclude a new legal action pursuant to section 181 when an application for conciliation proceedings is received by the conciliation board or a writ of summons is received by the court. The same applies to claims that are joined in pleadings pursuant to section 154. Claims that are made at a court hearing shall preclude a new legal action when the claim is made. Where an application is made to adjudicate a civil claim in criminal proceedings pursuant to Chapter 29 of the Criminal Procedure Act, the claim shall preclude a new legal action when the application is received by the prosecuting authority or the court.
(2) The consequences of the institution of a legal action pursuant to section 181 shall cease when the case is ruled on by a final and enforceable judgement.
52
(3) Notwithstanding that it is provided in statute or provision pursuant to statute that proceedings before a tribunal shall preclude legal action before the courts, legal action may be brought if the tribunal has not determined the case within six months through no fault of the claimant. In that case, the proceedings before the tribunal shall be discontinued.
Section 183 The time at which other consequences of the institution of legal action arise and cease
(1) The consequences of bringing a legal action that follow from other legislation arise when the pleading that institutes the action or joins the claim has been sent, so that the time limit pursuant to the Courts of Justice Act section 146 or section 146a is interrupted. For claims that are made at a court hearing, such consequences arise when the claim is made.
(2) When a limitation period is interrupted by an application for conciliation proceedings, such interruption shall cease to have effect if a writ of summons or, where appropriate, an application for conciliation proceedings, is not submitted to the court within one year after the conciliation board has discontinued its dealing with the case.
(3) If the legal action is summarily dismissed or otherwise concluded without judgement, and the claimant is not significantly to be reproached for this, the consequences pursuant to subsection (1) shall remain in force if the claim is brought in a new legal action within three months after the interlocutory order was served on the claimant. Reinstatement cannot be granted if the three month time limit is exceeded.
Section 184 Voluntary waiver of legal action
(1) After a claim in the case has been served on the opposite party or made at a court hearing, it shall be deemed to be waived if it is withdrawn before the court has ruled on it. The opposite party may require a judicial ruling pursuant to section 97.
(2) The claim may be withdrawn without being waived if the opposite party
a) agrees to this,
b) has not submitted a reply, or
c) has applied for the claim to be summarily dismissed.
(3) In proceedings before the conciliation board, the claim may always be withdrawn without being waived until it has been ruled on by the conciliation board.
(4) A new action in respect of the claim cannot be brought until costs awarded to the opposite party have been paid.
Chapter 19. Judicial rulings and incourt settlements
I. Form and procedure
Section 191 Judgements, interlocutory orders and decisions
(1) Rulings on the following shall be made by way of judgement:
a) claims that are the subject matter of the action,
b) disputes mentioned in section 161(2)(3), or
c) appeals against judgements.
(2) The following rulings shall be made by interlocutory order:
a) rulings to summarily dismiss a case on the grounds that the conditions for hearing the case are not fulfilled, or to allow a case to be heard following separate proceedings to determine an application for summary dismissal,
53
b) rulings to dismiss a case which for other reasons than those mentioned in a) has not been determined on its merits,
c) rulings on appeals against interlocutory orders or decisions,
d) rulings on disputes relating to evidence, and
e) rulings which pursuant to statute shall be made by interlocutory order.
(3) The following rulings shall be made by way of decision:
a) rulings on procedural issues that are not required by statute to be made by interlocutory order, and
b) rulings granting leave or refusing leave to appeal.
(4) The fact that a ruling is made in an incorrect form shall have no impact on its legal effect or on the right of review. An appeal shall be heard in accordance with the provisions pertaining to the type of ruling that the court should have made.
Section 192 The composition of the court. The authority of the preparatory judge
(1) A ruling that is made on the basis of a court hearing shall be made by the judges who have participated at the hearing.
(2) A ruling on procedural matters during the preparatory stage of the case shall be made by the preparatory judge. If the preparatory judge is prevented from making the ruling promptly, the ruling may be made by the president of the court or by another judge appointed by the president of the court. The preparatory judge in cases before the Supreme Court may refer the decision to the Appeals Committee of the Supreme Court.
(3) In appeal cases, the preparatory judge cannot make a ruling:
a) to summarily dismiss the appeal, or to allow the appeal to be heard where this issue is in dispute,
b) to quash the appeal or the case where this issue is in dispute,
c) to set aside the appealed ruling, or
d) to grant leave or refuse leave to appeal.
Section 193 Deliberation and voting
(1) In cases that are heard at an oral hearing before courts sitting with more than one judge, deliberations should take place with all of the judges present as soon as possible after the oral hearing. If lay judges participate, deliberations shall always take place and cannot take place in a distance meeting.
(2) In all cases, a judge can demand final deliberations. Lay judges shall be made aware of this right.
(3) Each claim or procedural legal controversy to be determined shall be voted on separately. If there is more than one grounds for summarily dismissing, quashing or staying a case, for setting aside an appealed ruling or for applying for reinstatement or reopening, each grounds shall be voted on separately. A judge who is outvoted on a procedural issue shall take part in the subsequent deliberations in the case.
(4) Each ruling shall be made by majority vote unless otherwise provided by statute. In the event of a tie vote, the presiding judge shall have a casting vote. If there is no majority for any outcome when a sum of money or other quantity is to be determined, the votes in favour of higher amounts or quantities shall be added to the votes in favour of the closest amounts or quantities until a majority has been reached.
54
Section 194 Pronouncement
(1) A judicial ruling shall be binding on the court when it is pronounced.
(2) The ruling shall be deemed to be pronounced in writing when it is signed by all of the members of the court. The presiding judge, or a professional judge nominated by the presiding judge, shall be the last member of the court to sign the ruling.
(3) The ruling shall be deemed to be pronounced orally when it is read aloud at a court hearing. The court may summons the parties to a separate court hearing for the purpose of pronouncing the ruling orally.
(4) If a case is heard at an oral hearing before the Supreme Court, the ruling shall be made in an oral vote. The ruling shall be deemed to be pronounced when the presiding judge, as the last judge, has voted.
(5) The ruling shall be pronounced within four weeks after the main hearing or appeal hearing is closed. If the case is heard by a single judge, the time limit shall be two weeks. If the case is so demanding that it is not possible to meet the deadline, the ruling may be pronounced later. The ruling shall state the reason for any delay in pronouncement. If the case is heard at an oral hearing, the court shall at the close of the hearing advise the parties when they can expect the ruling to be pronounced.
Section 195 Notification of the ruling
(1) Judgements, interlocutory orders and decisions that conclude the case shall be served on the parties and any interveners. Other decisions shall be notified to them. A person who has made a written submission pursuant to sections 158 or 3013 shall be notified of the decision that concludes the case.
(2) Rulings that are pronounced orally shall be deemed to have been served on the parties that have been summonsed. Where a ruling is served by being read aloud to the parties present at a court hearing, the court may give an oral account of the main points in the reasoning for the ruling instead of reading them aloud. The written ruling shall be delivered to the parties no later than one day after it is pronounced.
II The content of the ruling
Section 196 Form and reasons
(1) The rulings of the court shall state the name of the court, the time when and the place where the ruling was pronounced, the members of the court, the parties and the court reference number for the case.
(2) The ruling shall be in writing and be signed by the members of the court. In cases that are heard pursuant to the small claims procedure, judgement can be pronounced pursuant to the rules in section 104(3).
(3) The ruling shall state whether it is unanimous. If there are dissenting votes, the ruling shall state who is in dissent and the issues to which the dissent relates.
(4) Grounds shall be given for judgements and interlocutory orders. The grounds shall include:
a) a presentation of the case,
b) the parties’ prayers for relief and the grounds upon which the prayers are based, and
c) the assessment of the court.
(5) The description of the case and the grounds upon which the prayers for relief are based shall contain a brief account of the legal issue that is the subject matter of the action, the background to
55
the case and the parties’ legal and factual arguments to the extent necessary to explain the ruling. The court shall thereafter give an account of its assessment of the evidence and the application of law upon which the ruling is based. Superior courts may in whole or in part base their description of the grounds on the descriptions given in the rulings of the lower courts.
(6) In Supreme Court rulings that are pronounced by oral vote, grounds shall be described through the votes cast by the justices.
(7) Judgements and interlocutory orders shall contain a conclusion that accurately states the outcome of the ruling that is made.
Section 197 Time limits for performance
(1) If the ruling can be enforced when it is pronounced, the court shall fix a time limit for performance of the obligation. The time limit shall be a fixed day or a fixed period of time, which shall run from the date of service. The time limit for monetary obligations shall be two weeks unless the claim falls due and payable at a later date.
(2) Otherwise, if the time limit for seeking a remedy does not leave sufficient time to comply with the order, the court shall fix a time limit to run from the date when the ruling becomes final and enforceable.
(3) If an obligation is contingent, the court shall decide which condition must be fulfilled before the ruling can be enforced.
III Rectification, supplementary judgement and reversal
Section 198 Rectification of errors
(1) The court may rectify a ruling which due to spelling or arithmetic errors, misunderstandings, oversights or other obvious errors has been formulated in a way that does not reflect the intention of the court.
(2) The court shall hear any application for rectification that is submitted before the ruling becomes final and enforceable. The rectification decision shall as far as possible be made by the judge who made the ruling. If the court sat with more than one member, the presiding judge may determine the issue if there is no doubt as to how the rectification shall be done.
(3) A rectification decision shall be added to the ruling so that it shows what has been rectified. Section 195(1) applies correspondingly.
(4) Rectification of a ruling or an application for rectification shall not affect the time limit for appeal.
Section 199 Supplementary ruling
(1) If no ruling was made on an issue that should have been ruled on, a supplementary ruling may be made upon application before the time limit for appeal. Section 198(2), second and third sentence, and subsection (3), apply correspondingly.
(2) When an application for a supplementary ruling is submitted, the time limit for appeal shall be suspended. A new time limit for appeal shall begin to run if a supplementary ruling is made. If the application is dismissed, the time limit for appeal shall continue to run.
Section 1910 Reversal
(1) Decisions and interlocutory orders of a procedural nature may be reversed by the court that pronounced them if reversal is justified by the purpose of the Act and reversal is not disproportionately onerous for a party who has acted in reliance on the ruling. Rulings made during
56
the preparatory stage of the case shall not be binding at the main hearing or other court hearing at which the case is determined.
(2) An interlocutory order passed by an appellate court on issues related to the hearing of the case before a lower court shall not be binding at a subsequent ruling on the same issue by the appellate court.
(3) A ruling by a superior court may only be reversed if important new information has emerged.
(4) The court may reverse on its own motion or upon application by a party. The court shall only process an application for reversal if it finds cause to do so. A ruling not to reverse shall be made in the form of a decision, also if the underlying ruling is an interlocutory order.
IV Incourt settlements
Section 1911 Entering into an incourt settlement
(1) Incourt settlements shall be recorded in the court record.
(2) The incourt settlement shall be signed by the parties and the members of the court.
(3) The court shall ensure that the settlement states precisely what the parties have agreed, and that the settlement is not contrary to considerations of public policy that limit the parties' right of disposition in the legal action, cf. section 114. If the settlement is to be enforceable, the court shall ensure that a time limit for performance is fixed. Before entering into the incourt settlement, the parties shall be informed of its effect, cf. section 115(1).
(4) If the settlement does not include provisions on the allocation of costs, the court shall at the request of the parties determine such allocation at its discretion.
Section 1912 Effects of incourt settlements. Power to set aside incourt settlements
(1) Incourt settlements shall have legal effect pursuant to section 1915.
(2) Incourt settlements may be declared invalid or amended by judgement pursuant to the rules for invalidity and amendment of contracts.
(3) An action pursuant to subsection (2) shall be brought before the district court. The claim with which the settlement is concerned may be brought into the action for adjudication pursuant to the provisions of section 154.
(4) An action must be brought within six months of the date when the party became aware or ought to have obtained knowledge of the alleged grounds for invalidity. The court may grant reinstatement pursuant to the provisions of Chapter 16 III if the time limit is exceeded. An action for invalidity of an incourt settlement based on circumstances that prevailed at the time it was entered into cannot be brought more than ten years after it was entered into.
IV. Enforceability and legal force
Section 1913 Enforcement
(1) Judicial rulings that order a person to perform, refrain from or tolerate something can be enforced pursuant to the provisions of the Enforcement of Claims Act.
(2) A ruling that orders a third party to the action to give testimony or an affirmation, disclose evidence or serve as an expert cannot be enforced until the ruling is final and enforceable.
(3) If an enforceable ruling is challenged by the exercise of a legal remedy, the court may on application decide that enforcement of the ruling shall be suspended in whole or in part until the issue is determined. The court may decide that enforcement or suspension of enforcement shall be conditional on the provision of security.
57
(4) A decision to suspend enforcement pursuant to subsection (3) shall be made by the court before which the case is being heard. The ruling may be reversed by a superior court if the case is brought before a superior court.
Section 1914 The time when a ruling becomes final and enforceable
(1) A ruling shall become final and enforceable when it can no longer be challenged by the exercise of an ordinary legal remedy. The time when a ruling becomes final and enforceable shall be determined separately for each individual claim that is processed in the same action.
(2) Where a final and enforceable ruling is challenged by the exercise of a legal remedy, the court before which the matter is brought can on application decide that legal force shall be temporarily suspended.
Section 1915 The implications of a final and enforceable ruling
(1) A final and enforceable ruling is binding on the parties. The ruling is also binding on third parties who would be bound by a corresponding agreement on the subject matter of the action due to their relationship with the party.
(2) A final and enforceable ruling on a claim shall be recognised in any new action in which the court is required to consider the claim in order to rule on the case, without being tried on its merits.
(3) The court shall summarily dismiss any new action on a claim between the same parties that has been ruled on by a final and enforceable judgement, unless the claimant due to a dispute on the binding effect of the ruling or other special circumstances still has a legal interest in the action pursuant to section 13.
(4) If within ten years a court or public body has made a final ruling that substantially changes the basis for a final and enforceable judgement, this may be pleaded in a new case on the same or other claims.
Section 1916 The legal force of foreign rulings
(1) Civil claims that have been determined in a foreign State by way of a final and enforceable ruling passed by its courts or administrative authorities or by way of arbitration or incourt settlement, shall be legal enforceable also in Norway to the extent provided by statute or agreement with such State.
(2) Final and enforceable rulings on civil claims passed by a foreign court shall be final and enforceable in Norway if jurisdiction has been agreed pursuant to section 46 for a specific legal action or for legal actions that arise out of a particular legal relationship.
(3) Rulings referred to in subsections (1) and (2) shall not be recognised if such recognition would be contrary to mandatory laws or be offensive to the legal order.
Chapter 20. Legal costs
Section 201 Scope
(1) This Chapter applies to claims by the parties for compensation for costs in legal proceedings. The Court Fees Act applies to the parties’ duty to pay fees to the state for procedural steps.
(2) Compensation for legal costs pursuant to this Chapter can only be claimed when provided by law or agreed between the parties.
(3) The provisions relating to parties apply correspondingly to interveners and in cases where the State appears in the case pursuant to section 3013.
58
Section 202 Award of costs to the successful party
(1) A party who is successful in an action is entitled to full compensation for his legal costs from the opposite party.
(2) An action is successful if the court finds in favour of the party in the whole or in the main, or if the opposite party’s action is summarily dismissed or quashed because it is waived or because the courts do not having jurisdiction. If the action relates to several claims between the same parties, the overall outcome shall be decisive.
(3) The court can exempt the opposite party from liability for legal costs in whole or in part if the court finds that weighty grounds justify exemption. The court shall, in particular, have regard to
a) whether there was justifiable cause to have the case heard because the case was uncertain or because the evidence was clarified only after the action was brought,
b) whether the successful party can be reproached for bringing the action or whether he has rejected a reasonable offer of settlement, or
c) whether the case is important to the welfare of the party and the relative strength of the parties justifies an exemption.
Section 203 Award of costs to a party who has succeeded to a significant degree
A party who has not won the case but has succeeded to a significant degree, cf. section 202, may be awarded legal costs from the opposite party in whole or in part if weighty reasons so suggest. In addition to the factors mentioned in section 202(3), second sentence, the court shall have particular regard to the extent to which the court has found in favour of the party and the proportion of the legal costs that relate to that part of the case.
Section 204 Costs irrespective of outcome
A party may be awarded legal costs in whole or in part irrespective of the outcome of the case
a) if the action has been brought without good reason and the party accepts the claim at the earliest opportunity,
b) if the action is quashed for reasons beyond the control of the party and there is no doubt that the party would otherwise have succeeded, or
c) to the extent the costs have arisen due to the opposite party’s omission.
Section 205 Assessment of compensation for costs
(1) Full compensation for costs shall cover all necessary costs incurred by the party in relation to the action, unless there is cause to exclude the costs pursuant to special provisions. In assessing whether costs have been necessary, the court shall have regard to whether it was reasonable to incur them in view of the importance of the case. The party may claim reasonable compensation for his own work on the case if the work has been particularly extensive or would otherwise have had to be undertaken by counsel or other qualified assistant.
(2) Before the conciliation board, compensation for costs can only be awarded within the scope of section 613, and in actions processed pursuant to the small claims procedure only within the scope of section 105. Subsections (3) to (6) do not apply in actions before the conciliation board.
(3) In cases that are ruled on following an oral hearing, a party who claims costs shall submit a statement of costs. The statement shall be submitted at the conclusion of the court hearing. If the amount of some items is unknown, the statement shall be supplemented within the time limit fixed by the court. Items of expenditure shall be specified so as to give the court an adequate basis upon
59
which to make an assessment. Lawyers’ fees shall always state the amount and number of hours related to the following stages of the case:
a) the period up to the submission of a writ of summons or reply, alternatively notice of appeal and reply to notice of appeal,
b) the period up to the start of the main hearing or oral finalisation of the case, alternatively the appeal hearing, and
c) the period up to the conclusion of the case in the current instance.
(4) In cases where no oral hearing is held, the court cannot award compensation for costs in excess of NOK 15 000 unless a statement of costs is submitted pursuant to subsection (3).
(5) The court shall also review items in the statement of costs that have been approved by the opposite party. If the court contemplates reducing the claim despite no objection having been raised by the opposite party, the parties shall be given an opportunity to comment.
(6) No award of costs shall be made to a party who fails to submit a compulsory statement of costs pursuant to subsection (3).
Section 206 Actions with more than one party on the same side
(1) If there is more than one party on the same side, the rights and duties as to costs in relation to the opposite party shall be assessed separately for each such party.
(2) If more than one party is ordered to pay costs, the court may decide that they shall be jointly liable for all or part of the amount. The court shall have regard, among other things, to the proximity between the claims in the case and the prospects of the opposite party of obtaining payment. Upon application, the court shall allocate liability between jointly liable parties.
Section 207 Liability of party representatives for costs
(1) Liability for costs lies with the party. If an action brought by an entity is summarily dismissed on account of incapacity to sue or be sued, liability shall lie with the person appointed as the legal representative of the entity.
(2) A claim for compensation for costs against persons other than the opposite party pursuant to provisions outside this Chapter may be included in the action by way of joinder. Section 152(3) and (4) apply if the claim is brought before the district court. If the claim is brought before the appellate court, the court may refuse to hear it if it would be more practicable to hear it in a separate action or if it would delay the case significantly.
Section 208 General provisions on awards of cost
(1) Claims for costs shall be determined in respect of each court instance in the ruling that concludes the case before such instance.
(2) The costs to be determined pursuant to subsection (1) shall include costs relating to rulings on other issues than the claim that is the subject matter of the action. If a separate appeal is brought against a ruling on such other issues, the costs relating to such other issues before all court instances shall be determined separately by the appellate court.
(3) If the determination of costs is contingent upon the outcome of parts of the action that have yet to be ruled on, the costs award shall be postponed until such ruling.
Section 209 Review of costs awards
60
(1) An appellate court may review an award of cost made by a lower court in the appeal action. Any limitations on the jurisdiction of the appellate court shall also apply to such review.
(2) The appellate court shall base its determination of claims for costs for lower courts on its own ruling in the case.
(3) An award of costs that is not reviewed pursuant to subsection (1) may be appealed separately pursuant to the provisions on appeals against interlocutory orders. The appellate court may only review the application of law and the procedure in the case, and the inspection of evidence to the extent that it exclusively relates to the costs award. The appellate court may make a new ruling on costs if it finds that there is sufficient information in the case to do so.
Section 2010 Counsel’s preferential right to awarded costs
Counsel shall, in relation to his party’s other creditors, have a preferential right in costs awarded to his party for his fees and disbursements. Counsel may require that the costs be paid directly to him.
Section 2011 Provision of security for liability for costs
(1) The defendant may demand that a claimant who is not habitually resident in Norway shall provide security for his potential liability for costs in the current instance. Security cannot be required if it would violate an obligation in international law on equal treatment of parties resident abroad and parties resident in Norway, or if it would seem disproportionate in view of the nature of the case, the relationship between the parties and other circumstances.
(2) Security pursuant to subsection (1) cannot be required by the defendant in a claim made pursuant to section 151(2), in a derivative appeal pursuant to section 297, or in cases where for reasons of public policy the right of disposition of the parties is limited.
(3) A request for security must be submitted within the first time limit for the party to comment on the merits of the case in the relevant instance.
(4) The court shall determine the amount in respect of which security shall be provided. The Enforcement of Claims Act section 36(1) applies correspondingly with regard to what can be accepted as security. If security is not provided within the time limit prescribed, the case shall be summarily dismissed, cf. section 169(1). Security shall be discharged if there is no longer a basis for maintaining it.
(5) A ruling on a request for security or discharge of security shall be made by interlocutory order. An appeal against an interlocutory order that orders security to be provided or discharged shall have suspensive effect.
Section 2012 The State’s liability for costs
(1) A party who has incurred costs as a result of an error by the court in its hearing of the case may claim compensation for its loss from the State, if the error
a) must be given unconditional effect pursuant to section 2921(2)(b) or (d) because the party was not lawfully summonsed, or
b) is due to seriously reproachable conduct of the court.
(2) If the party’s costs are incurred as a result of the error having had an impact on a ruling in the case, the conditions in the Courts of Justice Act section 200(3) must also be fulfilled.
(3) A claim for compensation pursuant to subsection (1) must be submitted within three months after the case has been ruled on by a final and enforceable judgement. If a judgement has been passed in a criminal case pursuant to the Courts of Justice Act section 200(3)(c), the time limit shall be calculated from the date on which the judgement becomes final and enforceable. An
61
application for reinstatement pursuant to Chapter 16 III may be made if the time limit is exceeded. The opposite party shall be the State represented by the Courts of Justice Administration.
(4) The claim shall be made to the court before which the case is being heard or which made the ruling in the final instance. If it is alleged that the error was made in that instance, the claim shall be made to the next superior court. The Supreme Court may refer the determination of the matter to the Appeals Committee of the Supreme Court. If the claim relates to an error committed by a conciliation board or district court, the Supreme Court or the Appeals Committee may decide that the claim shall instead be determined by the court of appeal.
(5) The provisions on appeals against interlocutory orders apply correspondingly to the processing of the claim as far as they are appropriate. If the claim is made while the case is pending, it may be joined in the action if this is deemed expedient.
Part V Evidence
Chapter 21. General provisions on evidence
Section 211 The scope of the evidence provisions
The provisions on evidence apply to the factual basis for the ruling in the case.
Section 212 The evaluation of evidence
(1) The court shall establish the facts upon which the case shall be determined based on a free evaluation of evidence.
(2) The evaluation of evidence shall be based on facts that come to light in the proceedings that form the basis for the ruling. Evidence that is presented is common for all parties to the case or to all joined cases.
(3) In its evaluation of evidence, the court may rely on facts that are acknowledged by a party, established facts and the court’s general or specialist knowledge and experience, irrespective of whether such facts and knowledge have been addressed by the parties during the hearing. Section 111(3) applies to the extent that such knowledge may be uncertain or in dispute.
Section 213 Right and duty to present evidence
(1) The parties are entitled to present such evidence as they wish. Limitations on the right to present evidence are contained in sections 217 and 218, Chapter 22 and the other evidence provisions in this Act.
(2) In cases where for reasons of public policy the right of disposition of the parties is limited, cf. section 114, the court has a duty to ensure that the presentation of evidence provides a sound factual basis for the ruling. In other cases, the court may take charge of the presentation of evidence unless the parties object.
Section 214 The parties’ duties of truth and disclosure
(1) The parties shall ensure that the factual basis of the case is properly and completely explained. They shall provide such accounts and present such evidence as is necessary to fulfil this duty, and they have a duty to give testimony and access to evidence in accordance with section 215.
(2) A party shall also disclose the existence of important evidence that is not in his possession and of which he has no reason to believe that the opposite party is aware. This applies irrespective of whether such evidence favours the case of the party itself or favours the opposite party’s case.
62
Section 215 General duty to testify and give evidence
All persons are under a duty to testify on facts and to give access to objects etc. that may constitute evidence in legal proceedings, subject to the limitations in the rules on prohibited evidence and immunity in Chapter 22 and other provisions on evidence in this Act.
Section 216 Summary of evidence
(1) The parties shall list the evidence that they wish to present in a summary of evidence to the court.
(2) The party shall state what the evidence purports to establish and shall briefly explain important information that will be provided by way of the evidence to the extent that the party cannot expect the opposite party to be aware of it.
Section 217 General restrictions on the right to present evidence
(1) The parties may only present evidence on facts which may be of importance to the ruling to be made.
(2) The court may disallow presentation of evidence that
a) has not been clarified in accordance with section 216(2),
b) is not apt to appreciably improve the basis for the ruling, or
c) the court finds necessary to have presented in a different manner.
Section 218 Restrictions on account of proportionality
(1) The scale and scope of the presentation of evidence shall be reasonably proportionate to the importance of the dispute. If the presentation of evidence that is notified to the court is disproportionate to the importance of the dispute, the court may limit the presentation of evidence to achieve the legislative intent as stated in section 11, but within the scope of the restrictions in consequence of that purpose.
(2) If the presentation of evidence can be limited in different ways, the party may choose between them.
Section 219 The presentation of evidence at oral hearings
In cases that are heard orally, the evidence shall be presented directly to the adjudicating court subject to the exceptions in sections 2110 to 2112 and other provisions on evidence. Section 30 11(1) applies to the presentation of evidence in cases that are heard orally before the Supreme Court.
Section 2110 Distance examination
(1) Parties, witnesses and experts may be examined before the adjudicating court by way of distance examination if direct examination is not practicable or would be particularly onerous or expensive. Distance examination should not take place if the testimony may be of particular importance or if it may be imprudent for other reasons. Distance examination may always take place if the expense or disadvantages of direct testimony before the adjudicating court is considerable relative to the importance of the dispute to the parties. Experts who have made a written submission to the court may always be examined by way of distance examination unless it may be imprudent due to special circumstances.
63
(2) Distance examination shall be conducted by way of video examination. If equipment for video examination is not available, audio examination may be used provided that the conditions in subsection (1) are nevertheless fulfilled. The court shall decide where the examination shall take place. The King may issue regulations with more detailed provisions on distance examination.
Section 2111 Taking of evidence
(1) Judicial examination of parties, witnesses and experts and inspection of real evidence for use in the ruling of cases that are heard orally may be conducted in accordance with the rules on taking of evidence in Chapter 27, if
a) it must be assumed that such evidence will be more reliable than it would be if presented directly before the adjudicating court, and it will not incur disproportionate additional expenses,
b) there is an obvious risk that it will not be possible to present the evidence directly before the adjudicating court, or
c) direct presentation of the evidence before the adjudicating court will result in expenses or disadvantages which are disproportionate to the importance of the evidence or the case.
(2) Evidence taken pursuant to subsection (1) may be presented at the oral hearing if the parties have had the opportunity to safeguard their interests or the conditions in section 2112 are fulfilled. Evidence that has been taken or secured in the same case on other grounds may be presented if none of the parties have requested direct presentation of the evidence before the adjudicating court or if the conditions in section 2112 are fulfilled.
Section 2112 Written statements as evidence
(1) Written declarations made for the purpose of the case by experts pursuant to section 255 may be presented as evidence.
(2) Written statements made for the purpose of the case by other persons may be presented as evidence if the parties agree or they have the opportunity to examine the person who has made the statement. The evidence shall not be presented until it is confirmed that the person who made it will attend. If it is impossible to examine the person who made the statement, it may be presented as evidence unless it would be contrary to the legislative intent pursuant to section 11.
Section 2113 The presentation of evidence in cases that are heard in writing
(1) In cases that are heard in writing, evidence shall be presented by way of documentation pursuant to section 262.
(2) If evidence cannot be presented before the adjudicating court, parties, witnesses and experts maybe examined and real evidence may be inspected for the purpose of ruling on the case in accordance with the rules on taking of evidence. Written statements may be used pursuant to the provisions of section 2112.
Chapter 22. Prohibited and exempted evidence
Section 221 Prohibition against evidence of importance to national security or relations with a foreign State
(1) Evidence cannot be presented about anything that is confidential for reasons of national security or relations with a foreign State.
(2) The King may consent to the presentation of such evidence.
64
Section 222 Prohibition against evidence of discussions in government meetings
Evidence cannot be presented of discussions held in government meetings.
Section 223 Prohibition against evidence subject to a statutory duty of confidentiality
(1) Evidence cannot be presented if such presentation would breach a statutory duty of confidentiality for the person in possession of the evidence that is imposed on him as a consequence of his service or work for the State or a municipal authority, postal service, supplier or installer of telecommunication networks or services, technical regulatory body or the State airport company.
(2) The Ministry may consent to the presentation of such evidence. Consent may only be refused if the presentation of evidence may be damaging to the State or public interests or be unreasonable to the person who is entitled to confidentiality.
(3) After giving due consideration to the duty of confidentiality and the need for clarification of the case, the court may by interlocutory order decide that the evidence shall be presented even though consent is refused, or that evidence shall not be presented even though the Ministry has consented. The Ministry shall have the opportunity to present its views before the court makes its decision. The Ministry’s views shall be communicated to the parties.
Section 224 Prohibition against evidence of legal proceedings and judicial rulings
(1) Evidence cannot be presented about the proceedings or about testimony that is subject to a duty of confidentiality imposed by a court pursuant to statute on the persons who were present. The person entitled to confidentiality may consent to the presentation of such evidence.
(2) Evidence cannot be presented if it contains information from judges or jury members about the basis for the rulings they have made.
(4) Sections 73(6) and 86 apply to evidence about something that has emerged during outof court or judicial mediation.
Section 225 Prohibition against and exemption from evidence for information confided to persons in certain occupations
(1) Evidence cannot be presented about something that has been confided to clergymen in the state church, priests or pastors in registered religious communities, advocates, defence counsel in criminal cases, conciliators in matrimonial cases, medical practitioners, psychologists, pharmacists, midwives or nurses in their professional capacity.
(2) The court may exempt a party or a witness from providing access to evidence about something that has been confided to him in the course of spiritual guidance, social welfare work, medical treatment, legal aid pursuant to the Courts of Justice Act section 218(2) or any similar activity, notwithstanding that the matter falls outside the scope of subsection (1).
(3) The person entitled to confidentiality pursuant to this section may consent to the presentation of such evidence.
Section 226 Prohibition against evidence of character and credibility
(1) Evidence cannot be presented about the character, sexual conduct or general credibility of a party or a witness. The court may nevertheless permit the presentation of evidence that is of material importance to the ruling and shall determine the manner and extent of presentation.
(2) Questions about a party’s or a witness’s criminal record shall as a general rule be put and answered in writing. The same procedure may be used for other questions about a party’s or a witness’s person or private life.
65
(3) Written declarations about a party’s or a witness’s good or bad name and reputation are inadmissible.
(4) Evidence cannot be presented about a party’s or a witness’s credibility if such evidence is based on the testing of physiological reactions.
Section 227 Prohibition against improperly obtained evidence
In special circumstances, the court may disallow evidence that has been obtained in an improper manner.
Section 228 Exemption for close relatives from giving evidence about information given to them by the party
(1) A party’s current or former spouse or cohabitant, relatives in a direct line of ascent or descent and siblings may refuse to provide access to evidence about information that has been given to them by the party.
(2) The court may exempt a party’s fiancé, foster parents, foster children and foster siblings from the duty to provide evidence about matters referred to in subsection (1).
Section 229 Exemption from evidence for incriminating personal details
(1) A party or witness may refuse to provide access to evidence that may result in a penalty for
a) himself or
b) a relative referred to in section 228(1) or such relative’s spouse or cohabitant,
c) a current or former spouse or cohabitant and their relatives in a direct line of ascent or descent or their siblings, or
d) any person who is married to or cohabiting with any person referred to in item (b).
(2) The court can order a party or a witness to provide evidence in circumstances referred to in subsection (1) if it finds that it is reasonable based on a total assessment of the nature of the case, the importance of the evidence to the clarification of the case and the consequences of providing evidence for the party or the witness,
(3) The court can exempt a party or witness from providing access to evidence if there is a risk of considerable material loss of any other kind for the party or the witness or his close relatives referred to in subsection (1) if, having regard to the nature of the case, the importance of the evidence to the clarification of the case and other circumstances, it would be unreasonable to order the party or witness to provide access to such evidence.
(4) The court may exempt a party or witness from the duty to provide access to evidence that relates to his fiancé, foster parents, foster children referred to in subsections (1) to (3).
Section 2210 Exemption from evidence for trade or business secrets
A party or witness may refuse to provide access to evidence that cannot be made available without revealing trade or business secrets. The court may nevertheless order such evidence to be made available if, after balancing the relevant interests, the court finds it necessary.
Section 2211 Exemption from the duty to provide evidence for the mass media protection of sources
66
(1) The editor of a printed publication may refuse to provide access to evidence about who is the author of an article or report in the publication or the source of any information contained in it. The same applies to evidence about who is the source of other information that has been confided to the editor for use in his work. Other persons who have acquired knowledge of the author or the source through their work for the publishers, editors, press agency or printing office in question have the same right as the editor.
(2) If important public interests require that evidence referred to in subsection (1) is presented and it is of considerable importance to the clarification of the case, the court may nevertheless, based on an overall assessment, order the evidence to be presented or the source to be revealed. If the author or source has discovered circumstances that it is in the public interest to publicise, such an order may only be made if it is particularly necessary for the name to be publicised.
(3) The provisions in this section apply correspondingly to
a) other persons who have acquired knowledge of the author or the source through their work for the publishers, editors, press agency or printing office in question, and
b) colleagues in broadcasting or other media undertaking that in the main has the same purpose as newspapers and broadcasting.
Section 2212 Duty of confidentiality and hearings in camera
(1) When evidence referred to in this Chapter is presented with the consent of the person in question, the court shall impose a duty of confidentiality on the persons present unless the terms of the consent provide otherwise. If the court has imposed a duty of confidentiality, oral hearing of the evidence shall be held in camera.
(2) If evidence is presented pursuant to an order of the court, the court may impose a duty of confidentiality and decide that oral hearing of the evidence shall be held in camera. The same applies if the court has not granted an exemption from the duty to provide evidence pursuant to sections 225(2), 228(2) or 229(3) and (4).
Chapter 23. The obligations of the parties to attend and testify
Section 231 The obligation of the parties to attend
(1) A party who is not lawfully absent is obliged to attend in person at any court hearing to which he is summonsed pursuant to the provisions in section 132. An obligation to attend in person shall be imposed on application from the opposite party or where the court finds it necessary that the party attends. The court may on application from a party exempt him from attending if the conditions for distance examination are fulfilled or if the court does not find adequate grounds for the party’s attendance.
(2) The party is obliged to remain in attendance throughout the court hearing unless he is exempted by the court. The court may decide that a party who is exempted from attending shall make himself available to be contacted for the duration of the court hearing.
(3) Section 242 applies correspondingly to a summonsed party who is deprived of his liberty and committed to an institution.
(4) In cases where the court pursuant to section 213(2) has a duty to ensure a sound factual basis for the ruling, it may, in accordance with section 245, decide that a party who fails to attend without being lawfully absent shall be fetched to the court, and that a party who attends in an intoxicated state shall be detained in custody.
Section 232 Examination of parties
(1) A party is obliged to testify in person if required by another party or by the court. The testimony shall be given directly to the court if the party is present at the court hearing. Otherwise,
67
the testimony shall be given by distance examination pursuant to section 2110 or pursuant to the rules on taking of evidence in section 2111.
(2) A party shall first be examined by his counsel, then by other parties and thereafter by the court. A party who is not represented by counsel shall first be examined by the court. The court may alter the sequence if this is deemed expedient. Otherwise, the provisions on examination of witnesses in sections 244, 247, 248, 249(2) to (5), 2410 and 2411 apply correspondingly to examination of parties.
(3) The provisions on examination of witnesses apply correspondingly to the parties if they give testimony about claims in respect of which they are not parties.
Chapter 24. Testimony
Section 241 Obligation to give evidence
(1) Anyone who has information of relevance to the factual basis for the ruling on the case is obliged to attend as a witness at a court hearing following a summons pursuant to section 133.
(2) The witness duty applies to persons who are resident or staying in Norway and who are not lawfully absent pursuant to section 134(1). Act of 21 March 1975 relating to witness duty in the Nordic countries applies to persons who are resident or staying in the other Nordic countries. Sections 2410 and 2411 apply to the witness duty of children, the mentally ill and the mentally handicapped.
(3) The issue of whether the witness shall be summonsed to testify directly before the adjudicating court or by distance examination or the taking of evidence shall be determined pursuant to the provisions of sections 2110 and 2111.
Section 242 Witness duty for persons who are deprived of their liberty
If a witness is deprived of his liberty and detained in an institution, the institution shall ensure that he attends in order to testify if possible. The institution shall notify the court immediately if the testimony will have to be given in a different manner than assumed in the summons.
Section 243 Witness duty in case of prohibited and exempted evidence
(1) A witness who is only called to testify on questions that, according to the information available, cannot be answered without consent or an order of the court should not as a general rule be summonsed as long as consent has not been given or there is no reason to believe that the witness may be ordered to testify.
(2) A summons to a witness who is entitled to refuse to testify about the issues that are being examined may include a notice that attendance is unnecessary if the witness is determined to refuse to testify. If the witness gives notice sufficiently far in advance of the court hearing that he will refuse to give evidence, the summons shall be withdrawn if the refusal is found to be justified.
Section 244 Obligation to prepare for testimony and to bring evidence
(1) The court may order a witness to bring with him documents or other evidence that the witness is obliged to produce.
(2) Upon request, the witness is obliged to refresh his knowledge of the case, amongst other things by examining or studying evidence to which he has access, such as accounts, minutes of meetings etc., and if necessary to prepare notes and bring objects to the court.
Section 245 Witnesses who fail to attend or who attend in an intoxicated state
68
The court may decide that a witness who fails to attend without being lawfully absent shall be fetched to the same or a subsequent court hearing, and that a witness who attends in an intoxicated state shall be detained in custody until he is sober.
Section 246 Individual examination the right to attend the hearing
(1) Witnesses shall be examined individually and shall not attend the hearing until they have been examined unless both parties agree and the court finds the witness’s attendance unproblematic. Witnesses may be confronted with each other if their testimony so justifies.
(2) A witness who assists or has assisted a party extensively in the matter to which the case relates shall normally on application from the party be permitted to follow the hearing throughout. Section 256(2) applies to expert witnesses.
Section 247 Order to leave the courtroom during witness testimony
The court may decide that a party or other person shall leave the courtroom while a witness is being examined if there is special reason to fear that the witness would not otherwise give an unreserved testimony. The court shall ensure that questions that the party would have put to the witness are asked. After the examination, the court shall give an account of the testimony to an excluded party.
Section 248 Preliminaries to the examination of witnesses
(1) The court shall ask the witness his name, date of birth, occupation, address and relationship to the parties. The court can ask the witness about other circumstances that may be relevant to the assessment of his testimony.
(2) Instead of his address, the witness may state his place of work, but the witness may then be ordered to state his address to the court. If there is danger that a witness or a person who is related to the witness as referred to in section 228 may be exposed to a criminal act that threatens his life, health or freedom, or to other substantial material loss, the president of the court may decide that information about his address or place of work shall be given to the court in writing.
(3) If the court expects that a witness will have a limited duty to testify in the case because of the rules on prohibited evidence and exempted evidence, the witness’s attention shall be draw to this fact. A witness who asserts that he is not entitled or obliged to testify shall substantiate the assertion. In the absence of other evidence, it is sufficient that the witness confirms the assertion under affirmation.
(4) Before testimony is given, the court shall admonish the witness to give truthful and complete testimony and shall warn the witnesses of the liability consequent on giving false testimony and affirmation. The court shall then ask the witness: «Do you affirm that you will tell the truth and whole truth and not conceal anything?» The witness shall stand and reply to this question: «I do so affirm upon my honour and conscience».
Section 249 The examination of witnesses
(1) The witness shall first be examined by the party that has summonsed him, then by other parties and thereafter by the court. The court shall start the examination of witnesses that it has summonsed on its own motion, but may leave this to the parties. At the request of a party, the court shall examine witnesses on his behalf.
(2) The witness shall give oral testimony. The witness should normally give a continuous account of all or certain parts of the facts of the case before more detailed questions are asked.
(3) The witness may use notes to aid his memory. The witness must state when, by whom and for what purpose the notes were prepared. In his testimony, the witness may refer to a written
69
statement that is submitted pursuant to section 2112, but shall in addition answer questions from the parties and the court.
(4) The court shall ensure that the examination is conducted in a manner that is conducive to bringing out clear and truthful testimony, and that is considerate to the witness. Questions that in their content or form suggest the desired answer shall not be asked unless they are asked to test the reliability of information that the witness has previously given or other special reasons so justify. Questions that are not pertinent to the case shall be rejected.
(5) The court shall take over the examination if it is conducted in an unsatisfactory manner or other reasons so suggest.
Section 2410 Child witnesses
(1) If a request is made to examine a child below 12 years of age as a witness, the court shall decide whether examination shall take place after balancing the interest of the child against the need to clarify the case. The child shall only be summonsed if there is reason to believe that it can be examined.
(2) If the witness is a child below 16 years of age, the court shall decide how the examination shall be conducted with due regard for the interests of the child and the proper clarification of the case. The child shall not give an affirmation.
(3) The child’s guardian or other custodian shall be allowed to be present at the examination unless special reasons indicate otherwise.
Section 2411 Seriously mentally ill and mentally handicapped witnesses
Section 2410(1) to (3) applies correspondingly to the examination of a witness who is severely mentally ill or mentally handicapped.
Chapter 25. Expert evidence
Section 251 Expert evidence
Expert evidence is an expert assessment of factual issues in the case.
Section 252 The conditions for appointing experts
(1) The court may appoint an expert on application from a party or on its own motion pursuant to section 213(2) where such appointment is necessary to establish a sound factual basis for the ruling in the case.
(2) If the case can have consequences beyond the specific ruling for a party and the party for that reason wishes to call expert witnesses, the court may appoint experts if this is necessary to ensure balance between the parties in the presentation of evidence.
Section 253 Number of experts. Choice of experts. Expert panels
(1) One expert shall be appointed. More than one expert may be appointed if justified by the nature of the expert issues, the importance of the case or other circumstances, provided that it shall not lead to undue expense or delay. The court may appoint additional experts to supplement those previously appointed.
(2) Persons appointed as experts shall have the necessary skills and experience. If there is an appropriate permanent panel of experts, experts shall be appointed from the panel unless it is desirable to appoint someone else. An expert who is nominated by both parties and who is willing to serve shall be appointed unless special reasons suggest otherwise.
70
(3) A person who would have been incompetent to sit as a judge in the case shall not be appointed as expert. It is not an impediment to appointment that a person has served as an expert in the lower court.
(4) The King may establish panels of experts for specific types of cases and panels for assessing expert reports within specific areas of expertise.
Section 254 Terms of reference. Instructions
The court shall determine the issues to be examined by the expert and shall give the necessary instructions. The court may order the parties to prepare draft terms of reference for the experts.
Section 255 The expert report. Oral testimony
(1) The expert shall submit a written report unless the court decides otherwise. Multiple experts may submit a joint report unless the court decides otherwise. The court may decide that the expert shall submit a supplementary report.
(2) The expert is obliged to attend a court hearing to give evidence following a summons from the court pursuant to section 133(4). The expert shall be summonsed if justified by the performance of his assignment or the clarification of the case. If a party requests a summons, the court shall generally consent.
(3) An expert may attend the hearing and consult with other experts, and may ask questions to parties, witnesses and other experts if necessary to perform his assignment as expert.
(4) Before giving evidence to the court, the expert shall confirm by way of affirmation upon his honour and conscience that the expert assignment has been performed and will be performed conscientiously and to the best of his convictions. The examination shall in other respects be conducted in accordance with the provisions on examination of witnesses.
Section 256 Experts witnesses
(1) A party may call witnesses to give expert testimony.
(2) An expert witness may attend the hearing throughout and may be allowed to ask questions to parties, witnesses and experts. The examination shall in other respects be conducted in accordance with the provisions on examination of ordinary witnesses.
Chapter 26: Real evidence
Section 261 Real evidence
Real evidence is individuals and objects (real property, movable property, documents, electronically stored information etc.) where the person or object as such, or its properties, state or content, contains information that may be important to the factual basis for the ruling in the case.
Section 262 Presentation of documentary evidence
Documentary evidence shall be presented by a review where the important aspects are pointed out. The review shall not be more detailed than justified by the need for the proper presentation of evidence.
Section 263 Presentation of other types of real evidence
71
Other types of real evidence shall be presented by way of inspection by the adjudicating court, or by the adjudicating court having it inspected pursuant to the provisions of Chapter 27.
Section 264 Individuals as evidence
Individuals are obliged to make themselves available for inspection to the extent that this can be done without undue strain and is not undignifying.
Section 265 Objects as evidence
(1) All persons are obliged to make available as evidence objects that are in their possession or of which they can obtain possession.
(2) In order to implement the obligation in subsection (1), the court may order the parties and other persons to answer questions about whether they are aware of items of evidence and to make necessary investigations in such respect. They may also be ordered to prepare comparisons, extracts or other reviews of information that may be gathered from items of evidence.
(3) The court may refuse access to evidence pursuant to subsections (1) or (2) if such access would incur expenses that are not reasonably proportionate to the dispute and the potential value of the evidence, or if the party himself has approximately the same possibility of obtaining access to such evidence. The court may make access to evidence conditional upon an advance of the expenses involved from the person having requested access.
Section 266 The application for access to evidence
(1) An application for access to or questions concerning real evidence shall be specified in such detail that it is clear to which item of evidence the application relates.
(2) The court may relax the specification requirements if these are unreasonably complicated to comply with and there is a clear possibility that the application may give access to evidence.
Section 267 Disputes concerning access to evidence
(1) In disputes concerning access to items of evidence, the court may demand that the item be presented in order to determine whether it constitutes evidence.
(2) If the application for access to evidence meets with an objection that the evidence is prohibited or exempted, the item of evidence cannot be presented unless the court pursuant to a special statutory provision is empowered to decide that the evidence nonetheless shall be presented. If only part of the item of evidence is prohibited or exempted, the remainder shall be presented if possible. Section 248(3) second and third sentence applies correspondingly.
(3) The court shall determine in more detail and to the extent necessary how the evidence shall be made available, how it shall be stored and other issues of relevance to the presentation of such evidence. The evidence shall not be made known until the dispute about access has been resolved in a binding manner.
Section 268 Enforcement
(1) If a person who is not a party refuses to comply with a final and enforceable interlocutory order on access to evidence, the court may rule that such interlocutory order shall be enforced.
(2) The same applies to a party in cases where the court has a duty to ensure a sound factual basis for ruling on the case, cf. section 213(2).
72
Chapter 27. Taking of evidence within a lawsuit
Section 271 Conditions for taking evidence
(1) Evidence may be taken by way of judicial examination of parties, witnesses and experts and inspection of real evidence for use in ruling on the case to the extent provided in section 2111(1) in cases that are heard orally, and section 2113 in cases that are heard in writing.
(2) Evidence may be taken for use in the preparatory stage of the case if it is particularly important to obtain access to the evidence at that stage.
Section 272 Petition for taking evidence. The ruling of the court
(1) The court before which the case is being heard may decide that evidence shall be taken following a petition from a party or on its own motion in cases where pursuant to section 213(2) the court has a duty to ensure a sound factual basis for ruling on the case.
(2) If it transpires that the taking of evidence is necessary, a petition shall be submitted as early as possible during the preparatory stage of the case. The reasons for the petition shall be stated and the summary of evidence shall be clarified pursuant to section 216(2). The court may disallow the taking of evidence pursuant to section 166(3) if the petition is submitted out of time.
(3) The evidence may be taken by the court before which the case is being heard or by a different court by way of a letter of request pursuant to the Courts of Justice Act sections 44 to 51. If the evidence is to be taken by a different court, the letter of request shall contain the necessary details of the case and the issue to be clarified.
(4) If expertise is necessary to inspect evidence, the court may appoint an expert pursuant to section 252 and entrust the inspection to him.
Section 273 Taking evidence
(1) Evidence shall be taken in accordance with the general provisions that apply to the relevant type of evidence as far as they are appropriate.
(2) The parties shall be notified of a judicial examination or judicial inspection of evidence, cf. section 132(1). Evidence may be taken even though the parties are absent. A party who was not notified or who was lawfully absent may demand that evidence be taken anew. The parties shall be notified of an inspection of evidence by an expert and shall be given the opportunity to safeguard their interests to the extent that this is compatible with the expert’s assignment.
(3) Objections to the duty to testify or to provide access to real evidence and other disputes related to the taking of evidence shall as far as possible be determined by the court before which the case is being heard. However, if this would cause undue delay or other inconvenience, the dispute may be determined by the court taking the evidence.
(4) The court before which the case is being heard may refer the ruling of the court taking the evidence to the immediately superior court. If the case is being heard by a superior court, such court may reverse a ruling made pursuant to the first sentence.
(5) If the taking of evidence is deficient, the parties may require that the deficiencies be rectified by the court before which the case is being heard, if necessary by the evidence being taken anew. The court can rectify the deficiencies on its own motion.
Section 274 Direct examination and distance examination
If the taking of evidence is determined pursuant to section 2111(1)(a), evidence shall be taken by way of direct examination before the court. In other cases, evidence may be taken by way of direct examination or distance examination pursuant to section 2110.
73
Section 275 Inspection of evidence
(1) The person undertaking the inspection of evidence shall take such steps as are necessary to achieve the objective of the inspection.
(2) Statements may be obtained from parties or witnesses. In that case, section 274 second sentence applies correspondingly. The court may decide that information for use in the inspection shall be obtained by way of judicial examination pursuant to section 274.
(3) The inspection may be extended to cover other issues than those under inspection where the court finds it appropriate and this can be done without significant disadvantage or expense.
Section 276 Reporting on the inspection
(1) The person who has undertaken the inspection shall give an account of the inspection and its results in writing or by other suitable means. The account shall include an account of any statements obtained.
(2) The court may obtain further information on the inspection.
Section 277 Taking of evidence outside the courts
Evidence may be taken outside the courts by agreement between the parties.
Chapter 28. Securing evidence outside a lawsuit
Section 281 Securing evidence
Evidence may be secured outside a lawsuit by judicial examination of parties and witnesses and by providing access to and inspecting real evidence.
Section 282 Conditions for securing evidence
Evidence may be secured if it can be significant in a dispute to which the person who presents the petition may become a party or intervener, and there is either a clear risk that the evidence will be lost or considerably impaired, or there are other reasons why it is particularly important to obtain access to the evidence before a lawsuit is instigated.
Section 283 Petition to secure evidence. The ruling of the court
(1) A petition to secure evidence shall be submitted to the court before which a lawsuit could have been brought. The petition may be submitted to a different court if it is obvious that the evidence ought to be secured by such court. If a petition to secure evidence has previously been submitted in relation to the case, a new petition shall be submitted to the same court. Section 47 applies correspondingly.
(2) In addition to the person to whom the petition is directly addressed, the petition shall identify as opposite party the person against whom any ensuing legal action is likely to be directed.
(3) Evidence may be secured immediately if prompt action is necessary to secure the evidence. If possible, the opposite party shall be notified so that he can be represented. If notice cannot be given in time, the court shall as far as possible appoint a representative for the opposite party and shall as soon as possible inform the opposite party of the steps that have been taken.
(4) If there is reason to fear that notice to the opposite party could obstruct the securing of evidence, the court may decide that the securing of evidence shall be heard before the opposite party is notified. Neither the opposite party nor the public shall be informed of the case before the evidence is secured or more than six months have elapsed since the case was closed. The
74
petitioner should not be allowed access to the evidence until the ruling is final if it may be important for the opposite party to prevent such access. Section 328 applies correspondingly. The time limit for requesting an oral hearing is two weeks from the date when notice of the hearing was given.
(5) The petitioner in subsection (4) shall compensate any loss that the opposite party has sustained as a result of the securing of evidence if it transpires that the petitioner has no claim or right which the securing of evidence could serve to protect. The same applies if in a subsequent oral hearing it transpires that the petition to secure evidence pursuant to subsection (4) in other respects was unjustified because false or misleading information on the need to secure evidence was given in the case either intentionally or negligently.
(6) As a condition for securing evidence pursuant to subsection (4), the court can decide that the petitioner shall pay or provide security for the expenses involved. The court can also impose a condition that the petitioner shall provide security, to be fixed at the court’s discretion, for potential compensation to the opposite party.
Section 284 Implementing the securing of evidence
The provisions on access to real evidence and the taking of evidence in lawsuits apply correspondingly to the securing of evidence as far as they are appropriate.
Section 285 Expenses relating to the securing of evidence
(1) The petitioner shall cover the expenses incurred by opposite parties pursuant to section 28 3(2) and expenses relating to the appointment of a representative pursuant to section 283(3).
(2) The obligation pursuant to subsection (1) may lapse in whole or in part if the petition to secure evidence was necessary because an opposite party pursuant to section 313(2) has refused without reasonable cause to cooperate in securing and providing access to evidence, or has contested the petition without reasonable cause. In such circumstances, the petitioner and other parties may be awarded costs in whole or in part from the uncooperative party.
Chapter 28A. Right of information in connection with infringements of intellectual
property rights etc.
Section 28A1 Right of information in connection with infringements of intellectual property rights etc.
(1) When there are reasonable grounds for believing that an intellectual property right has been infringed, the court may, at the request of the rightholder, order the infringer to provide information on the origin and distribution networks of the goods or services that the infringement concerns (disclosure order). Such information may also be required from any person who:
a) has aided and abetted an infringement,
b) has been in possession of an infringing product on a commercial scale,
c) has used an infringing service on a commercial scale,
d) has provided a service on a commercial scale that has been used in connection with an infringement, or
e) has been identified by the infringer or by a person as mentioned in a to d above as being involved in the production or distribution of the product or the provision of the service that the infringement concerns.
(2) Information on the origin and distribution networks among other things includes:
a) the name and address of manufacturers, distributors, suppliers and others who have had the
75
goods in their possession, or have delivered or received the services,
b) the name and address of intended wholesalers and retailers, and
c) information on the quantity that has been manufactured, delivered, received or ordered, and on what price has been paid or obtained for the goods or services.
(3) Intellectual property rights include copyright and other rights pursuant to the Copyright Act, patents, supplementary protection certificates as mentioned in the Patents Act Sections 62 a and 62 b, the right to business names and other distinguishing marks, rights to layout designs for integrated circuits, plant breeders' rights, design rights, trademark rights, designations protected pursuant to the Regulations of 5 July 2002 No 698 relating to the protection of designations of origin, geographical indications and designations of the traditional distinctive characteristics of foodstuffs, as well as geographical indications protected pursuant to the Marketing Control Act Sections 25, 26 or 31. This chapter applies correspondingly to violations of the Marketing Control Act Section 30, and to violations of the Marketing Control Act Sections 25 and 26 when the violation consists of copying another person's product, distinguishing mark, advertising materials or other produced items.
(4) The first and second paragraphs apply correspondingly to any person who has made significant preparations with a view to carrying out an action that would constitute an infringement, or who has in some other manner acted in a way that gives particular grounds for fearing that the person in question will commit an infringement.
Section 28A2 Requirements concerning proportionality etc.
(1) A disclosure order may only be issued if the information can have a bearing on the enforcement of a right as mentioned in Section 28A1, and the rightholder's interest in obtaining the information outweighs the disadvantages for the person against whom the order is directed and other conflicting interests.
(2) The provisions concerning prohibited evidence and exempted evidence in Sections 223, 225 and 227 to 2212 apply correspondingly to the duty to disclose information pursuant to this chapter.
Section 28A3 Petition for a disclosure order and its consideration
(1) A petition may be submitted for a disclosure order in connection with a legal action concerning an infringement or independently of such action. A petition is submitted through pleadings. If the petition is submitted during the main proceedings, it must be submitted orally.
(2) A petition for a disclosure order that is submitted independently of an infringement action shall be submitted to the court where an action could have been brought concerning the infringement invoked as the basis for the petition. The petition may also be submitted to the court which is the ordinary legal venue for the person against whom the petition is directed. If the petition concerns several persons, it can be submitted to the court which is the legal venue for one of them.
(3) The petition shall state the name of the person from whom information is requested as the opposing party. When a petition is submitted in an infringement action and it is directed at a person other than the opposing party in the action, both persons shall be mentioned as opposing parties. It shall be explained what kind of information is requested and the grounds for requesting it.
(4) In an infringement action, a petition for a disclosure order may be submitted until the case is taken under judgment. If the petition is submitted during the main proceedings, it may only be directed against the opposing party or a witness. If the petition is directed against a witness, it must be submitted before the witness's testimony has concluded. Once the preparation of the case has concluded, new witness testimony may not be offered with a view to ordering the witness to disclose information about the origin and distribution network that does not have a bearing on the decision in the infringement action. If the witness is also to give evidence about matters that can have a bearing on the decision in the action, Section 916 shall apply. If it is possible that a
76
petition will be submitted for a witness to be ordered to disclose information pursuant to Section 28A1, this shall be stated when the evidence is offered.
(5) The person against whom the petition is directed shall be given an opportunity to state an opinion before the matter is decided.
Section 28A4 The court's decision
(1) A dispute concerning whether information is to be disclosed pursuant to Section 28A1 shall be decided by an interlocutory order.
(2) In an infringement action, the court decides whether the petition shall be decided in a separate interlocutory order or whether the decision shall be stayed until the judgment or ruling that concludes the case. In both cases, the decision may be appealed separately.
(3) The court decides how a disclosure order shall be complied with. The disclosure order may entail that the person against whom it is directed shall testify in court or grant access to real evidence. The provisions in Chapters 23, 24, 26 and 27 apply correspondingly insofar as they are appropriate. The court may also decide that the person against whom the order is directed shall prepare a separate written statement instead of testifying. If a person who is not a party refuses to comply with a final and enforceable interlocutory order ordering the person in question to prepare a separate written statement, the court may rule that such interlocutory order shall be enforced.
Section 28A5 Costs and outlays
(1) When a petition for a disclosure order is submitted independently of an infringement action or against a person other than the opposing party in an infringement action, the person submitting the petition is obliged to cover the necessary costs and outlays incurred by the person from whom information is requested. If the petition is necessary because the person from whom information has been requested has disputed the request without reasonable grounds, the duty pursuant to the first sentence may lapse in whole or in part, and the person who has submitted the petition may be awarded costs in whole or in part.
(2) Between the parties to an action, the provisions on costs in Chapter 20 apply to costs and outlays relating to the consideration and implementation of a petition for information.
Part VI Remedies
Chapter 29. Appeal to the court of appeal
Section 291 The court of appeal as appellate court
The court of appeal is the appellate court for rulings of the district courts and of courts that are sat with a sole judge or only one professional judge.
Section 292 Appellable rulings
(1) An appeal may be brought against judgements, interlocutory orders and decisions.
(2) Rulings on procedural issues cannot be appealed after the case has been decided on its merits.
(3) In cases that are heard orally, the limitation on the right of appeal in subsection (2) takes effect when the court hearing for the finalisation of the case is opened. The limitation shall lapse if the hearing is adjourned.
77
(4) These limitations on the right of appeal shall not apply to a ruling to summarily dismiss or quash the case or to rulings directed at third parties.
(5) Subsections (2) to (4) apply correspondingly to rulings concerning parts of the case.
Section 293 Grounds of appeal
(1) An appeal may be brought against a judgement or an interlocutory order on the grounds of error in the assessment of the facts, error in the application of law or error in the procedure upon which the ruling is based.
(2) An interlocutory procedural order which pursuant to statute shall be made on an assessment of what is appropriate and necessary for the proper conduct of the case may, as far as the discretionary assessment is concerned, only be appealed on the grounds that the ruling is unsound or clearly unreasonable.
(3) A ruling that is made in the form of a decision may only be appealed on the grounds that the court has based the decision on an incorrect interpretation of the types of rulings that the court may make pursuant to the statutory provision that has been applied, or on the grounds that the ruling is obviously unsound or unreasonable.
Section 294 Claims that may be heard in the appeal case
(1) An appeal can relate to claims that have been determined by the appealed ruling.
(2) If they can be heard pursuant to substantially the same procedural rules, an appeal may include the following claims in addition to claims referred to in subsection (1):
a) claims that are linked to claims referred to in subsection (1) and that cannot be brought in a separate action,
b) claims that are connected to claims referred to in subsection (1), where the amendment relates to circumstances that have occurred too late, or that have become known too late, for the claim to be included in the action at an earlier stage,
c) claims that are connected to claims referred to in subsection (1) and the opposite party does not object to broadening the action and the court does not find that material reasons suggest otherwise,
d) other claims that are connected to claims referred to in subsection (1) where the court finds that the new claim may be properly heard on appeal and there are weighty reasons why it should be allowed to be heard, and
e) new claims that are brought by way of counterclaim where the counterclaim could not have been raised at an earlier stage or where the opposite party consents.
(3) The prayer for relief in respect of a determined claim may only be broadened if the opposite party consents or if the amendment is based on circumstances that became known to the party after the main hearing in the district court. In cases that are heard according to general procedure, the amendment can also be based on circumstances of which the party cannot be reproached for not having been aware until after the conclusion of the preparation of the case if the district court has disallowed the amendment.
(4) A party may also bring claims pursuant to subsection (2) or broaden the prayer for relief pursuant to subsection (3) after the time limit for appeal or reply has expired provided that it would be reasonable to allow the amendment. A party may at any time require the court to hear claims pursuant to subsection (2)(a) and amendments to the prayer for relief that could not have been raised at an earlier stage.
Section 295 Time limit for appeal
78
(1) The time limit for appeal is one month unless otherwise provided by statute.
(2) The court may set a one week time limit for appeal against
a) rulings that order or refuse access to evidence or issues of evidence,
b) rulings that order someone to give an affirmation, and
c) rulings that appoint or reject the appointment of an expert.
(3) The court may require that an appeal against a ruling pursuant to subsections (2)(a) and (b) as to access to evidence or the giving of an affirmation, which pursuant to section 1913(2) cannot be enforced until it becomes final and enforceable, shall be lodged immediately if the person entitled to appeal is present in court.
(4) When pronouncing judgement, the court may fix a time limit for appeal of up to six weeks from the date of service if it will be particularly difficult for the parties to observe the time limit pursuant to subsection (1).
Section 296 Waiver of the right of appeal
(1) The right of appeal may be waived. The right of appeal may only be waived before the ruling is pronounced if the waiver is mutual. Notwithstanding that the right of appeal has been waived before the ruling, an appeal may be brought on the grounds of error pursuant to section 2921(2).
(2) The right of appeal must be waived expressly.
Section 297 Derivative appeal
(1) A party who lacks a direct right of appeal because the time limit for appeal has expired, or the right of appeal has been waived or the requirement as to the value of the subject matter of appeal is not fulfilled, shall still have a right of appeal unless an appeal by the opposite party is limited to an appeal against procedure.
(2) An appeal pursuant to subsection (1) is not necessary if the party’s claim is limited to amending the award of cost.
(3) An appeal pursuant to subsection (1) must be lodged within the time limit pursuant to section 2910(2).
(4) An appeal pursuant to subsection (1) shall lapse if the appeal by the opposite party is not heard on its merits.
Section 298 Legal standing
(1) The parties to the action may appeal against judicial rulings to have them amended in their favour. Any person who will be affected by the amendment shall be cited as respondent.
(2) A person who is not a party to the action may appeal against rulings that relate to his procedural rights or obligations. Such persons shall be cited as respondents in appeals brought by other persons.
Section 299 Submitting the appeal. The notice of appeal
(1) An appeal shall be submitted by notice of appeal.
(2) The appeal shall be submitted in writing or orally pursuant to the provisions of section121(2) to the court that made the appealed ruling.
(3) The notice of appeal shall state:
79
a) the name of the appellate court,
b) the names and addresses of the parties, their party representatives and counsel,
c) the ruling that is appealed,
d) whether the appeal applies to the ruling in its entirety or only to certain parts thereof,
e) the claim to which the appeal relates, and a prayer for relief that states the outcome the appellant is claiming,
f) the errors in the appealed ruling that are alleged,
g) the factual and legal grounds for the alleged errors,
h) the evidence that will be presented,
i) the basis upon which the court may hear the appeal, if there can be any doubt as to this, and
j) the appellant’s views of the on the further hearing of the appeal.
(4) The notice of appeal shall provide a basis for the parties and the court to hear the case in a sound manner. The notice shall specifically state the issues in the appealed ruling that are contested, and any new factual or legal grounds or new evidence. In all other respects, section 9 2(3) applies to the extent appropriate.
Section 2910 Preliminary hearing of the appeal by the recipient court
(1) If the court finds that the appeal is deficient or that the time limit for appeal may have expired, the appellant shall be given the opportunity to rectify the error pursuant to sections 165 and 166. A ruling on whether the appeal shall be summarily dismissed or reinstatement granted shall be made by the court of appeal.
(2) The court shall serve the notice of appeal on the respondent and set a time limit for submitting the reply. The time limit shall normally be three weeks for appeals against judgements and one week for appeals against interlocutory orders and decisions.
(3) The case shall be transmitted to the court of appeal immediately after the reply has been submitted and communicated to the appellant. The same applies if no reply has been submitted before the time limit has expired.
Section 2911 The reply
(1) The respondent should submit a reply.
(2) In his reply, the respondent should give an account of his views on the appeal. The respondent should make a prayer for relief and state the factual and legal grounds for the prayer and the evidence that will be presented. The respondent should express his views on the further hearing of the appeal.
(3) If the reply constitutes a derivative appeal, sections 299 and 2910 apply to the derivative appeal.
Section 2912 Summary dismissal and setting aside during the preparation of the appeal
(1) During the preparation of the appeal, the court of appeal may
a) summarily dismiss an appeal that suffers from an error that must lead to summary dismissal,
b) quash an action or part thereof on the grounds that the courts lack jurisdiction or that the action has been determined by a final and enforceable judgement, and
80
c) set aside an appealed ruling where there is an error that must be given unconditional effect, cf. section 2921(2).
(2) In an appeal against a judgement passed following simplified judgement proceedings or small claims procedure, the court of appeal may set aside the judgement instead of referring the appeal if it finds that the judgement suffers from an error in the application of law or from significant procedural errors, and that the further hearing of the case ought to take place in the district court.
(3) Section 96 applies correspondingly to the hearing.
Section 2913 Leave to appeal. Refusal
(1) An appeal against a judgement in an asset claim shall not be referred for hearing without leave of the court of appeal if the value of the subject matter of the appeal is less than NOK 125 000. In determining whether to grant leave, the court shall have regard, among other things, to the character of the case, the parties’ needs for review and whether there appear to be flaws in the appealed ruling or the hearing of the case.
(2) The court of appeal may refuse leave to appeal against a judgement if it finds it clear that the appeal will not succeed. Refusal may be limited to certain claims or grounds of appeal.
(3) If a ruling pursuant to subsection (1) has not been made before the appeal hearing, leave may still be refused if at that stage it transpires that the value of the subject matter of the appeal is less than NOK 125 000.
(4) The court of appeal cannot refuse leave pursuant to subsection (2) unless the party has been given notice that refusal is being considered. Such notice must be given before the further preparation of the case is raised with the parties pursuant to section 2914(3), and no later than one month after the court of appeal received the appeal.
(5) Rulings pursuant to subsections (1) and (2) shall be made by decision without an oral hearing. Refusal pursuant to subsection (2) requires unanimity. The decision may only be appealed on the grounds of procedural error. An appeal cannot be brought against the court’s decision not to refuse leave pursuant to subsection (2), nor can this constitute grounds of appeal.
Section 2914 Further preparation of the case
(1) If the appeal is not determined pursuant to sections 2912 or 2913, the hearing of the case shall proceed in accordance with subsections (2) or (3). Preparation of the case shall focus on the issues to be reviewed on appeal and that are in dispute. Sections 96 and 97 apply correspondingly.
(2) Unless further preparation of the case is necessary to establish a sound basis for the ruling, appeals against interlocutory orders and decisions shall normally be determined on the basis prevailing when the case is transmitted to the court of appeal. If it is necessary to discuss the further preparation of the case, section 94 applies to the extent appropriate.
(3) Sections 94, 95(3) and (4), 910 and 911 apply correspondingly to appeals against judgements.
Section 2915 Type of hearing and the basis for the ruling in appeals against interlocutory orders and decisions
(1) Appeals against interlocutory orders and decisions shall normally be determined following a written hearing.
(2) An oral hearing shall be held if required out of regard to the need to ensure sound and fair legal proceedings. The oral hearing may be limited to specific issues. Section 2918 applies correspondingly to the oral hearing to the extent appropriate.
81
Section 2916 Type of hearing and basis for the ruling in appeals against judgements
(1) Appeals against judgements shall be determined following an oral appeal hearing pursuant to section 2918 or a court hearing pursuant to section 2914(3), cf. section 95(4). The description of the facts pursuant to subsection (2), accounts pursuant to subsection (3) and submissions pursuant to subsection (4) shall form part of the basis for the ruling in the case. The court may decide that the case shall be determined following a written hearing pursuant to subsection (5).
(2) The court can rely on the description of the facts in the district court’s judgement without reviewing it if the description is not contested.
(3) The court may decide that the parties shall submit written accounts of parts of the factual or legal issues involved in the case if this may lead to a more efficient and costeffective hearing or if it is necessary in order to establish a considerably firmer basis for the ruling. If a party objects to submitting a written account pursuant to this subsection, the issue shall be determined by interlocutory order.
(4) Section 99(2) and (4) apply correspondingly.
(5) If the appeal relates only to procedure and the application of law, or if it only to a limited extent raises factual issues in respect of which direct presentation of evidence will be of material importance, the court may decide that the appeal shall be ruled on following a written hearing if this will provide a sound basis for the ruling. After the court’s decision, the parties shall submit written submissions which, together with facts that emerge at any court hearing pursuant to the fourth sentence of this subsection, shall form the basis for ruling on the case. Each party shall submit at least one submission, but is entitled to submit two. The court may decide that a court hearing shall be held after the written submissions for an oral hearing of one or more specific issues in the case.
Section 2917 Lay judges
If an appeal against judgement is not heard entirely in writing, the court may sit with two lay judges. Section 912(2) and (3) apply correspondingly.
Section 2918 Oral appeal hearing
(1) An oral appeal hearing shall take place pursuant to the provisions in sections 913, 914, 916, 917 and 164. The court shall ensure that the hearing is focused on the issues that are raised in the appeal and that are in dispute.
(2) Section 915 applies correspondingly to the conduct of the main hearing. The appellant shall normally address the court before the respondent. Where both parties have appealed, the court shall determine which party shall address the court first. The court may decide that the parties shall deliver their main addresses pursuant to section 915(10) in all cases where this would lead to effective management of the appeal hearing.
(3) After a party has presented or, where appropriate, clarified his prayers for relief and the grounds for the prayer, the court may preclude further proceedings if it finds it clear that they will not succeed.
Section 2919 Waiver of notice of appeal
(1) A party who has given notice of appeal may waive the appeal at any time before the appeal hearing has opened and, with the consent of the opposite party, at any time before the claim is ruled on. Appeals which are heard in writing only may be waived at any time before the appeal is ruled on.
(2) Waiver of appeal precludes any subsequent appeal.
82
Section 2920 The court's review of the appeal
(1) The court may only review the claims that are appealed. The court shall nevertheless give effect to errors pursuant to section 2921(2) for claims between the appellant and the respondent that are not appealed when such error also afflicts such claims and it is likely that the error has influenced the determination of such claims.
(2) In appeals against procedure, the court may only review the procedural errors that are invoked and cannot review the merits of the case. The court may give effect to errors pursuant to section 2921(2) beyond the scope of the appeal.
(3) In appeals on the merits, the court is bound by the grounds for appeal, and such that sections 112 and 114 provide the framework for the review. The court cannot review the procedure, but may give effect to errors pursuant to section 2921(2) beyond the scope of the appeal.
Section 2921 Procedural errors
(1) Effect shall be given to a procedural error if it is likely that such error has had an impact on the appealed ruling.
(2) The following errors shall always be given effect:
a) disregard of mandatory conditions for granting leave or determining the claim,
b) unlawful composition of the court,
c) deficiencies in the ruling that cannot be rectified pursuant to sections 198 and 199 and that prevent the appeal being heard, or
d) that the ruling was made against a party who was not present and who was not lawfully summonsed or who was lawfully absent.
Section 2922 Separate hearing and determination of appeals against procedure
(1) If a ruling is appealed both on the grounds of procedure and on the merits, the appeal against procedure shall generally be determined first.
(2) Notwithstanding that there is a procedural errors to which effect shall be given pursuant to section 2921, the court of appeal can rule on the merits if
a) the court of appeal has jurisdiction to review the claim to which the appeal relates,
b) the district court has ruled on the claim on the merits, and
c) regard for the parties does not suggest that the claim should be retried in the district court.
(3) A separate appeal cannot be lodged if the court of appeal has granted leave to appeal on the merits.
Section 2923 The determination of the appeal by the court of appeal
(1) The appeal shall be ruled on by judgement or interlocutory order pursuant to section 191.
(2) The appeal shall be summarily dismissed if the court of appeal finds that it cannot succeed.
(3) The appealed ruling shall be set aside if an appeal against procedure succeeds or if the court of its own motion gives effect to a procedural error pursuant to section 2921(2). The court of appeal may decide that the further hearing of the case after the appealed ruling is set aside shall take place before a different court or different judges. If the basis upon which the ruling was set aside implies that the case cannot be heard further, the case shall be summarily dismissed.
83
(4) If an appeal on the merits of a ruling succeeds, the court of appeal shall make a new ruling on the merits if it has a basis for doing so. In all other respects, subsection (3) applies correspondingly.
Section 2924 Further hearing after a ruling has been set aside
(1) After a ruling has been set aside, the case shall be transmitted to the court that is to hear the case further.
(2) The court shall on its own motion ensure that the case is heard further. At the subsequent hearing, the district court shall apply the interpretation of the law which the court of appeal applied when setting aside the original ruling.
Chapter 30. Appeal to the Supreme Court
Section 301 The Supreme Court as appellate court
(1) The Supreme Court is the appellate court for rulings of the court of appeal and for appeals against judgements where leave to appeal directly to the Supreme Court has been granted pursuant to section 302.
(2) The Appeals Committee of the Supreme Court shall determine appeals against interlocutory orders and decisions.
Section 302 Direct appeal to the Supreme Court
(1) Appeal against a judgement that would otherwise fall within the jurisdiction of the court of appeal may with leave be appealed directly to the Supreme Court. Leave may only be granted if the case gives rise to particularly important issues of principle upon which it is important to promptly ascertain the view of the Supreme Court, and if regard for the need for a sound hearing does not weigh against direct appeal. Leave to appeal directly to the Supreme Court may not be granted for appeals against judgements passed following small claims or simplified judgement proceedings.
(2) As a general rule, leave to appeal directly to the Supreme Court shall be granted for the case as a whole. However, leave may be granted to split the hearing and the adjudication if a split is permissible pursuant to section 161 and it would clearly be expedient to the further hearing of the case that a claim or a grounds for the prayer for relief be heard separately and ruled on by way of direct appeal pursuant to subsection (1).
(3) An application to appeal directly to the Supreme Court may be submitted by the appellant or the respondent within the time limit for the submission of the reply. Section 2910 applies correspondingly to the district court's preparation of the appeal, except that the case shall be transmitted to the Supreme Court.
(4) Leave to appeal directly to the Supreme Court may be withdrawn if the further preparation of the case reveals that the appeal ought to be ruled on by the court of appeal on account of the presentation of evidence.
(5) If leave to appeal directly to the Supreme Court is not granted or is withdrawn pursuant to subsection (4), the case shall be transmitted to the court of appeal who shall hear and rule on the appeal pursuant to the provisions in Chapter 29. Section 2913 shall not apply if leave to appeal directly to the Supreme Court has been withdrawn pursuant to subsection (4).
(6) If leave to appeal directly to the Supreme Court is limited pursuant to subsection (2) second sentence, the remainder of the appeal shall be transmitted to the court of appeal.
(7) Rulings on leave pursuant to subsections (1) or (2) or withdrawal pursuant to subsection (4) shall be made by the Appeals Committee of the Supreme Court.
84
Section 303 Corresponding application of the provisions on appeal to the court of appeal
Sections 292 to 2912 and sections 2919 to 2924 apply correspondingly to appeals to the Supreme Court, subject to any modifications pursuant to the provisions in this Chapter. Rulings pursuant to section 2912 can be made by the Appeals Committee of the Supreme Court.
Section 304 Leave to appeal against judgement
(1) Judgements cannot be appealed without leave. Leave can only be granted if the appeal concerns issues whose significance extends beyond the scope of the current case or if it is important for other reasons that the is case determined by the Supreme Court.
(2) The issue of leave shall be determined for each appeal. Leave may be limited to specific claims and to specific grounds of appeal, including to specifically invoked errors in the application of law, procedure or the factual basis for the ruling.
(3) The issue of leave shall be determined by the Appeals Committee of the Supreme Court by way of decision. A decision to refuse leave or to grant limited leave requires unanimity.
Section 305 Refusal of leave to appeal against interlocutory orders and decisions
Leave to appeal against an interlocutory order or a decision may be refused if the appeal does not raise issues whose significance extends beyond the scope of the current case and there are no other considerations that suggest that the appeal should be tried on its merits. Leave to appeal may also be refused if the appeal in the main raises extensive questions of evidence. Section 30 4(2) and (3) apply correspondingly.
Section 306 Limitations on the right of secondtier appeals against interlocutory orders
An appeal to the court of appeal that is determined by interlocutory order cannot be appealed by way of secondtier appeal. However, this does not apply if
a) the ruling summarily dismisses a case from the district court because the courts lack jurisdiction over the case or the case has been determined by a final and enforceable judgement,
b) the appeal relates to the procedure in the court of appeal,
c) the appeal relates to the general legal interpretation of a written legal rule, or
d) the appeal relates to a ruling on access to evidence pursuant to section 2211.
Section 307 New claims, broadening the prayer for relief, new factual basis and new evidence
(1) When leave to appeal has been granted pursuant to section 304, or leave to appeal directly to the Supreme Court has been granted pursuant to section 302, new claims cannot be asserted, the prayer for relief in respect of existing claims cannot be broadened and new facts or evidence cannot be submitted unless special grounds suggest otherwise. The issue shall be determined by the Appeals Committee of the Supreme Court.
(2) In appeals against interlocutory orders and decisions, the court may fix a time limit for extensions or amendments referred to in subsection (1).
Section 308 Further preparation of the case
(1) If the appeal is not disposed of by refusal of leave pursuant to section 304 or 305 or by setting aside or summary dismissal pursuant to section 2912, cf. section 303, the court shall consider whether further preparation of the case is necessary. Preparation shall focus on the issues to be reviewed on appeal and that are in dispute. Sections 96 and 97 apply correspondingly.
85
(2) ) Unless further preparation of the case is necessary to establish a sound basis for the ruling, appeals against interlocutory orders and decisions shall normally be determined on the basis prevailing when the case is transmitted to the Supreme Court. If it is necessary to discuss the further preparation of the case, section 94 applies to the extent appropriate. Subsection (3) applies if the appeal is to be determined by the Supreme Court following an oral hearing in whole or in part pursuant to sections 309(4) or 3012.
(3) Sections 94 and 95(3) first sentence apply correspondingly to appeals against judgements. The court may decide that the parties shall submit written closing submissions pursuant to section 910(2). The court may fix time frames for the parties’ submissions at the appeal hearing.
Section 309 Type of hearing and basis for the ruling in appeals against interlocutory orders and decisions
(1) Appeals against interlocutory orders and decisions shall normally be determined following a written hearing.
(2) The appeal may be summarily dismissed or rejected without further reason if the Appeals Committee of the Supreme Court unanimously finds that the appeal clearly cannot succeed.
(3) The Appeals Committee of the Supreme Court may decide that court hearings shall be held to hear parts of the issues raised on appeal in more detail if required to ensure the proper conduct of the case. Section 3011 applies correspondingly to oral hearings before the Appeals Committee to the extent appropriate.
(4) If the court decides pursuant to the Courts of Justice Act section 5(1), cf. section 6(1) that the court shall sit with a panel of five judges, it shall at the same time decide whether the case shall be heard in writing or pursuant to the provisions of sections 3010 and 3011 on appeals against judgements. A decision to hear the case orally may also be made later by the preparatory judge pursuant to section 192(2) or by the court before whom the case is being heard.
Section 3010 Type of hearing and basis for the ruling in appeals against judgements
(1) Appeals against judgements shall be determined following an oral appeal hearing. The description of the facts pursuant to subsection (2) and accounts pursuant to subsection (3) shall form part of the basis for the ruling. The court may decide that the case shall be determined following a written hearing pursuant to subsection (4).
(2) The court may decide that the parties shall submit written accounts of specific factual and legal issues in the case.
(3) The court can rely on the description of the facts in the district court’s or the court of appeal’s judgement without reviewing it if the description is not contested.
(4) The Appeals Committee of the Supreme Court may decide on a written hearing if the issues raised by the case are suited to be heard in writing. Section 2916(5) second to fourth sentence apply correspondingly. If a court hearing is held after the written submissions, section 3011 applies to the extent appropriate.
Section 3011 Oral appeal hearing
(1) Courtappointed experts may be examined directly before the Supreme Court. Evidence shall in other respects be presented pursuant to section 262.
(2) Sections 913, 914, 917, 164, 2918(1) second sentence, 2918(2) second and third sentences and 2918(3) apply to the appeal hearing as far as they are appropriate. Each party may address the court twice. The parties’ second address shall be limited to issues raised by the opposite party and to the oral testimony of the experts. Experts who testify directly before the Supreme Court shall testify after the parties have held their first address unless the Supreme Court determines otherwise.
86
Section 3012 Hearing cases that are to be ruled on by more than five judges
A case or legal issue that is to be ruled on by the Supreme Court sitting with a panel of more than five judges pursuant to the Courts of Justice Act section 5(4) shall always be heard pursuant to sections 3010(1) to (3) and 3011.
Section 3013 The State’s right to participate in cases concerning the Constitution or international obligations
(1) The Supreme Court shall notify the Ministry of Justice as representative of the State if a case that is to be heard before the Supreme Court raises the question of setting aside or restrictive interpretation of rules laid down in statute, provisional ordinance or parliamentary decision on the grounds that the rule or decision may be contrary to the Constitution or violate rules that are binding on Norway pursuant to its international obligations. The State is entitled to participate in the case to the extent necessary to safeguard the State's interests with regard to the potential conflict of rules.
(2) If the State participates, the court may decide that the State shall submit written accounts of specific factual and legal issues involved in the case.
Section 3014 Setting aside and further hearing before the lower court where the basis for the ruling is deficient
(1) The appealed ruling shall be set aside if the hearing shows that there are or may be errors in the factual or legal basis for the ruling, but the Supreme Court does not have a sound basis for making a new ruling on the claim to which the case relates.
(2) If, in order to rule on the appeal, it is necessary to consider evidence that has not been assessed in the appealed ruling, the appealed ruling may be set aside if it is important that the assessment takes place in the lower court out of regard for the need for sound and proper proceedings.
(3) During the preparation of the case, the court may rule that the proceedings before the Supreme Court shall be limited in such a way that deliberation on issues in dispute that may be referred to the lower court pursuant to subsection (2) shall be provisionally postponed.
Section 3015 Setting aside the district court’s ruling in addition
(1) If an error that leads to a ruling being set aside also afflicts the ruling of the district court, both rulings shall be set aside. However, this shall not apply if the court of appeal can determine the case on its merits at a new hearing and this would be an appropriate way of dealing with the case.
(2) If the district court’s ruling is set aside without the case also being summarily dismissed, section 2924 applies to the further hearing of the case in the district court.
Chapter 31. Reopening.
Section 311 Scope. Which court shall determine whether to reopen a case
(1) This Chapter applies to the reopening of cases that have been ruled on by a final and enforceable judgement.
(2) Rulings of the conciliation board may be reopened by petition to the district court.
(3) Rulings of the district court and the court of appeal may be reopened by petition to a court of the same level in a judicial district that borders on to the court that made the original ruling.
87
(4) Rulings of the Supreme Court, including the Appeals Committee of the Supreme Court, may be reopened by petition to the Supreme Court. The petition shall be ruled on by the Appeals Committee of the Supreme Court.
Section 312 Rulings that may be reopened
(1) Final and enforceable rulings that conclude the hearing of a claim may be reopened. Interim rulings may not be reopened.
(2) If a case has been heard by more than one instance, only the ruling of the last instance may be reopened. However, this does not apply if the circumstances on which the petition for reopening is based fell outside the scope of the proceedings in the last instance.
(3) Decisions that disallow an appeal and interlocutory orders that dismiss an application for reinstatement may only be reopened on the grounds of procedural errors referred to in section 31 3.
(4) Judgements and interlocutory orders that set aside a ruling may be reopened until a new ruling on the merits has been made. Subsection (3) applies correspondingly.
Section 313 Reopening on grounds of procedural error
(1) A petition to reopen a case may be made:
a) if a judge who according to law was not entitled to serve has participated in the proceedings,
b) if there are reasonable grounds to suspect that a judge or other person who has done work or undertaken an assignment for the court, the opposite party or a person who has taken part in the case for the opposite party, has committed a criminal offence in connection with the proceedings,
c) if there are reasonable grounds to suspect that a witness has given false testimony,
d) if in a complaint against Norway in respect of the same subject matter it is determined that the procedure has violated a treaty which pursuant to the Human Rights Act of 21 May 1999 No. 30 is incorporated into Norwegian law, or
e) if the petition is made by a party who was not present at the hearing because he was not lawfully summonsed or because he was lawfully absent.
(2) A criminal act in respect of which the accused was acquitted may not be invoked unless the court has found it proven that he committed the unlawful act.
Section 314 Reopening on grounds of errors in the ruling
A petition to reopen a case may be made
a) if information on the facts in the case that was unknown when the case was ruled on suggests that the ruling would in all likelihood have been different, or
b) if a binding ruling made by an international court or an opinion issued by the Human Rights Committee of the United Nations in respect of the same subject matter suggests that the ruling was based on an incorrect application of international law.
Section 315 General limitations on the right to have a case reopened
(1) A petition to reopen a case cannot be made on grounds that were dismissed at the hearing of the case. A decision to refuse leave to appeal pursuant to sections 2913(1), 304 and 305 does not constitute dismissal of grounds.
88
(2) A petition to reopen a case cannot be made on grounds that the petitioner ought to have alleged at the ordinary hearing, by appeal or by an application for reinstatement.
(3) A case shall not be reopened if it is reasonably probable that a new hearing of the case would not lead to an amendment of significance to the party.
Section 316 Time limits for reopening a case
(1) A petition to reopen a case must be submitted within six months after the date upon which the petitioner became aware of, or ought to have become aware of, the grounds for the petition. If the petition is based on a criminal offence, a new time limit shall start to run from the date when the accused is convicted by a final and enforceable judgement.
(2) A case cannot be reopened after more than ten years. Reinstatement cannot be granted for failure to observe the time limit.
Section 317 Petition to reopen a case
(1) A petition to reopen a case shall be submitted to a court which pursuant to section 311(2) to (4) has jurisdiction to hear the petition.
(2) The application shall state
a) the name of the court to which the petition is being submitted,
b) the names and addresses of the parties, their party representatives and counsel,
c) the ruling in respect of which the petition to reopen is being made,
d) whether the petition relates to the ruling in its entirety or only to certain parts thereof,
e) the grounds for reopening pursuant to sections 313 and 314,
f) a factual and legal reason why the grounds give a right to reopen,
g) the evidence that will be presented to the court in support of the right to reopen,
h) the claims that will be asserted in the reopened case, and a prayer for relief which states the outcome the petitioner is requesting in the petition and the reopened case,
i) the evidence that will be presented in the reopened case,
j) the basis upon which the court may hear the petition, if there can be doubt as to this, and
k) the petitioner’s views on the further proceedings of the case.
(3) Section 92(3) applies correspondingly.
Section 318 The hearing of the petition by the court
(1) A petition to reopen a case shall be heard pursuant to the provisions on appeals against decisions and interlocutory orders to the extent that these are appropriate. Sections 305 and 30 9(2) do not apply.
(2) The court shall on its own motion try whether the conditions to reopen the case are fulfilled. If the grounds for the petition include a possible criminal offence where criminal legal proceedings have not been initiated, the court may request the prosecuting authority to undertake an investigation.
(3) If the petition succeeds, the reopened case shall be heard pursuant to the ordinary provisions applicable to the type of case in question.
89
(4) The court may decide that the petition and the claim or legal issue to which the petition relates shall be heard jointly pursuant to the provisions of subsection (3).
(5) The Appeals Committee of the Supreme Court may decide that a petition to reopen a case or a reopened case shall be referred in whole or in part to the court of appeal if it unanimously finds that this is appropriate out of regard for the presentation of evidence.
(6) A judge who has participated in making the challenged ruling shall not participate in the proceedings concerning the reopening of the case.
Section 319 Simplified ruling on the petition
(1) The court may rule on the petition without further proceedings if it is obvious that it must be summarily dismissed for reasons that cannot be rectified, or be dismissed because the basis is inadequate.
(2) A ruling on the petition by the court of appeal or the Appeals Committee of the Supreme Court pursuant to subsection (1) must be unanimous.
Part VII – Provisional security
Chapter 32. General provisions
Section 321. Introduction
(1) Provisional security includes arrest of goods and interim measures.
(2) A person who has a monetary claim against another person can petition to secure the claim by way of arrest pursuant to Chapter 33 provided there is a basis for security.
(3) A person who has a claim for something other than the payment of money can petition for an interim measure pursuant to Chapter 34 provided there is a basis for security.
Section 322 Relationship to the general provisions of the Act, etc
The provisions in Chapters 1 to 3, sections 41, 43, 44 and 47, Chapters 7 and 8, section 96, Chapters 11 to 15, Chapter 16 except sections 162, 164 and 168, Chapter 18, Chapter 19 except section 913 and Chapters 20 to 31 apply correspondingly to cases concerning provisional security to the extent they are appropriate and the provisions of Chapters 32 to 34 do not provide otherwise. Before making an interlocutory order, the court shall as far as possible give the parties the opportunity to express themselves.
Section 323 Norwegian and foreign ships and foreign Stateowned aircraft
(1) Chapter 4 of the Maritime Code applies in addition to arrest of ships and interim measures that consist in detention of a ship.
(2) The Enforcement of Claims Act sections 15 and 17 apply correspondingly to provisional security.
(3) The provisions for ships apply correspondingly to floating constructions that are not ships but that can be registered in the Norwegian Register of Ships or equivalent foreign register.
Section 324 Competent Court
(1) A petition for provisional security shall be submitted to the district court in the judicial district where the defendant has his ordinary venue. A petition for arrest can also be submitted to the district court in another judicial district where property or an asset belonging to the defendant is
90
situated, or where moveable property belonging to the defendant is expected to arrive in the near future. A petition for interim measures that relates to property or an asset or other object can also be submitted to the district court in the place where the property, asset or object is located or is expected to arrive in the near future. The Enforcement of Claims Act section 19 applies correspondingly. A petition to impose an exit permit restriction shall be submitted to the district court in the judicial district where the defendant lives or is residing.
(2) A petition for interim measures against the State or a county authority can also be submitted to the district court in the judicial district where the defendant has his ordinary venue.
(3) If a legal action in respect of the claim that is the subject of the petition for provisional security has been brought before another court or a conciliation board, the petition shall be submitted to such court.
Section 325 The petition
(1) A petition for provisional security shall be submitted in a pleading or orally.
(2) The petition shall state the claim in respect of which provisional security is sought and the basis for security. A petition for arrest shall state the amount of the claim and a maximum limit. The petition shall also contain an account of the circumstances invoked by the petitioner.
(3) Documents that the petitioner invokes and that are in his possession should be attached to the petition.
Section 326 Provisional review
If the court on its own motion must summarily dismiss the case, it shall immediately make a ruling to this effect. If the deficiency can be rectified, the defendant shall be granted a time limit within which to rectify it. If the deficiency is not rectified, the case shall be summarily dismissed.
Section 327 Court proceedings
(1) The court shall rule on the petition for provisional security by interlocutory order after the parties have been summonsed to an oral hearing. The court shall summarily dismiss the petition if the petitioner is absent from the court hearing and the court has not been informed or it is not likely that the petitioner is lawfully absent. If the court has been informed or it is likely that the petitioner is lawfully absent, the case shall be adjourned. The court can adjourn the case if the defendant is absent and the court is informed or it is likely that the defendant is lawfully absent.
(2) If a delay poses a risk, an interlocutory order to grant arrest can be made without an oral hearing.
(3) A petition can be dismissed immediately if on the basis of the statement of claim in the petition the court finds that it has no power to allow the petition.
Section 328 Subsequent oral hearing
(1) If the court has ordered provisional security without an oral hearing, the parties and any other person who is affected by the order can require a subsequent oral hearing on the security. A subsequent oral hearing can also be required in respect of an order for costs. If a subsequent oral hearing can be required pursuant to this section, the ruling cannot be appealed.
(2) The court can uphold, amend or dismiss its first decision either in whole or in part and can make its affirmation or amendment conditional upon the provision of security. The ruling shall be made by interlocutory order.
91
Section 329 Contemporaneous adjudication of the main claim
(1) In a case concerning provisional security, the petitioner or the defendant can bring the main claim in for adjudication by the district court if the main claim
a) can safely be determined at the same time as the petition for provisional security,
b) will not delay the determination of the provisional security, and
c) does not require different preparation.
(2) An application to include the main claim in the adjudication shall be determined by way of decision. A decision to allow the main claim to be included in the adjudication can subsequently be reversed if it transpires that the conditions in subsection (1) are not fulfilled.
(3) The court shall normally disallow the contemporaneous adjudication of the main claim if in the adjudication of the provisional security the court finds that there is no basis for security and the application for adjudication of the main claim is made by the petitioner alone. The court can also in other circumstances disallow adjudication of the main claim if it considers this justified.
(4) If the main claim is not adjudicated following a reversal decision pursuant to subsection (2) or because it is disallowed pursuant to subsection (3), the party who applied to have the main claim adjudicated can, within a time limit fixed by the court, require the court to hear the claim as a separate case. If a different court would have had jurisdiction to hear the main claim as a separate legal action, the court can decide that the main claim shall be heard by such court.
Section 3210 Liability for costs in case of provisional security
The court can make an order for costs also in cases that are determined without the parties being summonsed to an oral hearing. If an order for costs is made in a case concerning arrest, the costs shall be included in the amount in respect of which arrest is taken.
Section 3211 Compensation in cases of provisional security
(1) If provisional security is discharged or lapses and it transpires that the petitioner’s claim did not exist when the security was ordered, the petitioner shall compensate any loss that the defendant has sustained as a result of the security or as a result of measures that have been necessary to repel the security or have it discharged. The same applies if it transpires that the petition in other respects was unjustified because false or misleading information on the basis for security was given in the case either intentionally or negligently. Where an interim measure is granted to secure a main claim based on violation of provisions for the protection of the environment and the grounds for the order are that the claim has been proven, cf. section 342(1) and the order is made following an oral hearing, cf. section 327(1), the petitioner is only liable to compensate the costs referred to in the first sentence if he knew or ought to have known that the claim did not exist when the order for provisional security was made.
(2) If the security consists of an exit permit restriction, the court can, either instead of or in addition to compensation for economic loss, order the petitioner to pay a reasonable sum of money to the defendant as compensation for tort and other noneconomic loss. The court can do the same in other cases if the order for security was made because false or misleading information was given in the case either intentionally or negligently.
(3) A claim for compensation pursuant to this section can be brought before the district court in a case to discharge the security or in an ordinary legal action.
Section 3212 Provision of security
The Enforcement of Claims Act section 36 applies correspondingly to cases concerning provisional security.
92
Section 3213 Lapse of security
(1) In a case concerning provisional security, a petitioner who has provided security for his potential liability for compensation to the defendant can apply for its release when more than three months have elapsed after the defendant received notice that the security had lapsed or been discharged and no claim for compensation has been brought.
(2) The Enforcement of Claims Act section 37(3) applies correspondingly.
Chapter 33 Arrest
Section 331 Introduction
(1) Arrest can be made of the debtor’s assets or, in special cases, by imposition of an exit permit restriction on the debtor. Sections 332 to 3310 apply to arrest of assets. Sections 3311 to 3314 apply to exit permit restrictions, and sections 332 to 3310 apply to exit permit restrictions to the extent they are appropriate.
(2) Monetary claims against the State, a municipal authority, a county authority, an intermunicipal company or a regional health corporation cannot be secured by arrest.
Section 332 Basis for security for arrest of assets
(1) Assets can be arrested if the debtor’s conduct gives grounds to fear that enforcement of the claim would otherwise be evaded or considerably impeded or would have to take place outside the realm.
(2) The debtor may obtain security for a monetary claim notwithstanding that it has not fallen due or is not conditional provided that the claim for this reason is not worthless.
(3) Certain ships and aircraft can be arrested without a special basis for security if the petitioner holds a lien in the ship or aircraft that has fallen due for payment. As regards aircraft, this shall nevertheless only apply if the petitioner has a basis for security for the lien claim.
Section 333 Proving the claim and the basis for security
(1) Arrest is only permissible if the claim in respect of which the petition for arrest is made and the basis for security are proven on a balance of probabilities. The court may as a condition for the execution of arrest decide that the petitioner shall provide security as may be determined by the court for any compensation to the defendant for which the petitioner may be found liable.
(2) If delay poses a risk, the court may order arrest notwithstanding that the l petitioner’s claim is not proven. In that case, the court shall as a condition for the execution of the arrest require the petitioner to provide security.
Section 334 The arrest order
(1) The ruling of the court shall state the names of the parties, the amount of the claim with a maximum limit and the basis for security. If arrest is granted, the court may also state the assets to be arrested. If the court has ordered the petitioner to provide security for execution of the arrest and has stated the assets to be arrested, it shall also fix a time limit for the provision of security.
(2) On application by the defendant, the court shall in the ruling or in a subsequent ruling fix a time limit for the petitioner to bring a legal action on the claim or, if the petitioner already has a basis for execution of its claim, to petition for enforcement. A foreign legal action shall be equated with a legal action in Norway if the ruling of the foreign court is binding in Norway.
93
(3) The court shall inform the defendant of his right to avoid execution of the arrest by providing security for the petitioner’s claim. If arrest is granted without an oral hearing, the court shall inform the parties of their right to demand a subsequent oral hearing.
Section 335 Execution of arrest
An arrest shall be executed immediately. If the petitioner is ordered to provide security, the arrest shall be executed as soon as the court receives notification that security has been provided. Execution includes deciding which asset shall be arrested if this has not already been decided pursuant to section 334(1), establishing legal protection for the claim and notifying the parties of the result of the execution. The court can in whole or in part assign execution of the arrest to the execution officer in any judicial district. If the court assigns to the execution officer the task of deciding which asset shall be arrested, it can decide which asset the execution officer should preferably seek.
(2) The Enforcement of Claims Act sections 55 to 510, 513 to 516, 519, 78, 79 and 712 apply correspondingly to execution of an arrest. If the asset to be arrested is to be decided on, the Enforcement of Claims Act sections 718, 719 and 725 shall also apply. If the ruling has not been served on the defendant beforehand, it shall be served at the arrest or, if that is not possible, immediately thereafter.
(3) The defendant can always avoid execution of the arrest by providing security for the petitioner’s claim.
Section 336 Choice of asset
(1) Any asset that can be the subject of an execution lien can be arrested. Monetary claims that can be the subject of an attachment of earnings order pursuant to the Creditors Security Act section 27 can be arrested provided that one month has elapsed since the defendant could have received payment. The asset that is chosen must give the petitioner satisfactory security for the arrest claim and take proper account of the defendant’s interests. The Enforcement of Claims Act sections 713 to 716 apply correspondingly.
(2) If the court grants arrest without an oral hearing and the petition is for arrest in a specific asset that can be arrested, the said asset shall be arrested. However, this shall not apply if the court finds it clear that the petitioner would receive satisfactory security and it must be assumed to be in the defendant’s interest to arrest a different asset.
Section 337 The effect of the arrest, protection against third parties etc
(1) The effect of arrest is that the debtor loses the right to dispose of the asset to the disadvantage of the petitioner. The debtor’s right of disposal shall be governed by the rules applicable to execution liens.
(2) The arrest shall have protection against the defendant’s legal transactions in accordance with the provisions for execution liens in the Liens Act. The Enforcement of Claims Act section 720 applies to the establishment of protection against third parties etc.
(3) Arrest of an asset does not entitle the petitioner to demand settlement by distraint. If necessary to prevent considerable loss in value, the court can on application from the petitioner decide by interlocutory order that the petitioner shall be entitled to petition for settlement by distraint. The Enforcement of Claims Act sections 819(3) and 1136(3) apply to the share of the proceeds that cover the arrest claim.
Section 338 Special provisions for arrest of aircraft
The Maritime Code section 95(2) and (3) apply correspondingly to arrest of aircraft. However, this does not apply if the aircraft is engaged in regular service that is open to the public or if the aircraft is otherwise employed in the commercial carriage of passengers or goods and the aircraft is ready
94
for departure and the petition for arrest does not relate to a claim that is associated with the journey.
Section 339 Discharge of arrest etc
(1) The defendant can apply for the arrest to be discharged in whole or in part if new evidence is submitted or new circumstances emerge that prove that the claim or the basis for security does not exist. The same applies if the petitioner brings legal action or enforcement proceedings and thereafter improperly delays the proceedings.
(2) An application for discharge pursuant to subsection (1) shall be submitted to the court that has granted the arrest. If legal action has been brought, the application can always be submitted to the court that hears the legal action. The decision shall be made by interlocutory order. An interlocutory order that discharges an arrest shall not become effective until it is final and enforceable unless the defendant provides security for the claim.
(3) The defendant can apply for the execution of an arrest to be discharged by providing security for the claim. Subsection (2) applies correspondingly.
Section 3310 Lapse of arrest and extension of time limits
(1) The arrest shall lapse without being discharged when:
a) execution is levied on the arrested asset for the petitioner’s claim,
b) the court has given the petitioner a time limit for providing security, for bringing a legal action in relation to the claim or for applying for enforcement of the claim, and the time limit is exceeded,
c) no time limit has been fixed for bringing a legal action or for applying for enforcement, and legal action is not brought or enforcement is not applied for one year after the court granted the arrest order,
d) the defendant settles the monetary claim, or it lapses in another way, or the defendant is found not to be liable for the claim by a final and enforceable decision,
e) the petitioner abandons his right in the arrest, or
f) the petitioner has obtained an enforcement judgement for the claim and execution is not claimed within one month after the judgement became final and enforceable.
(2) The parties can apply for an extension of the time limits in subsection (1) (b), (c) and (f). Section 339(2) applies correspondingly. An extension of time can only be granted if the application is received before the time limit expires. A new extension of time can be granted pursuant to the same rules.
(3) If the arrest has lapsed, the petitioner shall in writing abandon his rights pursuant to the arrest. The defendant can require the court to rule that the arrest has lapsed. Section 339(2) applies correspondingly.
Section 3311 Basis for security for exit permit restriction
(1) The court can impose an exit permit restriction if the debtor is in the process of leaving the realm under circumstances where it is uncertain whether he will return. An exit permit restriction can only be granted when it is necessary to secure enforcement and arrest of assets does not give the petitioner sufficient security. An exit permit restriction cannot be granted when having regard to the nature of the case and the circumstances generally it would be a disproportionate intervention.
(2) An exit permit restriction cannot be granted against a person who has no permanent address in Norway for a claim that cannot be brought before a Norwegian court.
95
Section 3312 The ruling of the court, subsequent oral hearing
(1) The ruling on the exit permit restriction shall, instead of information about the arrested asset pursuant to section 334, state that the debtor is subject to an exit permit restriction and is not forbidden to leave the country. It shall contain an order to confiscate the debtor’s passport.
(2) If necessary, and in particularly serious circumstances, the court can decide that the debtor shall be held on remand in custody or be subject to other restrictions in his personal liberty. If in these cases there has been no oral hearing, the court shall on its own motion summons the parties to a subsequent oral hearing.
Section 3313 Execution of the permit restriction
If in the course of execution of a ruling on exit permit restriction it is discovered that the defendant owns assets that can be arrested, the authority in charge of the execution of the exit permit restriction shall arrest the asset instead.
Section 3314 Lapse of exit permit restriction
In addition to the grounds for lapse in section 3310(1)(b), (c), (d), (e) and (f), remand in custody or other restriction in the debtor’s personal liberty shall lapse after three months unless the court has decided that it shall lapse at an earlier date.
Chapter 34 Interim measures
Section 341 Basis for security
(1) The court can grant an interim measure when
a) the defendant’s conduct makes it necessary to provisionally secure the claim because the action or execution of the claim would otherwise be considerably impeded, or
b) the court finds it necessary to make a temporary arrangement in a disputed legal issue in order to avert considerable loss or inconvenience, or to avert violence which the conduct of the defendant gives An interim measure cannot be granted if the loss or inconvenience to the defendant is clearly disproportionate to the interests of the petitioner in the interim measure being granted.
Section 342 Proving the claim and the basis for security
(1) An interim measure can only be granted if the claim in respect of which the petition for an interim measure is made and the basis for security are proven on a balance of probabilities. The court may decide that an interim measure shall only become effective and be executed if the petitioner provides security as may be determined by the court for any compensation to the defendant for which the petitioner may be found liable.
(2) If delay poses a risk, the court may grant an interim measure notwithstanding that the petitioner‘s claim is not proven.
(3) Where an interim measure is granted to secure a main claim based on violation of provisions for the protection of the environment, the petitioner cannot be ordered to provide security referred to in subsection (1) if the interim measure is made following an oral hearing and the claim is proven.
Section 343 Rulings on interim measures
96
(1) An interim measure can order the defendant to perform something, refrain from doing something or tolerate something, or can decide that an asset shall be taken out of the defendant’s possession and taken into custody or administration. An interim measure cannot decide that the defendant shall be held on remand in custody or be subject to other restrictions in his personal liberty.
(2) The ruling of the court on the interim measure shall state the names of the parties, the petitioner’s claim and the basis for security. If the court grants an interim measure, it shall also fix the precautionary measures that it finds necessary. At the same time, the court shall determine how the interim measure shall be executed. The court can decide when the interim measure shall enter into force and its duration. If the petitioner is required to provide security as a condition for an interim measure to become effective and for its execution, the court shall fix a time limit for the provision of security. The court can decide that the interim measure shall not become effective and be executed if the defendant provides security for any compensation to the petitioner for which he may be found liable.
(3) The court can in the ruling, or on application by the defendant in a subsequent ruling, fix a time limit for the claimant to bring a legal action on the claim. A foreign legal action shall be equated with a legal action in Norway if the ruling of the foreign court is binding in Norway.
(4) If an interim measure is granted without an oral hearing, the court shall inform the parties of their right to demand a subsequent oral hearing.
Section 344 Execution of an interim measure
(1) An interim measure shall be executed pursuant to the rules in the Enforcement of Claims Act Chapter 13 II to VI. The interim measure shall be executed as soon as the petitioner petitions for execution. The petition shall be lodged with the court. A petition for execution measures that are to be performed by the enforcement officer can be lodged directly with the appropriate enforcement officer. If the petition is lodged with the court and the execution measures require execution proceedings to be held outside the court’s office, the court can assign the performance of the execution measures to the appropriate enforcement officer.
(2) If the petitioner has been ordered to provide security for an interim measure, the interim measure shall not enter into force and cannot be executed until the court has given notice to the defendant that security has been provided, unless the court has decided otherwise.
(3) The Enforcement of Claims Act sections 55 to 510, 513 to 516 and 519 apply correspondingly to execution proceedings that are held outside the court’s office. If the order imposing the interim measure has not been served on the defendant beforehand, it shall be served at the execution hearing or, if that is not possible, immediately thereafter.
(4) If the interim measure relates to a right in an asset that is registered in an asset registry, or if it limits the defendant’s right of disposal of an asset that is registered in an asset registry, the court can decide that the interim measure shall be registered in connection with the execution. The same applies to rights that are registered in a securities register or in a special intellectual property rights register.
(5) If an interim measure orders an asset to be taken into custody and title to the asset is in dispute, any returns on the asset shall be paid to the court, which shall invest the funds in a Norwegian bank on the best possible interest terms until the case is determined.
Section 345 Stay of interim measures etc
(1) The defendant can apply for a stay or limitation of the interim measure if new evidence is submitted or new circumstances emerge that prove that the claim or the basis for security does not exist. The same applies if the petitioner brings legal action or enforcement proceedings and thereafter improperly delays the proceedings.
(2) Both parties can apply to the court to make new decisions on how an interim measure shall be executed and when it shall become effective, and on the provision of security.
97
(3) An application pursuant to subsections (1) and (2) shall be submitted to the court that has granted the interim measure. If legal action has been brought, the application can always be submitted to the court that hears the legal action. The decision shall be made by interlocutory order. An interlocutory order that grants a stay of an interim measure shall not become effective until it is final and enforceable unless the defendant provides security for the claim.
Section 346 Lapse of interim measures and extension of time limits
(1) An interim measure shall lapse without being stayed when:
a) a time limit on the duration of the interim measure has expired,
b) the court has given the petitioner a time limit for providing security or for bringing a legal action in relation to the claim, and the time limit is exceeded,
c) the claim has been determined by a final and enforceable judgement,
d) the defendant satisfies the claim, or it lapses in another way, or
e) the petitioner abandons his right pursuant to the interim measure.
(2) The parties can apply for an extension of the time limits in subsection (1) (a) and (b). Section 345(3) applies correspondingly. An extension of time can only be granted if the application is received before the time limit expires. A new extension of time can be granted pursuant to the same rules.
(3) If the interim measure has lapsed, the petitioner shall in writing abandon his rights pursuant to the interim measure. The defendant can require the court to rule that the interim measure has lapsed. Section 345(3) applies correspondingly.
Section 347 Special provisions concerning interim measures to secure intellectual property rights
(1) As an interim measure against the consignee or its representative, the court may order that the customs authorities shall detain goods under their control when importing or exporting the goods will constitute an infringement of an intellectual property right as mentioned in the Dispute Act Section 28A1 first paragraph first sentence. The court may order this even though the consignee or the consignee's representative is unknown. In such case, the interim measure shall be decided without convening an oral hearing, and no deadline shall be set for the plaintiff to bring a legal action in pursuance of the claim. From such time as the customs authorities detain goods in accordance with the interim measure, the consignee or its representative will have the status of defendant.
(2) In addition to this Act, the provisions of the Customs Act Sections 151 to 155 shall also apply to interim measures pursuant to this section. Section 344 does not apply.
(3) This section applies correspondingly to the importation or exportation of goods that violate the Marketing Control Act Section 30, and to the importation or exportation of goods that violate the Marketing Control Act Sections 25 and 26, when the violation consists of copying another person's product, distinguishing mark, advertising materials or other produced items.
Part VIII Special types of procedure
Chapter 35. Class actions
Section 351 Scope. Definitions
(1) This Chapter contains special rules for dealing with class actions before the district court and for appeals against rulings in class actions.
(2) A class action is an action that is brought by or directed against a class on an identical or substantially similar factual and legal basis, and which is approved by the court as a class action.
(3) Class procedure is the set of special procedural rules for class actions.
98
(4) The class comprises the legal persons who have claims or obligations that fall within the scope of the class action as defined by the court and who are included in the action pursuant to sections 356 or 357.
(5) Class members are the individual legal persons in the class.
(6) The class register is the register of class members maintained pursuant to section 356.
(7) The class representative is the person who acts on behalf of the class in the action pursuant to section 359(1) to (3).
Section 352 Conditions for class actions
(1) A class action can only be brought if
a) several legal persons have claims or obligations whose factual or legal basis is identical or substantially similar,
b) the claims can be heard by a court with the same composition and in the main pursuant to the same procedural rules,
c) class procedure is the most appropriate way of dealing with the claims, and
d) it is possible to nominate a class representative pursuant to section 359.
(2) Only persons who could have brought or joined an ordinary legal action before the Norwegian courts may be class members.
Section 353 Bringing the action
(1) A class action may be brought by
a) any person who fulfils the conditions for class membership if approval to bring the action is granted, or
b) an organisation, an association or a public body charged with promoting specific interests, provided that the action falls within its purpose and normal scope pursuant to section 14.
(2) The action shall be brought by submission of a writ of summons to a district court before which a person who qualifies for class membership could have brought an ordinary legal action.
(3) The writ of summons shall contain the information that is necessary for the court to assess whether the conditions for a class action are fulfilled and to rule on the issues in section 354(2). The writ of summons shall state whether the class action is brought pursuant to section 356 or section 357.
Section 354 Approval of class actions
(1) The court shall as soon as possible decide whether to approve or reject the class action.
(2) If the class action is approved, the court shall in its ruling
a) describe the scope of the claims that may be included in the class action,
b) decide whether the class action shall proceed pursuant to section 356 or pursuant to section 357,
c) in class actions pursuant to section 356, fix a time limit for registration on the class register,
d) where appropriate, fix a maximum liability and an advance on costs pursuant to section 356(3), and
99
e) nominate a class representative.
(3) If, in the further hearing of the case, it transpires that it is clearly inappropriate to hear the case pursuant to the class procedure or that the scope of the claims in the class action ought to be redefined, the court may on its own motion reverse or amend its ruling. Parties who are then no longer included in the class action may, within one month after the ruling for reversal or amendment becomes final and enforceable, require the court to continue to hear their claims as individual actions.
(4) Rulings pursuant to subsections (1) to (3) shall be made by interlocutory order. Section 29 3(2) does not apply to appeals.
Section 355 Notice of approved class action
(1) After a class action has been approved, the court shall by notice, announcement or other method ensure that the class action is made known to those who may join it or who are class members pursuant to section 357.
(2) The notice or announcement shall clearly state what the class action and the class procedure implies, including the consequences of registering or deregistering as a class member, the potential liability for costs that may be incurred and the authority of the class representative to settle the action. The notice shall state the time limit for registering on the class register.
(3) The court shall decide the contents of the notice, how notice shall be given etc., including whether the class representative shall take charge of issuing the notice or announcement and paying the expenses thereof.
Section 356 Class actions that require registration of class members
(1) The class action shall only include those persons who are registered as class members, unless the action is brought pursuant to section 357. Persons who have claims that fall within the scope of the class action can register as class members.
(2) An application for registration shall be submitted within the time limit. At any time before the main hearing, the court may in special cases approve delayed registration unless regard for the other parties strongly suggests otherwise.
(3) On application from the person who has brought the class action or the class representative, the court can decide that registration shall be subject to the class members accepting liability for a specified maximum amount of costs pursuant to section 3514. The court may also on application decide that all or part of the amount shall be paid to counsel for the class before registration.
(4) The class register shall be maintained by the court. The Courts Administration can issue more detailed regulations on the class register.
Section 357 Class actions that do not require registration of class members
(1) The court can decide that persons who have claims within the scope of the class action shall be class members without registration on the class register, if the claims
a) on their own involve amounts or interests that are so small that it must be assumed that a considerable majority of them would not be brought as individual actions, and
b) are not deemed to raise issues that need to be heard individually.
(2) Persons who do not wish to participate in the class action may withdraw pursuant to section 358. The court shall maintain a register of withdrawals. The rules in section 356 (4) apply correspondingly.
100
Section 358 Withdrawal of class membership
(1) Anyone may withdraw as a class member. Withdrawal is effected by deregistration from the class register or by record in the withdrawal register. Withdrawal shall take effect when notification of withdrawal is received by the court. A class member cannot withdraw after his claim has been determined by a final and enforceable ruling.
(2) Before the case is determined on its merits by a judgement that is binding on the class members pursuant to section 3511, a class member may withdraw without waiving his substantive claim.
(3) If a class member withdraws after the case has been determined on its merits by a judgement that is binding on the class members pursuant to section 3511(2), the further hearing of the case, if any, shall continue before the court pursuant to the rules on general procedure or small claims procedure. If the claim of a class member who has withdrawn has been determined by the court, any application for review must be made by way of individual notice of appeal. The time limit for appeal is one month after the expiry of the time limit for appeal for the class. However, if the class has appealed, an individual appeal may be filed after the time limit has expired. In that case, the notice of appeal must be filed at the same time as the notice of withdrawal from the class, and the appeal must fall within the scope of the appeal brought by the class.
(4) Unless otherwise stated in the appeal, an appeal from the opposite party of the class shall include all persons who were members of the class when judgement that was binding on the class members pursuant to section 3511 was pronounced.
(5) A person who has brought a claim by way of individual action shall for the purpose of the above provisions be deemed to have withdrawn from the class action. In actions pursuant to section 357, this effect shall lapse if the individual action is quashed.
Section 359 Rights and obligations in the class action. Representation
(1) The class representative shall safeguard the rights and obligations of the class in the class action. The class representative shall ensure that the class members are kept properly informed about the class action. This applies in particular to procedural steps and rulings that may have consequences for the class members’ claims.
(2) Any person who can bring a class action pursuant to section 353(1), and who is willing, may serve as class representative.
(3) The class representative shall be appointed by the court. The representative must be able to safeguard the interests of the class in a satisfactory manner and to account to the opposite party for the class’s potential liability for costs. If necessary, the court may revoke the appointment of a class representative and appoint a new one. Section 354(4) applies correspondingly to rulings on revocation and new appointment of class representatives.
(4) The class shall be legally represented by counsel who shall be an advocate. In special cases, the court may grant exemptions from this requirement.
Section 3510 Issues in dispute that only relate to one or a limited number or class members. Subgroups
(1) The court can decide that the provisions on class actions shall not apply to the hearing of issues in the dispute that only relate to a limited number of class members. In that case, the class members themselves shall have control over the issues. The court shall determine the order in which the various issues shall be heard. The court should normally hear the issues that relate to the class as a whole before it deals with specific issues that relate to one or a limited number of parties.
(2) The court can decide that subgroups shall be established if the class consists of a large number of class members and the same or substantially similar legal or factual issues apply to several of them but differ from the issues that apply to the class as a whole. The provisions of this Chapter
101
apply correspondingly to the establishment of subgroups and to the hearing of the issues for which they are established.
Section 3511 Rulings on claims raised in the class action. Settlement
(1) Rulings on claims raised in the class action shall be binding on persons who are class members at the time of the ruling.
(2) The court may split the adjudication and rule first on the claims of one or some of the class members if it would be impractical to rule on the merits in respect of the claims of all of the class member at the same time because of the objections and contentions that are made. In subsequent proceedings, the court shall follow the first judgement without reviewing it in so far as it is not contended that there are special reasons for deviating from the ruling. This does not apply to the determination of factual and legal circumstances against which the class members cannot apply for review by way of appeal.
(3) A settlement in a class action pursuant to section 357 requires the approval of the court. Section 354(4) apply correspondingly to rulings on approval.
Section 3512 Costs
(1) The class representative has a right and a duty in respect of the costs of the class action.
(2) If there is a change of class representative, the court shall decide how the right and duty in respect of costs shall be allocated between them.
(3) Subsections (1) and (2) do not apply to costs in respect of issues in dispute pursuant to section 3510(1).
Section 3513 Remuneration
(1) The class representative is entitled to remuneration for his work and to a refund of his disbursements, including the fees and disbursements of legal counsel. The remuneration and refund of expenses shall be determined by the court. Section 209 applies.
(2) A claim for the class representative’s costs can be made against the opposite party to the extent that the opposite party is ordered to pay costs, or against the class members within the limitations of section 3514.
Section 3514 The financial liability of the class members etc.
(1) Class members in actions pursuant to section 356 are liable towards the class representative for costs imposed on him pursuant to section 3512 and for remuneration and refund of disbursements determined by the court pursuant to section 3513 in so far as such liability is a condition for registration. Any amount that is not prepaid shall be paid to legal counsel for the class.
(2) Former class members who are excluded from the class pursuant to section 354(3) are not liable for costs pursuant to subsection (1). Amounts that are prepaid pursuant to section 356(3) shall be refunded. Former class members who have withdrawn from the class by deregistration are liable pursuant to subsection (1) unless the court determines otherwise. In making its decision, the court shall have regard to the consequences that exemption from liability will have for the class representative, and whether liability would be unreasonably onerous for the class member who has withdrawn, having regard amongst other things to the time of withdrawal.
(3) After he has settled his own fees and disbursements, counsel for the class shall transfer any amounts paid pursuant to subsection (1) to settle any costs awarded to the opposite party of the class before payment is made to cover the class representative’s costs.
102
Section 3515 A class as respondent
Where the class comprises parties who are defendants in an action, sections 351 to 3514, except section 357, apply correspondingly to the extent they are appropriate.
Chapter 36. Cases concerning administrative decisions on coercive measures in the health and social services
Section 361 Scope
(1) The provisions of this Chapter apply to legal actions which pursuant to special statutory provisions may be brought for judicial review of administrative decisions on coercive measures against individuals. Other claims cannot be included in the action.
(2) An action pursuant to the provisions of this Chapter cannot be brought after the administrative decision has lapsed. An action for judicial review shall be quashed if the decision lapses after the action has been brought.
(3) Renewed judicial review may only take place after a renewed administrative hearing.
Section 362 How and where legal action shall be brought. The effects of legal action
(1) Legal action shall be brought by submission of a claim for judicial review to the authority that made the decision. The relevant authority shall immediately forward the claim for judicial review to the court together with the documents relating to the case.
(2) The action shall be heard by the district court in the judicial district where the private party is located according to the administrative decision or where he has his ordinary venue or had his ordinary venue before the decision was implemented.
(3) Legal action shall not prevent the implementation or continuance of the decision unless the court decides otherwise by interlocutory order. Suspension of the decision does not imply that the decision shall lapse.
Section 363 The parties and procedural capacity
(1) The legal action shall be brought by the person against whom the decision is directed or by any person who pursuant to special statutory provision is empowered to bring such action.
(2) The person against whom the decision is directed may bring a legal action on his own if he is able to understand what the case is about. Notwithstanding, minors below 15 years of age can only bring a legal action on their own if provided by special statutory provision.
(3) The legal action shall be directed against the State, represented by the Ministry. If the case concerns a decision made by the County Committee for Social Affairs, the legal action shall be directed against the municipal authority. If the municipal authority is the claimant, the legal action shall be directed against the private party or parties to the challenged decision.
Section 364 The composition of the court. Expert panel
(1) The district court shall sit with two lay judges, of whom one shall be an ordinary lay judge and the other shall be an expert. In special cases, the court may sit with two professional judges and three lay judges, of whom one or two shall be experts.
(2) The King can establish one or more panels of person with expertise in cases to be heard pursuant to this Chapter.
103
Section 365 The hearing and review by the court
(1) The date of the main hearing shall be fixed immediately.
(2) The case shall be given priority and shall be heard as swiftly as regard for the proper conduct of the case permits.
(3) The court shall review all aspects of the case, subject to any limitations in the relevant statute.
Section 366 Party rights etc. of the private party
(1) The court may refrain from taking an affirmation from the private party.
(2) Personal examination of the private party may be omitted if the court finds this to be unproblematic.
(3) The court can decide that the private party shall be denied access to documentation or be excluded from the proceedings to the extent that it finds this necessary because of his state of health or his youth. In such case, the presiding judge or the private party’s counsel or party representative shall inform the party of the main contents of the documents or the proceedings to the extent that such information is relevant to the case.
(4) The private party shall be informed of the rulings of the court and the rules for appeal in a manner to be determined by the court.
Section 367 Access to documentation and court hearings
(1) The public shall not have access to the documents relating to the case.
(2) Court hearings shall be held in camera. Court hearings may nevertheless in whole or in part be held in open court if requested by the private party and the court finds this unproblematic having regard to the clarification of the case and the interests of the private party and other persons.
Section 368 The expenses relating to the case
All expenses relating to the case shall be borne by the State unless otherwise provided by specific statutory provision.
Section 369 Anticipatory effect etc.
(1) A judgement that provides that the administrative decision concerning the exercise of coercion shall cease shall enter into force immediately.
(2) If particularly weighty reasons exist, the court may nevertheless decide in the judgement that it shall not have anticipatory effect. The decision may only be appealed within the limits laid down in section 293(3).
Section 3610 Appeal
(1) Section 299(3) and (4) do not apply to appeals from the private party.
(2) Section 362(3) on suspension applies correspondingly to appeals against judgement. If the appeal is against a judgement that provides that the administrative decision concerning the exercise of coercion shall cease, the appellate court may by interlocutory order decide that the administrative decision shall remain in force until a final and enforceable ruling is in place. The appellate court may reverse a ruling pursuant to section 369(2) by interlocutory order.
104
(3) An appeal against the judgement of the district court in cases concerning the County Board’s decisions pursuant to the Child Welfare Services Act requires the leave of the court of appeal. Leave can only be granted if
a) the appeal concerns issues whose significance extends beyond the scope of the current case,
b) there are grounds to rehear the case because new information has emerged,
c) the ruling of the district court or the procedure in the district court is seriously flawed, or
d) the judgement provides for coercion that has not been approved by the County Board.
(4) At the oral appeal hearing in the court of appeal, the court shall sit with two lay judges, of whom one shall be an ordinary lay judge and the other shall be an expert. The provisions of this Chapter shall otherwise apply to the appeal hearing to the extent appropriate.
Part IX Entry into force and amendments in other statutes
Chapter 37. Entry into force and amendments in other statutes
Section 371 Entry into force
The Act shall enter into force from such time as the King decides. The King may decide that different provisions of the Act shall enter into force at different times.
Section 372 Transitional provisions
The King may issue regulations on transitional provisions
Section 373 Amendments in other statutes
…..
105